lørdag 1. februar 2014

Til minne om en venn


Thoralf Jenssen jr.
 
Thoralf Jenssen vokste opp med ishavet som nærmeste nabo. Han var en markert personlighet med et varmt hjerte.

Jeg traff Thoralf første gang i mars 1990. Under et besøk hos søster mi i Lebesby, tok vi en tur til Kjøllefjord hvor vi var innom hos Emilie og Thoralf. Siste gang jeg traff ham var i juli 2011. Mandag 15. august sovnet han stille inn i sitt hjem, nesten 90 år gammel.

 
Kjøllefjord og Torskefjord
Thoralf vokste opp i Kjøllefjord i Lebesby kommune. Under krigen var han aktivt med i motstandskampen mot tyskerne. Han var blant annet i nærheten under tragedien på Hopseidet, hvor flere nordmenn ble skutt. Under og etter brenningen av Finnmark var han med å evakuere folk med båt, som hadde gjemt seg for tyskerne. Han fraktet mange av disse østover til Båtsfjord. Båtsfjord ble ikke brent, og ble et fristed for flere som unngikk tyskernes deportering sørover.

Etter krigen giftet han seg med Emilie, og familien slo seg ned i Torskefjord hvor hun var vokst opp. Etter noen år i Torskefjord, flyttet familien til Kjøllefjord hvor de ble boende. Emilie og Thoralf fikk 10 barn. To av disse døde som små. Senere opplevde de å miste to voksne barn. En sønn omkom i Mehamnulykka, da et fly styrtet i Tanafjorden. Ei datter døde av sykdom.

Oppbrudd
Thoralf vokste opp i læstadiansk forsamling i Kjøllefjord. Familien tilhørte retningen innen læstadianismen som kalles for ”De førstefødte”. Thoralfs far var en av lederne i denne menigheten.  Ei tid etter at Thoralf var flyttet til Kjøllefjord ble det en splittelse i menigheten. Splittelsen endte med at Thoralfs far og noen av de andre medlemmene brøt ut.

For Thoralf ble denne splittelsen et vendepunkt. Han syntes ikke det var rett å velge side i konflikten. Han brukte et bilde med en tallerken som ble knust i to biter. Spørsmålet ble da hvilken av bitene som var den rette? Like vanskelig som å svare på det, var det å si hvilken av gruppene i konflikten som var rett. Han trakk seg derfor ut av begge, og ei brytnings- og granskningstid begynte.

På Skoghus leirsted sammen med gode venner
 
Åndelig heim i NLM
Han var innom ulike sammenhenger, bl.a. Indremisjonsselskapet som hadde noe møtevirksomhet i Kjøllefjord. En gang var han på besøk i en heim i Kirkenes. Der så han ei avisoverskrift som fanget hans interesse: ”Kirken er NLMs verste fiende”. Dette førte til at han begynte å undersøke nærmere hva Misjonssambandet stod for, noe som endte med at han fant sin åndelige heim i denne organisasjonen.

Noen av de første representanter for NLM han traff på, var to unge predikanter fra Rogaland, Inge Sirevåg og Leif Thingbø. Dette møtet opplevde han som et friskt pust, og han beholdt kontakten med Leif resten av livet.

Omsorg for misjonsarbeidet i nord
Etter hvert fikk han et bredt kontaktnett i misjonen. Han reiste mye i Troms og Finnmark for å være med på møter og stevner. Her traff han mange av misjonens forkynnere og ledere, og han holdt kontakten med mange av disse på telefon.

Det er få som jeg har tilbrakt så mange timer sammen med i telefonen som Thoralf. Han var en tenker som hadde behov for å drøfte saker som var oppe til debatt på den åndelige arena. Andre ganger var det et bibelvers eller en sang han hadde tenkt mye på, som han vil samtale med andre om.

Samtale
Den som ikke kjente Thoralf, kunne bli både overrasket og provosert ved første møte. Thoralf ville finne ut hvor han hadde folk han møtte, og spurte dem gjerne ut. Ofte stilte han spørsmål på en måte som var uventet og direkte. Som oftest begynte han i periferien og sirklet seg inn mot sentrum med sine spørsmål.

En gang var Thoralf sammen med en flokk ungdommer. En av de unge kjente han ikke, og Thoralf begynte derfor å spørre. ”Er du redd Gud?” Ungdommen ble usikker og stotret fram et vagt svar om at Gud er god. ”Da har du kanskje ikke gjort noe galt mot Ham heller da?” var Thoralfs neste spørsmål.

En annen gang møtte han en godt voksen forkynner og misjonær for første gang. Som vanlig begynte han med sine spørsmål. Predikanten ble både overasket og noe provosert. Han følte at Thoralf nesten hadde et forhør av ham. Når de hadde fått være sammen noen dager og blitt bedre kjent, skiltes de imidlertid som gode venner.

Sterke meninger
Thoralf kunne være kvass. Han visste hva han mente, og var ikke redd for å si fra.  Da brukte han ofte bilder. Dette kom for eksempel fram i et leserinnlegg han skrev i forbindelse med rettssaken mot prestene Lyngmo og Thorsen. Han var langt på vei enig med dem i sak, men ikke i konsekvensene de trakk. Prestene ville ikke ha noe å gjøre med sin liberale biskop. I stede innsatte de Børre Knudsen som sin biskop. Dette førte til at prestene ble oppsagt.

I sitt leserinnlegg skrev Thoralf om en gjeter som hadde oppdaget et stort rovdyr som angrep buskapen sin. Gjeteren ble veldig opptatt av å holde det store dyret fra flokken. Ja, så ivrig var han at han forlot flokken for å jage bort rovdyret. Det som imidlertid da skjedde, var at mange små rovdyr brøt seg inn i flokken, mens gjeteren var borte.

God kontakt med ungdom
Thoralf var svært opptatt av å nå den Nord Norske ungdommen med Guds Ord. Fjellheim Bibelskole i Tromsø stod derfor hans hjerte veldig nært. Han gledet seg over at søknaden til bibelskolen tok seg sterkt opp de siste årene, og at også mange unge fra Nord Norge gikk på skolen. Han besøkte skolen ofte, og likte å samtale med de unge. Mange av ungdommene ble glad i denne ”bestefaren” som kom til skolen og hadde slik omsorg for dem.

Thoralf glemte ikke sine læstadianske venner i ulike grupperinger. Han var opptatt av at de måtte få øynene åpnet, slik han selv hadde opplevd det. Mange læstadianere trøster seg til menigheten, ikke til Kristus, hevdet han. Han gledet seg derfor når ungdom fra læstadiansk sammenheng begynte å gå på møter på Fjellheim. Samtidig var han urolig for at disse ungdommene skulle dra bedehusets ungdom over i læstadianismen. Det sto om friheten i Kristus, mente han.

Allsidig forkynnelse
NLM arbeidet lenge for å få en egen forkynner til Finnmark. Dette var ikke helt etter Thoralfs hjerte. Flere ganger uttrykte han en uro for at hvis de fikk en slik arbeider ville det bety at de fikk færre besøk av andre forkynnere til Finnmark. Han hadde sett verdien av den varierte forkynnelse. Det at det kom ulike forkynnere, førte til variert kost. Han var redd for ensidighet ved at en forkynner skulle stå for hoveddelen av forkynnelsen.

Det er ikke lett å plassere Thoralf i noen bås. Nærmest kommer vi kanskje hvis vi kaller han rosenianer og pietist. Han kjempet med anfektelse, og gledet seg når forkynnelsen fikk male Kristus for øynene hans. Mange ganger foreslo han en sang som sitt gjensvar etter ei preik som hadde talt til han. Thoralf hadde store vansker med å si noe i en forsamling, hans styrke lå i samtalen på tomannshånd. Hans offentlige vitnesbyrd kom derfor ofte ved at han foreslo en sang.

En av sangene han ofte siterte var ”Styr du min vandring, frelser så kjær, slik at den leder dit hvor du er. Å la mitt øye, skue din høye herlighet der.” En annen sang han ofte siterte, mente han skildret hans liv på en treffende måte. På et møte 12. april 1998 sa han at denne sangen tolket hans hjerte:

Dypt i mitt hjerte senkes skjønne toner ned,
Demper all smerte, bringer sjelen fred.
Over havets bølger lyder sang fra fjerne land
Når jeg tonen følger, ser jeg hjemmets strand

Hjemme, å, der hjemme. Helgenflokk i himmelskrud
Hjemme, å, der hjemme venter meg hos Gud!

Tonene bærer bud og hilsen til meg frem
At disse kjære venter snart meg hjem.
Og de glade stemmer, lukker til hvert hjertesår,
Sorg og nød jeg glemmer, snart jeg blant dem står.

De siste par årene satte helsa en stopper for Thoralfs reisevirksomhet. Overskuddet til de mange telefonsamtalene svant også. Han var klar i hode til det siste, men kroppen skrantet. Han lengtet etter å få slippe herfra og fare heim til himmelen. Han hadde mange ganger i våre telefonsamtaler, gitt uttrykk for at han var urolig for om han ville nå fram himmelen. I den siste samtalen vi hadde, et par uker før han døde, sa han at han fikk hvile i at det holder det Jesus gjorde.

En god og nær venn har fått flytte heim. En markert personlighet i misjons-Nord Norge er borte. Jeg lyser fred over hans gode minne.


(Thoralf var far til min svoger Peder J Jenssen, Lebesby)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar