søndag 28. januar 2018

Karen og Martin Eftelands historie

Bjerkreim sentrum 1954. Lensmannshuset det lange 2.etg, huset t.v. i bildet

Karen og Martin Efteland er mine oldeforeldre. De er mor og far til mi mormor Inga Fjelde. Ingen av dem fikk noe langt liv. Her er deres historie.

Martin sin oppvekst
I Bjerkreim sentrum bodde i 1852 Berthe Nilsdatter og Gitle Aadnesen Birkrem, på et lite småbruk utskilt fra bruk 8. Gitle var fra Austdal, mens Berthe var fra denne garden. De ble gift 2. april 1828 og fikk sitt første barn 4. september 1829. Det var ei jente som fikk navnet Guri Malene. Senere fikk de ti barn til, det siste i 1850. Seks av barna død som små, to av dem i løpet av to måneder i 1842, begge av skarlagensfeber. Ei døde som ugift i 1864, 32 år gammel. Den yngste, Anders, ble gift i Kristiansand med Tomine Kristine Sørensen og fikk to døtre der (Anna og Berta Sofie), før han emigrerte til Amerika i 1889.

Martin sin farfar og farmor. Gunhild og Tønnes Birkrem

På andre siden av veien i Bjerkreim sentrum lå et stort bruk (bruk 3). Her var det Tønnes T. Birkrem og kona Gunhild som var brukere. Gunhild var fra den lille fjellgarden Vinje i Sokndal, mens Tønnes var fra bruk 3 i Bjerkreim. Det var Tønnes sin bror Willas som først overtok garden etter deres foreldre, men han overlot garden til broren Tønnes i 1830, tre år før Tønnes og Gunhild ble gift. Gunhild og Tønnes fikk sitt første barn 11. februar 1834. Dette var en gutt som fikk navnet Tollef etter sin bestefar. Også i denne heimen ble det født til sammen 11 barn, hvorav tre døde som små. Siste barnet ble født i 1856.

I november 1852 var det en flyktig romanse mellom sønnen til storbonden og datteren til småbonden. Guri Malene var da 23 år, mens Tollef var 18. Dette medførte at Guri Malene ble gravid, men noe ekteskap mellom henne og Tollef var ikke aktuelt. Barnet som var unnfanget var en gutt, som ble født 19. august 1853. Fire uker senere ble gutten døpt, og han fikk navnet Martin.

Jeg har ikke bilder av Karen og Martin. Detter er bildet av Martin si mor
Guri Malene Gitlesdatter Birkrem (Foto: Statsarkivet)

Hvem skulle så foreldrene velge som faddere? I følge kirkeboka ble det «Tønnes Skjæveland, Ole Hovland, Nikolai N. Birkrem, Ingeborg Tollefsen Birkrem, Guri Olesdtr. Birkrem, Svend Odland, Jonas P. Efteland, Taletta P. Egestad, Brita Karine Lille Hougstad og Lothe Nilsdtr. Epteland.»

Blant disse finner vi fire søsken fra Odland: Svend Odland, Jonas P. Efteland, Taletta P. Eikeland og Brita Karine Lille Hogstad. Lotte Nilsdatter var kona til Jonas. Ingeborg Tollefsen var søster til Martin sin far Tollef. Guri var ei ugift nabojente fra bruk 5. Jeg har ikke funnet noen link mellom søsknene på Odland og Martins foreldre. Kanskje det var nære venner?

Martin og mora ble boende hos hennes familie. Et knapt år etter at Martin ble født, døde morfar Gitle, 54 år gammel. Neste år ble familien rammet av et nytt dødsfall. Da var det Guri Malenes søster Josephine som døde, kun ni år gammel. Og som om ikke det var nok, døde også Martins mormor Berthe 1. august 1857. Martin var da fire år gammel og mora 28 år. Igjen satt Martin og mor Guri Malene og hennes fire søsken på 25, 19, 13 og 7 år.

Etter foreldrenes død ble garden deres solgt på auksjon i 1858 og bruket ble delt i åtte deler. Guri Malene fikk skilt ut ei tomt (bruk 12) og hun fikk også overta halve heimehuset, som ble flyttet til tomta hennes i 1859. Denne tomta er der hvor skolen i Bjerkreim nå ligger. De to eldste søsknene til Guri Malene flyttet antakelig ut av heimen på denne tiden og fikk tjeneste på ulike garder i Bjerkreim, mens Guri Malene tok seg av de to yngste.

Martin fikk en stefar i 1860. Da hadde mor Guri Malene funnet sin utkårede, husmannssønnen Anders Gulichsen fra Sætre i Bjerkreim. Han var ett år eldre enn Guri Malene. Familien ble boende i huset til Guri Malene, men solgte det til kommunen i 1867. De fortsatte å bo i huset noen år til, og fikk tinglyst retten til eineren på tomta i ti år. Etter hvert fikk de kjøpt seg ny tomt av bruk 8. Den nye eiendommen fikk bruksnummer 17. Denne ble imidlertid ikke tinglyst før i 1895. Også denne gang tok de med seg huset og satte det opp på sin nye tomt. Det skjedde i 1870. Kommunen brukte bruk 12 som tilleggsjord for klokkeren/læreren i bygda.

Martin sin stefar Anders Gulichsen Birkrem

Guri Malene og Anders fikk sitt første barn tre måneder etter bryllupet. Det var en sønn som fikk navnet Gitle. Han skulle bli en kjent person i Rogaland. Barn nummer to ble ei jente som ble født i 1864 og ble kalt Berthe. Neste barn var også ei jente, men hun døde kun seks dager etter fødselen. Det siste barnet fikk navnet Serine Gemalia og ble født i 1869. Disse tre barna fikk vokse opp med Martin som «store-halvbror». Det fulgte med litt jord på bruk 17, men ikke nok til å brødfø familien. Anders var derfor skomaker ved siden av gardsarbeidet.

Her er Anders G. Birkrem, antakelig sammen med datteren 
Serina Gemalie og svigerdatter Berthe Serine (gift med Gitle)
Damenes identitet er usikker.

Den 27. september 1868 ble Martin konfirmert. I kirkeboka er det ført at han fikk «nogså meget godt» i kunnskap og «meget godt» i flid. Det er også notert at Martin ble vaksinert 28. august 1854. Som foreldre er oppført Tollef Tønnessen og Guri Gitlesdatter.

Ikke lenge etter konfirmasjonen var det tid for Martin å flytte ut av heimen. Han flyttet imidlertid ikke langt, kun rett over veien, hvor faren Tollef da drev heimebruket sammen med faren sin. Tollef var da gift med Inger Mauritsdatter fra Malmin i Bjerkreim. Inger og Tollef fikk sitt første felles barn i 1863, men hun (Lina Emilie) døde før ett år var omme. Neste barn ble en sønn som fikk navnet Tønnes (f.1865) og som ble far til bl.a. forfatteren Trygve Bjerkrheim. Senere kom fem barn til, hvorav kun to vokste opp: Isak Cornelius (1867-1867), Maurits Johan (f.1872), Isak Kornelius (1874-1875), Claus Gustav (1876-1885) og Gunhild (f.1881).

Martin sin far Tollef Tollefsen Birkrem

Tollef overtok heimebruket i 1879. Han overtok også lensmannsembetet etter faren i 1877 og hadde dette fram til 1896. Martin vokste opp hos mora i en fattig småbrukerheim, og flyttet som ungdom til faren, som var en av bygdas mektigste menn. Hos faren og stemora var Martin tjener. Han hadde med andre ord faren og en flokk halvsøsken på den ene siden av veien, og moren og flere halvsøsken på den andre siden.

På lensmannsgarden i Bjerkreim var det flere tjenere. En av dem var Karen Gjertine Jakobsdatter fra Vinje i Sokndal. Karen kom til Bjerkreim omtrent år 1870 for å være tjenestepike på garden til tante Gunhild. Gunhild var Martin sin farmor. Hun hadde en eldre bror på Vinje som døde allerede i 1851 og etterlot seg kone og seks barn. To av disse farløse barna fikk tjeneste hos faster i Bjerkreim. Karen var snaut 20 år da hun kom til Bjerkreim.

Hvor lenge det gikk før Martin og Karen ble forelsket, vet jeg ikke, men det ble ikke bryllup før 31. oktober 1882. Bryllupet sto i Bjerkreim, men først skal vi ble litt bedre kjent med Karen Gjertine.

Martin sine tre halvsøsken på farssiden. 
F.v. Tønnes, Gunhild og Maurits Johan
Martin sin halvbror på farssiden, Gitle Birkrem. Kona heter Gesine.

Karen sin oppvekst
Vinje er en liten heiegard på sørsiden av Eiavatnet mellom Helleland og Hauge i Dalane. Gardsnavnet finnes i flere ulike varianter, bl.a. Vinje, Vinja, Vinge og Winge. I 1850 var det to brødre som drev denne garden. De bodde i hvert sitt hus, men delte på driften av garden. Brødrene het Jacob Lorentz og Michael Larsen Vinge. På dette tidspunktet levde også brødrenes foreldre, og bodde i samme hus som Jacob og hans familie. De gamle het Guri og Lars Vinge. De hadde fått ni barn, men fem av dem var dødfødt. Utenom brødrene Jacob og Michael, var det to døtre som vokste opp, Gunhild som ble gift til Bjerkreim (se over) og Grethe Pernille som ble gift med skomaker Leeg Tønnessen og bosatt på Sogndalsstrand.

Vinje i Sokndal

Jacob ble gift 28 år gammel med Ingeborg Andreasdatter fra nabogarden Gaudland. Hun var fem år yngre enn sin mann. Da de ble gift i 1835, flyttet de inn på garden og i huset til Jacobs foreldre. Ingeborg og Jacob fikk sin førstefødte, Andreas, i 1836, deretter fulgte Serine (f.1838), Grethe (f.1841), Lars (f.1843), Johannes (f.1846) og tilslutt Karen Gjertine 24. april 1850.

Karen ble døpt i Hauge kirke i Sokndal 5. mai 1850. Faddere var Elisabeth Salvesdatter Vinge (tante), Michael Larsen Vinge (onkel), Leeg Tønnessen Stranden (onkel), Gjertine Andreasdatter Lille Øverland (?) og Gabriel Jonassen Øverland (?).

Karen var bare vel ett år da farfar Lars døde, 73 år gammel. Større var katastrofen da også far hennes, Jacob, døde senere samme år, 13. desember 1851. Han ble kun 44 år. Da satt mor hennes igjen alene med seks barn i alderen 1-15 år, og selv var mor 39 år. Men hun hadde svigermor Guri i huset og i nabohuset var mannens bror med familie. Ingeborg drev garden videre noen få år, men overlot hele garden til svogeren Michael fra midten av 1850-tallet.

Så snart Karens søsken ble konfirmert, måtte de ut i arbeid. Den første tiden var de muligens hjelpearbeidere heime på garden, men etter hvert fikk de litt ulike jobber i området. Mot slutten av 1850-tallet ble gamle farmor Guri syk. Det viste seg å være både alvorlig og tragisk. Hun ble spedalsk. Dette var en dødelig sykdom, som forårsaket at lemmer råtnet og falt av. Guri ble boende på Vinje helt til hun døde 27. januar 1864.

Året før ble Karens søster Serine gift med Reinert Pedersen fra Egersund, og hun flyttet dit. Søsteren Grethe fikk tjener jobb hos faster i Bjerkreim, men flyttet senere tilbake til Sokndal og fikk arbeid i forbindelse med gruvene i Blåfjell. Her fikk også brødrene Andreas og Johannes arbeid. Broren Lars var først tjener på en gard på Helleland, før han begynte i bakerlære i Egersund.

Vinje. Maleri av Lichtenberg på 1980-tallet

1. oktober 1865 var det høytid i Hauge kirke. Da ble Karen konfirmert sammen med søskenbarnet Johan Christian fra Vinje og mange flere ungdommer fra Sokndal. Til sammen ble 38 gutter og 40 jenter konfirmert denne dagen. Karens karakter var «Meget god kunnskap, flid og oppførsel».

Jeg vet ikke nøyaktig når Karen flyttet til Bjerkreim og faster Gunhild og onkel Tønnes Birkrem, men det var antakelig noe før 1870. På det tidspunkt var alle i Karens familie flyttet fra Vinje. Moren Ingeborg flyttet til sønnen Lars som da var gift og hadde startet eget bakeri på Sogndalstrand. I perioden Karen arbeidet som tjener på garden i Bjerkreim, og fram til hun giftet seg med Martin i 1882, skjedde mye med familien hennes i Sokndal. Broren Lars omkom i ei sprengningsulykke i Sogndalstrand i 1874. Johannes mistet kona i 1871 og giftet seg på ny med enka etter broren Lars i 1876. Grethe ble sammen med en svenske som hadde foreldre som var flyttet til Vestfold. Hun giftet seg med han i Nykirke kirke i 1879 og både Johannes med familie, Andreas og mor Ingeborg flytte samtidig til Vestfold og senere til Skien. Søsknene var blitt arbeidsledige da Blåfjell gruver ble nedlagt og de flyttet østover for å søke arbeid der. Mor Ingeborg døde av koldbrann i underlivet i 1884. Kun Karens søster Serine ble igjen i Rogaland, mens Johannes flyttet til Egersund på sine eldre dager.

16 år som ektefolk
Den 31. oktober 1882 ringte kirkeklokkene i Bjerkreim til bryllup. Det var «ungkar» Martin Tollefsen og «pige» Karen Gjertine Jakobsdatter som skulle gifte seg. Forlovere var skolelærer Gitle Birkrem og Nils Gitlesen Birkrem. Gitle var Martin sin eldste halvbror på morssiden, mens Nils var bror til Martin sin mor.

Efteland på 1980-tallet

Denne onkel Nils var en sentral person i Martins liv. Han var 15 år eldre enn Martin, men bodde i heimen sammen med Martin og hans mor (Nils sin søster). I 1860 var Nils 22 år. Da flyttet han til Kristiansand, men var tilbake i heimen i Bjerkreim i 1865. I 1869 meldte han på ny flytting, denne gang til Stavanger. I 1871 giftet han seg med ei jente fra Ogna. De bodde de første fire årene på Ogna og fikk to jenter der. Den ene av disse døde åtte måneder gammel. I 1875 flyttet de til Bjerkreim, hvor han var bonde og jernbanearbeider. Her fikk de også to barn, hvorav den ene døde knapt ett år gammel. Omkring 1880 overtok han bruk 1 på Efteland i Helleland. Kona døde i 1881, så Nils var enkemann da han var forlover for nevøen Martin.

Om Martin flyttet til Efteland før han ble gift, eller da de giftet seg, vet jeg ikke. Men bruk 2 ble ledig i de tider og de nygifte overtok nabogarden til Nils. Begge disse brukene ble først tinglyst 6. mai 1885. Martin kjøpte garden av Tolleiv Ivarsen Efteland for kr.1100,-. Nils giftet seg igjen i 1883 og ble boende på Efteland til om lag 1888. Med sin nye kone fikk han fem barn, hvorav de to eldste og den yngste døde som små. Nils var fadder til tre av Martin og Karens fem barn, inklusiv mi mormor Inga. Martin og Karen var faddere til tre av Nils sine barn.

Efteland bruk 2 markert med gult
Efteland flyfoto. (Kart og bilde: seeiendom.no)

I 1888 flyttet Nils og familien til Egersund, videre til Vattakleiv i Helleland før de kjøpte bruk 7 i Bjerkreim. Nils var vegbas, noe som var årsak til all denne flyttingen. Nils ble etter hvert syk og han og kona bodde på hver sitt sted. Nils bodde sine siste år hos sin enslige søster Ane i hennes hus som sto på ei bygsla tomt på lensmannsgarden. Begge ble «underholdt av fattigvesenet». I kirkeboka står det ved Nils sin død i 1912 at han var gift fattiglem, sinnsyk og at han døde av alderdom 74 år gammel.

Allerede året etter at de ble gift, fikk Karen og Martin sitt første barn, Guri Belinda (f.1883). Siden kom fire barn til: Jakob Lorents (1885-1886), Ingeborg (f.1887), Jakob (f.1889) og mi mormor Inga (f.1892). Jeg kjenner lite og ingen ting til livet på Efteland disse årene, men garden var liten, så det var nok et slit for å kunne mette alle munnene. I 1891 kausjonerte Martin sin bror Tønnes Bjerkrheim for et lån på kr.700,-, noe som tyder på at familien hadde trange økonomiske kår.

Tidlig på våren 1898 ble Karen Gjertine syk. Sykdommen utviklet seg til lungebetennelse og hun døde 18. april, kun 48 år gammel. Begravelsen skjedde fra Helleland kirke 23. april.

Huset til høyre ble satt opp av Martins foreldre ca 1870.

Martins siste dager
Det var et tungt slag for Martin og barna da mor døde. De fire barna var mellom 6 og 15 år gamle. Eldste datteren Guri gikk nok inn i en morsrolle for søsknene. Min mormor, Inga, begynte på skolen året etter at mora døde. Skoleveien var på noen kilometer ned til Helleland sentrum, med tunge bakker på veien heim. Mormor gruet slik for denne skoleveien, at Martin besluttet å flytte heim til Bjerkreim for ett år. De fikk leie et hus i Bjerkreim sentrum (bruk 15), og hadde da både Martins far og mor og hans halvsøsken som støttespillere. Skolen i Bjerkreim lå like ved, så dette året var det ikke lang skolevei. I tillegg var det onkel Gitle som var lærer. Martin arbeidet dette året som jernbanearbeider og bodde i perioder på Hogstad mens han arbeidet på jernbanen. Barna bodde da i Bjerkreim. 

Men garden på Efteland kunne ikke ligge brakk, så allerede i 1901 var familien tilbake i Helleland. Dette skulle bli noen tunge år. Det var nesten umulig å få økonomien til å gå rundt, og ved årsskiftet 1904-1905 viste det seg at det ikke gikk lenger. På vårparten 1905 ble garden slått konkurs og 4. mai samme år annonserte sorenskriveren i Egersund i Norsk Kunngjøringstidene at det skulle avholdes «konkursauktion over Martin T. Eptelands konkursbo, gaard Epteland».

Karen og Martins tre døtre. F.v. Inga, Guri og Ingeborg.

Samtidig skrev Martin sin bror Tønnes Bjerkrheim i si dagbok: «Denne sumaren (1905) hadde eg inkje mindre enn 3 gardar utenom Bjerkreim. Hytland hadde eg kjøpt året før, og så måtte eg ta Efteland i Helleland og ein gard i Laxesvela for kausjonering…. Efteland fekk eg forpakta bort.» Han solgte Efteland i 1907.

Norsk Kunngjøringstidende 4. mai 1905

Dermed var tiden i Efteland definitivt over for Martin og familien. De flyttet tilbake til Bjerkreim. Jeg vet ikke hvor de fikk leie bolig, men Martins barnebarn Jorunn Vinningland Sikveland mente de flyttet til Vinningland. Jorunn var begynt å bli dement når hun fortalte dette, så det er høyst usikkert. Martin fikk noen strøjobber som jordbruksarbeider etter at han kom tilbake til Bjerkreim, men det var ikke nok til å brødfø familien. Han måtte derfor også få støtte fra fattigkassen.

Karen og Martin sin sønn Jakob.

Ikke lenge etter at de kom tilbake til Bjerkreim ble Martin syk. Det viste seg at han hadde fått kreft i venstre underkjeve, og han døde av denne sykdommen 6. januar 1908. Han ble begravet fra Bjerkreim kirke 11. januar og jordfestet dagen etter. Barna var nå fra 15-24 år. De hadde ikke noe hus de arvet etter foreldrene, heller ingen formue. De sto derfor på bar bakke og måtte få seg arbeid for å tjene til livets opphold. Tyngst var det nok for mormor Inga som kun var 6 år da mora døde og 15 år da hun mistet faren.

Martin Efteland sin halvbror, Gitle A. Birkrem skrev noen artikler om siste
nytt fra Bjerkreim i den norskamerikanske avisen Skandinaven på 
begynnelsen av 1900-tallet. Her skrev han blant annet om hvem som 
døde i kommunen. 8. april 1908 sto en slik artikkel i avisen og her nevnte han
brorens død og dødsårsaken.

Martin sin eneste sønn, Jakob, emigrerte til Amerika i 1909 og kom aldri tilbake til Norge. Eldste datter Guri Belinda fikk arbeid på søskenbarnet Gudrun Gjedrem sin går på Gjedrem. Senere ble hun gift med Klaus E. Vinningland og bosatt på Vinningland. Ingeborg flyttet til Jæren og fikk arbeid på Kverneland fabrikker. Hun ble senere gift med Fredrik Olsen og bosatt i Stavanger. Mormor Inga fikk tjenestejobb på en gard i Helleland sentrum. Senere flyttet hun til en gard på Madla. Her traff hun Thomas Emil Fjelde som hun ble gift med. De bosatte seg på Jørpeland.


Kilder:
Sem Austrumdal: Bjerkreims skipreida
Petrus Valand/Olav Heskestad: Hetland skipreide i 450 år I og II.
Lisabet Risa: Bjerkreimboka I-III
Stein Norem Wisteds Ættesoge for Sokndal Internett.
Tønnes Bjerkrheim: Banebryter og foregangsmann. Dagbøker og erindringer
Trygve Olsen Ege m.fl.: Fortid og folk på gnr.93-gnr. 109 i Sokndal kommune
Digitalarkivet (digitalarkivet.no)
Nasjonalbiblioteket (nb.no)
aftenbladet.no
seeiendom.no
Grunnbok Efteland










torsdag 25. januar 2018

Stålverket og Jørpeland


Harald Maaland gav i fjor høst ut ei bok om Stålverket på Jørpeland. Han skildrer bedriftens historie og dens innvirkning på lokalsamfunnet.

Helt siden jeg hørt at boka var underveis, har jeg gledet meg til å lese den. Og jeg ble ikke skuffet. For meg som er vokst opp med duren og røyken fra Stålverket, er det mye kjent å lese, men også mye nytt.

Boka starter med en skildring av Jørpeland før Stålverket ble bygd. Jørpeland var da ei bygd med ca. 450 innbyggere og vi følger utviklingen fram til i dag, hvor Jørpeland er en småby med 7000 innbyggere. En formidabel vekst fra å være ei utkantbygd i kommunen, til å bli kommunesenter med mer enn halvparten av kommunens innbyggere.



Stålverket ble startet av to forretningsmenn fra Stavanger, Thomas Poulsson og Fredrik Jacobsen. Årsaken til at de valgte Jørpeland som sted for å bygge opp en ny bedrift, var tilgangen til elektrisk kraft fra Tunglandselva, ei isfri havn, gode muligheter for tomt og nærhet til Stavanger og Europa.

Anleggsarbeidet startet i 1911 og det første stålet ble produsert 8. mars 1913. Etter det fulgte en periode med veldig vekst for Stålverket, men også med mange nedturer. Det er interessant å lese om hvor mye bedriften engasjerte seg i lokalsamfunnet. Det ble på bedriftens regning bygget mange hus og leiligheter til arbeiderne. Med det fulgte også veier, bruer og tilrettelegging av fritidsaktiviteter. Også her var Stålverket med på finansieringen.

Forfatteren Harald Maaland (foto. aftenbladet.no)

Innflyttingen til Jørpeland ble stor de første ti-årene etter oppstart. Folk kom fra mange ulike bygder i Rogaland og resten av Norge. Det kom innvandrere fra Sverige, Tyskland, Østerrike og flere land i Europa. Jørpeland ble ei internasjonal bygd.

På det meste var det 1159 ansatte på Stålverket. Det var ifølge bok i 1970. I 1977 gikk bedriften konkurs. Da var det ca. 900 ansatte i bedriften. Stålverket kom i gang igjen året etter konkursen med 240 ansatte. Tallet på ansatte økte igjen til 435 i 1990, men avtok så fram mot neste konkurs i 2015. Nye eiere kom til og drev Stålverket i to år, før det ble konkurs for tredje gang. Også denne gang kom nye eiere til, og bedriften eies nå av Rasmus Nordbø fra Fiskå, med røtter fra Tungland, og Randaberg-buen Bjørn Rygg.

I tillegg til mye spennende historie, inneholder også boka mange spennende bilder fra Jørpeland og fra Stålverkets 100-årige historie. Det er også med noen portrett av direktørene ved bedriften og ledere i fagforeningen «Jern og metall».

Arbeider ved Stålverket. Morfar Thomas Fjelde nr.7 fra høyre

Personlige betraktninger
Jeg er selv et «produkt» av Stålverket. Her fikk både farfar og morfar jobb. Far min begynte på «Verket» som 16 åring og arbeidet der til konkursen i desember 1977 og ut oppsigelsestiden våren 1978. Selv hadde jeg sommerjobb på Stålverket de to siste årene før konkursen, på en liten serviceavdeling. Det var en spesiell opplevelse. Arbeidstempoet på bedriften var på den tid labert og enda slakkere på sommeren. Det var nok alt for mange ansatte i forhold til behovet.

Fritt etter hukommelsen var mine arbeidsdager omtrent slik: Vi hadde oppstart om morgenen kl.07.00, og satt og pratet fram til litt over kl.07.30. Da kom formannen, og praten fortsatte til ca.kl.08.30. Etter det begynte vi å samle utstyr for første oppdrag, og kom av gårde litt før kl.09.00. Klokken hadde så vidt passert kl.10.30 da vi begynte å pakke sammen, for å komme tilbake til lokalet hvor vi skulle ha lunch kl.11.00. Vi hadde god tid også ved lunchen og kom sjelden av gårde til nytt oppdrag før nærmere kl.12.30. Arbeidsdagen sluttet kl.15.00, og da brukte vi den siste timen «på brakka» med god drøs.

Stålverket 1913

Jeg hadde trivelige dager på sommerjobben og tjente noe sårt tiltrengte kroner, men det slappe arbeidstempoet brant seg fast i meg. Jeg husker også fortalt fra oppveksten om hvordan arbeidere med litt for stor arbeidslyst, ble trakassert av kollegaer. Dette skjedde ved at arbeidskollegaer stilte seg i ring rundt han som var for ivrig og bare så på han. En lite fin form for mobbing. Kollegaen ble beskyldt for å ødelegge for de andre, ved å ha for høyt arbeidstempo.

Stålverket var en trygg arbeidsplass for de fleste voksne menn på Jørpeland fram mot konkursen i 1977. Det skulle derfor mye til for en vanlig arbeider å gjøre ting som satte han i fare for å miste jobben. Hvordan skulle han da klare å forsørge familien? Dette var et problem for min far på ett spesielt område.


Fagforeningen «Jern og metall» forlangte at alle arbeidere skulle være organisert. Prøvde noen å unngå det, ble de utsatt for mobbing og utfrysning. Medlemskap i «Jern og metall» innebar også støttemedlemskap i Arbeiderpartiet. Dette var vanskelig for far. Far var en kristen og var kritisk til den avkristningslinje dette partiet førte. Ekstra vanskelig ble det da partiet frontet arbeidet med den nye fosterdrapsloven. Så selv om det var mange vanskelige ting med konkursen i 1977, husker jeg at det var en stor lettelse når far kunne si opp medlemskapet i «Jern og metall», og begynne i en bedrift der det ikke var «fagforeningstvang».

Fra kaien på Stålverket
Takk for boka
Maaland sin bok er grundig og interessant. Det er veldig nyttig og viktig å kjenne historien. Boka får med seg det meste som er verd og få med. Det eneste jeg savner er noen kritiske blikk på noe av det jeg har skissert i avsnittet over.

Bildet viser Stålverkets sentrale plass på Jørpeland

Fagforeningsmiljøet var nok langt sterkere i Sauda og Odda enn på Jørpeland. Noe av dette nevnes i bok. Sosialistene fikk ikke så stor oppslutning på Jørpeland som i mange andre lignende industribygder. Likevel er det noe ved denne fagforeningskulturen også på Stålverket som det burde vært satt sterkere fokus på. Men det kan komme en annen gang. «Stålverket som støpte et samfunn» er ei bok jeg varmt vil anbefale. Jeg er takknemlig for arbeidet Maaland har gjort for å hente fram viktige sider ved Stålverkets spennende historie.

Takk for boka!

Pensjonisttreff på Stålverket. (Dette bilde og de andre gamle bildene 
er slike jeg har liggende på min PC fra før jeg begynte å noter opphavsretten)