søndag 23. april 2017

Ole Kallem – Strandbu med hele Norge som arbeidsfelt

Ole Kallem (foto: Heggtveit)

Haugianermiljøet var sterkt på strandalandet på 1800-tallet. En av dem som satte spor etter seg over hele landet var Ole Hågensen Kallem. Han virket som forkynner og avholdstaler landet rundt.

Ole Hågensen Kallem ble født på Sand, vokste opp på Jørpeland, ble gift med ei Tunglandsjente, flyttet til Vikedal, Troms og Trøndelag, før han endte sine dager i Telemark. Her følger litt av denne spennende personens historie.

Fra Sand til Jørpeland
Ole Hågensen ble født på garden Sand på Sand i Ryfylke 13. februar 1813. Han ble født inn i en veldig fattig heim, og foreldrene var Helga Tormodsdatter og Hågen Hågensen. Helga og Hågen fikk fire barn, og Ole var den siste i rekka. Familien flyttet fra Sand en gang før 1817, men vi vet ikke hvor de da slo seg ned. I 1817 døde Helga fra mann og barn, og Hågen giftet seg på ny med Marta Øysteinsdatter. Hvor de bodde på det tidspunktet er ukjent.

Hågen og familien dukket imidlertid opp på Jøssang i Strand i 1822. Da var han husmann på plassen Jøssanghagen. Marta og Hågen flyttet videre til husmannsplassen Langelandsåna på Jørpeland før 1829. Det året var Marta gravid for fjerde gang, men både mor og barn døde samme år. Da satt Hågen igjen med seks eller sju barn. Han giftet seg derfor for tredje gang i 1831 med Anna Torgersdatter Notvik. Med henne fikk han to barn, hvorav den andre kun ble seks måneder gammel. På Langelandsåna, også kalt Åna, hadde familien et lite hus verdsatt til samme verdi som to kyr.

Vanskelig oppvekst
Ole var på flyttefot under hele oppveksten. De første fire årene bodde han på Sand, deretter er det uklart hvor han bodde, før han altså kom til Jøssang i 1822 og videre til Jørpeland ca. 1828. Men da var han allerede sendt ut i arbeid. Han var kun 12 år da stemora mente han måtte skaffe seg arbeid for å «klare seg selv». Ole fikk ulike småjobber hos bønder i Strand, og arbeidet som gjeter og senere som tjenestegutt.

I 1835 døde også den tredje kona til Oles far. Året etter, i 1836 døde far Hågen. Ole selv var blitt forelsket i ei jente fra Håhammer på Tungland, Ragnhild Eivindsdatter, som han giftet seg med samme året som faren døde. Ragnhild og Ole flyttet da til Langelandsåna og overtok husmannsplassen der i 1838, og tok også ansvaret for de halvsøsknene som var igjen etter faren og hans to siste koner.

Jørpeland ca.1920 (Postkort: Aud Karin Bjelland Løvfall)


At Ole allerede som 12 åring måtte ut i arbeid, førte til at han fikk lite skolegang. Dette var årsaken til at han først lærte å skrive som voksen, og da skrev han veldig dårlig. Ole var stor og sterk og en dyktig arbeidskar.

Samtidig med arbeidet på husmannsplassen, drev Ole også fiske utenfor sør-Karmøy. Det var ikke nok til å skaffe nok mat til storfamilien, men han fikk støtte og hjelp av gode sambygdinger. Etter noen år som husmann, fikk Ragnhild og Ole skille ut deler av husmannsplassen som eget bruk, og ble selveiere. De ble boende på denne gården på Jørpeland fram til slutten av 1852.

Ragnhild ble altså født på Håhammer på Tungland i 1804. Hun var ni år eldre enn sin mann. Foreldrene hennes var Eivind Jakobsen fra Jørpeland og Ragnhild Helgesdatter fra Forsand. Ragnhild og Eivind Håhammer hadde sju barn, hvorav tre døde som små. Ragnhild var yngste barnet. Hun hadde ei søster som het Berta, som ble gift med Torger Rasmussen Brekke fra Forsand. Berta og Torger slo seg ned på Voll på Tungland og ble oldeforeldre til bl.a. Rasmus Voll Tungland.

Frelst som 23-åring
1836 ble et begivenhetsrikt år for Ole Kallem. Vi har tidligere nevnt at far hans døde det året, og at han ble gift med Ragnhild. En viktig ting til skjedde dette året; han ble frelst. På Jørpeland var det en markert haugiansk forsamling på den tid, men det var kontakt med brødrevennene i Stavanger som resulterte i at han tok imot Jesus som sin frelser. Senere fikk han også god kontakt med haugevennene i Strand og ble påvirket av begge retninger i sitt kristensyn.

Det tok ikke lang tid etter omvendelsen før Ole begynte å delta aktivt på samlingene til haugianerne. Til å begynne med deltok han med sang og bønn, men etter hvert begynte han også å avlegge vitnesbyrd og å tale. Det viste seg snart at han hadde nådegave som forkynner, og ble stadig mer brukt som predikant. Det sies om forkynnelsen hans at den var klart evangelisk, men også med vekt på helliggjørelsen. Han var veltalende og folk ble lett oppslukt av hans forkynnelse.

Ole Kallem (Tegning: VG 1885)

Til Nord Norge via Vikedal
Mot slutten av 1852 flyttet Ole og kona til Kalheim i Vikedal. Da tok familien etternavnet Kallem. Her ble familien i tre år. Om en av hans halvbrødre var med på flyttelasset, vites ikke. Men da familien solgte Kalheim og flyttet nordover i 1855, hadde de med en pleiesønn. Denne pleiesønnen har jeg ikke funnet i noen senere kilder.

Etter at familien flyttet til Vikedal, fikk Ole kontakt med en gryende avholdsbevegelse og talte ofte mot brennevinet, samtidig som han var rundt i bygdene for å forkynne Guds ord. «Det norske avholdsselskap» i Stavanger kalte han til reisetaler for avholdssaken for offentlige midler, noe han takket ja til. Han fikk i de to årene han reiste, startet mange avholdsforeninger i området.

17. april 1854 skrev fogden i Ryfylke ut et reisepass til Ole Kallem. Han hadde da svart ja til kallet fra «Den Stavangerske Bibel- og traktatforening» om å reise til Finnmark som bok kolportør og bibelbud. Kautokeino-opprøret hadde skremt mange, og behovet Bibler og sunn forkynnelse i Finnmark ble ansett som stor. Ole og kollega Erik Lima reiste over hele Finnmark og solgte Bibler og forkynte Guds ord.

Senere den vinteren reiste Ole og en kollega ved navn Endre Johannessen en ny tur nordover. De tok båten «Gyller» til Tromsø, og ble der godt mottatt av biskop Juell. I Tromsø brøt det ut en stor vekkelse, som først og fremst Ole satte sitt preg på. Det ble også vekkelser i flere andre bygder i Troms, og Ole opplevde stor tillit blant både lekfolk og presteskapet. Han fikk låne flere kirker til sine møter, og ofte ble lokalene for små.

Han ble så godt likt blant folket i Troms, at han etter månedene med virksomhet fikk tilbud om å kjøpe en fin gard i Sørreisa for en billig penge. Det var en mye større gard enn den han hadde i Vikedal, så han slo til og solgte i Vikedal og kjøpte i Sørreisa. Dette var i 1855. Kona Ragnhild ble selvsagt med på lasset. Ragnhild fant seg imidlertid ikke til rette i Sørreisa, så handelen ble omgjort og familien flyttet til Tromsø hvor de leide bolig.

Tromsø ca.1900


Ole fortsatte sin forkynnergjerning i Troms og Finnmark og hadde noen rike år der. At han ble høyt ansett av kristenfolket, viser blant annet at en smed i Tromsø kalte sin sønn som ble født i 1859 for Ole Kallem Sand, oppkalt etter predikanten. Ole var også fadder til lille Elieser Andreas Gjeldseth i Hammerfest. Han var sønn av bakermester Bernt Hartvik Gjeldseth.

Savnet av egen bolig var stort, og i 1859 kjøpte de en liten gard, Finnbakken i Målselv. Her var det en stor flokk med haugianere, og både Ragnhild og Ole trivdes veldig godt. Men oppholdet i Målselv ble heller ikke av lang varighet. Hans ansettelse i Stavanger bibelforening opphørte senhøsten 1861, og allerede året etter ble han ansatt i Det Norske Misjonsselskap (NMS) i Troms. Han reiste som forkynner for dem i ett år, men ble så kalt sørover.

Til Trøndelag
I 1863 fikk han kall fra Trøndelag krets av NMS og reiste som forkynner for dem fram til 1878. Ragnhild og Ole solgte garden i Målselv i 1866 og de kjøpte en ny storgard i Levanger, sammen med en venn. Etter to år solgte de imidlertid garden i Levanger med stort tap og flyttet til Solheimsviken i Bergen hvor han virket som emissær for Indremisjonen. Også dette oppholdet ble kort, for allerede i 1870 var de tilbake i Trøndelag. Da kjøpte de en liten gard på Strinda i Trondheim.

Under folketellingen i 1865 hadde Ragnhild og Ole ei adoptivdatter som het Olava Ragnhilde Kallem født i 1861. Olava var datter av Oles yngre halvbror Hågen og kona Katrine Marie Juul. Hågen var skipper og bosatt i Stavanger og de hadde seks barn. Hågen døde på begynnelsen av 1860-årene og Katrine Marie satt igjen med den store barneflokken. Det var ikke uvanlig på den tid under slike omstendigheter å sette bort ett eller flere barn for å klare og overleve. Siden Ole og Ragnhild var barnløse, var det naturlig at ett av barna havnet hos dem.

Ole Kallem (Foto: DNT)


Olava ble med til Trondheim og her ble hun gift med sadelmaker Ludvig Julius Aune. De fikk minst åtte barn. Olavas familie bodde i Munkegaten 42 i Trondheim. I 1909 var Olava enke og ble gift på  ny med enkemann Hans Christian Christiansen fra Vestre Toten, født i Drammen. De ble boende i Trondheim.

Kirkehistorikeren Heggtveit gir en skildring av forkynnelsen til Ole Kallem. Jeg tar med et lite avsnitt, noe språklig revidert: «Med sitt dype kjennskap til menneskehjertets fordervethet, nøyde han seg ikke med at folk avla totalavholdsløftet. Nei, han påviste klart at mennesket er uten kraft til å gjøre dette av seg selv. En vinner først fullstendig seier når en får syn for sin åndelige avmakt og søker hen til frelsens kilde i Kristus Jesus for å bli renset fra all synd og få ny kraft til å leve et nytt liv i forsakelse og Kristi etterfølgelse.

Det er betegnende at Jesaja 35 og 53 hørte til hans yndlingstekster. Han pleide som regel ikke forberede seg synderlig, uten ved å lese Guds ord og med flittig og alvorlig bønn. Det meste var øyeblikkets inspirasjon.»

Ole Kallem (Foto: Heggtveit)


Siste år i Gjerpen
I 1877 opplevde Ole en stor sorg. Hans kjære kone fra Tungland fikk da heimlov, 73 år gammel. Omtrent samtidig fikk Ole fornyet kontakt med avholdsbevegelsen og var med å starte forening for Det Norske Totalavholdsselskap (DNT) i Trondheim. Han gikk inn som arbeider i DNT og reiste landet rundt og startet lokale DNT foreninger. Det sies at han fikk starte mer enn 100 avholdsforeninger med mer enn 10 000 medlemmer landet rundt. Slike foreninger startet han bl.a. i Namsos, Steinkjer, Levanger, Egersund og Sand.

På oppfordring fra venner i Skien, solgte han garden i Trondheim og kjøpte ny gard på Gjerpen i Skien. Her ble han gift for annen gang med ei enke fra Ulefoss. Han fortsatte å reise for DNT fram til helsa satte en stopper for virksomheten hans.

Fra Stavanger Aftenblad 27.08.1923


I 30 år hadde han vært plaget av en nyresykdom. Denne gikk over til kreft. Han reiste til Oslo for å få hjelp, men legene kunne ikke gjøre noe. Han reiste derfor heim igjen til Skien. En venn som besøkte han skrev følgende fra dødsleiet: «Gud er trofast, han har det godt og hviler på forgjettelsene og gledes og stundes efter å vandre.»

Ole Kallem døde 29. mars 1885, 72 år gammel. I 1917 ble det reist ei minnestøtte på graven hans av noen av hans mange venner. På denne står: «Ole Kallem 1813-1885. Avholdsfolket reiste han dette minde»


Kilder:
Heggtveit: Den Norske kirke i det nittende århundre
Arent Midtbø: Alles vel er vårt mål (nb.no)
Wikipedia.no
Digitalarkivet
Jan Alsvik: Folk i Strand
Johan Veka: Glytt frå kristenliv i Rogaland
Andreas Aarflot: Norsk Kirkehistorie
Lokalhistoriewiki.no
Rolf Inge Larsen: En salig røre
Aftenbladet.no







lørdag 1. april 2017

Pisket og slått av prestene i Dalane

Dybing (foto: Dalane folkemuseum)
Har fått melding om at dette er Dybing i Helleland 
og ikke Dybing i Heskestad

Prestene i Dalane var  mildt sagt lite blide på vekkelsen rundt Hans Nielsen Hauge og hans venner. Presten i Sokndal og hans kollegaer tok til og med fysisk vold i bruk for å bekjempe vekkelsen.

Den lille bygda Dybing ligger på Heskestad i Lund kommune. Rundt år 1800 tilhørte bygda Helleland. På den tid drev Jacob Svendsen og kona Kari en av gardene på Dybing. Jacob var en vel ansett mann i bygda og hadde flere kommunale tillitsverv.

En av sønnene deres het Svend og ble født i 1781. Som ungdom levde han et utagerende liv med fyll og bråk. Svend var stor og kraftig, men stemmen var «lys som ei fornem kvinnes stemme» når han sang. Da Svend var 19 år, ble han omvendt til Gud gjennom noen haugianere.

Haugevekkelsen i Dalane
Hans Nielsen Hauge fikk sin kallsopplevelse i Tune i Østfold i 1796. Samtidig med at Hauge ble frelst, var det også flere i Rogaland som kom til åndelig oppvekkelse. En av dem var John Haugvaldstad fra Rennesøy, som straks begynte å forkynne Guds ord. Dette fortsatte han med, selv om han ble advart av presten om at forkynnervirksomheten hans var i strid med konventikkelplakaten.

Også i Bjerkreim var det noen som ble frelst på den tiden. Dette gjaldt blant andre brødrene Lars og Klaus Lauperak, barnebarn til den kjente Trond Lauperak og søskenbarn til min tippoldefar Tønnes Bjerkreim. Brødrene samlet ofte en flokk i ei stue i Bjerkreim og hadde oppbyggelser etter gudstjenesten.

Hans Nielsen Hauge


På samme måte som John Haugvaldstad, reiste også Lars Lauperak på preiketurer. Noen ganger reiste Lars og John sammen. På en slik felles preiketur var Svend Dybing tilhører, og gjennom forkynnelsen til Haugvaldstad og Lauperak ble han frelst.

Året etter at Svend ble frelst, kom Hans Nielsen Hauge på sin første tur til Dalane og Bjerkreim. Han hadde vært på sin første tur i Rogaland allerede i 1798. Besøket i Bjerkreim i 1801 og et senere besøk i 1804 satt store spor etter seg i bygda. Mange ble vakt og frelst og det ble et rikt haugiansk miljø i området. Han var også innom Sokndal på en av disse turene. Flere haugianere fra Bjerkreim flyttet til andre steder i landet og ble markerte og kjente kristenledere på sine nye hjemsteder.

Svend Dybing som predikant
Svend Dybing ble altså frelst som 19-åring i 1800. Han var et følelsesmenneske av natur, som ikke klarte å skjule det som rørte seg i hans indre. Når han ba til Gud, kastet han seg ofte på kne. Dette kunne også skje når han var ute i snøen en vinterdag. Faren reagerte på sønnens kristenliv og prøvde å advare ham. Han kalte det galskap, og var redd for at sønnen holdt på å bli sinnssyk. Men advarslene nådde ikke inn, tvert imot. Som gammel tok også Svends far imot Jesus og ble frelst. Da bekjente han: «Jeg har syndet mot Gud fordi jeg har motarbeidet min sønn. Men jeg tok feil. Gid prestene hadde gjort det samme som min sønn gjorde.»

Willas Bjerkreim var predikant i Bjrekreim lsamtidig med Svend Dybing.
Han var først haugianer, men ble senere knyttet til "de sterkttroende"


Det var sjelden at Svend Dybing talte Guds ord. Hans nådegave var først og fremst samtale og vitnesbyrd. En haugianer som kjente han godt, Jacob Egeland, ga Svend denne karakteristikken: «Han var vel bonde, men talte likevel Ordet med en kraft og virkning som var beundringsverdig. Hans ord var som veldige slag og hadde en forunderlig virkning. De etterlot en brodd i hjertet som ikke lot seg utslette, slik at mange av hans heftigste motstandere ble vunnet for sannheten.»

Svend talte med folk både i tide og utide. Så snart han traff på noen, vitnet han for dem om Gud. Dette gjorde han både langs veiene og når han var på besøk i ulike heimer. Han spurte dem hvordan de hadde det med Gud. Mange prøvde å unngå å treffe ham, mens andre ble sinte og spottet ham. Men en slik motstand gjorde bare Svend enda mer ivrig i sin vitnetjeneste.

Sterk motstand fra prestene
En slik iver vakte sterk motstand hos prestene. På den tid var det Gerhard Henrik Reiner som var prest i Heskestad og Helleland. Reiner var en dyktig, men herskesyk prest. Han var rasjonalist og hadde et særdeles heftig temperament. En gang skulle Svend skysse presten fra Heskestad og heim til prestegården på Helleland. Underveis kom samtalen inn på åndelige spørsmål. Presten ble etter hvert så sint på Svend at han gav ham noen kraftige slag med svøpen, satte Svend av sleden og red videre alene.

Ofte kom Svend i samtale med folk på kirkebakken etter gudstjenestene. Da pleide mange å samles rundt ham, for å høre på hans vitnesbyrd. Dette gjorde prest Reiner forarget og han ba noen av sine folk om å drive Svend bort fra kirka.

Enda verre gikk det ved Moi kirke. Det var Søren Martinius Schive som var prest på Moi. Før en gudstjeneste kom Svend i samtale med en mann. Da presten kom til kirken, ble Svend anklaget for å ha talt Guds ord. Svend ble kalt inn på prestens kontor og forhørt, men presten kom ingen vei med sine anklager. Da oppildnet presten kirkefolket til å jage han bort fra kirken. Mange fra menigheten jaget Dybing bort, mens de kastet torv, stein og trestykker på ham. Svend var en uredd kar, så neste søndag møtte han på ny opp til gudstjenesten på Moi. Da fikk han være i fred for presten, men ble også da mobbet av folk i menigheten.

Heskestad gamle kirke (foto: Dalane folkemuseum)

I Sokndal var det Georg Christian Bernhoft som var prest. Han gikk enda lengre i sin iver for å få stanset Svends virksomhet. Etter en gudstjeneste sto Svend utenfor kirkegården og samtalte med ei gruppe mennesker. Presten oppdaget dette og kalte Svend inn på sitt kontor. Etter en kort samtale ble presten så sint at han tok Svend i brystet og kastet han ut av kirken. Noe senere oppdaget presten at Svend på ny sto i samtale med en flokk tilhørere. Igjen tok sinnet overhånd hos presten. Han tok staven sin og slo Svend i fullt sinne og jaget han bort fra kirken.

All denne motstanden virket ikke inn på Dybing. Han fortsatte med å vitne både i nærmiljøet, og på turer så langt bort som til Kristiansand og Stavanger. Mange ble frelst på disse turene. En kjent haugianer i Stavanger, Torger Siqveland, sa at han ikke kjente noen på Vestlandet som hadde vært redskap til så manges vekkelse som Svend Dybing.

Stavanger Aftenblad 1. april 1914

Siste år
Svend var ikke nøye med sitt ytre. En gang han var på besøk hos John Haugvaldstad i Stavanger, ble de enige om å besøke ei fornem haugianerkvinne i byen. Før de gikk, begynte Haugvaldstad å børste mel og støv av Svends jakke og sa at en kunne ikke gå på besøk så skitten som Svend var. Men det brydde han seg ingen ting om. Når han var ute og gikk, var han som oftest barføtt. Sokker og sko bar han i hånda.

En gang var han også på besøk hos Hans Nielsen Hauge på Bredtvedt. Hauge benyttet da anledningen til å formane Dybing og irettesette han for sitt lurvete utseende i klesveien. Historien forteller at Svend etter dette ble litt mer nøye med sitt utseende.

Svend overtok farsgarden på Dybing. Her ble han gift med den to år yngre Walborg Knudsdatter Heskestad. Hun døde tidlig og Svend ble gift på ny med Malene Larsdatter Sjelset fra Time. De fikk minst to barn, Inger (1824-1824) og Jacob (f.1825). I 1836 solgte han garden for 500 spesidaler og flyttet til Jæren, først til Stangeland på Klepp og senere til Killingland i Høyland. Svend Dybing fikk et plutselig slagtilfelle og døde 22. februar 1848, 67 år gammel.

Kart over Heskestad

Svends sønn, Jacob, ble gift med Karen Pedersdatter fra Høiland. Under folketellingen i 1865 bodde han og familien på Høiland. De hadde da fire barn som er nevnt, Carl Ludvig (f.1852), Johan Laurits (f.1854), Enevald (f.1862) og Karen Kirstine (f.1858). Jacob var da oppført som huseier og steinarbeider. Ikke lenge etter mønstret Jacob på ulike båter og reiste verden rundt som sjømann. Han var blant annet i Australia og New Zeeland. Her brukte han opp hele sin formue i et utsvevende liv. Etter at han reiste heimefra, hadde han ikke gitt lyd fra seg på mange år.

Under folketellingen i 1875 bodde Karen på Graveren på Hana. Hun bodde da sammen med tre barn, Ole Gabriel (f.1851), Karl Ludvig og Enevald. Videre var det oppført at hun var losjerende kone som ble forsørget delvis av fattigvesenet og delvis av barna. Hun sto oppført som gift, men Jacob var ikke nevnt.

Jacob har sonet to ganger i botsfengselet i Oslo, ukjent av hvilken grunn. Th. A. Bilstad skrev i et leserinnlegg i Aftenbladet at Jacob i 1880 møtte opp på Dybing for å se igjen garden hvor han bodde sine første 11 leveår. Bilstad fortalte at Jacob begynte å gråte som et barn, mens han var på Dybing. Barndomsminnene dukket opp og tårene presset seg fram. Jacob var da blitt 55 år. Hva som senere skjedde med han og barna, har jeg ikke funnet ut.




Kilder:
Søren Lode: Et par av de gamle haugianere fra Sokndal. Aftenbladet 27.02.1924
Th. A. Bilstad: Sven Jacobsen Dybing. Aftenbladet 20.03.1924
H.B. Heggtveit: Den norske kirke i den nittende aarhundre
Johan Veka: Glytt frå kristenlivet i Rogaland
Lisabet Risa: Bjerkreimboka I
Digitalarkivet.no
Aftenbladet.no