onsdag 26. februar 2014

En dag på stålverket

Sigurd T. Fjelde på Stålverkskaien, med utsyn mot Tungland
Hvordan var livet på stålverket på Jørpeland i tiden etter krigen. Her er en enkel skildring fra min gammelonkel Sigurd Teodor Fjelde.

Som jeg har nevnt i ett tidligere blogginnlegg, arbeidet Sigurd Teodor på kaien på stålverket. Her var han kranfører og sørget for lasting og lossing av båter. I ei gammel skrivebok fant jeg tre stiler han har skrevet i forbindelse med et kurs el.l. Disse gir noen historiske glimt som kan være interessante for andre å lese. Den første het «Da freden kom» og er tidligere publisert på bloggen. Her følger stil nummer to, «En dag på stålverket»:

Sigurd Teodor Fjelde: Da freden kom

Kaien
Når vi kommer i land på kaien på stålverket ser det ikke noe videre pent ut, det ser nærmere ut som en bombe skulle ha slått ned, for den store skraphaugen ligger der, og forresten slenger det skrap og skrot over alt.


Sigurd T. Fjelde i kranen på Stålverkskaien

Laboratoriet
Men når jeg går videre, og kommer opp på laboratoriet blir jeg straks interessert, spesielt når jeg kommer i den andre etasjen. Der holdt de på med noen rare tryllekunstner, de fikk allslags kulører i ett glass med vann, ved å slå noen dråper av et annet glass, slik kunne dem skifte fra farge til blankt, og tilbake til de forskjellige farger igjen. Der var også en fin vekt. Lodda var så små at jeg nesten ikke kunne se dem. Så små lodd hadde jeg aldri sett før.

Fra Laboratoriet
Laboratoriet holdt til i denne bygningen
Sigurd Teodor Fjelde: En sommerferie


Støperiet
Når jeg så kom opp i støperiet, ser det ut som om barn skulle leke i en sandhaug. Over alt så jeg folk som rotet i sanden. Ytterst ute i dette huset, der smeltes skrapjernet om til stål. Det kastes inn i noen store runde ovner, og så settes det strøm på. Jeg hørte jernet skrek og bar seg i den sterke varmen. Jeg hørte en gang en mann fortalte om dette. Han kunne ikke forstå hvordan de fikk dette ut av ovnen igjen. «Men så lurte de ovnen», sa han. Det er ganske riktig, for de har en motor som arbeider ovnen over på siden, så stålet renner ut i en digel som kalles panna. Den henger i en kran som igjen kjører panna på plassen som de skal støpe, enten det er i stålverket eller i støperiet.

Støperiet og pusseriet
Fra Støperiet

Valseverket
På veien til valseverket passeres gassverket. Det skaffer gass til å varme stål med og til glødeovner som de gløder stål i. Det første jeg ser når jeg kommer inn i valseverket er lange hvite ormer som bukter seg over gulvet. Der er to rekker med valser. Først går emnet fram og tilbake i den første rekka, siden går den ned til den andre rekka, og da blir den lengre og lengre etter hvert. Siden blir den brakt til en saks, der den blir kappet opp i passelige lengder.

Fra Valseverket


Hvem var Sigurd Teodor Fjelde?

Tilbake til kaien
Så går den til skipningen og derfra til bestemmelsesstedet, enten det er i Norge eller andre land.


Klar til eksport


De fleste bildene er fra Strand historielag sin heimeside og FB-side. Odd Schmidt har tatt de fleste bildene.















mandag 17. februar 2014

Onkel Sigurd Teodor Fjelde


F.v. Tomas og Inga Fjelde, Bertel Naig, Irene og Sigurd Fjelde.
Foran: Marton og Sverre Fjelde

Irene og Sigurd Teodor Fjelde var tante og onkel til mi mor. De bodde i første etasje i familiehuset på Tungland, mens mors familie bodde i andre etasje.

Sigurd var yngste sønn til Eli og Tore «Flåden» Fjelde. Han ble født på Øvre Fjelde i 1899, som den yngste av sju søsken. Da foreldrene solgte garden og flyttet til bylandet i 1909, ble han med på flyttelasset. Det samme var han da foreldrene flyttet tilbake til Jørpeland i 1920.  De flyttet da inn i et nybygd hus på Tungland. Sigurd og foreldrene slo seg til i første etasje, mens broren Tomas som var nygift, flyttet inn i etasjen over.

To år etter at han flyttet til Jørpeland, fikk han arbeid på Stålverket. I 1952 fikk han, sammen med 54 andre, fortjenestemedalje for 30 års ansettelse ved bedriften. Han fortsatt på Stålverket i enda 14 år, fram til han ble pensjonist i 1966. Sigurd(t.h. på bildet) sin arbeidsplass var hele tiden på kaien. Her var han i hovedsak kranfører.

I 1929 døde far til Sigurd, og han og mora ble igjen i leiligheten. Men allerede året etter var han brudgom, og bruden flyttet selvsagt heim til Tungland. I 12 år delte ekteparet leilighet med brudgommens mor. Hun hadde ei egen stue hvor hun oppholdt seg og sov.

Hvem var så den utkårede brud? Jo, hun het Irene Larsen og var fem år yngre enn Sigurd. Irene ble født i Bodø og var datter til Anna Emilie (f. Kristoffersen) og Strømme Larsen. Anna var født i Ramfjord i Tromsø kommune, mens Strømme var født på Rosvold i Målselv kommune. Etter at Anna og Strømme giftet seg i ca. 1888 bodde de noen år i Målselv. I 1893 flyttet familien, som da var blitt fire, til Bodø. I Bodø fikk Anna og Strømme ytterligere åtte barn.

I 1913 flyttet den nest eldste sønnen til Anna og Strømme til Jørpeland, hvor han fikk arbeid på Stålverket. Fem år senere kom resten av familien etter, med ett unntak. Eldste sønnen Sofus ble igjen i Bodø ett år, han flyttet så til Bergen og senere til Amerika. Strømme døde i 1927. Året etter flyttet Anna og de tre yngste døtrene (Irene, Emilie Josefa og Solveig Altina) til Hillevåg i Stavanger. Irene hadde også en kort periode hatt arbeid på Raufoss.

Sigurd Fjelde (t.v.) ved et "Jern og metall" jubileum

I 1930 flytte så Irene tilbake til Jørpeland og ble gift med Sigurd Teodor Fjelde. De fikk ingen barn. I min ungdom hadde jeg mye kontakt med Irene og Sigurd – eller onkel og tante som jeg kalte dem. Jeg arvet ei bokhylle etter dem. I denne fant jeg bl.a. ei bok der Sigurd hadde limt inn lønnslippene fra stålverket i perioden 1930-1938. I 1930 var normal arbeidstid 48 timer per uke. Timelønnen var kr.1,14, til syke kassen ble det betalt kr. 0,40 per uke og til hjelpekassen kr.0,50 per uke. Fra november 1931 gikk timelønnen ned til kr.1,05 og økte ikke før i april 1937. Da gikk den opp til kr.1,15. Sykekassen lå da på kr.0,90 og hjelpekassen fremdeles på kr.0,50. Siste lønnsøkning kom på nyåret 1938. Lønnstillegget var da på 9 øre.

Bak i boka har Sigurd limet inn kontrollmerker for en Singer symaskin. For denne symaskinen har de betalt kr.210,-. Det står ingen ting om når maskinen ble kjøpt, men jeg antar det var like etter krigen. I denne notisboka har Sigurd også skrevet tre stiler. Han har antakelig tatt et eller annet kurs like etter krigen. Disse stilene gir noen tidsbilder. Den ene stilen forteller om hvordan Sigurd opplevde frihetsdagen 8. mai 1945. Den heter «Da freden kom» og kan leses i et tidligere innlegg på bloggen. De andre to vil komme etter hvert.

Lønnsslipper ved årsskiftet 1931-32

Irene og Sigurd var ivrige medlemmer av Arbeiderpartiet. Einar Gerhardsen var deres store ideal. De leste bøker både om han og av han. I 1994 var det EU avstemming i Norge. Tre dager før avstemmingen besøkte jeg Irene. Hun var da enke og tanken var nok ikke like klar som den hadde vært. Jeg spurte henne hva hun skulle stemme ved EU-avstemmingen. «Det blir vel Arbeiderpartiet denne gangen også», var svaret jeg fikk.

Irene og Sigurd Teodor Fjelde

Irene og Sigurd var mye på sjøen og fisket. Med egen båt og egen brygge, lå forholdene godt til rette. Ellers var de ivrige kryssord-løsere og fjernsynstittere. Da NRK fjernsynet begynte sine sendinger i 1960, var fjernsynsapparatet på plass i stua på Tungland. På midten av 1980-tallet bekjent både Irene og Sigurd at de var blitt kristne. Sigurd døde 16. oktober 1989, 90 år gammel. Irene døde 13. april 1997, neste 93 år.






lørdag 15. februar 2014

Peder Stud og Tord Tordsen


Strand kyrkje. (foto fornminner.no)
 
I morfar Tomas Fjelde si slekt, er det to prester som jeg stammer fra. Begge var prester i Strand på begynnelsen av 1600-tallet og gift med samme kone.

Kirka på Strand
Allerede kort tid etter at kristendommen kom til Norge, ble det bygget kirke på Strand. Denne lå på samme sted som nåværende kirke står. Kirka var sannsynligvis ei stavkirke. Første gang kirka er omtalt er i år 1280.

I 1620-årene var strandbuene i gang med å bygge ny kirke. Den ble bygget tett inn til den gamle. Byggingen foregikk fram til midten av 1630-årene. Denne kirka var i bruk fram til ny og større kirke ble bygd. Nykirka ble innviet 4. november 1874, og er i bruk fremdeles.

Peder Stud
Peder ble født ca. 1550. Hvor han ble født vites ikke, men han er nevnt i Suldal i 1579. Presten i Suldal var da innklaget til Domkapitlet i Stavanger for forsømming av embetet. Han ble fradømt embetet for en periode på tre år. I denne perioden skulle Peder Stud være prest. Peder ble prest i Strand en gang etter 1593 og var i embetet fram til sin død i 1616.

Peder var gift og hadde fire barn da han kom til Strand. Hvem han var gift med er ukjent, men kona dør like etter at familien kom til Strand. Peder giftet seg på ny med den minst 30 år yngre og 18 år gamle Marta Thorsdatter Tjentland i 1598. Med den nye kona får han seks barn. Jeg stammer fra Peder gjennom to av disse barna, Samuel f.1603 som giftet seg til Fiskå og ei datter født 1612 som giftet seg til Heggheim. Etter at Peder døde, giftet Marta seg med Tord Tordsen, som var kapellan under Peder.

Peder må ha vært en respektert prest, for i 1611 ble han valgt som medlem i Domkapitlet i Stavanger. Etternavnet Stud kommer, i følge Jan Alsvik, av «Studiosus» eller noe liknende. Det må bety at han var en studert mann.

Tord Tordsen
Peder sin kapellan het altså Tord. Når og hvor han ble født er usikkert. Peder Barkved mener han er den første strandbu som ble prest, mens Jan Alsvik ikke har funnet noe om fødested. Han døde i ca.1640. Tord blir noen steder kalt for Thore Thoresen.

Tord var altså kapellan under Peder Stud. Da Peder døde, gjorde Tord som skikken var, han giftet seg med presteenka og flyttet inn i prestegarden. Kona Marta var da 37 år og hun og Tord fikk to barn sammen. Det var ei datter som giftet seg til Stavanger og sønnen Peder. Jeg stammer fra Tord gjennom Peder Tordsen. I 1622 kjøpte Tord en part av Tjøstheim. Her bodde han fra ca.1632 til sin død. Sønnen Peder overtok da garden.

Når en ny prest skulle kalles, var det ingen automatikk i at kapellanen skulle overta. Skikken var at den som ville bli prest måtte søke på stillingen. Deretter måtte han preike i kirka for at menigheten skulle få mulighet til å uttale seg om hvem de ville ha. Når folket hadde sagt sitt, fikk noen av lederne i sognet fullmakt til å ta ut den av søkerne som de ville ha. Disse skrev så et kallsbrev til presten. Dette brevet tok han med til biskopen som skulle eksaminere kandidaten. Gikk eksaminasjonen greit, ble saken sendt til lensherren som bekreftet ansettelsen på kongens vegne.

Tord fikk sitt anbefalingsbrev av tidligere borgermester i Stavanger Kristian Nilsen, lensmann i Idse skipreide Peder Barkved, lensmann i Høle Torbjørn Bersagel, Peder Voster, Knut Bjørheim, Ivar Jørpeland, Ole Strand, Anders Forsand, Tore Forsand, Simon Gjesteland, Torstein Frafjord og Gunnbjørn Rossevik. Brevet er underskrevet 3. november 1616.

Valget falt ikke i fogd Jørgen Lauritsen sin smak. Han anket avgjørelsen inn for Domkapitlet. Her møtte prost Jonas Jonssen som vitne. Prosten sa at han ønsket Nils Olsen Meelfar som ny prest, men bekreftet at folket ville ha Tord og at han var lovlig valgt. Tord ble derfor frikjent og fikk fortsette som sokneprest i Strand.

Etter Tords død overtok Peder Stud sin sønn Hans som prest. Hans ble gift med Elen Christensdtr. Trane, prestedatter fra Høyland. Hans døde ikke lenge etter at han ble prest og kona giftet seg med kapellanen Bernt Pedersen Amdal. Bernt var prest i Strand ei kort tid, men flyttet til Gjerstad i Aust Agder og overtok som sokneprest der, en gang før 1660.


Kilder:
Jan Alsvik: Folk i Strand
Holger Barkved: Soga um Strand

torsdag 13. februar 2014

En rallars omvendelse


Robert Karlsen med sløyfe.
 
I bedriftsbladet for stålverket på Jørpeland, «Stavanger Staal» nr.2 1954 skriver rallaren Robert Karlsen om sin omvendelse.

Robert Karlsen var en markert personlighet på Strandalandet. I «Strand bygdebok» skriver Jan Alsvik om Robert Karlsen:

«Robert Karlsen var fødd i Oslo i 1888. Før han kom til Jørpeland i 1917, hadde han vore med på anlegget av Bergensbanen og på utbygginga på Rjukan. På Jørpeland var han med både på tunnelen i Førlandsåsen og dammen i Dalen. Frå Jørpeland gjekk ferda vidare til fleire anlegg, og Robert Karlsen blei etter kvart godt kjent med rallarlivet. Han var også ein tur i kolgruvene på Bjørnøya.

I 1924 slo han seg ned på Jørpeland for godt, han hadde nemleg gifta seg med ei strandajente under første opphaldet i Strand. Robert Karlsen blei seinare godt kjend som emissær i distriktet. Han kunne spela på fleire strenger – alvor og spillopper veksla, og han var eit oppkomme av gode historiar frå rallarliv og arbeidsliv elles.

Robert Karlsen hadde mykje godt å fortelja om den typiske rallaren – dei var hjelpsame, gilde folk. Han var ein forkynnar mange sette stor pris på i Sørbygda, også etter krigen.»

Stålverkret i gamle dager.
 
Stålverket på Jørpeland startet i 1949 å gi ut et eget bedriftsblad. Her ble det viet mye plass til å formidle stålverkets historie. I den forbindelse ble Robert Karlsen utfordret til å skrive litt om den første tiden han var på bedriften. Her benytter han også anledningen til å fortelle om sin omvendelse.

Han skriver først om arbeidstiden ved stålverket, ei tid med mye arbeidsledighet og permisjoner. I ei permisjonstid satte stålverket sju av sine arbeidere til å bygge vei på Idsal. Veien var ferdig i 1926 og Robert Karlsen forteller:

«Det var året 1926 – som jeg har hugd inn i fjellet – det ble et merkeår for meg. Da fikk jeg mitt åndelige gjennombrudd. Jeg fikk ved Guds lys se, at jeg hadde levet et liv i synd og ugudelighet. Det ble en kamp for meg som ingen kan tenke seg.

Da sa Johannes Langeland til meg: «Du Robert, du er kalt av Gud». Det så mørkt ut for meg, og Rudolf Oftedal sa: «Jeg tror du blir gal.» Men så fikk jeg se Jesus som sonoffer-lammet, som den der døde for ugudelige. Da begynte takken og lovsangen.

Ja, nå har dere fått vite litt av hvert, men størst av alt er det siste.»


fredag 7. februar 2014

Slekt i tusen år


Talgje kirke. Her stanser de sikre data om slekta.
 
Morfars slekt kan føres tilbake til 1300-tallet. Før det er det en teori som peker mot kongeætt både i Norge og Sverige.

Morfars ættetavle slutter med Gard Toreson Gard og Ramborg Knudsdtr. De var gardbrukere på Talgje. Flere slektsgranskere mener at Ramborg stammer fra ”Hellige Birgitta” fra Sverige. Dersom det stemmer er det blått blod i årene i denne slekta. Andre forskere betviler denne sammenhengen på det sterkeste. På internett pågår det heftige diskusjoner for og imot.

Her følger i alle tilfelle en oversikt over slektsledda bakover til Ramborg, og hennes mulige slekt i Sverige, Norge, Danmark tilbake til 600-tallet.

1.  Lars Ove Sandvik, f.1960. Jørpeland
2.  Eli Fjelde Sandvik f.1932. Jørpeland
3.  Thomas Emil Toreson Fjelde f.1893. Jørpeland
4.  Thore Torbjørnson Fjelde f.1860. Jørpeland
5.  Torbjørn Nilsson Fjelde f.1828. Jørpeland
6.  Nils Torbjørnson Fjelde f.1801. Jørpeland
7.  Kari Endresdtr. Fjelde f.1776. Jørpeland
8.  Anna Pedersdtr. Åsen Fjelde f.1745. Jørpeland
9.  Inga Israelsdtr. Meling Åsen f.1724. Tau
10. Israel Tormodson Lerang f.1690. Forsand
11. Steinvor Rasmusdtr. Under-Berge Høle f.1645. Høle
12. Rasmus Jonson Under-Berge f.1616. Forsand
13. Jon Rasmusson Under-Berge f.1589. Forsand
14. Rasmus Toreson Under-Berge f.1562. Forsand
15. Tore Toreson Under-Berge f.1535. Forsand
16. Tore Toreson Under-Berge f.1508. Forsand
17. Tore Gardson Under-Berge f.1481. Forsand
18. Gard Toreson Under-Berge f.1454. Forsand
19. Tore Toreson Gard f.1427. Talgje
20. Tore Gardson Gard f.1400. Talgje
21. Ramborg Knutsdtr. Lejon Gard f.1362. Talgje
……..

I slekt med Harald Hårfagre? foto: 58cadilac.net
 
22. Knut Algotson Lejon. Svensk ridder.
23. Algot Brynjulfson. Lagmann på Vestergøtland, Sverige
24. Brynjulf Bengtson. Nevnt 1310. Svensk
25. Bengt Magnusson d.1294. Lagmann på Østergøtland, Sverige
26. Magnus Bengtson d.1263. Lagmann på Østergøtland, Sverige
27. Bengt Magnusson d.1220. Svensk
28. Magnus Minneskjold
29. Ulfhilde Bjørnsdtr. G.m. Bengt Folkeson. Svensk
30. Katarina Ingesdtr. G.m. Bjørn Jernside, prins av Danmark
31. Inge 1  d.1111. Konge av Sverige
32. Steinkil d.1066. Konge av Sverige
33. Astrid Njålsdtr. G.m. Ragnvald den gamle
34. Njål Finnson
35. Gunnhild. G.m. Finn Skalge
36. Ingeborg. G.m. Halvdal Jarl
37. Harald Hårfagre f.855. Første konge av "hele" Norge
38. Halvdan Svarte f.820. Småkonge i Oppland
39. Gudrød Veidekonge. Småkonge i Vestfold
40. Halvdan den gavmilde og matgjerrige. Småkonge i Vestfold
41. Øistein Fjert. Småkonge i Vestfold
42. Halvdan Kvitebein. Småkonge i Vestfold. Levde på 700-tallet
43. Olav Tretelgja. Småkonge i Uppsala, Sverige.

 

mandag 3. februar 2014

En som falt

Tyske soldater ved Narva

En del av den norske krigshistorien har lenge blitt lite omtalt. Det gjelder nordmenn som gikk i tysk tjeneste under krigen.

Nå er det kommet flere bøker som belyser denne siden ved krigshistorien. Snart 80 år etter krigen, er dette enda kontroversielt og ømtålig å berøre. Det kan være mange forskjellige årsaker til at noen valgte «feil» side under krigen. For noen var det ideologisk bevisst, mens for andre var det mer tilfeldig.

Behandlingen disse fikk etter krigen var særdeles røff. På mange måter er det forståelig. De ble sett på som landssvikere, og var jo også det. Likevel er det grunn til å stille spørsmål ved om oppgjørene alltid gikk forsvarlig for seg. Jeg har for liten kunnskap om dette til å gi noe svar.

Erik Bakkevik gav i 1945 ut et hefte med oversikt over si slekt. Denne omfatter også Sandvikslekta fra Tysvær. Bak navnet på min fars tremenning, Henrik, står en kort opplysning som fattet min interesse: «falt ved Narvafronten i 1944».

Den norske legion
Henrik Skaar Pedersens mormor het Torborg Sandvik og var søster til mi oldemor Johanna Sandvik. Mora het Josefine Skaar og faren Henrik Bernhard Pedersen. Begge var vokst opp i Kopervik. Faren var utdannet apoteker, og familien var stadig på flyttefot. De første årene bodde de i Kopervik, deretter Bryne og videre til Florø. I Florø bodde de det meste av oppvekst og ungdomstiden til Henrik. Etter flere år i Florø, flyttet familien til Egersund og like før krigen til Stavanger. Her slo de seg ned for godt og Henriks far drev eget apotek.

Da krigen kom, var Henrik(bilde under) 23 år. Han må tidlig ha meldt seg til tysk tjeneste og ble soldat i Den norske legion. Dette var en militær avdeling under Waffen SS opprettet etter initiativ av Vidkun Quisling og Josef Terboven. Avdelingen ble opprettet etter Tysklands angrep på Russland sommeren 1941.

Det var ulike grunner til at nordmenn vervet seg på denne måten. Noen ønsket å være med å sikre Norges grense i øst fra angrep fra Sovjetunionen. Andre begrunnet vervingen ideologisk, ved å kjempe mot bolsjevismen. Andre igjen mente at kampen mellom Tyskland og Russland ville spre seg til Norge, og ved å verve seg kunne de hjelpe til å spare landet.

Den norske legionen ble satt inn i tjeneste i Leningrad i februar 1942. Ett år sener var 180 av 1900 soldater falt i ulike slag. Kontraktstiden gikk ut i 1943, og Den norske legion ble nedlagt. Noen av soldatene reiste heim, mens 300 fortsatte og ble overført til «Regiment Nordland»

Regiment Nordland
Regiment Nordland ble opprettet i januar 1941 etter opprop fra Quisling. Det var frivillige fra blant annet Norge og Danmark som tjenestegjorde her. Om lag 800 nordmenn var med i dette regimentet, som tidlig ble satt inn på Østfronten.

Regimentet deltok i kampene i Ukraina og Kaukasus og andre frontavsnitt i den sørlige delen av Østfronten under fremrykkingen i 1941. Etter at regimentet ble oppgradert i 1942 deltok de bl.a. ved slaget ved Narvafronten og gjennom hele tilbaketoget langs Østersjøkysten og til sluttkampene i Berlin.

Her kan du lese om Henrik sin bror Hans Jacob som ble henrettet som krigsforbryter

Han som falt
En av dem som ble med over fra Den norske legion til regiment Nordland var Henrik fra Stavanger. Han var da blitt SS-Untersturmfürer, noe som tilsvarer en norsk sersjant.

I desember 1943 kom Regiment Nordland til områdene ved Leningrad. Her skulle de 450 nordmennene kjempe sammen med 10 550 andre soldater under tysk kommando mot russerne. Kompaniet hadde inntil da kjempet i Kroatia og Bosnia, og ankom derfra med tog. De blir fraktet videre med beltebiler ut til fronten, en kald vinternatt 14. desember 1943. Oppgaven var å stanse eventuelle utbruddsforsøk fra de sovjetiske styrkene som lå i byen Lomonosow.

Det ble en skyttergravskrig med stadige artilleriangrep. Julen ble feiret i skyttergravene, mens russerne brukte jule- og nyttårhelga til å forberede en offensiv. Store russiske styrker ble fraktet inn like i nærheten av der regiment Nordland var. 14. januar 1944 satte russerne i gang en storoffensiv. I 20 minusgrader ble de tyske stillingene overrumplet. Mange soldater falt i kampene som foregikk over flere dager.

Narva etter den allierte bombingen (foto: wikipedia)

Natt til 27. januar trakk regimentet vestover. De sprengte bruer over elvene for å hindre russisk framrykking mest mulig. 30. januar var de kommet til byen Kingisepp, et viktig knutepunkt ved elva Luga. Her dannet nordmennene et brohode og kjempet innbitt mot overmakten som gikk til angrep. 1. februar gav soldatene under tysk kommando opp og begynner en ytterligere tilbaketrekning vestover til byen Narva i Estland. Ved denne byen ble det et stort og avgjørende slag. I midten av september var slaget over. Mer enn 50 000 soldater omkom, 40 000 av dem var fra sovjethæren. Men russerne hadde vunnet og tyskerne måtte trekke seg tilbake.

Da var ikke lenger Henrik med. Han falt i kampene ved Kingisepp 30. januar. Det var ikke mulig for medsoldatene hans å hente liket etter at han ble drept, så han ble liggende der han falt. Tiden som soldat i tysk tjeneste var over, med et tragisk utfall. Han ble en av 836 nordmenn som omkom i krigshandlinger, fangenskap eller ulykker i Hitlers tjeneste.


Kilder:
Eirik Veum: De som falt. NRK 2009
Erik Bakkevik: Erik Eriksen Hesthammmer og Eli Jacobsdatter Askelands forfedre og slekt. 1945
Wikipedia



lørdag 1. februar 2014

Husmenn på Nag


Malene og Tore Nag

Noen av de siste husmenn i Strand, var mine tipp oldeforeldre Malene og Tore Nag. De var husmenn på Runnene på Nag.

Tore overtok Runnene etter sine foreldre i 1854, det året han giftet seg med Malene Henriksdatter Nag (født Strand). Ved bryllupet ble Tore kalt «Inderst. Soldat». Året før de ble gift fikk de en sønn som het Marselius, men han døde omtrent samtidig med bryllupet. Etter bryllupet fikk de ytterligere åtte barn. Seks av disse vokste opp.

Stavanger Aftenblad 21. desember 1927

En artikkel om Thore Nag og broren Bjørn Grøtnes

Barna deres var Marselius som altså døde 1 år gammel. Neste ble også kalt Merselius. Han omkom på sjøen som voksen. Nummer tre var Thor, som emigrerte til Amerika. Henrik var neste mann. Han bodde i Stavanger, mens etterkommere av han har overtatt Runnene. Etter Henrik var det så mi oldemor Eli, som ble gift med Tore «Flåden» Fjelde. Nummer seks het Serina og ble gift med Thomas «Tommes» Seljeskog. Deretter ble det født to døtre som begge het Berta. Den første døde av kikehoste et halvt år gammel, mens den andre døde i fødselen. Sistemann var Bertel som emigrerte til Amerika og ble far til 15 barn og stefar til tre.

Tore Nag med fire av barna

Malene Nag døde av astma i 1904, 77 år gammel. Tore ble svært gammel. Han døde i 1927 hele 97 år. På slutten var han svak. Han hadde festet en krok i taket på soverommet. Til kroken festet han et tau som han brukte til å hale seg opp av senga. Dette siste var det barnebarnet Sigurd Teodor Fjelde som fortalte til Josef Tungland(oldebarn).


Husmannsplassen Runnene.
Tegning Hallvard Ramsfjell (fra Martin Nag: Tresko)

Det var bonde Erik Eriksen Nag som eide Runnene. Husmannsseddelen som han skrev til Tore Nag er bevart. På den står følgende:

Malene og Tore Nag

Huus Mandssedel
Underskrivne Erich Erichsen Naig kjender herved at have Leiet og Fæstet, ligesom jeg herved Leier og Fæster til Thore Thoresen Naig for ham og hans Eventuelle Enkes levetid, saa lenge hun i ugift stand forbliver, et under min Eiende Gaarde Part Naig, Mat. 13/2 i Strand Tinglag, og beliggende Indengjeres Huusmandsplass, kaldet Ronnerne, tillige de indenfor den saa kaldte Erich Hauen, med en Fæstning sum af 70 Sp – er halvfirsenstyve Spedsidaler, som er Betaldt.

Dog bemerkes at hans Moder, Eli Bjørnsdatter, uforhindret, har Ret at Bruge den del av Plasset, som hun Efter den i sin tid havde tildelt Huus Mandssedel.
Samt at han i Aarlig Afgift svare 1 Spd. – er En Spesdsidaler i Penge, samdt 12 Arbeids Dage efter Tilsigelse af den hele Plas.
I Gaardens udmark skal Fæsteren have for den hele Plas at Beite 1 ku og 12 Faar, hvilken han holder i Stølen 6 a 7 Uger om Sommeren.
Fæsteren skal tilhave den Tare han du med Stor Hau, og det Brendsel du over Storhau.
Ligeledes tilhører Fæsteren det Brensel i de saa kalte Roner Tøer.
For øvrigt skal Fæsteren holde sig Loven om Huusmansvæsenet Efterrettelig.

Dette er Bekreftelse Under min Gaard i Vitterligheds Vidners Over Vær.

Til Vitterlighed  Naig, den … 1854

Asgaut Thoresen Nag (Tore sin bror) og hans slekt

Kvinneforening på Runnene i 1917. Samlingen er hos Malene og Tore si datter 
Serina Seljeskog (nr.3 foran f.v.). Hun og mannen Tommes bodde på 
Runnene sammen med hennes far fram til han døde. Deretter bygde Serina og 
Tommes eget hus på Barka.(foto: Martin Nag: Tresko)



Kilde: 
Hefter av Martin Nag
Jan Alsvik: Folk i Strand








Fredsdagen på Jørpeland


Sigurd Teodor og Irene Fjelde sammen med Irenes niese Vivi(t.v.)

Jeg arvet noen dokument etter bror til min morfar, Sigurd Teodor Fjelde. I ei notisbok fant jeg denne beretningen fra dagen da freden kom.

Dette var antakelig en stil han skrev like etter krigen i forbindelse med et kurs han tok:

"Da freden kom var jeg på stålverket. Der blev en hel røre av, for der gikk så mange rygter om, at nå var krigen slutt. De første rykter kom på lørdag i uken før fredsuken.

Mange av arbeiderne gikk hjem lenge før dagen var slut, og det gjorde jeg også. Men vi hørte fra forskjellig hold, at freden ikke var så langt unna.

På mandag måtte vi gå på arbeid igjen. Jeg hadde ettermiddagsskift den dagen, men da klokken blev fem, fikk vi se en hel del mennesker samle sig oppe ved kontrollen, og da gikk vi også opp.

Da vi kom opp, fikk vi se at direktøren stod på ballkongen, og holdt en tale. Han kunne med sikkerhet si at krigen var slutt. Da blev der stor jubel.

Han takket arbeiderne for gott samarbeide i det fem lange krigsår. Så fikk vi fri resten av uken med full lønn. Til slutt sang vi en nasjonalsang, og så gikk vi glade hjem.

Da var jeg ikke sen om å vaske meg, og skifte klær, for jeg tenkte så på å få ut radioapparatet.

Ganske riktig, akkurat da båten kom, da stod vi i kø, og da var det ikke længe etter, før jeg fikk gå hjem med mitt.

Det blev ikke mer festing av det med mig, end at jeg sat hjemme og lyttet, og var glad over, at den forferdelige krigen var slutt."


Det er vel med mi sjel


Morfar Tomas Fjelde t.v.

Morfar, Tomas Fjelde, ble frelst i en vekkelse på Jørpeland i 1932 sammen med mormor Inga. Livet til han og mormor fikk en helt ny kurs fra den dagen. Dansen ble byttet ut med sangen om Jesus.

Det var spesielt en sang morfar ofte nynnet på. Det var sangen ”Jeg fredløs, trett i mange år”, og spesielt koret: ”Det er kraft i Jesu blod og rense hvit som sne.”

Jeg fredløs, trett i mange år Urolig vandret om
Min sjel var sorgfull, syk og sår Til dette budskap kom:

Det er kraft i Jesu blod. Det er kraft i Jesu blod
Å rense hvit som sne.

Fra Jesu sår de dype fem, På Golgata det rant
En flod som ennå veller frem, Der skarer frelse fant.

Den veller frem så full og fri Mot synd og skyld og mén,
Og hver en sjel kan deri Få bade og bli ren.

Da dette budskap jeg forstod, I floden sank jeg ned,
Og frelse fant i Jesu blod, Som evig varer ved.

Tore Tungland besøkte morfar, onkelen til Tore, på dødsleiet. Fra dette møtet skrev han følgende i ”Utsyn”:

Når alt i meg er fornøgd med Gud
Eg trur eg må få lov å fortelja at for nokre år sidan tok eg farvel med ein nær slektning. Han hadde lege lenge sjuk og var sterkt avkrefta.

No siste gongen eg kom inn til han, låg han der med Bibelen framfor seg, og me såg at det lakka og lei med tida hans. Me hadde ikkje tala lenge saman før han spør: ”Kva vil det seia, Tore, når det står skrive at alt som i meg er, lova hans heilage namn?” Eg skjøna at han sjølv hadde eit svar, og spurde:

”Ja, kva trur no du?” Og aldri gløymer eg då han retta dei magre hendene sine opp, og så sa han: ”Det er når alt i meg er fornøyd med Gud.”

Eg trur mannen hadde rett. Når eg har møtt min Herre og Frelsar som døyde på korset, som drog meg opp or synda og frelste meg frå Satan, Han som tek vare på meg gjennom livet og sette meg inn i tenesta, og har lova meg ein evig heim i himmelen, - då er det noko i hjarta som seier: ”Alt i meg er fornøgd med Gud.”

Herren Jesus er stor og vidunderleg god. Hans namn vera evig lova!”





Tysværbu dømt til døden


Kårstø. Sandvik gardene ligger mellom fjellet og anlegget.

Ingemund Sandvik var en bestemt herremann. Han godtok ikke hva som helst av myndighetene.

Sandvik er en gard i Tysvær kommune. Den ligger der hvor Kårstø-anlegget er nå. Jeg har hatt slekt på Sandvik tilbake til 1500 tallet. Oldemor Johanne Sandvik solgte garden i 1915, men en fjern slektning kjøpte den tilbake på 1950-tallet og drev garden til Statoil overtok.

En av de første kjente slektningene på Sandvik var Gunder Sandvik. Han var fra Førre i Avaldsnes, men bosatte seg i Tysvær. Han bodde først på garden Tysvær, men flyttet til Sandvik ca. år 1600 da sønnen Ingemund overtok Tysvær.

Gunder hadde minst 9 barn. Jeg stammer fra Gunder gjennom to av barna, Ole og Kristoffer. Ole overtok først garden Årvik i Tysvær, men flyttet til Tysværgården i ca. 1624 og overtok etter bror Ingemund.  Kristoffer overtok Sandvik etter faren i 1615.

En tredje av Gunder sine sønner var den nevnte Ingemund. Han ble født i 1580 og overtok Tysværgarden etter sin far om lag år 1600. I år 1609, 29 år gammel, sto han i spissen for ett opprør mot myndighetene. Ingemund fikk med seg flere sambygdinger.  Hva som var årsaken til dette opprøret vites ikke, men det skjedde mens det var ting i nabobygda Gismervik.

Flokken med tysværbuer gikk til angrep på fogden i området og jaget han på sjøen. Fogden fikk heldigvis berget seg opp i en båt og kom seg bort. Den andre myndighetspersonen, sorenskriveren, ble imidlertid igjen og bøndene med Ingemund i spissen, tvang han til å dømme etter bøndenes vilje i saken som var til behandling,

En slik oppførsel ble ikke tolerert. Ingemund og fire medsammensvorne ble derfor stilt for retten anklaget for opprør og mytteri. Saken gikk i mange rettsaker og havnet til slutt helt i den øverste retten, som da ble kalt for «herredagen» og hadde tilhold i Oslo. Her var selveste kongen til stede og ledet retten.

Det gikk som det måtte gå. Ingemund ble dømt til døden ved henging. Nå hadde Ingemund mange venner som ba om nåde for ham, og dette fikk en lykkelig utgang. Ingemunds straff ble omgjort fra dødsstraff til ei bot på 500 riksdaler og rømming fra lenet (fylket). På den tid kostet ei ku 2 riksdaler, så bota tilsvarte 250 kyr. Et umulig beløp å betale for en bonde fra Tysvær.

Hvordan det gikk med boten vites ikke. Ingemund flyttet i alle fall bort fra heimbygda for en periode. Men allerede i 1616, 7 år etter opprøret, er han på plass igjen i Tysvær og virker til og med som lagrettemann (dommer). Det som kunne endt med hengning, gikk altså over i likeste laget.


Kilde: Nils Dybdal-Holte: Tysvær 1