fredag 26. mai 2017

Sandvik – ei haugianer-slekt fra Tysvær

Jakob Eriksen Hesthammer Sandvik og barna

I Tysvær fikk haugebevegelsen rotfeste i to hovedområder. Sandvik-gardene i sør var et av disse områdene hvor det var markerte kristenledere i flere tiår.

Det er nesten ufattelig å lese historien om Hans Nielsen Hauge og vekkelsene som fulgte i hans spor. Han var 25 år da han ble omvendt og virket i åtte år som forkynner og leder. Hele tiden ble han forfulgt av et presteskap som kjempet for sin enerett til å forkynne Guds ord. Ti ganger ble han arrestert i løpet av de åtte årene han reiste Norge rundt med Guds ord.

Hans Nielsen Hauge

I løpet av de åtte årene han virket som forkynner ble Norge forandret, og tusenvis av nordmenn ble frelst. Det var et tydelig Guds under, med Hauge som et viktig Guds redskap. 24. oktober 1804 ble han arrestert og satt fengslet i om lag 10 år. Årene i fengsel knekket helsa hans, så det ble slutt på reisevirksomheten.

Hauge var imidlertid ikke alene som predikant. Flere steder merket man en gryende vekkelse, og nyomvendte menn begynte å dele sitt vitnesbyrd. De fleste av disse kom i kontakt med Hauge, som ble den åndelige lederen for ei ny tid.



I Rogaland
I Rogaland ble John Haugvaldstad fra Mosterøy den haugianske lederen. Han reiste litt som forkynner før han traff Hauge. Han var blant annet i Dalane sammen med Bjerkreim-buen Lars Lauperak, og ble redskap til at flere ble frelst. En av dem var Heskestadbuen Svend Dybing, som ble en av de største evangelistene i Rogaland på begynnelsen av 1800-tallet.

Hans Nielsen Hauge var selv i Rogaland fire ganger, i 1798, 1801, 1802 og 1804. Med sine mange og lange reiser over hele landet, var Hauge med å knytte bånd mellom haugianere landet over. Han var også bevisst med å «plassere» dyktige haugianere rundt om i landet, for å spre vekkelsen. Mange Rogalendinger ble markerte kristenledere i andre fylker.

John Haugvaldstad

Haugvaldstad flyttet til Stavanger i 1810 og her ble hovedsetet for haugianerne i Rogaland. Det var imidlertid flokker med vekkelsesfolk i mange kommuner, bl.a. Bjerkreim, Lund (Heskestad), Strand og Hjelmeland.

Tysvær
Haugevekkelsen nådde tidlig til Tysvær. Det er usikkert om Hauge selv var innom kommunen, men vi vet at han var innom Haugesund og Karmøy. De eldste kjente haugianerne i Tysvær var brødrene Knut Johnsen Rønnevik (1772-1839) og John Johnsen Haukås (1779-1871). John var lærer i 1801, og vi vet at han hadde brevkontakt med Hauge.

Myndighetene i København ba i 1804 alle prester om å rapportere inn fra Hauges virksomhet. Presten i Tysvær unnlot å gjøre det, antakelig fordi han var positiv til det som skjedde. Presten i Skudenes skrev at i hans prestegjeld hadde de ikke merket noe til «Hauge og hans tilhengeres svermeri», noe de imidlertid gjorde i stor grad i nabo prestegjeldene Skjold og Rennesøy. Tysvær var på den tid en del av Skjold sokn.

Det er sannsynlig at det var flere vekkelser i Tysvær i årene fram mot 1840. Vi vet at det var mange troende i Tysvær i 1840-årene og framover. En kjent kirkehistoriker sier at i Tysvær var det «mange troende og et meget utbredt kristenliv» på den tiden.

Sandvik og Kårstø i 1963

I 1842 ble Det Norske Misjonsselskap (NMS) stiftet i Stavanger. Kristenfolket i Tysvær ville være med på dette, og sendte to av sine ledere til stiftingsmøtet. De to var den nevnte John Johnsen Haukås og min tipp tipp oldefar Erik Endresen Sandvik.

Kristenflokken i Tysvær bygget sitt eget bedehus, som sto ferdig i 1848. Da lovene for dette bedehuset skulle skrives, reiste Erik Endresen Sandvik og lensmann Årvig til John Haugvaldstad for å få hjelp. I Stavanger hadde de bygd Nygatens bedehus 2-3 år tidligere, og hadde allerede lover, eller «testamente», som de kalte det på den tid.

Da huset var ferdig, skrev 29 menn under på de vedtatte lover. Blant disse var de to som var med å stifte NMS. Videre finner vi min tippoldefar John Sandvik og hans bror Erik Eriksen Hesthammar. Tipp tipp oldefars bror John Endresen Sandvik har også skrevet under. Det er ellers mange kjente gardsnavn fra Tysvær på lista, Odland, Apeland, Askeland, Gjerde, Falkeid og Rønnevig for bare å nevne noen. Kirkesanger Sjur Elleflådts navn står også i protokollen. Han var en av dem som lengst var formann og kasserer i NMS sin misjonsforening i Tysvær.

Tysvær kirke og bedehus. (Postkort: Aud Karin Bjelland Løvfall)

To haugianske senter
Noe av det som kjennetegnet den haugianske bevegelsen var såkalte vennebesøk. Kristne fra ei bygd reiste på besøk til kristne i andre bygder. På denne måten ble båndene innad i bevegelsen styrket. Flere fant også sin ektefelle ved slike vennebesøk.

Når haugianerne i Tysvær kom sammen ble det som oftest lest en tale fra en huspostille. Det var bønn der to eller tre av lederne deltok. Deretter småsnakket man om det som var lest fra Guds ord og fra huspostillen. Det var sjelden at noen holdt tale. Videre sier kirkehistoriker Heggtveit: «Splid og uenighet innen vennesamfunnet fantes ikke den gang. Velmenthet, troskyldighet og oppriktighet var særpreget blant dem.»

Ola Sandvik med familie

To områder i Tysvær var senter for haugianismen. Det ene var Førlandsfjorden. På vestsiden av fjorden var det gardene Rønnevik, Apeland og Haukås. På østsiden var det bl.a. gardene Gjerde og Høyvik. Det andre senteret var Sandvik-området i sør. Her kan regnes med bl.a. gardene Sandvik, Susort, Falkeid, Årvik, Eikje, Slåttvik og Tysvær.

Haugianere på Sandvik
Min tipp tipp oldefar Erik Endresen Sandvik er allerede nevnt som en av de tidlige haugianske ledere. Bror hans John Endresen Sandvik og hans familie var også med i Hauge-vekkelsen. Erik sine sønner John (f.1821) og Erik (f.1830) var også haugianere. John Eriksen drev bruk 1 på Sandvik, mens broren Erik Eriksen drev bruk 3 på Hesthammar. Da John ble gammel delte han garden mellom datteren, mi oldemor, Johanne, og Johannes søskenbarn Jakob Eriksen Hesthammer (bruk 3 på Sandvik).

Det fortelles om tippoldefar John Eriksen Sandvik, at han brukte mye tid i bønn. Når han hadde mulighet, gikk han bak en fast stein på garden og bøyde sine kne og ba for familie, bygda og misjonens store sak. Denne bønnesteinen var så mye brukt at det var groper i bakken etter knærne hans.

Kanskje dette var tippoldefars bønnestein?
Johns eldste sønn Erik, emigrerte til Amerika i 1883. Han var da 20 år gammel. I Amerika var han først snekker, men ble senere en kjent prest i det norsk-amerikanske miljøet. I 1896 kom han heim til Norge og var her et år før han reiste tilbake til Amerika igjen. Da hadde han med seg flere av sine halvsøsken over Atlanterhavet.

Så langt jeg kjenner til var alle oldemor Johanne sine barn kristne. De flyttet til Jørpeland og mange av dem ble aktive på bedehuset der. Barnebarnet Alf, min onkel, ble misjonær på Taiwan og flere oldebarn har vært og er ansatt i kristne organisasjoner og Den norske kirke.

Minneord i Stavanger Aftenblad 29.12.1959


Også på bruk 3 på Sandvik ble nye generasjoner aktive i kristent arbeid. Jakob Eriksen Hesthammer Sandvik var aktivt med i det kristne arbeidet, det samme var flere av hans barn. En sønn, Ola (1890-1959), var predikant i NMS det meste av livet.



Kilder:
Nils Dybdal-Holte: Tysvær gard og ætt
Svein Ivar Langhelle: Haugianismen – eit naboskaps- og familieprosjekt. Ætt og heim 2007
Jørgen Johannes Landa: Misjonen
Heggtveit: H.B. Heggtveit: Den norske kirke i den nittende aarhundre
Johan Veka: Glytt frå kristenlivet i Rogaland
Emil Birkelid: Liv og vekst. NMS Rogaland 100 år

Sverre Norborg: Hans Nielsen Hauge
















søndag 23. april 2017

Ole Kallem – Strandbu med hele Norge som arbeidsfelt

Ole Kallem (foto: Heggtveit)

Haugianermiljøet var sterkt på strandalandet på 1800-tallet. En av dem som satte spor etter seg over hele landet var Ole Hågensen Kallem. Han virket som forkynner og avholdstaler landet rundt.

Ole Hågensen Kallem ble født på Sand, vokste opp på Jørpeland, ble gift med ei Tunglandsjente, flyttet til Vikedal, Troms og Trøndelag, før han endte sine dager i Telemark. Her følger litt av denne spennende personens historie.

Fra Sand til Jørpeland
Ole Hågensen ble født på garden Sand på Sand i Ryfylke 13. februar 1813. Han ble født inn i en veldig fattig heim, og foreldrene var Helga Tormodsdatter og Hågen Hågensen. Helga og Hågen fikk fire barn, og Ole var den siste i rekka. Familien flyttet fra Sand en gang før 1817, men vi vet ikke hvor de da slo seg ned. I 1817 døde Helga fra mann og barn, og Hågen giftet seg på ny med Marta Øysteinsdatter. Hvor de bodde på det tidspunktet er ukjent.

Hågen og familien dukket imidlertid opp på Jøssang i Strand i 1822. Da var han husmann på plassen Jøssanghagen. Marta og Hågen flyttet videre til husmannsplassen Langelandsåna på Jørpeland før 1829. Det året var Marta gravid for fjerde gang, men både mor og barn døde samme år. Da satt Hågen igjen med seks eller sju barn. Han giftet seg derfor for tredje gang i 1831 med Anna Torgersdatter Notvik. Med henne fikk han to barn, hvorav den andre kun ble seks måneder gammel. På Langelandsåna, også kalt Åna, hadde familien et lite hus verdsatt til samme verdi som to kyr.

Vanskelig oppvekst
Ole var på flyttefot under hele oppveksten. De første fire årene bodde han på Sand, deretter er det uklart hvor han bodde, før han altså kom til Jøssang i 1822 og videre til Jørpeland ca. 1828. Men da var han allerede sendt ut i arbeid. Han var kun 12 år da stemora mente han måtte skaffe seg arbeid for å «klare seg selv». Ole fikk ulike småjobber hos bønder i Strand, og arbeidet som gjeter og senere som tjenestegutt.

I 1835 døde også den tredje kona til Oles far. Året etter, i 1836 døde far Hågen. Ole selv var blitt forelsket i ei jente fra Håhammer på Tungland, Ragnhild Eivindsdatter, som han giftet seg med samme året som faren døde. Ragnhild og Ole flyttet da til Langelandsåna og overtok husmannsplassen der i 1838, og tok også ansvaret for de halvsøsknene som var igjen etter faren og hans to siste koner.

Jørpeland ca.1920 (Postkort: Aud Karin Bjelland Løvfall)


At Ole allerede som 12 åring måtte ut i arbeid, førte til at han fikk lite skolegang. Dette var årsaken til at han først lærte å skrive som voksen, og da skrev han veldig dårlig. Ole var stor og sterk og en dyktig arbeidskar.

Samtidig med arbeidet på husmannsplassen, drev Ole også fiske utenfor sør-Karmøy. Det var ikke nok til å skaffe nok mat til storfamilien, men han fikk støtte og hjelp av gode sambygdinger. Etter noen år som husmann, fikk Ragnhild og Ole skille ut deler av husmannsplassen som eget bruk, og ble selveiere. De ble boende på denne gården på Jørpeland fram til slutten av 1852.

Ragnhild ble altså født på Håhammer på Tungland i 1804. Hun var ni år eldre enn sin mann. Foreldrene hennes var Eivind Jakobsen fra Jørpeland og Ragnhild Helgesdatter fra Forsand. Ragnhild og Eivind Håhammer hadde sju barn, hvorav tre døde som små. Ragnhild var yngste barnet. Hun hadde ei søster som het Berta, som ble gift med Torger Rasmussen Brekke fra Forsand. Berta og Torger slo seg ned på Voll på Tungland og ble oldeforeldre til bl.a. Rasmus Voll Tungland.

Frelst som 23-åring
1836 ble et begivenhetsrikt år for Ole Kallem. Vi har tidligere nevnt at far hans døde det året, og at han ble gift med Ragnhild. En viktig ting til skjedde dette året; han ble frelst. På Jørpeland var det en markert haugiansk forsamling på den tid, men det var kontakt med brødrevennene i Stavanger som resulterte i at han tok imot Jesus som sin frelser. Senere fikk han også god kontakt med haugevennene i Strand og ble påvirket av begge retninger i sitt kristensyn.

Det tok ikke lang tid etter omvendelsen før Ole begynte å delta aktivt på samlingene til haugianerne. Til å begynne med deltok han med sang og bønn, men etter hvert begynte han også å avlegge vitnesbyrd og å tale. Det viste seg snart at han hadde nådegave som forkynner, og ble stadig mer brukt som predikant. Det sies om forkynnelsen hans at den var klart evangelisk, men også med vekt på helliggjørelsen. Han var veltalende og folk ble lett oppslukt av hans forkynnelse.

Ole Kallem (Tegning: VG 1885)

Til Nord Norge via Vikedal
Mot slutten av 1852 flyttet Ole og kona til Kalheim i Vikedal. Da tok familien etternavnet Kallem. Her ble familien i tre år. Om en av hans halvbrødre var med på flyttelasset, vites ikke. Men da familien solgte Kalheim og flyttet nordover i 1855, hadde de med en pleiesønn. Denne pleiesønnen har jeg ikke funnet i noen senere kilder.

Etter at familien flyttet til Vikedal, fikk Ole kontakt med en gryende avholdsbevegelse og talte ofte mot brennevinet, samtidig som han var rundt i bygdene for å forkynne Guds ord. «Det norske avholdsselskap» i Stavanger kalte han til reisetaler for avholdssaken for offentlige midler, noe han takket ja til. Han fikk i de to årene han reiste, startet mange avholdsforeninger i området.

17. april 1854 skrev fogden i Ryfylke ut et reisepass til Ole Kallem. Han hadde da svart ja til kallet fra «Den Stavangerske Bibel- og traktatforening» om å reise til Finnmark som bok kolportør og bibelbud. Kautokeino-opprøret hadde skremt mange, og behovet Bibler og sunn forkynnelse i Finnmark ble ansett som stor. Ole og kollega Erik Lima reiste over hele Finnmark og solgte Bibler og forkynte Guds ord.

Senere den vinteren reiste Ole og en kollega ved navn Endre Johannessen en ny tur nordover. De tok båten «Gyller» til Tromsø, og ble der godt mottatt av biskop Juell. I Tromsø brøt det ut en stor vekkelse, som først og fremst Ole satte sitt preg på. Det ble også vekkelser i flere andre bygder i Troms, og Ole opplevde stor tillit blant både lekfolk og presteskapet. Han fikk låne flere kirker til sine møter, og ofte ble lokalene for små.

Han ble så godt likt blant folket i Troms, at han etter månedene med virksomhet fikk tilbud om å kjøpe en fin gard i Sørreisa for en billig penge. Det var en mye større gard enn den han hadde i Vikedal, så han slo til og solgte i Vikedal og kjøpte i Sørreisa. Dette var i 1855. Kona Ragnhild ble selvsagt med på lasset. Ragnhild fant seg imidlertid ikke til rette i Sørreisa, så handelen ble omgjort og familien flyttet til Tromsø hvor de leide bolig.

Tromsø ca.1900


Ole fortsatte sin forkynnergjerning i Troms og Finnmark og hadde noen rike år der. At han ble høyt ansett av kristenfolket, viser blant annet at en smed i Tromsø kalte sin sønn som ble født i 1859 for Ole Kallem Sand, oppkalt etter predikanten. Ole var også fadder til lille Elieser Andreas Gjeldseth i Hammerfest. Han var sønn av bakermester Bernt Hartvik Gjeldseth.

Savnet av egen bolig var stort, og i 1859 kjøpte de en liten gard, Finnbakken i Målselv. Her var det en stor flokk med haugianere, og både Ragnhild og Ole trivdes veldig godt. Men oppholdet i Målselv ble heller ikke av lang varighet. Hans ansettelse i Stavanger bibelforening opphørte senhøsten 1861, og allerede året etter ble han ansatt i Det Norske Misjonsselskap (NMS) i Troms. Han reiste som forkynner for dem i ett år, men ble så kalt sørover.

Til Trøndelag
I 1863 fikk han kall fra Trøndelag krets av NMS og reiste som forkynner for dem fram til 1878. Ragnhild og Ole solgte garden i Målselv i 1866 og de kjøpte en ny storgard i Levanger, sammen med en venn. Etter to år solgte de imidlertid garden i Levanger med stort tap og flyttet til Solheimsviken i Bergen hvor han virket som emissær for Indremisjonen. Også dette oppholdet ble kort, for allerede i 1870 var de tilbake i Trøndelag. Da kjøpte de en liten gard på Strinda i Trondheim.

Under folketellingen i 1865 hadde Ragnhild og Ole ei adoptivdatter som het Olava Ragnhilde Kallem født i 1861. Olava var datter av Oles yngre halvbror Hågen og kona Katrine Marie Juul. Hågen var skipper og bosatt i Stavanger og de hadde seks barn. Hågen døde på begynnelsen av 1860-årene og Katrine Marie satt igjen med den store barneflokken. Det var ikke uvanlig på den tid under slike omstendigheter å sette bort ett eller flere barn for å klare og overleve. Siden Ole og Ragnhild var barnløse, var det naturlig at ett av barna havnet hos dem.

Ole Kallem (Foto: DNT)


Olava ble med til Trondheim og her ble hun gift med sadelmaker Ludvig Julius Aune. De fikk minst åtte barn. Olavas familie bodde i Munkegaten 42 i Trondheim. I 1909 var Olava enke og ble gift på  ny med enkemann Hans Christian Christiansen fra Vestre Toten, født i Drammen. De ble boende i Trondheim.

Kirkehistorikeren Heggtveit gir en skildring av forkynnelsen til Ole Kallem. Jeg tar med et lite avsnitt, noe språklig revidert: «Med sitt dype kjennskap til menneskehjertets fordervethet, nøyde han seg ikke med at folk avla totalavholdsløftet. Nei, han påviste klart at mennesket er uten kraft til å gjøre dette av seg selv. En vinner først fullstendig seier når en får syn for sin åndelige avmakt og søker hen til frelsens kilde i Kristus Jesus for å bli renset fra all synd og få ny kraft til å leve et nytt liv i forsakelse og Kristi etterfølgelse.

Det er betegnende at Jesaja 35 og 53 hørte til hans yndlingstekster. Han pleide som regel ikke forberede seg synderlig, uten ved å lese Guds ord og med flittig og alvorlig bønn. Det meste var øyeblikkets inspirasjon.»

Ole Kallem (Foto: Heggtveit)


Siste år i Gjerpen
I 1877 opplevde Ole en stor sorg. Hans kjære kone fra Tungland fikk da heimlov, 73 år gammel. Omtrent samtidig fikk Ole fornyet kontakt med avholdsbevegelsen og var med å starte forening for Det Norske Totalavholdsselskap (DNT) i Trondheim. Han gikk inn som arbeider i DNT og reiste landet rundt og startet lokale DNT foreninger. Det sies at han fikk starte mer enn 100 avholdsforeninger med mer enn 10 000 medlemmer landet rundt. Slike foreninger startet han bl.a. i Namsos, Steinkjer, Levanger, Egersund og Sand.

På oppfordring fra venner i Skien, solgte han garden i Trondheim og kjøpte ny gard på Gjerpen i Skien. Her ble han gift for annen gang med ei enke fra Ulefoss. Han fortsatte å reise for DNT fram til helsa satte en stopper for virksomheten hans.

Fra Stavanger Aftenblad 27.08.1923


I 30 år hadde han vært plaget av en nyresykdom. Denne gikk over til kreft. Han reiste til Oslo for å få hjelp, men legene kunne ikke gjøre noe. Han reiste derfor heim igjen til Skien. En venn som besøkte han skrev følgende fra dødsleiet: «Gud er trofast, han har det godt og hviler på forgjettelsene og gledes og stundes efter å vandre.»

Ole Kallem døde 29. mars 1885, 72 år gammel. I 1917 ble det reist ei minnestøtte på graven hans av noen av hans mange venner. På denne står: «Ole Kallem 1813-1885. Avholdsfolket reiste han dette minde»


Kilder:
Heggtveit: Den Norske kirke i det nittende århundre
Arent Midtbø: Alles vel er vårt mål (nb.no)
Wikipedia.no
Digitalarkivet
Jan Alsvik: Folk i Strand
Johan Veka: Glytt frå kristenliv i Rogaland
Andreas Aarflot: Norsk Kirkehistorie
Lokalhistoriewiki.no
Rolf Inge Larsen: En salig røre
Aftenbladet.no







lørdag 1. april 2017

Pisket og slått av prestene i Dalane

 Dybing i Heskestad

Prestene i Dalane var  mildt sagt lite blide på vekkelsen rundt Hans Nielsen Hauge og hans venner. Presten i Sokndal og hans kollegaer tok til og med fysisk vold i bruk for å bekjempe vekkelsen.

Den lille bygda Dybing ligger på Heskestad i Lund kommune. Rundt år 1800 tilhørte bygda Helleland. På den tid drev Jacob Svendsen og kona Kari en av gardene på Dybing. Jacob var en vel ansett mann i bygda og hadde flere kommunale tillitsverv.

En av sønnene deres het Svend og ble født i 1781. Som ungdom levde han et utagerende liv med fyll og bråk. Svend var stor og kraftig, men stemmen var «lys som ei fornem kvinnes stemme» når han sang. Da Svend var 19 år, ble han omvendt til Gud gjennom noen haugianere.

Haugevekkelsen i Dalane
Hans Nielsen Hauge fikk sin kallsopplevelse i Tune i Østfold i 1796. Samtidig med at Hauge ble frelst, var det også flere i Rogaland som kom til åndelig oppvekkelse. En av dem var John Haugvaldstad fra Rennesøy, som straks begynte å forkynne Guds ord. Dette fortsatte han med, selv om han ble advart av presten om at forkynnervirksomheten hans var i strid med konventikkelplakaten.

Også i Bjerkreim var det noen som ble frelst på den tiden. Dette gjaldt blant andre brødrene Lars og Klaus Lauperak, barnebarn til den kjente Trond Lauperak og søskenbarn til min tippoldefar Tønnes Bjerkreim. Brødrene samlet ofte en flokk i ei stue i Bjerkreim og hadde oppbyggelser etter gudstjenesten.

Hans Nielsen Hauge


På samme måte som John Haugvaldstad, reiste også Lars Lauperak på preiketurer. Noen ganger reiste Lars og John sammen. På en slik felles preiketur var Svend Dybing tilhører, og gjennom forkynnelsen til Haugvaldstad og Lauperak ble han frelst.

Året etter at Svend ble frelst, kom Hans Nielsen Hauge på sin første tur til Dalane og Bjerkreim. Han hadde vært på sin første tur i Rogaland allerede i 1798. Besøket i Bjerkreim i 1801 og et senere besøk i 1804 satt store spor etter seg i bygda. Mange ble vakt og frelst og det ble et rikt haugiansk miljø i området. Han var også innom Sokndal på en av disse turene. Flere haugianere fra Bjerkreim flyttet til andre steder i landet og ble markerte og kjente kristenledere på sine nye hjemsteder.

Svend Dybing som predikant
Svend Dybing ble altså frelst som 19-åring i 1800. Han var et følelsesmenneske av natur, som ikke klarte å skjule det som rørte seg i hans indre. Når han ba til Gud, kastet han seg ofte på kne. Dette kunne også skje når han var ute i snøen en vinterdag. Faren reagerte på sønnens kristenliv og prøvde å advare ham. Han kalte det galskap, og var redd for at sønnen holdt på å bli sinnssyk. Men advarslene nådde ikke inn, tvert imot. Som gammel tok også Svends far imot Jesus og ble frelst. Da bekjente han: «Jeg har syndet mot Gud fordi jeg har motarbeidet min sønn. Men jeg tok feil. Gid prestene hadde gjort det samme som min sønn gjorde.»

Willas Bjerkreim var predikant i Bjrekreim lsamtidig med Svend Dybing.
Han var først haugianer, men ble senere knyttet til "de sterkttroende"


Det var sjelden at Svend Dybing talte Guds ord. Hans nådegave var først og fremst samtale og vitnesbyrd. En haugianer som kjente han godt, Jacob Egeland, ga Svend denne karakteristikken: «Han var vel bonde, men talte likevel Ordet med en kraft og virkning som var beundringsverdig. Hans ord var som veldige slag og hadde en forunderlig virkning. De etterlot en brodd i hjertet som ikke lot seg utslette, slik at mange av hans heftigste motstandere ble vunnet for sannheten.»

Svend talte med folk både i tide og utide. Så snart han traff på noen, vitnet han for dem om Gud. Dette gjorde han både langs veiene og når han var på besøk i ulike heimer. Han spurte dem hvordan de hadde det med Gud. Mange prøvde å unngå å treffe ham, mens andre ble sinte og spottet ham. Men en slik motstand gjorde bare Svend enda mer ivrig i sin vitnetjeneste.

Sterk motstand fra prestene
En slik iver vakte sterk motstand hos prestene. På den tid var det Gerhard Henrik Reiner som var prest i Heskestad og Helleland. Reiner var en dyktig, men herskesyk prest. Han var rasjonalist og hadde et særdeles heftig temperament. En gang skulle Svend skysse presten fra Heskestad og heim til prestegården på Helleland. Underveis kom samtalen inn på åndelige spørsmål. Presten ble etter hvert så sint på Svend at han gav ham noen kraftige slag med svøpen, satte Svend av sleden og red videre alene.

Ofte kom Svend i samtale med folk på kirkebakken etter gudstjenestene. Da pleide mange å samles rundt ham, for å høre på hans vitnesbyrd. Dette gjorde prest Reiner forarget og han ba noen av sine folk om å drive Svend bort fra kirka.

Enda verre gikk det ved Moi kirke. Det var Søren Martinius Schive som var prest på Moi. Før en gudstjeneste kom Svend i samtale med en mann. Da presten kom til kirken, ble Svend anklaget for å ha talt Guds ord. Svend ble kalt inn på prestens kontor og forhørt, men presten kom ingen vei med sine anklager. Da oppildnet presten kirkefolket til å jage han bort fra kirken. Mange fra menigheten jaget Dybing bort, mens de kastet torv, stein og trestykker på ham. Svend var en uredd kar, så neste søndag møtte han på ny opp til gudstjenesten på Moi. Da fikk han være i fred for presten, men ble også da mobbet av folk i menigheten.

Heskestad gamle kirke (foto: Dalane folkemuseum)

I Sokndal var det Georg Christian Bernhoft som var prest. Han gikk enda lengre i sin iver for å få stanset Svends virksomhet. Etter en gudstjeneste sto Svend utenfor kirkegården og samtalte med ei gruppe mennesker. Presten oppdaget dette og kalte Svend inn på sitt kontor. Etter en kort samtale ble presten så sint at han tok Svend i brystet og kastet han ut av kirken. Noe senere oppdaget presten at Svend på ny sto i samtale med en flokk tilhørere. Igjen tok sinnet overhånd hos presten. Han tok staven sin og slo Svend i fullt sinne og jaget han bort fra kirken.

All denne motstanden virket ikke inn på Dybing. Han fortsatte med å vitne både i nærmiljøet, og på turer så langt bort som til Kristiansand og Stavanger. Mange ble frelst på disse turene. En kjent haugianer i Stavanger, Torger Siqveland, sa at han ikke kjente noen på Vestlandet som hadde vært redskap til så manges vekkelse som Svend Dybing.

Stavanger Aftenblad 1. april 1914

Siste år
Svend var ikke nøye med sitt ytre. En gang han var på besøk hos John Haugvaldstad i Stavanger, ble de enige om å besøke ei fornem haugianerkvinne i byen. Før de gikk, begynte Haugvaldstad å børste mel og støv av Svends jakke og sa at en kunne ikke gå på besøk så skitten som Svend var. Men det brydde han seg ingen ting om. Når han var ute og gikk, var han som oftest barføtt. Sokker og sko bar han i hånda.

En gang var han også på besøk hos Hans Nielsen Hauge på Bredtvedt. Hauge benyttet da anledningen til å formane Dybing og irettesette han for sitt lurvete utseende i klesveien. Historien forteller at Svend etter dette ble litt mer nøye med sitt utseende.

Svend overtok farsgarden på Dybing. Her ble han gift med den to år yngre Walborg Knudsdatter Heskestad. Hun døde tidlig og Svend ble gift på ny med Malene Larsdatter Sjelset fra Time. De fikk minst to barn, Inger (1824-1824) og Jacob (f.1825). I 1836 solgte han garden for 500 spesidaler og flyttet til Jæren, først til Stangeland på Klepp og senere til Killingland i Høyland. Svend Dybing fikk et plutselig slagtilfelle og døde 22. februar 1848, 67 år gammel.

Kart over Heskestad

Svends sønn, Jacob, ble gift med Karen Pedersdatter fra Høiland. Under folketellingen i 1865 bodde han og familien på Høiland. De hadde da fire barn som er nevnt, Carl Ludvig (f.1852), Johan Laurits (f.1854), Enevald (f.1862) og Karen Kirstine (f.1858). Jacob var da oppført som huseier og steinarbeider. Ikke lenge etter mønstret Jacob på ulike båter og reiste verden rundt som sjømann. Han var blant annet i Australia og New Zeeland. Her brukte han opp hele sin formue i et utsvevende liv. Etter at han reiste heimefra, hadde han ikke gitt lyd fra seg på mange år.

Under folketellingen i 1875 bodde Karen på Graveren på Hana. Hun bodde da sammen med tre barn, Ole Gabriel (f.1851), Karl Ludvig og Enevald. Videre var det oppført at hun var losjerende kone som ble forsørget delvis av fattigvesenet og delvis av barna. Hun sto oppført som gift, men Jacob var ikke nevnt.

Jacob har sonet to ganger i botsfengselet i Oslo, ukjent av hvilken grunn. Th. A. Bilstad skrev i et leserinnlegg i Aftenbladet at Jacob i 1880 møtte opp på Dybing for å se igjen garden hvor han bodde sine første 11 leveår. Bilstad fortalte at Jacob begynte å gråte som et barn, mens han var på Dybing. Barndomsminnene dukket opp og tårene presset seg fram. Jacob var da blitt 55 år. Hva som senere skjedde med han og barna, har jeg ikke funnet ut.




Kilder:
Søren Lode: Et par av de gamle haugianere fra Sokndal. Aftenbladet 27.02.1924
Th. A. Bilstad: Sven Jacobsen Dybing. Aftenbladet 20.03.1924
H.B. Heggtveit: Den norske kirke i den nittende aarhundre
Johan Veka: Glytt frå kristenlivet i Rogaland
Lisabet Risa: Bjerkreimboka I
Digitalarkivet.no
Aftenbladet.no











tirsdag 28. mars 2017

Fra Moi og Island til Jørpeland

Sigurd Ommundsen sitt hus sees i bakgrunnen bak husene i Vågabakken.
Huset er det til venstre av de to hus som står tett
med kvisten vendt mot Vågen

Det kom mange tilflyttere til Jørpeland da Stålverket ble etablert i 1912, og i oppbyggingen av bedriften de påfølgende år. Men hvor kom de fra?

Ennå i dag vitner mange etternavn på Jørpeland om gener fra fjern og nær. Mange kom flyttende fra bl.a. Sverige, Østerrike og Tyskland. Andre kom fra Nord Norge, Østlandet eller fra andre steder i Rogaland. På oppfordring har jeg sett på bakgrunnen til en av dem:

Sigurd Ommundsen
Sigurd Charles Ommundsen ble født i 1904 i Flekkefjord by. Han ble femte og sist barnet til Kristbjørg og Bernt Omundsen. (Etternavnet er skrevet både med en og to m-er i ulike kilder.) Sigurd sine fire søsken het Sigrid (f.1892), Olga (f.1894), Gunhild (f.1898) og Berge Karsten (f.1900). I 1908 flyttet familien til Stavanger og fikk leie en kvistleilighet i Sandsgaten 78. Her bodde de i 1910 da det var folketelling i Norge.

Flekkefjord (foto: visitnorway.com)

I februar 1925 var Sigurd blitt 20 år og i Stavanger Aftenblad stod det ei ekteskaps lysningsannonse for: «Staalverksarbeider Sigurd Ommundsen, Flekkefjord og Inger Rasmussen, Bjørkeland» (trykkfeil for Jørpeland). Inger var av gammel Jørpelandsslekt, oppvokst på «Straen» i Vågen. Hun var like gammel som sin kommende brudgom.

Utenfor Pusseriet i 1922.
18 årige Sigurd Ommundsen er nummer 4 fra høyre

Inger og Sigurd bygde seg hus i Øvre Vågabakken. De fikk to døtre, Kirsten født i 1925 og Tordis født i 1928. Kirsten ble gift med Johannes Langeland. Etter hans død, ble hun gift på ny med Finn Krogh. Tordis ble gift med Sverre Fjelde (min onkel).

Minneord i Stavanger Aftenblad i 1990

Sigurd jobbet i hovedsak på Stålverket. Han var i mange år medlem av kommunestyret og formannskapet i Strand for Kristelig Folkeparti. Han hadde også ulike tillitsverv i Strand sparebank. Ellers var han aktivt med på bedehuset på Jørpeland og tidvis engasjert som forkynner for Santalmisjonen. Han var også en kort periode i USA. Inger døde i 1970 og Sigurd i 1990.

Sigurds søster Olga ble gift med Bror Erik Engström fra Gävleborg i Sverige. Han kom til Jørpeland i 1914 og arbeidet på Stålverket. Mor til Olga og Sigurd bodde hos Olga da hun døde i 1918. Olga og Erik fikk to barn, Dagmar Kristbjørg Sofie (f.1916) og Odin Werner Charles (f.1920).

Også Sigurd sin bror, Berge Karsten, flyttet til Jørpeland. Han ble gift med Ida Emerentse Jacobsen og de fikk to barn: Kurt Bernhard (f.1922) og Berge Ingmar (f.1924). Berge Karsten døde allerede i 1925, kun 25 år gammel.

Foreldre fra Island og Moi
Sigurd sine foreldre var Kristbjørg Sigurdsdottir fra Island og Bernt Omundsen fra Moi. Hvor og hvordan de treftes vet jeg ikke. Kanskje hadde Bernt vært til sjøs eller på fiske og vært innom Island? Eller var det Kristbjørg som hadde søkt lykken i Rogaland?

Kristbjørg kom fra område ved den røde markøren.
Island. (Google Map)

De to første barna ble født i Haugesund, så familien bodd nok på Haugalandet de første årene etter at Kristbjørg og Bernt ble gift. En gang mellom 1894 og 1898 flyttet de til Sunde i Flekkefjord by. Det ble ingen luksustilværelse for familien i Flekkefjord. Ved folketellingen i 1900 er det notert at familien får støtte fra fattigvesenet. Bernt er maler.

Som nevnt ble Kristbjørg og Bernt sitt femte barn, Sigurd, født i Flekkefjord i 1904. Bernt døde i 1908 og Kristbjørg og barna flyttet til Stavanger. Her livnærte hun seg bl.a. ved å stelle syke. Hun ble selv smittet og døde på grunn av smitten i 1918. Hun hadde da flyttet til datteren på Jørpeland og sønnen Sigurd flyttet sammen med henne.

Skagaströnd, Island (Google Map)

Mors-ætt fra Island
Sigurd si mor, Kristbjørg Sigurdsdottir, ble født på Skagastrand nord på Island og vokste opp like i nærheten i ei bygd som heter Höskuldsstaðir. Hun ble født 22. juni 1859. Foreldrene hennes het Osk Gudmundsdottir og Sigurdur Fridrikson. Osk og Sigurdur ble gift 26.12.1857 på Thingeyrar ved Húnafjörður og bodde på Höskuldsstaðir på Island. Flere opplysninger om disse har jeg ikke.

Far fra Moi
Far til Sigurd Ommundsen, Bernt, vokste opp sentralt på Moi i Lund kommune, på garden Øverland (også kalt Aueland). Foreldrene hans var Omund Omundsen Østrem døpt 4. februar 1816, mens mora het Berthe Malene Atlaksdatter Skår og var født 1. januar 1819. Berthe Malene og Omund ble gift 2 juli 1840 og de fikk fire barn.

Sigurd sin far var den yngste av barna, født 28. oktober 1857. Eldstemann het Omund, oppkalt etter sin far og født i 1841. Nummer to het Andreas Michael og ble født i 1847. Gabriel var nummer tre og født i 1851.

Fra Moi sentrum. Øverland  garden ligger oppe til venstre

Farfar til Sigurd, Omund, forpaktet først bruk 1 på Øverland, men overtok bruk 3 ca.1848 etter konas morfar. Han var også skoleholder. Omund var med i kommunestyret i Lund i flere år, og var ordfører i perioden 1852-1855 og varaordfører 1856-1860. I «Lunds historie» står det at Omund «arbeidde under en tung gjeldsbør» etter at han kjøpte bruk 3. Ved folketellingen i 1865 var han dagarbeider og fisker. I samme telling er det notert at Berthe Malene og Omund hadde Aaseline Pedersdatter boende hos seg i losji. Hun var fattiglem.

Besteforeldre fra Hovsherad og Moi
Omund Omundsen Østrem ble født og oppvokst på garden Østrem i Hovsherad om lag ei mil nord for Moi sentrum. Hans far het Omund Olsen Østrem og ble født 22. juli 1764. Omund Olsen Østrem ble gift med ei dame fra en annen gård i Hovsherad, Steinberg. Hun het Guri Omundsdatter Steinberg og ble født 22. januar 1773.

Guri og Omund fikk tre barn. Den første het Omund. Han ble født i 1810, men døde som liten. Nummer to het Anne og ble født i 1812. Nummer tre fikk også navnet Omund, og det var altså farfar til Sigurd Ommundsen.

Guri og Omund var altså bønder på Østrem, bruk 3. Omund hadde vært gift en gang før han ble gift med Guri. Den første kona het Anna Larsdatter Ramsli, og var fra Ramsli i Bakke sokn i Flekkefjord kommune. Med henne hadde han fire barn: Lars f.1794, Ole f.1797, Didrik f.1800 og Andreas f.1804.

Garden Skår på Moi med Moi hotell

Kona til Omund Omundsen Øverland, Berthe Malene, vokste opp på husmannsplassen Markestykket under gården Skår på Moi. Skår ligger der hvor Moi hotell er. Berthe Malenes far het Atlag Johnsen Skår og var født 8. oktober 1791. Han ble gift 21. november 1816 med Malene Svendsdatter Øverland født 2. november 1789.

Malene og Atlag fikk sju barn. Eldste barnet het Anne Berte og ble født i 1817. Neste var Berte Malene, nummer tre het Johanne og var født i 1821. De fire neste het Anne Malene (f.1823), Sara (f.1826), Jonas (f.1829) og Elisabeth Sofie (f.1833)

Malene og Atlag drev husmannsplassen Markestykket under Skår. Husmannsplassen ble utskilt fra farsgarden til Atlag og han og Malene bodde der hele livet.

Sigurd Ommundsen. foto: Schmidt-Stålverket

Veier krysses
Sigurd Ommundsen si farmor, Berte Malene, hadde som nevnt ei storesøster som het Anne Berte. Anne Berte giftet seg til Rusdal i Hovsherad med Ole Omundsen Rusdal. Anne Berte og Oles eldste sønn, Omund, fikk ei datter (Berte) som giftet seg med en gutt fra Grøssareid i Heskestad(Peder). Berte og Peder flyttet til Hillevåg og tok etternavnet Moi.

Datter deres, Borghild, flyttet til Jørpeland og giftet seg med Martin Voll Tungland. Sønnen til Borghild og Martin, Per Tungland, ble gift med søster til Sverre Fjelde, Sigurd Ommundsens svigersønn. Søsteren heter Ingrid og er mi moster. Sigurds datter Tordis er dermed firmenning til Borghild Moi Tungland, og svigerinne til Borghilds sønn Per.

-----

Under følger en skjematisk oversikt over 3 greiner av etterkommere etter Malena og Atlak Skår på Moi.
Slekt fra Lund


Malena og Atlak Skår. Malena født Svendsdatter Øverland 02.11.1789. Altlak født 08.10.1791. De ble gift 21.11.1816 og bodde på og drev husmannsplassen Markestykket, under Skår. De hadde 7 barn. De to eldste var:

Anne Berte Atlaksdatter Skår gift med Ole Omundsen Rusdal. Anne Berte ble født 11.02.1817 og Ole ble født 26.11.1809. Anne Berte og Ole var bønder i Rusdal. De to eldste sønnene var Omund og Sven.
Berte Malene Atlaksdtr. Skår gift med Omund Omundsen Østrem. Berte Malene født 01.01.1819 og Omund døpt 04.02.1816. De var bønder på Øverland. Han var ordfører i Lund på 1850-tallet. 4 barn, den yngste: Bernt.

Omund Olsen Rusdal f.18.11.1838 g.m. Siri Tostensdtr. Rusdal f.30.08.1848. Bønder i Rusdal. 10 barn. Eldst: Berte
Sven Olsen Rusdalf.18.11.1849 g.m. Olene Stålesdtr. Lagestrand f.20.04.1845. Bønder i Rusdal. 5 barn. Nummer 3: Sofie
Bernt Omundsenf.28.10.1857 g.m. Kristbjørg Sigurdsdtr fra Island f.22.06.1859. Bodde i Haugesund, Flekkefjord og Stavanger. 5 barn. Yngst: Sigurd.
Berte Omundsdtr. Rusdal f.26.08.1864 g.m. Peder Tobiassen Grøssareid f.1869. Tok Moi til etternavn. Bodde i Hillevåg. 6 barn, bl.a. Borghild
Sofie Svensdtr. Rusdal f.18.04.1879 g.m. Gabriel Kolbeinsen Rusdal f.02.06.1877. Bønder i Rusdal. 11 barn. Yngst: Ruth
Sigurd Ommundsenf.22.09.1904 g.m. Inger Rasmussen fra Jørpeland f.1904. Bodde på Jørpeland. Forkynner i Santalmisjonen. 2 barn. Yngst: Tordis.
Borghild Moi f.1900 g.m. Martin Voll Tungland f.1903.   Bodde på Jørpeland. 3 bar. Nummer to: Per
Ruth Rusdal f.1921 g.m. Torstein Rusdal f.1915. Bønder i Rusdal. 4 barn. Yngst: Ingebjørg
Tordis Ommundsen f. 1928 g.m. Sverre Fjelde* f.1926. Bodde på Jørpeland. 3 barn. Nummer 2: Ina
Per Tungland f.1930 g.m. Ingrid Fjelde* f.1930. Bodde på Hinna, senere Hillevåg. 3 barn.
Ingebjørg Rusdal f.1958 g.m Arvid Skåland f.1955. Bor på Skåland, Moi. **
5 barn.
Ina Fjelde f.1957 g.m. Harald Maaland. Bor på Jørpeland.

*Søsken til mi mor
**Venner


Kilder:
Jan Alsvik: Folk i Strand
Ingjald Mehus: Lunds historie
Aftenbladet.no
Digitalarkivet
Google Maps
familysearch.org/search




(Tidligere publisert på bloggen i 2015)