mandag 23. juli 2018

Søsken på flyttefot


Maleri fra Vinje (Maleri av Lichtenberg på 1980-tallet)

Oldemor Karen Efteland hadde fem søsken. Tre av disse flyttet til Østlandet og fikk arbeid i tilknytning til jernbanen.

Vinje er en liten gard på heia mellom Helleland og Hauge i Dalane. De som stammer fra garden har brukt ulike former av gardsnavnet som etternavn, bl.a. Vinje, Winge og Vinge. I en tidligere artikkel har jeg skrevet om oldemors familie. I denne artikkelen vil jeg følge opp med nye opplysninger jeg har funnet om hennes søsken og deres etterkommere. I ei tid uten internett og telefon, betydde flytting ofte at kontakten med familien ble liten.

Vinje

Oppvekst

Oldemor sine foreldre var Ingeborg og Jakob Lorenz Vinje. Ingeborg og Jakob var naboer i oppveksten. Hun kom fra garden Gaudland, mens han vokste opp på Vinje. Jakob ble født i 1807, mens Ingeborg var fem år yngre. De giftet seg 4. juni 1835, og fikk seks barn i perioden 1836-1850. Ingeborg og Jakob var bønder på Vinje, sammen med Jakobs eldre bror Mikkel og hans familie. I tillegg drev Jakob som tømmermann.

I 1851 ble Jakob syk og døde 13. desember, kun 44 år gammel. Ingeborg satt da igjen som enke med seks barn i alderen 1-16 år. Tidligere samme år som Jakob døde, døde også Jakobs far. Han ble 73 år. Jakobs bror Mikkel (Michael) eide og drev garden sammen med Jakob. Etter at Jakob døde overtok Mikkel hele garden, mens Ingeborg og barna fortsatte å bo på Vinje fram til omtrent 1870. Ingeborg var da føderådskone, det vil si at hun hadde rett til å bo på garden så lenge hun levde. Omtrent år 1870 flyttet Ingeborg fra Vinje til sønnen Lars, som bodde på Sogndalstrand.

I 1875 bodde Ingeborg hos svigerdattera på Sogndalstrand. Sønnen Lars var da død. Tre av de gjenlevende barna flyttet til Østlandet like før 1880, og endte opp i Skien. Ingeborg var med på flyttelasset. Hun døde av koldbrann 12.juli 1884 på Follestad i Skien og ble begravet 16. juli 1884 i Skien. Hun ble 72 år gammel.

«Caroline», et av Norges første lokomotiver (foto snl.no)

Jernbanen i Norge bygges ut

Flere av søsknene Vinge og deres etterkommer ble knyttet til jernbanen, noe som førte til at de ble spredt rundt om i Sør-Norge. Her følger litt fra søsknenes historier, men først litt jernbanehstorie.

I 1854 fikk Norge sin første jernbane. Det var en strekning fra Kristiania til Eidsvoll. Denne banen ble forlenget til Hamar i 1861. Deretter kom nye strekninger på rekke og rad, blant andre: Randsfjordsbanen i 1868 (Drammen-Randsfjord), Rørosbanen i 1877 (Hamar-Trondheim), Jærbanen i 1878, Vestfoldbanen i 1881, med forlengelse til Skien i 1882 og Flekkefjordbanen i 1904. Norges Statsbaner (NSB) ble etablert i 1883. Da hadde det vært nesten stopp i utbyggingen av jernbanen i 2-3 år bl.a. på grunne av økonomiske og politiske problemer i Norge. Men fra 1883 fortsatte Norge for fullt med jernbaneutbygging i stor stil fram til langt ut på 1900-tallet.

Notis fra Bergens Adressecontoirs Efterretninger 25.01.1874


I0. januar 1874 var en stor jernbanedag for Sokndal og Vestlandet. Da ble et lokomotiv ferdig og satt inn på den nye jernbanen mellom Regefjord og Blåfjell gruver. Dette var den første jernbanestrekningen på Vestlandet.

Fra Vinje

Andreas Vinge

Eldstemann i søskenflokken på Vinje het Andreas. Han ble født 6. mars 1836 og bodde heime på Vinje fram til moren flyttet til Sogndalstrand rundt 1870. Når mora og søstera Karen flyttet fra Vinje, flyttet Andreas og søsteren Grete inn hos broren Johannes på «Sogndals Bjærgværk Blaafjeldet under Ørsland lille (gaard)». Andreas arbeidet i gruvene på Blåfjell.

Blåfjell ble endelig nedlagt i 1876, og Andreas sto da uten arbeid. Sammen med mora og søsknene Johannes og Grete, flyttet han til Vestfold, antakelig i 1879. Han var fadder da to av barna til søsteren Grete ble døpt i Nykirke i 1881 og 1882. Ikke lenge etter må han ha flyttet videre til Skien. For under folketellingen i Skien by i 1885, er det opplyst at han bodde sammen med søstera Grete og hennes to barn. De bodde i Østergate i bydelen Follestad. Hans yrke var oppgitt som «arbeider» og han var ungkar.

Andreas ble syk av kreft og døde heime på Follestad i Skien 3. desember 1892, 56 år gammel. Han var ugift da han døde. I dødsattesten er det oppgitt at han hadde arbeidet som «steinarbeider».

Blåfjell gruvene

Serine Pedersen og hennes barn

Serine (Sirene) var oldemors eldste søster. Serine ble født 12. juni 1838 og ble gift til Egersund i 1863. Brudgommen var Reinert Pedersen. Serine og Reinert bodde i Peder Clausensgt. 36 i Egersund og hadde fargeri i kjelleren. De fikk fire barn, Ida f.1864 d.1930 ugift, Jakobine Lovise f.1868, Ingeborg f.1872 og Randolf Sigvart f.1880. Serine døde 17.februar 1897, 59 år gammel. 

Serine sin mann Reinert Pedersen
(fra Rogalands Avis 05.01.1980)
Dødsannonse Serine Vinge Pedersen
(Egersundsposten 20.02.1897)

Jakobine Lovise ble gift med baker Hans Hansen Ege. Familien bodde i Elvegt 7 i Egersund og de fikk åtte barn: Henny født 1894, Reinhard født 1895, Sigrid født 1897, Gunvor født 1899, Lovise født 1901, Ingrid født 1903, Hans født 1905 og Karl født 1909. Karl ble gift med Magnhild Gurine Thoresen fra Ny Hellesund. De bodde i North Carolina og hadde ett barn.. Jakobine døde brått og uventet av hjerteslag 5. september 1928. Det ble da opplyst at to av barna bodde i Oslo, ett i Lødingen i Norland og ett i Amerika.

Fra avisen "1. mai" 6. september 1928

Ingeborg ble gift med baker Julius Bertelsen (f.1896) fra Sandnes i 1895. De fikk barna Kurt Selmer Stangeland i 1901, Ingar, Sverre, Anna (gift Jacobsen) og Kristian. Familien bodde i Aarstadsgt. 3, i Egersund.

Randolf Sigvart overtok farens hus i Egersund og var i ungdommen fargemester som sin far. I 1900 og 1910 bodde han sammen med far Reinert, som da var enkemann, og søster Ida som var husholder i heimen. Randolf ble gift med Ingeborg Cathrine Svedsbo og hadde barna Serine f.1906, Johannes Vasbø f.1908. Johannes ble konfirmert i 1924 i Egersund og senere gift med Hjørdis Olsen fra Flekkefjord, Reiner f.1911, Louise f.1914 og Ingvald Vasbø f.1916.

Fra "1.mai" 27.05.1949
Bildet fra Rogalands Avis 06.08.1960

Johannes Vasbø (RA 25.10.1963)

Randolf Sigvart begynte som brannkonstabel og nattkonstabel i Egersund i 1903. For å spe på lønna, var han også vakt utenfor kinoen i Egersund. På begynnelsen av 1920-tallet ble han ansatt som brannmester og var det fram til han ble pensjonist. Han døde i 1987, 79 år gammel.

Grete Eckmann

Grete var nummer tre i søskenflokken fra Vinje. Hun ble født 6. mars 1841. Første gang jeg finner hennes navn, er i folketellingen i 1865. Da var hun 24 år og var i tjeneste hos faster Gunhild i Bjerkreim. Tante Gunhild var gift med storbonde, ordfører og lensmann i Bjerkreim, Tønnes Tolleivsen Bjerkreim.

Ved neste folketelling, i 1875 bodde hun på anleggsområdet for Sokndals store gruveanlegg i Blåfjell. Hun bodde da sammen med brødrene Johannes og Andreas, som begge arbeidet i gruvene. Yrkestittelen hennes var tjenestepike.

I anleggsmiljøet traff hun en ung svensk/dansk gutt som hun ble glad i. Han het Edvard Johannes Ekman og var sju år yngre en Grete. Han ble født i Bov, Åbenrå i Danmark 15. juli 1848. Han var smed av yrke, senere jernbanearbeider. Edvard Johannes flyttet som barn sammen med familien til Norrköping noen mil sørvest for Stockholm. I 1873 flyttet han til Stockholm og videre til Sokndal. Her ble han til gruva ble lagt ned.

Nykirke kirke (foto Horten kommune)

I 1879 meldte Grete flytting til Horten fra Helleland. Hun hadde da antakelig tjeneste på en av gardene på Helleland. Hun og Edvard Johannes ble gift i Nykirke i Borre 16. november samme år. De bosatte seg i Borre, og allerede 24. desember kom deres førstefødte, Carl Johan.

Barnedåpen var i januar i 1880 i Borre, og da var Gretes brødre Johannes og Andreas, samt kona til Johannes, Martine, blant fadderne. Allerede året etter, 8. november 1881 kom barn nummer to, som fikk navnet Julie Lovise. Ved dåpen senere samme måned, var Andreas, Johannes og Martine nok en gang blant fadderne.

Fire år senere var det folketelling i Skien by. Da bodde Grete og de to barna sammen med hennes bror Andreas på samme adresse i denne byen. Edvard Johannes var da ikke nevnt. Jeg finner ikke noen flere opplysninger om Edvard Johannes. Han har sannsynligvis dødd mellom 1881 og 1885.

Ved folketellingen i 1910 bodde Grete og datteren Julie fremdeles sammen i Skien. Grete var da renholder ved jernbanen, mens Julie var «syerske for private». De brukte begge etternavnet Ekmann. Karl Johan var på det tidspunkt gift og bosatt i Oslo. Både Julie og Karl Johan skrev etternavnet sitt Eckmann.

Skien

Grete Eckmann sine barn

Carl Johan endret også fornavnet sitt, til Karl Johan. Han ble gift med Julie Augusta Johnsen Myr fra Valdersund på Fosenhalvøya i Trøndelag. Julie ble født 28. mars 1880. I år 1900 hadde hun flyttet til Hamar, hvor hun var syerske. De ble gift antakelig i 1902 og bosatte seg i Oslo hvor Karl Johan startet egen fabrikk. De fikk sju barn.

Deres førstefødte ble oppkalt etter farmor, Grethe Alfhild (uthevet navn ble brukt til daglig). Hun ble født 7. juli 1903. I 1931 ble hun gift med Henry Sehus Steen (Sten). Noe mer har jeg ikke funnet ut om dem. Barn nummer to ble en sønn som fikk navnet Reidar Johan og ble født 3. juli 1905.Han ble gift med Sigfrid Kristine Syvertsen i 1934 og var da tekniker. Reidar døde i 1969.

Arbeiderbladet 29.11.1955

Georg Karsten var nummer tre i rekken og ble født 7. februar 1907. Georg etablerte Eckmann Stanse- og metallvarefabrikk i 1937. Han giftet seg med Elsa Pettersen i 1941.  Deres yngste sønn Morten Eskmann (f.1954) (bildet til høyre) eier og driver bedriften i dag. Den har skiftet navn til Norsk Stanseindustri AS. Bedriften ligger på Skedsmokorset.

Barn nummer fire var også en gutt, John Torgeir, født 3. april 1909. Han ble gift i 1938 med Lillian Guldbrandsen. Han var da kelner og hun syerske. John og broren Karl drev uterestauranten Friluften på kulturhuset Soria Moria i Vogts gate 64 i Oslo i ca. 40 år. Han døde i 1970.

Soria Moria

Karl Eugen var neste i rekken. Han ble født 2. juli 1911 og døde i 2006Da Karl var to år, ble han sendt til sin tant Julie i Skien, og var dere som fostersønn i sju år. Da han var ni år, ønsket Julie og mannen hennes å adoptere Karl, men det nektet mor Augusta. Hun satte seg på toget og reiste til Skien og hentet ham hjem. Karl ble gift i 1944 med Mary Lillian Hansen. Som nevnt over, drev Karl restaurant i Oslo sammen med broren Karl. Nummer seks i rekken het Sverre og ble gift med ei dame som het Gerd. Sverre var fabrikant da han døde i 1965. Han ble begravet av Johannes Hertzberg i «Kristensamfunnet i Norge». Yngstemann fikk navnet Oddvar. Han døde som ungdom, 3. januar 1933.

Arbeiderbladet 29.07.1959
Arbeiderbladet 28.06.1952
Arbeiderbladet 05.01.1933


Grethe og Edvard Johannes sin datter Julie Lovise ble født 8. november 1881. I 1910 var hun blitt 29 år, og bodde heime hos mora. Hun arbeidet da som syerske for private. 22. mai 1913 ble hun gift med snekker Peder Ludvig Sørum (f.1880) fra Hole. Han døde 2. juli 1921. Julie levde da mora døde i 1929. Som nevnt hadde hun nevøen Karl i fosterheim i perioden 1913-19. Her hadde han det godt, med mye frihet ute i naturen, i følge datteren Anne Grethe. Julie og mannen var aktive i en menighet i Skien. Hun spilte zitter og sang, både heime og i menigheten. Mange av Grethe Eckmanns etterkommer var musikalske. 

Lars Vinge

Oldemors to siste brødre fikk livene sine knyttet sammen på helt spesielt vis. Lars døde som ung mann og etterlot seg kone og tre barn. Johannes var da enkemann. Han giftet seg med sin svigerinne ett par år etter brorens død.

Lars ble født som nummer fire i rekken av søsknene, 3. november 1843. Han var dreng på Helleland i sin tidlige ungdom. I 1868 var han baker i Egersund og samme år giftet han seg med Martine Pedersdatter Øvre Løvås fra Sokndal. De bosatte seg først i Rekevik, deretter Rekefjord før familien flyttet til Elvegata 11 i Sogndalstrand.

I Sogndalstrand fortsatte Lars som baker, og han var også handelsborger. Den 24. mars 1874 skjedde ei sprengningsulykke som kostet Lars livet. Han hadde startet arbeidet med å bygge nytt hus i Rekefjord, og skulle foreta en sprenging. Det gikk galt med et mineskudd. En stein fra salven tok feil retning og traff Lars i hode og ryggen, og livet hans sto ikke til å redde. Lars var da 31 år gammel og etterlot seg ei like gammel enke og tre barn i alderen 1-5 år. Barna omtales under broren Johannes.

Fra Christiania Intelligentssedler 07.04.1874

Johannes Winge

Johannes ble født 6. november 1846 og var nest yngst i søskenflokken. Han begynte tidlig som smed i gruvene på Blåfjell i Sokndal. Han bodde heime på Vinje i 1865. Omlag 1870 giftet han seg med Teodora Tollefsdatter Vindbirkeland fra Birkeland i Egersund. De var da husmenn på Nedre Løvås i Sokndal.

Martine og Johannes Winge

Den 7. mai 1871 fødte Teodora tvillinger. Den ene av tvillingen overlevde, mens den andre døde i fødselen. Tre dager etter tvillingfødselen døde også mor Teodora, og hun og det dødfødte barne ble begravet sammen 17. mai. Datteren som overlevde fikk navnet Teodora Ingeborg og bodde som fosterdatter hos besteforeldrene Ingeborg og Tollef Gundersen i Egersund og deres tre ugifte barn. I 1875 bodde Johannes i bolig tilknyttet Blåfjell gruver hvor han arbeidet, og søsknene Andreas og Grete bodde sammen med ham.

20. juni 1876 viet presten i Sokndal "enkemann Smed Johannes Jakobsen Vinge" og "Enke Martine Larsdatter Vinge". Presten førte inn følgende merknad: "Bruden var enke efter brudgommens broder". De bodde på Sogndalstrand de første årene de var gift, og fikk her ett barn 27. april 1877. Neste barn ble født i Borre i Vestfold. Familien flyttet dit en gang i 1879. Barnedåpen var i Nykirke kirke i desember 1879. Johannes sitt yrke oppgis som smed.

Aftenposten 10.03.1916

Da det tredje barnet ble født, 10. august 1882, skjedde fødselen i Porsgrunn og ved folketellingen i Skien i 1885, var Johannes og familien bosatt her. Johannes hadde da fått jobb som lokomotivfører i jernbanen, antakelig på den nyåpnede Vestfoldbanen.

Martine og Johannes flyttet etter hvert heim igjen til Rogaland. De bosatte seg først på Moi, antakelig da Flekkefjordbanen ble åpnet i 1904, og senere på Aarstad i Egersund. Martine døde i 1913, mens Johannes døde i 1916. Han var da nevnt som pensjonert lokomotivfører.

Aftenbladet 22.05.1916

Lars og Johannes Vinge sine barn

Julie og Jakob Larsen Winge

Jakob var eldste sønnen til Lars og Martine. Han ble født 27. juni 1869 i Sokndal og ble gift 11. mai 1902 med Julie Olsen f.26. mai 1867 fra Skoger i Drammen. Familien bodde i Drammen i 1910. Han var da smed på jernbanen. Julie og Jakob hadde da ei datter, Marta født 09. mai 1903.
           
Petter Johan er også nevnt som Peder Johan. Han var Lars sitt andre barn, født 29. desember 1870 i Sokndal. Petter Johan var lokomotivfører. I 1891 bodde han heime hos foreldrene og var lokomotivpusser, mens han i 1900 var ugift og bosatt i Vågå. Han ble senere gift med Johanne Baadshaug, født 24. april 1873 i Eidsvold (døde 1953) og familien bosatte seg i Welhavensgt. 7 på Hamar. I 1910 hadde de en sønn som het Thor Winge som ble født 27. august 1909 (døde i 2001). De fikk også sønnen Børge i 1912, men han døde allerede i 1923. Petter døde 9. februar 1951, og var da bosatt på Eidsvoll.

Ingeborg var Lars sitt tredje barn født 5. februar 1873. Hun ble gift med Oskar Olsen. De var bosatt i Oslo. Ingeborg døde "i troen på sin frelser" i slutten av mars 1955. Oskar Olsen var også lokomotivfører. Mulige barn: Ester død 18.10.1924 og Odd.

Teodora Ingeborg var Johannes sin datter fra første ekteskap. Hun ble født 7. mai 1871. Etter morens død var hun som tidligere nevnt fosterdatter hos besteforeldrene Ingeborg og Tollef Gundersen i Egersund og deres tre ugifte barn. Hun bodde hos fosterforeldrene da hun ble konfirmert i 1886, men mye tyder på at hun deretter har flyttet til faren på Østlandet. Hun ble gift med enkemann Engebret O. Opheim fra Torpo i Hallingdal. Han var overkonduktør ved jernbanen. Familien bodde den første tiden i Drammen, deretter på Jevnaker og i Kristiania, før de flyttet til Voss. I 1934 bodde Teodora Ingeborg som enke på Nordnes i Bergen.

De fikk ni barn, mens Engebret hadde to barn fra første ekteskap: Osvald født 1888 død 30. november 1970 på Nestun i Bergen. Han var gift med Johanne Johnsen f.1890. De bodde på Årstad i Bergen i 1914 og hadde da datteren Olivia, født 28. juni 1914. Ole Torbjørn født 5. mars 1889. Telegrafist ved Statsbanen. Trine Alvilde født 22. mars 1894. Jostein født 24. september 1895. Anna Teodora født 19. juli 1897. Solveig Kristine født 7. mai 1900. Helga født 7. oktober 1901. Einar født 23. desember 1903. Bodde på Nordnes Bergen i 1934. Ingrid født 11. oktober 1905. Torbjørg født 21. oktober 1907. Bodde på Nordnes Bergen i 1934. Sverre født 27. oktober 1910. Bodde på Nordnes Bergen i 1934. Tormod Opheim født 1913 og død 2009.

Skien kirke

Som nevnt fikk Teodora og Johannes tvillinger i 7. mai 1871. Den ene av diss var ei dødfødt datter og altså tvillingsøster til Teodora Ingeborg. Lars var Johannes og Martine sitt første barn. Han brukte etternavnet Winge. Lars ble født 27. april 1877. Han ble gift med Lagertha Stavem, født i 1877 i Skien. Familien bodde i Brevik i Telemark i 1910 og Lars var lokomotiv-fyrbøter. I 1910 hadde de følgende barn: Alfhild født i 1902, Johannes født i 1904, Mentz født i 1906,  Karsten født i 1909, Kristoffer født 1911 d.1937, Emmanuel født 1913, Ruth født 1915 og Elsa født 1917. Lagertha «gikk lykkelig hjem til Jesus 17. november 1938.

Martha og Kristoffer Marselius Johannessen Winge

Kirsten Mathilde var Martine og Johannes sitt andre barn, født i Vestfold 5. oktober 1879. Kirsten Mathilde ble ikke gammel, hun døde allerede 27.06.1881. Kristoffer Marselius var siste barnet til Martine og Johannes. Han ble født 10. august 1882 i Porsgrunn. Kristoffer ble gift med Skiensjenta Marta Halvorsen født 29. desember 1885. Familien bodde i Ål i Hallingdal i 1910 og hadde da to barn: Margreth (Margot) Serena f.23. januar 1906 i Flekkefjord og gift med Jøntvedt. Johannes Leonard f.24. februar 1909 i Egersund. Død 1956. Arnt Kristoffer født 13.09.1913. Styrmann på M/S Segova da det ble torpedert vest av Skottland 21.01.1940, på vei fra Portugal til Norge. Esther Marie (Lillemor) f.1919 d.1985 g.m. Svåren.

Karen Efteland sine tre døtre. F.v. Inga, Guri og Ingeborg.

Oldemor Karen Efteland
Oldemor Karen Gjertine var yngst i søskenflokken fra Vinje. Hun ble født 24. april 1850. Rundt 1870 kom hun til faster Gunhild Birkrems gård i Bjerkreim og ble tjenstepike der. Her traff hun Martin Birkrem, som hun ble gift med i 1882. Familien flyttet til Efteland i Helleland, hvor fire av fem barn vokste opp. Karen døde av lungebetennelse i 1898. Karen og Martins familie har jeg skrevet om i flere artikler på bloggen, og gjentar ikke det her.

Karen Efteland sin sønn Jakob.

En liten detalj nevnes likevel. Ett år etter at Karen døde, flyttet Martin og familien til Bjerkreim. En hovedårsak til det var at minstejenta Inga, mi mormor, var engstelig for den lange skoleveien fra Efteland til Helleland. Det året familien bodde i Bjerkreim, var Martin jernbanearbeider. Kanskje var det Karens bror Johannes som skaffet han jobb? Hva hans arbeid på jernbanen gikk ut på, har jeg ingen opplysninger om. Kanskje var han med på utbyggingen av jernbanestrekningen fra Egersund til Flekkefjord, som ble ferdig i 1904?

(Oppdatert fra 2016)



Kilder:
Digitalarkivet.no
nb.no
Trygve Ege Olsen: Fortid og folk på gnr.93-gnr.109 i Sokndal kommune
wisted.net
zinkadus.se
myheritage.no



fredag 13. juli 2018

Havet gav og havet tok


Tore og Eli Fjelde
Eli og Tore Fjelde drev kombinert småbruk og fiske. Sjøen gav mat og inntekt, men den krevde også sitt. Eli og Tore hadde mange i sin slekt som omkom på sjøen.

Jørpeland har rike muligheter til å utnytte ressurser både fra sjøen og i fjellvann. I en innberetning til myndighetene i 1866, hadde lensmann Markus Foss litt av hvert å berette om strandbuen. Men når det gjaldt deres forhold til fiske, var han udelt positiv: strandbuen var «flittig og utholdende…når det gjelder fisket, hvortil de fleste arbeidsdyktige voksne menn ruster seg ut.»

Det var i all hovedsak kombinasjonsbruk i Ryfylke på 1800-tallet. Mange deltok på vårsildfiske ved Karmøy, og noen dro enda lenger nordover Vestlandet. I 1866 var samlede inntekter for fiskerne i Strand på ca.kr.40.000,-. Dette var den største inntektskilden i kommunen. Det rike sildefisket stanset opp rundt 1870, så da måtte fiskerne legge om til fangst av andre fiskeslag.

Oldefar Tore Torbjørnsen Fjelde («Flåden») overtok hjemmebruket på Øvre Fjelde da han giftet seg med Eli Thoresdatter Nag, i 1883. Bruket var for lite til å leve av, så Tore måtte gjøre som far sin, drive kombinert landbruk og fiske. Og Tore elsket sjøen. Han var både ivrig og dyktig. Et fiske-med ved Karmøy skal være oppkalt etter Tore. Han hadde flere ulike typer fiskefartøy.

Men Eli og Tore hadde ikke bare gode erfaringer med sjøen og med fjellvann. Hele åtte av deres nære slektninger druknet på 1800-tallet. Her er en kort oversikt.

Fra liarvatnet i Dalen. (foto Raymond Barka)

Dobbel drukningsulykke i Dalen
Bjørn Aslaksen Jørpelandsdalen var oldefar til Eli. Han ble født på Brådland i Frafjord i 1767 og ble gift med Eli Paulsdatter Øvstebø fra Øvstebø i Dirdal. Eli og Bjørn var husmenn på Fladebråd under Brådland, men flyttet til Jørpelandsdalen antakelig like før århundreskiftet 1700/1800 og fikk leie en husmannsplass der. De fikk sju barn i perioden 1792-1803. To av disse døde som små.

En augustdag i 1811 var den da 44 år gamle Bjørn på en rotur på Dalavatnet (muligens Liarvatnet). Med seg i båten hadde han den 21 år gamle Marit Asgautsdatter Nag. Hvorfor Marit var i Dalen, vet jeg ikke. Kanskje var hun i tjeneste hos Eli og Bjørn? Kanskje skulle hun til Nagastølen, og fikk Bjørn til å ro seg over vannet?

Plutselig gikk noe galt. Både Bjørn og Marit falt i vannet og ingen av dem klarte å berge seg i land. Det ble sørgetider både i Dalen og på Nag. Ti år etter drukningsulykken, giftet bror til Marit seg med ei datter til Bjørn. Eli Jørpelandsdalen og Thore A. Nag ble besteforeldre til Eli Fjelde.

Brislingfiske i Skjoldafjorden

Forliste på vei til begravelse
Samme år som Eli og Thore Nag giftet seg, skjedde ei alvorlig ulykke i Høgsfjord. På husmannsplassen Jøssanghagen var det nye beboere fra om lag år 1800. Stenvor Toresdatter Vika fra Forsand og Erik Eriksen Ims fra Ims i Høle kom da til Jøssang, etter å ha bodd de første årene etter at de ble gift, på Forsand. De hadde med seg en sønn da de flyttet til Jøssang. Senere kom seks barn til, hvorav tre døde bare noen uker gamle.

I august 1821 døde mor til Erik. Hun døde på Ims og begravelsen ble fastsatt til 25. august. Stenvor og Erik ville selvsagt delta i begravelsen fra Høle kirke. De tok årene fatt, mens de fire barna på fra 11-23 år klarte seg godt hjemme alene. Roturen startet tidlig fra Jøssang, og sjøen var sannsynligvis rolig over Botsfjorden, forbi Svines og Kvalvåg. Da de kom til Høgsfjord, var antakelig vinden frisknet på. Midt på Høgsfjorden gikk alt galt, og både Stenvor og Erik druknet.

Datteren deres, Ragnhild, giftet seg med Thore Jonsen Tjøstheim to år etter at foreldrene druknet. De slo seg ned som husmenn på Rodabakken og ble besteforeldre til Tore T. Fjelde.


Omkom på sjøen
Den hardt ramma søskenflokken på Jøssanghagen skulle snart oppleve et nytt slag. Eldste bror i søskenflokken het Ivar og ble født på Forsand i 1798. Han var 23 år da foreldrene druknet, mens eldste søster Ragnhild var 20. De fikk da ansvar for to yngre søsken på 14 og 11 år.

Et halvt år etter at foreldrene druknet, var Ivar en tur på sjøen. Dette var i mars 1822. Da skjedde det samme med Ivar, som med foreldrene. Han falt i sjøen og druknet. Dermed hadde Ragnhild ansvaret alene på husmannsplassen. Hun giftet seg året etter at Ivar døde, og hun og mannen drev husmannsplassen videre til 1827 da de flyttet til Rodabakken.

Antakelig hadde de to yngste søsknene da fått seg arbeid andre steder. Kristi giftet seg i 1829, 19 år gammel, med Tormod Hågensen og de bosatte seg på Egrå på Jørpeland. Erik døde som ungkar, 29 år gammel, i 1836.

Vågen, Jørpeland 1895. (foto Greve)

Druknet i Botsfjorden
Tre måneder etter at Erik Jøssanghagen ble begravet, var det ny begravelse fra Strand kirke. Eldste datter til Bjørn Aslaksen Jørpelandsdalen (se over) het Dagna. Hun var ugift og 44 år i 1836. 5. september var hun sammen med Paul Henriksen Helland i båt på Botsfjorden. Nok en gang rammet ulykken, og begge to druknet. Dette var 25 år etter at Dagna sin far druknet i Dalen.

Dagna var tante til Tore T. Nag (sønn av Eli og Thore A. Nag). Tore T. var søskenbarn til Paul Helland sin kone, Berta Henriksdatter Strand. Kanskje det er en link som kan forklare hvorfor Dagna på 44 år var sammen med Paul på 21 denne fatale dagen i Botsfjorden.

Paul og Berta Helland var henholdsvis 16 og 21 år da de ble gift. Paul var liten av vekst, kun 159 cm. Da han druknet, etterlot han seg kona og tre små barn. Kona giftet seg på nytt med Jens Jensen Åsen i 1837. De fikk fem barn i perioden 1838-1848. Ett av disse døde før det var ett år gammelt. Våren 1850 emigrerte Berta og Jens til Amerika, sammen med de fire barna fra andre ekteskapet. De tre barna fra første ekteskap ble igjen i Norge i fire år, før de fulgte etter. Berta og Jens var knapt kommet til Amerika, før tragedien rammet dem hardt. Berta og tre av barna fikk kolera og døde kun noen uker atter ankomst.

Tore og ELi Fjelde med et barnebarn

Falt ut av båten
Thore T. Fjelde sin bestefar het Nils Torbjørnsdatter Øvre Fjelde. Nils var barn nummer fem i en søskenflokk på 12, hvorav fire døde som små. Nils var eldst av sønnene som vokste opp, og overtok garden på Øvre Fjelde etter foreldrene.

Nils si nest yngste søster het Kari, og var født i 1815. I 1852 fikk hun ei datter utenom ekteskapet med Einar Johan Pedersen Botnehagen. 30. april 1860 ble Nils bestefar til Tore T. 25. juni samme året, skjedde det på nytt ei drukningsulykke i familien. Kari var ute i båt, og falt over bord og omkom.


Borte på sjøen
Eli Fjelde ble som nevnt født på Nag. Foreldrene var Thore T. og Malene Nag. De var husmenn på husmannsplassen Runnene på Nag. I 1853 fikk de en sønn, Marselius, uten å være gift. Bryllupet sto i juli 1854. Noen få dager før bryllupet, døde Marselius i senga hos mora.

Året etter bryllupet fikk de sønn nummer to, som ble oppkalt etter den avdøde broren. Til sammen fikk Malene og Thore ni barn, hvorav tre døde som små. Marselius fikk etter hvert jobb som sjømann. Den eneste opplysningen om han etter at han ble konfirmert i Strand kirke i 1869, er at han «ble borte på sjøen». Når og hvor dette skjedde, vet jeg ikke.



Kilder:
Jan Alsvik: Folk i Strand
Digitalarkivet.no
nb.no










søndag 1. juli 2018

Æresdrap på Lekvam i Strand


Lekvam i ny tid. (foto: Bjørn Lyse, Strand historielag)

Jørgen Svensen Lekvam lå bak en stor stein og siktet med børsa. Målet var Ole Meltveit, som arbeidet med å legge nytt tak på nyhuset på Lekvam. Skuddet smalt. Det var ingen tvil om at målet var truffet.

Sven Torfinnsen Lekvam ble født på Nedre Bjørheim om lag år 1565. 35 år sener ble han gift med datter til presten i Strand, Peder Stud. Kona het Kirsten Pedersdatter Prestgarden. Dette ekteskapet var ulykkelig fra første stund. Sven hadde et voldsomt temperament, og det skulle lite til før han ble både sint og voldelig mot både kona og barna.

Et heftig ekteskap
På Lekvam var det to bruk på denne tiden. Kirsten og Sven drev bruk 1, delvis som leilendinger og delvis som husmenn. Sven fikk etter hvert dårlig rykte på seg for sitt sinne, og verre skulle det bli.

Eldste datter til Kirsten og Sven het Marta og ble født i år 1600. Etter konfirmasjonen fikk hun jobb som tjenestepike hos moster si i Tysdal. Her ble hun forelsket i søskenbarnet sitt Tolleif Tysdal, og de fikk et barn sammen uten å være gift i år 1623. Dette var en stor forbrytelse på denne tiden. Ikke bare fikk de et barn uten å være gift, men de var altså også søskenbarn. Samleie mellom to så nære slektninger, kalt blodskam, ble ansett som en grov forbrytelse. De unge rømte, men ble dømt fredløse. All deres eiendom ble inndradd, og tilfalt kongen. Hvordan det gikk med de fredløse, sier historien ikke noe om.

Kåre Tveit har skrevet en historisk roman om bl.a. denne hendelsen


Med naboen på si
Dette gjorde ikke ryktet til Sven bedre. Det var derfor fristunder for han å få reise til Stavanger eller Bergen for å selge varer eller for å betale for leie av Lekvam. Han kunne da være borte i flere uker. Lenge før hendelsen i Tysdal, var ryktene begynt å svirre på Lekvam og bygdene rundt, om at ikke alt var som det skulle hjemme hos Sven når han var på reise. Ryktene ble snart bekreftet. Kirsten hadde innledet et forhold med naboen på Ole Rasmussen Meltveit. Ole var også gift og hadde flere barn.

Dette forholdet ble snart kjent, også av Sven og barna, men det var vanskelig for familien å få gjort noe med det. Kirsten sitt forhold til Ole Meltveit, gikk hardest inn på den neste eldste sønnen, Jørgen. Jørgen rådførte seg med nabokona på Heggheim, Torborg. Han sa at han var så sint på Ole Meltveit for hans forhold til mora, at han fryktet for han kunne ty til vold. Torborg rådet han til å reise bort. Jørgen fulgte rådet og fikk arbeid på prestegarden i Nedstrand.

Sønnen Jørgens hevn
Etter fem år i Nedstrand, kom Sven til prestegarden for å få Jørgen hjem igjen. Han trengte Jørgen på garden, ikke minst til medhjelper når det nye huset skulle settes opp etter våronna. Jørgen ble løst fra kontrakten og kom tilbake til Lekvam tidlig på våren 1626. Sven selv tok ut på sin årlige tur til Bergen da de var ferdige med vårens arbeid. Han hadde leid inn en snekker til å være ansvarlig for byggingen av nyhuset, og gav Jørgen ansvaret som medhjelper.

Lekvam (foto: Widerøe)

Ikke lenge etter at Jørgen kom hjem, møtte han Ole Meltveit. Jørgen konfronterte Ole med hans forhold til mora, noe som førte til et voldsomt raseri hos Ole. Jørgen truet igjen, og de skiltes med trusler om juling. Hatet vokste hos Jørgen, mest mot Ole, men også mot mora. Saken mellom mor Kirsten og Ole Melberg ble denne sommeren anmeldt til lensmannen, og rettsmøte ble berammet til september samme år.

To dager etter at Sven reiste til Bergen, startet reisingen av det nye huset. Jørgen gledet seg til å hjelpe snekkeren. Han møtte opp tidlig om morgenen med ny øks og klar til innsats. Dagen var imidlertid knapt begynt, før Ole Meltveit dukket opp og sa at det var han som skulle hjelpe snekkeren og ikke Jørgen. Mor Kirsten kom også til og hun støttet Ole. Jørgen ble så sint at han gjemte den ny øksa si, og gikk beine veien til moster og onkel i Tysdal.

Mens han var i Tysdal, vokste både skammen og hatet. Han begynte å tenke på hvordan han kunne få en slutt på mora og Oles forhold. Planen ble lagt, og etter to uker i Tysdal sa han farvel. Vel hjemme igjen lurte han seg inn på løa, hvor han visste at faren si børse var. Han fant børsa og skudd, og like før det lysnet av dag, smøg han seg opp i steinrøysa like bak huset. Han var lommekjent på garden, og hadde sett seg ut en stein han ville gjemme seg bak.

Det gikk ikke lang tid før både snekkeren og Ole var i gang med arbeidet på taket. Jørgen tok fram våpenet og siktet på Oles rygg. Det gikk noen sekund, så lød et sterkt smell over Lekvam. Samtidig begynte Ole å gli ned taket og falt i bakken som en sekk. Det var ingen tvil om at skuddet hadde truffet, men Jørgen fikk ikke vite før ett par dager senere om Ole var død eller hard skadd. Snekkeren snudde seg i retning av der skuddet hadde blitt avfyrt, og så Jørgen stod bak steinen med børsa i handa. Jørgen holdt da på å lade børsa på nytt, så snekkeren ble livredd og la på sprang ned til Voster.

Jørgen kunne blitt halshugget med en slik skarpretter øks.
(foto wikipedia. Øks fra 1742)

Dømt til døden
Jørgen var klar over at livet hans nå hang i en tynn tråd. Han flyktet derfor av gårde i retning moster i Tysdal. Andre natta etter drapet kom han til Tysdal, hvor han bekjente det han hadde gjort. Senere samme natta oppsøkte han to andre, for å tilstå også for dem. Loven var nemlig slik på den tid at den som hadde begått et drap, kunne søke kongen om å kunne ferdes fritt fram til saken kom opp til doms. En forutsetning for slikt «fritt leide» var at den skyldig hadde tilstått for tre «habile menn».

I september ble saken mellom Kirsten og Ole tatt opp på tinget. Her ble det ført mange vitner som hadde sett Kirsten og Ole sammen i mange ulike situasjoner og steder. Saken ble utsatt til tinget i Årdal senere på høsten. Da ble også drapet av Ole lagt til saken mot Kirsten og Ole. Magne vitner ble ført, men saken ble utsatt nok en gang. Neste ting var i desember 1627. Da ble nye vitner avhørt, men fordi det ikke var møtt fram nok domsmenn, ble saken utsatt enda en gang.

Endelig dom mot Jørgen falt først på tinget i Hesby 27. september 1628. Dommen var hard, men ventet. Jørgen ble dømt til døden. Mye tyder på at Jørgen senere ble benådet, for på tinget i 1634 ble han dømt til å betale de etterlatte etter Ole Melberg 40 riksdaler. Dommen mot Kirsten ble stadig utsatt, og mye kan tyde på at saken rant ut i sanden uten noen fellende dom.

Slekt med Kirsten og Sven
Kirsten og Sven Lekvam er mine forfedre. Her følger en oversikt:

Lars Ove Sandvik (1960-)
Eli Fjelde (1932-) gift med Oskar Sandvik
Tomas Emil Toresen Fjelde (1893-1959) g.m. Inga Efteland
Eli Thoresdatter Nag (1860-1942) g.m. Tore T. Fjelde
Thore Thoresen Nag (1830-1927) g.m. Malena Henriksdatter Strand
Thore Asgautsen Nag (1799-1848) g.m. Eli Bjørnsdatter Jørpelandsdalen
Kristi Pedersdatter Nedre Bjørheim (1766-1806) g.m. Asgaut Pedersen Geitaskjer
Anna Torfinnsdatter Geitaskjer (1743-1815) g.m. Peder Pedersen Voster
Torfinn Ivarsen Lekvam (1680- etter 1752) g.m. Kristi Holgersdatter Ytre Fiskå
Ivar Torfinnsen Lekvam (1644-1726) g.m. Kari Kristoffersdatter
Torfinn Svensen Lekvam (1602- etter 1664)(bror til Jørgen drapsmann) g.m. ?
Sven Torfinnsen Nedre Bjørheim (1565- før 1645) g.m. Kirsten Pedersdatter Prestegarden



Kilder:
Jan Alsvik: Folk i Strand
Kåe Tveit: Med livet i nevane