Jonsokberget – fra utmark til sykeheim

Konsert med Jørpeland guttemusikk på Jonsokberget

(foto Strand Historielag)

Jonsokberget ligger sentralt i Jørpeland sentrum. Like nordøst for kaien, troner knausen med Jonsokberget bo- og aktivitetssenter på toppen.

Mange strandbuer har et spesielt forhold til dette stedet, etter at det ble et kommunalt senter for ulike institusjoner innen helse- og omsorgstjenesten. I denne artikkelen vil vi se litt på historien til Jonsokberget. Jeg velger å dele den i fire.

Utmark for Jørpelandsgarden (-1929)

Jonsokberget hørte opprinnelig til bruk 1 på Jørpeland. I 1783 ble en part av bruk 1 skilt ut, og fikk bruksnummer 6. Ved dette skiftet, fulgte store deler av den sørligste del av Jonsokberget med over til bruk 6. Den nordlige delen ble fortsatt tilhørende bruk 1 fram til kommunen overtok på 60/70-tallet. Det var Lars Eriksen Jørpeland (1719-1789) som eide bruk 1. Han delte garden mellom eldste sønnen Ole, som overtok bruk 1, og en yngre sønn, Erik, som fikk skilt ut en parsell, som altså ble bruk 6.

Bruk 1 var garden som Wallem kjøpte i 1882. Bruk 6 lå i den sørlige del av bruket, som grenset mot det andre gamle bruket på Jørpeland, bruk 9. Bruk 9 eies nå av Wilhelm Jørpeland. Det var Odd Nordmark som eide bruk 6 i 1929. Han solgte da 34 mål av Jonsokberget til en kommunekasserer fra Stavanger.

Pinsevennene med friluftsmøte på Jonsokberget

(foto Strand Historielag)

Anna og Reinert Steen (1929-1948)

Reinert Larsen Steen ble født i Stavanger 30. juli 1900. Foreldrene hans var Bergitte og Reinert Kristinius Larsen Steen. Reinert var fra Stavanger og var fiskehandler på torget. Bergitte var datter til Tobia og båtbygger Aslak Notvik fra Notvik i Strand. Tobia var halvsøster til Berta Eline Wallem som drev bruk 1 på Jørpeland. Reinert Kristinius Larsen Steen døde i 1932 og Berta giftet seg på nytt i 1938, med Peder P. Førland.

Hytta til Steen skimtes oppe til høyre.

(foto Widerøe)

Reinert jr. var eldste barnet til Bergitte og Reinert Kristinus. I 1910 var barneflokken øket til seks. Han fikk tidlig arbeid ved kommunekassen i Stavanger, og ble i 1919 ansatt som kasserer. Kanskje var det forbindelsen til tante Berta Eline Wallem som gjorde at Reinert i 1929 kjøpte ei 34-mål stor tomt på Jonsokberget på Jørpeland for kr.2.000,-. Denne tomta bygda han hytte på.

Aftenbladet 31.12.1931

31. desember 1931 sto en annonse i Aftenbladet. Annonsen var på tysk og fortalte at hovedkasserer Reinert Larsen Steen i Stavanger skulle gifte seg med Anne Gerbis i Hamburg. I samme avis stod en bryllupsannonse 9. januar 1932. Korrespondent Anna Gerbis fra Cuxhaven skulle gifte seg med bykasserer Reinert L. Steen 16. januar. Anna var opprinnelig fra Tyskland, men foreldrene flyttet til Esseex i England da hun var om lag ett år gammel. Foreldrene het Anna og Arthur Gerbis.

Fra Arbeiderbladet 28.11.1949

Anna og Reinert fikk seks barn, Arild (f.1932), Bengt (f.1934), Anna (f.1937), Dag (f.1939), Else (f.1940) og Frode (f.1947). I 1939 tilbød Reinert Stand kommune å kjøpe Jonsokberget, men den handelen ble det ikke noe av. Dermed bestemte Reinert og Anna seg for å bygge om hytta til et lite bolighus. Familien Steen solgte huset sitt i Bakergata 7 i Stavanger i 1942. Kjøper var Stavanger kommune, som betalte kr.10.000,- for eiendommen. Familien flyttet da til huset på Jonsokberget, og det ble fast bolig for den store familien. Det var krig i Norge på det tidspunktet, og kanskje var det enklere å bo på Jørpeland under slike omstendigheter?

Fra "Norges bebyggelse"

Etter krigen må Reinert har reist til Amerika, for i 1948 meldte Nordisk Tidende fra Brooklyn at Reinert var tilbake i Amerika etter besøk i Norge. I 1949 var det oppslag i mange aviser i Norge. Da var Reinert og hele familien blitt holdt igjen, ved ankomst Ellis Island, New York. Tanken var at hele familien skulle bosette seg i Cleveland, Ohio hvor Reinert hadde fått en fast stilling i filmbransjen. Anna og barna hadde imidlertid ikke innreisetillatelse. Dette var familien klar over, så de hadde planer om å reise til Colombia og prøve å få visum til USA derfra, i tilfelle de ble stoppet på grensen. Hvordan denne saken gikk, vet jeg ikke, men familien kom i alle fall tilbake til Jonsokberget og ble boende der en tid framover.

Friluftsområde (1948-1974)

I 1948 var det forhandlinger mellom Reinert Steen og Strand kommune om kjøp av Jonsokberget. Forhandlingene endte med at kommunen kjøpte eiendommen for kr.25.000,-. Tomta rundt huset til Steen ble fraskilt, og familien beholdt huset med litt tomt rundt.

Hva ville så kommunen bruke denne tomta til? Kommunestyret tenkte å gjøre eiendommen om til en park. Jørpeland Velforening ivret for dette og ba kommunen utarbeide en plan for opparbeiding av parken. Velforeningen ønsket også at det ble bygget et museum på Jonsokberget. Kommunestyret var positiv til planene, og Knut A. Jøssang ble oppnevnt som kommunen sin representant i planleggingsnemnda.

Ny flott paviljong på Jonsokberget i 1957

(foto Strand Historielag)

Kommunen var altså positiv til planen og godkjent dem, men lite skjedde de første årene. I 1954 søkte Jørpeland Hornmusikk om å få sette opp en paviljong til konserter, dansetilstelninger m.m. Dette ble vedtatt og dugnadsarbeide ble satt i gang, med Arnold Gundersen fra Velforeningen i spissen. Paviljong ble bygget og området rundt ble opparbeidet. Paviljongen sto ferdig i 1957, og samme sommer var det stort korpsstevne på Jonsokberget. I 1957 fikk for øvrig Stålverket lov å bygge en tunnel inn i Jonsokberget, fra kraftstasjonen. Denne tunnelen kunne brukes som tilfluktsrom.

Paviljongen og området rundt ble brukt en god del fram mot 1970. Det var konserter, dansetilstelninger, 17. mai og 1.mai feiring, friluftsmøter ved pinsemenigheten og bedehuset m.m. Speiderne brukte også friluftsområdet på Jonsokberget en god del. Det ble vedtatt å bygge ei speiderbrakke, men så langt jeg vet ble ikke denne bygget.

1.mai feiring på Jonsokberget

(foto Strand Historielag)

Sykeheim (1974-)

Mot slutten av 1960-tallet meldte behovet for ny sykeheim seg for Strand kommune. I kommunestyret 2. juli 1970 ble det en ordentlig nord-sør debatt. Da skulle lokaliseringen av den nye sykeheimen vedtas, og det ble krangel mellom nord- og sørbygda. Sørbygda hadde flertallet, og det ble bestemt at sykeheimen skulle legges til Jonsokberget. Vedtaket ble fattet med 18 mot 10 stemmer. Johan W. Kolstø nevnte at Jonsokberget ble lite brukt, så en slik omlegging av området kunne godt forsvares, mente han. Endelig vedtak ble fattet i kommunestyret 10. september 1970.

Opparbeiding av tomta til den nye sykeheimen, startet i 1974. Byggingen startet når alle planer var klare, i mars 1976. De første 20 pasientene kunne flytte inn torsdag 26. januar 1978. Sykeheimen hadde 60 plasser. Strand kommune skulle disponere 40 av disse, mens de siste 20 skulle disponeres av Stavanger kommune.

Jonsokberget 2006

(foto Strand Historielag)

Magnus Karlsen var formann i byggekomiteen, og han kunne overlevere bygget ved den offisielle åpningen 24. mai 1978. Bygget hadde kostet 15,5 millioner kroner. Som første bestyrer ble Varhaug-buen Kåre Ånestad ansatt. I årene etter dette har sykeheimen blitt utvidet med stadig flere bygg og avdelinger.

Mange strandbuer har fått nyte godt av godt stell på Jonsokberget bo- og aktivitetssenter. Min far fikk være der de siste ukene av sitt liv. Nå har også mor fått fast plass og er takknemlig for god omsorg med nydelig utsikt.

Kilder

Jan Alsvik: Folk i Strand

Norges Bebyggelse

Aftenbladet.no

Nb.no

Digitalarkivet.no

Strand historielag: FB og heimeside

Sivert Gjerde - med kall til Kina

Sivert Gjerde og Johannes Brandtzæg (t.v) (foto: Dagen 03.03.1930

Sivert Gjerde ble kun 23 år gammel. Hele ungdomstiden kjente han på et kall til å nå kineserne med Guds ord. Vel framme i Kina ble han syk og døde etter et halvt års sykeleie. Var livet forgjeves?

Året er 1887. Det er vår i luften. På garden Gjerde i Tysvær kommune var det spennende dager. Mor i huset ventet sitt trettende barn. Hun var 47 år gammel, så det fulgte derfor en ekstra spenning med fødselen. Far het Sjur, og var 52 år.

Det var ikke bare fødselen som gjorde at det var ei spennende tid på Gjerde. Sønnen deres, Sivert, hadde kall til å bli misjonær. Han hadde søkt Misjonsskolen i Stavanger, og skulle om ikke lenge reise over Boknafjorden for å få avklart om han kom inn på skolen eller ikke. Mor og far var glade for at han ville følge Guds vilje, men samtidig var det også en uro som fulgte med.

Sivert Gjerde

Oppvekst i Tysvær

Fødselen gikk bra. På Kristihimmelfartsdag, 19. mai, fødte Lise Rasmusdatter Gjerde en sønn, og alt gikk fint både med mor og sønn. Av de tretten barna hun hadde født, levde kun sju. Deres førstefødte, Rasmus, døde samme året som han ble født, i 1860. Nummer tre i rekken ble født i 1864 og fikk også navnet Rasmus. Han døde i 1871, kun sju år gammel. Året etter ble barn nummer sju født, og fikk også navnet Rasmus. Heller ikke Rasmus den tredje fikk leve lenge. Han døde samme året han ble født. Rasmus nummer fire, var nummer ni i rekken og ble født i 1876. Han fikk leve fire år, og døde i 1880. Men morfar skulle få et barnebarn oppkalt etter seg. Barn nummer tretten var også en sønn, og ble Rasmus den femte. Denne sist Rasmus fikk et langt liv.

Sjur Gjerde vokste opp på Gjerde bruk 1. Dette var en haugianergard. Begge foreldrene hans, Malena og Lars Gjerde, var aktive i bedehusflokken i Tysvær. Sjur ble frelst i 1860, omtrent samtidig som han ble gift. Ikke lenge etter ble også kona Elise (kalt Lise) frelst. Hun ble løst ved bibelordet i Mika 7,19, om Jesus som kaster alle syndene i havets dyp. Sjur ble en av lederne blant haugevennene i Tysvær, og holdt møter sammen med klokker Sjur Elleflaadt og Lars Tordal. Det var Lars som var høvdingen i bedehusflokken.

Jeg har ikke oversikt over om slektene til Lise og Sjur Gjerde var haugianere lenger bak i tid, men mye tyder på det. Lise sin morfar hadde en bror som var gift med Malena Sandvik. Malena var søster til John Sandvik (min tippoldefar) og datter til Erik Endresen Sandvik. Både Erik og John var haugianere. Det er derfor ikke usannsynlig at også Lise sine besteforeldre var haugevenner.

Sivert Gjerde, søsken og foreldre.

Første rekke f.v.: Rasmus, Sjur (far), Lise (mor), Omine og Ellen

Andre rekke f.v.: Severin, Mandius, Sivert og Lars

Som nevnt ble det mange barn i familien på Gjerde, men også mange dødsfall. Av de ni første barna, døde seks som små. De tre som fikk et lengre liv var Lars, som overtok garden på Gjerde, Sivert som denne artikkelen handler om og Eli Karine. Hun emigrerte til Amerika, men kom tilbake til Norge i godt voksen alder. Hun var ugift. Alle de fire yngste i søskenflokken fikk leve opp. Mandius, Severin og Rasmus ble alle prester i Amerika. Omine Søverine ble gift og bosatt på Erland i Tysvær.

Sivert Sjursen Gjerde ble født 22. august 1867. To uker sener ble han døpt i Tysvær kirke, datoen var 15. september. Konfirmasjonen hans var i samme kirke, 2 oktober 1881. Sivert må ha vært en flittig konfirmant, for i kirkeboka står «meget godt» som anmerkning bak konfirmantens navn. Sivert hadde blondt hår, et lyst ansikt og et freidig sinn og var godt likt blant kameratene.

Med misjonær som mål

Selv om Sivert vokste opp i en aktivt kristen heim, falt han selv bort fra barnetroen. Men han var kalt av Gud. Våren 1885 var han blitt 17 år. En søndag han var i kirken, ble kallet til frelse ekstra sterkt. Midt under gudstjenesten gikk han ut av kirka. Dette så prestefruen og tente på alle plugger. Det var særdeles uhøflig å gå ut midt i preika, mente hun, og sprang etter ungdommen for å si han noen alvors ord. Men det ble ingen skjennepreken. Prestefruen fant Sivert på kne i bønn til Gud. Istedenfor kjeft, fikk prestefruen hjelpe ungdommen gjennom til liv i Gud og Sivert gikk frelst og glad heim fra gudstjenesten.

Det vistes lang vei at Sivert var blitt frelst. Gleden var stor i heimen da han fortalte hva som var skjedd. Søsteren Eli Karine var 12 år da dette skjedde. Haller ikke hun regnet seg som kristen. Hun merket forandringen på storebroren, og så blant annet at han ofte gikk i utmarka og ble borte i lengre perioder. En gang fulgte hun etter og så at Siver lå på kne og ba til Gud. En gang Sivert og Eli Karine arbeidet sammen i potetåkeren, spurte Sivert henne om ikke hun også skulle ta imot Jesus som sin frelser. Dette ble et kall for henne, og ikke lenge etter ble hun frelst. Ellers vitnet Sivert ofte på samlingene på bedehuset og i heimene. Noen synte han var i det meste frimodig.

Sivert Gjerde. (foto Dagen 31.12.1990)

Misjon var ikke fremmed for bedehusfolket i Tysvær, og i 1885 reiste Tysværs første misjonær til Sør-Afrika. Det var Berthe Christine Knudsen, ofte kalt for Kristine Susort. Kristine Susort var barnebarn til tidligere nevnte haugianer Erik Sandvik. Etter hvert vokste det fram et misjonærkall også hos Sivert Gjerde. Sivert søkte om opptak til misjonsskolen i Stavanger. Sensommeren 1887 møtte han opp på misjonsskolen, men det viste seg at det var 50 søkere til knapt 20 plasser. Sivert kom ikke inn.

En av de andre som fikk avslag på søknaden om plass på misjonsskolen, var Ole S. Næstegaard fra Hovet i Hallingdal. Næstegaard var blitt tent av et kall til misjon i Kina som gikk over Norge på 1880-tallet. Dette kallet ble formidlet gjennom Hudson Taylors Kina Innlandsmisjon i England. Ole Næstegaard fikk kontakt med Sigvald Netland fra Sokndal, som tenkte å reise som predikant. Etter møtene med Næstegaard, endret Netland målsetting, og han fikk kall til å reise til Kina som misjonær. Sivert Gjerde fikk god kontakt med Netland, og kallet til Kina ble sterkt også hos han.

Ole S. Næstegaard d.e.

Amtskole og misjonsskole

Vinteren 1887-1888 var Sivert Gjerde lærer i Rønnevik i Tysvær. Han fortsatte å vitne om Jesus og å fortelle om de mange i Kina som aldri hadde hørt evangeliet forkynt. Høsten 1888 startet amtskolen et nytt kurs. Denne gang på Forsand. Sivert fikk plass på denne skolen, som hadde en myndig Torkel Mauland som skolestyrer. Sivert oppsøkte de kristne på Forsand, og fikk tidlig kontakt med den kjente predikanten Tormod Rettedal. Han deltok med vitnesbyrd og bønn på møtene. Dette kom Mauland for øre, og han gav Sivert en ordentlig overhaling. «Du er ikke tørr bak ørene, og så ber du i forsamlingen!» Sivert Gjerde var da 21 år gammel. Han fikk god kontakt med Rettedalsfolket, og bekjente for noen av misjonsfolket at han hadde kall til å reise til Kina som misjonær.

Mens han var på Forsand, er det mye som tyder på at han holdt god kontakt med Sigvald Netland og kinavennene i Stavanger. Et stykke utpå våren reiste Sivert til England for å gå på Kina Innlandsmisjon sin misjonsskole, Jabneel. Han bodde på Baxters misjonsheim. Tidlig på høsten kom også Sigvald Netland til England, etter en avskjedsfest hvor den kjente vekkelsespresten Lars Oftedal talte. Oftedal hadde stått i en stor vekkelse i Sokndal, hvor Netlands foreldre var sterkt involvert. Netland hadde kontakt med misjonsvenner i Egersund, som startet misjonsforening for å støttet hans arbeid i Kina. Nærmere jul kom Ole Næstegaard d.y. til England. Broren Ole d.e. var allerede på plass i Kina, og yngstebroren var nå på samme vei. Han skulle først til USA, og Sigvald Netland bestemte seg for å bli med. Dette skapte konflikt med foreningen i Egersund. Netland reiste derfor til Kina med støtte fra medlemmer i Hauge-synoden i Amerika.

Sigvald Netland

Predikant for Kina-misjon

Heller ikke Sivert skulle fullføre studiene på Jabneel misjonsskole. Fram mot jul 1889 var ikke bare pengene hans brukt opp, han hadde også opparbeidet seg ei gjeld på 400 kr. Det førte til at han måtte reise tilbake til Norge. Da var han full av inntrykk formidlet gjennom misjonsskolen og misjonsbladet til Hudson Taylor, «Kinas nød og krav». Vel heime i Norge, fikk Sivert ulike småjobber som gjorde at han klarte å nedbetale gjelda. I tillegg var han stadig på reise og fortalte om Kinas nød. Han var ingen stortaler, men brannen for å nå kineserne med evangeliet var blitt så ett med han, at det smittet over på de som hørte han.

Sivert Gjerde hadde møter blant annet i Stavanger, på Finnøy, flere steder på Jæren og på Voss. Tirsdag 24. februar hadde han møte i Sandviken i Bergen og dagen etter på Misjonshuset. Det var ikke store flokken som kom på disse møtene, men noen damer ble satt i brann og bestemte seg for å danne forening for Kinamisjon. Disse damene fikk senere med seg flere menn, blant andre Tormod Rettedal og Johannes Brandtzæg, og startet «Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund». På disse møtene siterte Gjerde noe han hadde funnet i Taylors blad, og som ofte i ettertid har blitt sitert som eksempelet på den nøden som var med å tenne misjonsgløden for Kina:

Annonse i Annonce-Tidende i Bergen 22.02.1890

«Ta din bibel og tell omhyggelig, ikke kapitlene eller versa, men bokstavene fra begynnelsen av 1 Mosebok til amen i Åpenbaringen. Når du har fullendt dette arbeidet, så gå over det igjen og igjen og igjen ti, tyv, tredve, nei du må lese hver bokstav i din bibel åtti ganger før du har nådd den fornødne sum. Bokstavene i omkring åtti bibler vil behøves for å representere alle de menn, kvinner og barn som lever i det gamle og uhyre keiserdømme China. Fjorten hundre har sunket ned i hedenske graver nå den siste timen, tre og tredve tusen vil dø i dag før du når China. Send eders misjonærer i morgen, og en og en tredjedels million udødelige sjeler for hvem Kristus døde, vil ha gått til deres bestemte plass før de kan nå deres kyst. Om en sådan kjensgjerning berører oss eller ikke, så tror jeg den burde bevege våre hjerter. Det er nok til å bringe en engel til å gråte.»

Sivert Gjerdes bibel

Med kurs mot Kina

Litt lengre ut på våren 1890 var Sivert Gjerdes økonomi blitt så bra, at han reiste tilbake til England for å fullføre studiene. 19. september samme år var han ferdig. Lærerne på misjonsskolen gav han en bibel til avskjedsgave. De gav ham følgende attest med på veien: «Vi holder han for å være en alvorlig kristen, kallet, og godt forberedt til å arbeide som misjonær-evangelist i Kina».

Sivert fikk reise ut som utsending for Kina Innlandsmisjon, men mye tyder på at han ønsket å gå over i det norske lutherske kinamisjonsselskap når det om ikke lenge skulle stiftes. Sivert fikk sendt bud til sin venn Sigvald Netland, om at han ønsket å lese språk sammen med han i Kina. Netland ankom Shanghai 17. oktober 1890 og reiste videre inn i Kina for språkstudier. Sivert ankom Shanghai to måneder senere, og satte nokså snart kursen mot Wuchang, hvor Netland var stasjonert.

Karen Eikeskog ved Sivert Gjerdes grav i Shanghai

Sykdom og tidlig død

Sivert Gjerde var ikke kommet langt av gårde på reisen mot Wuchang, før han ble alvorlig syk. Dermed ble det ikke noe av møtet med Netland, ett møte Netland virkelig hadde sett fram imot. Sivert måtte returnere til Shanghai, hvor han håpet og ba om å bli frisk. Sykdommen ville imidlertid ikke gi slipp, og Sivert begynte derfor å planlegge heimreise til Norge. Fra sykesengen skrev han: «Hvorledes Herren vil føre meg, vet jeg ikke. Men jeg vet at han gjør hva som er best. Min eneste lengsel er å vinne noen sjeler for Jesus, før jeg går inn til hvilen.»

Men før han kunne begynne på heimreisen til Norge, tok sykdommen en alvorlig vending. Sivert Gjerde sovnet inn i Shanghai 21. mai 1891, 23 år gammel. Sønnen til Hudson Taylor forrettet begravelsen og talte ut fra 1 Kor 15,58: «Derfor, mine elskede brødre, vær faste og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren.» Nei, livet til Sivert Gjerde var ikke forgjeves, selv om han ikke fikk leve mer enn vel 23 år og ikke fikk forkynne evangeliet for noen kineser. Han fikk tenne en brann hos andre, som resulterte i at et norsk luthersk kinamisjonsselskap ble stiftet nesten på samme dag som Sivert Gjerde ble forfremmet til herligheten.

Avduking av minnebauta over Sivert Gjerde. 

Fra Aftenbladet 11.09.1967

Hvordan gikk det så med kompisen Sigvald Netland? Han var forlovet med ei jente fra Stavanger, før han reiste til Kina. Denne jenta kom sammen med Kinamisjonens tre første utsendinger som kom til Kina i november 1891. Dagen etter ankomst, ble Sigvald Netland gift. De fikk ei datter, før kona døde, kort tid etter fødselen, i 1893. Han ble gift igjen i 1894, med en norskamerikansk misjonær. De fikk ei datter sammen. Kort tid etter fødselen ble Sigvald Netland syk og døde, 9 august 1896, 28 år gammel. Han hadde da vært i Kina i seks år, de siste årene som pastor.

Fra Aftenbladet 7. januar 1935

Ny misjonær fra Tysvær

29 år etter at Sivert Gjerde døde, kom en slektning av han til Kina som misjonær. Det var Karen Serine Eikeskog, som reiste til Kina i 1920. Karen Eikeskog sin mor, var Sivert Gjerdes søskenbarn. Karen prøvde å finne Siverts grav, og lyktes med det. Hun fikk stelle graven, og lagt ned blomster på den. Også Karen Eikeskog fikk sin grav i Kina. Hun ble syk og døde etter fjorten års tjeneste, den 25. desember 1934 - på sin 41 års dag.

Minnebautaen over Sivert Gjerde ved Tysvær kirke

I 1965 ble det reist ei minnestøtte over Sivert Gjerde ved Tysvær kirke. Støtten ble reist av misjonsvenner og generalsekretær Tormod Vågen hilste fra Kinamisjonen (NLM). Siverts yngste bror, Rasmus «den femte», var da heime fra Amerika, hvor han var prest og redaktør. Han hilste på vegne av Sivert Gjerdes familie.

Kilder:

Nils Dybdal-Holthe: Tysvær

Svein Ivar Langhelle: Tysvær før og nå

Jakob Straume: Kristenliv i Bjørgvin

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland

Jakob Straume: Kristenliv i Buskerud og Jarlsberg

Laurits Nilsens Skrifter i Samling

Erik Kjebekk: Verden for Kristus

Oscar Handeland: Vårløysing

Oscar Handeland: Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund 50 år

Kina under korset. En beretning  om Næstegaard-brødrenes misjon

Josef Tungland: Svend Foldøen

Trygve Brandal: Fjordafolk. Kultursoge for Forsand

Ove Eikje: Unggutten som tente misjonsilden. Dagen 31.12.1990
NLM: Misjonæralbum

dagen.no

aftenbladet.no

nb.no

digitalarkivet.no

Oppbyggelseshuset i Tysvær

Gamle Tysvær Oppbyggelseshus. Nå Apeland bedehus

(foto: Tore Erland, Tysvær historielag FB)

Haugianerne i Tysvær hadde lenge ønsket seg et eget hus til sine oppbyggelsesmøter. Høsten 1848 og våren 1849 ble huset en realitet. Det ble bygget like ved kirken i Tysværvåg.

Hans Nielsen Hauge var på gjennomreise fra Østlandet til Bergen i 1802. Han reiste via Haukeli, Suldal, Vindafjord og Skjold, før han tok nordover mot Bergen. I Skjold hadde han samlinger om Guds ord og det kom folk også fra nabobygdene. Tysvær skal ha vært representert på denne samlingen.

Etter dette besøket av Hans Nielse Hauge, ble det ei gruppe haugianere i Tysvær. De første var brødrene Knut Jonsen Rønnevik og Jon Jonsen Haukås. Senere økte flokken, og flere garder i Tysvær var representert når haugianerne var samlet til oppbyggelse. En av gardene som tidlig ble preget av den haugianske vekkelse, var Sandvik, helt sør i Tysvær.

Hans Nielsen Hauge ble fengslet i 1804, og lokale ledere overtok mye av styringen av bevegelsen. I Rogaland ble Rennesøybuen John Haugvaldstad den ledende høvdingen. Han var bosatt i Stavanger. I 1846 sto Haugvaldstad i spissen for byggingen av Nygatens forsamlingshus. Huset ble bygget av haugianerne og brødremenigheten og er nå landets eldste bedehus som fremdeles er i bruk.

Fra Tysværvåg. Oppbyggelseshuset til venstre.

Bedehus i Tysvær

Det var tett kontakt mellom haugianerne i Tysvær og John Haugvaldstad. Tysværfolket hadde drøftet muligheten for å få bygget et bedehus også i deres kommune. I 1848 ble beslutningen fattet, og byggingen ble startet høsten 1848. Bedehustomta lå like i nærheten av Tysvær kirke i Tysværvåg. Bedehuset ble kalt for «Oppbyggelseshuset i Tysvær» og sto ferdig våren 1849.

I 1839-40 reiste misjonskandidat H. C. Knudsen rundt i Ryfylke for å danne foreninger som skulle arbeide for misjonen. Målet var å få starte et landsdekkende misjonsselskap. Knudsen hadde selv gått på misjonsskole i Tyskland i fire år, og reiste som den første norske afrikamisjonær til Namibia i 1841, utsendt av Det rhinske misjonsselskap. 

En av plassene Knudsen besøkte var Tysvær. Her fikk han haugianerne med på å stifte en misjonsforening i 1840. Denne foreningen var representert ved stiftelsen av Det Norske Misjonsselskap i 1842. De to som representerte Tysvær ved stiftelsen av NMS, var Erik Endresen Sandvik (min tipptippoldefar) og ovennevnte Jon Jonsen Haukås. Mye tyder på at det var misjonsforeningen i Tysvær som sto bak byggingen av Oppbyggelseshuset.

H.C.Knudsen i yngre år

Nygatens bedehus hadde detaljerte lover for huset, og haugevennene i Tysvær innså at dette også var nødvendig for det nye bedehuset deres. De ble derfor enige om å sende lensmann Jon Pedersen Årvik og Erik Endresen Sandvik til Stavanger, for å få hjelp av John Haugvaldstad til å utforme «testamente» for Tysvær Oppbyggelseshus. Besøket fant sted høsten 1848, og lovene (testamentet) var klar til undertegning da huset var ferdig til innvielse, våren 1849.

Lover for Oppbyggelseshuset

Lovene (testamentet) for Tysvær Oppbyggelseshus var omfattende, og omtalte flere sider ved virksomheten på huset. Det understrektes at huset ikke var bygget for å komme i konflikt med den offentlige gudstjeneste i kirken. Dette var også i tråd med Hans Nielsen Hauges testamente, som oppfordret haugevennene til å slutte opp om den offentlige gudstjenesten i kirken.

Når haugianerne kom sammen på bedehuset, var det ofte opplesning av ulike oppbyggelige skrifter. Lovene ga rettledning også om hvilke skrifter som burde benyttes. Det står at de «har funnet seg vel ved» å benytte Bibelen og bøker av Luther, Johan Arndt, Hermann Francke, Erik Pontoppidan og Hans Nielsen Hauge. Lovene sa videre at hvis andre bøker skulle brukes, måtte de først bli prøvet og antatt. Bøkene skulle i hovedsak prøves på Hans Nielsen Hauges råd i hans testamente.

John Haugvaldstad

Bedehusets lover inneholdt også retningslinjer for hvordan en skulle gå fram hvis et styremedlem mistet tilliten blant haugevennene. Et slikt tap av tillit kunne skje ved dårlig oppførsel eller ved å målbære meninger i strid med Guds ord. Hvis slikt hendte, skulle forsamlingen «i kjærlighet påminne og formane ham til det bedre». Hvis ikke det hjalp, «skulle de i kjærlighet og med saktmodighet» få han avsatt av styret.

Da huset sto ferdig i 1849, ble lovene undertegnet av 29 mann, som alle antakelig var haugianere. Jon Jonsen Haukås, Erik Endresen Sandvik og Erik sin bror, John, var blant dem som skrev under på lovene. Av bygder som var representert blant underskriverne, kan nevnes, Haukås, Apeland, Hervik, Hersdalsstranda, Sandvik og Årvik.

Tysværvåg. Oppbyggelseshuset til venstre

(foto: Aud K. B. Løvfall på Lokalhistorie for Rogaland FB)

Videre utvikling

Den første tiden etter at bedehuset var ferdig, var det vanlig å ha samlinger hver søndag. Når det var gudstjeneste i kirken, samlet haugevennene seg til oppbyggelse etter gudstjenesten. Hvis det ikke var gudstjeneste, hadde haugianerne egen samling på bedehuset. Siste del av 1800-tallet var Lars Eriksen Tordal lederen på bedehuset. Han, Sjur Larsen Gjerde og Sjur Elleflådt var oftest brukt som talere. I tillegg til samlingene på bedehuset, var det også ofte husmøter.

Bedehuset ble ellers mye brukt til kommunalt styre og stell. Kommunestyret hadde sine møter på huset, og likningsprotokollen ble utlagt der til offentlig ettersyn. Dette siste reagerte bedehusfolket på og stengte huset for slik virksomhet i 1895.

Gamle Tysvær Oppbyggelseshus. Nå Apeland bedehus

(foto: Tore Erland, Tysvær historielag FB)

Bedehuset i Tysværvåg var i bruk fram til 1935. Da ble huset flyttet til Apeland og nytt bedehus ble bygget i Tysværvåg. Dette ble dårlig vedlikeholdt og ble revet på 1990-tallet. I 1999 sto et nytt hus klar til bruk. Det ble bygget like ved prestegarden og fikk navnet Tysvær soknehus. Det gamle bedehuset som nå står på Apeland, er fremdeles i bruk.

Kilder:

Svein Ivar Langhelle: Tysvær 9

Johannes Kleppa m.fl.: Reise i bedehusland

Norsk Biografisk Leksikon

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland

Emil Birkeli: Liv i vekst

Tore Erland: Bilder på Tysvær historielags FB-side