tirsdag 27. mai 2014

Obstfelder på oppbyggelse på Jørpeland


Vågen Jørpeland. Obsdtfelderhuset til venstre
 
Sigbjørn Obstfelder var blitt en landskjent dikter da han døde i 1900, kun 33 år gammel. To av disse årene bodde han med familien i Vågen på Jørpeland.

Far til Sigbjørn var fra Hjelmeland, men med tyske røtter. Mora var fra Heskestad i Lund. Etter noen turbulente år i Stavanger, flyttet familien til Jørpeland i 1879, hvor faren åpnet butikk og bakeri i første etasje i «Obstfelderhuset», mens familien flyttet inn i andre etasje.

Året etter at familien var kommet til Jørpeland fødte mora barn nummer 16, men hun overlevde ikke den fødselen. Hun ble begravet fra Strand kirke. Etter konas død, flyttet Sigbjørn og familien tilbake til Stavanger i 1881.

Store Norske Leksikon skriver om Obstfelder(t.h.): «Obstfelder er den fremste representant for en tidlig modernistisk lyrikk i Norge, og som sådan har han øvd en veldig innflytelse på senere norsk lyrikk.» Hans betydning for den moderne lyrikk blir ofte sammenlignet med Edv. Munchs betydning for malerkunsten. Dette selv om han kun hadde åtte år som aktiv lyriker.

Et av Obstfelders mest kjente dikt slutter slik:

Jeg ser paa de velklædte herrer,
jeg ser paa de smilende damer,
jeg ser paa de ludende heste.

Hvor de graablaa skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser...
Jeg er vist kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt...

I årene etter at han flyttet fra Jørpeland, skrev han «Erindringer fra Strand Sogn». Noen korte glimt med opplevelser fra tiden som ungdom på Jørpeland, som han ikke publiserte. I en av disse fortellingene skildrer han et kristent møte han var på:

En «samling» 1884
Endelig var jeg da en gang med paa en saadan. Min Broder purrede mig, og jeg gav for første Gang mit samtykke. Det er saa stilt om Søndagseftermiddagen, naar det begynder at kjølne, naar de gamle Bønder sidder med Brillene højt opover Øjne og læser i Tekstbogen, Fuglen tier i Eftertanke, alt tier.

Kun Aftenvinden begynder at suse. Himmelen antager en mørkere Karakter. Tause gik vi da afsted i de duftende Lunde. God Tid var der til Eftertanke. Udover Vejen drog de adstadige Bønder med tænksomme Ansigter, udover Vejen drog de gamle Bønderkoner, som holdt paa at fortælle hverandre interessante Rygter, udover til «Samlingen» drog endog den danselystne Ungdom.

Obstfelder malt av Edvard Munch. (Fra snl.no)
 
Vi traadte da ind i den lave Systue under det græsklædte Tag. Man maa selv have været i «Samling», for at begribe den Luft, som slog mig imøde. Stuen var fuld, og et lidet Kammer havde man taget til Hjælp. Stakkars Folk! Hvor de svettede! Hvor deres Ansigter blussede!

Saa begyndte Sangen. Seminaristen, som sad bort i Vinduet med slig nonchalant Mine, og som sandsynligvis i egne Øjne dominerede hele Forsamlingen, ført nok an. Hvis man ikke vidste, hvad diskant vil sige, kunde man faa høre de t, da han begyndte. Hvis man ikke vidste hva Mislyd vilde sige, kunde man høre det i denne Forsamling. Jeg følte mig saa gyselig højtidelig stemt.

Alle gjorde de sit bedste. Kvindfolket vilde gjerne synge Ørene af mig. Og alle følte de sig højtidelig stemte. Derfor gjorde de hist og her enkelte Triller. Derfor slap de hist og her pliktmæssige Suk. Denne Sang har altid for mig havt noget trykkende. Det er just som den med et eneste Slag fremstiller hele deres Liv, al deres Vemod, alle deres Savn.

Lad være det ikke er musikalsk! Jeg ved det. Tænk paa deres ensformige Liv, især Kvinderne. Der sidder de hele Livet uden Afveksling. Samme Gjerning hver Dag. Hvad Under da, at de bliver religiøse? Hvad Under, at de føler Trang til at synge ud? Alt dette synes jeg der ligger i denne melankolske Sang. Thi de vælger karakteristisk nok altid de mest skjærende moll-Melodier.

Obstfelder malt av Oda Krohg. (wikipedia)
 
Nu rejste en af Bygdens aandelige Fædre sig. Han løftede sit Øje mod Tagbjælken og foldede sine Hænder, han drog nogle krampaktige Suk. Derpaa bad han med en højst mulig skjælvende Stemme en improviseret Bøn. Stille var det i Salen – kun Suk fra enkelte beklæmte Hjærter. Det er Tungsindet, som jeg finder min største Glæde i, fordi Byliv og Dannelse har gjort mit Gemyt modtageligt.

Jeg har glemt det Indtryk, som denne Gudstjæneste bragte, jeg har glemt de Tanker, som færdedes i mit Hoved under den. Jeg husker det, at jeg angrede ikke den spildte Tid. Så opløftede en anden av Bygdens aandelige Pengefædre sin Stemme. Han vilde læse et Stykke af gamle Arndt. Han læste da med behørige Forsikringer paa alle Bygdemaalet fremmede Ord.

Da man var færdig, var det Tid at beskue og beskues. Da skulde Kostumerne nyde Kritik. Det var herligt at komme ud igjen i den friske Luft. Glade sang Bygdens unge sine Viser – om Søndagskvelden skulde de danse og more sig.

Alvorlig gik jeg derifra. Det var den Kveld, jeg begyndte at tænke mod Kristendommen.

Ettertanker
Årene før familien Obstfelder flyttet til Jørpeland, var det en stor vekkelse på Jørpeland ved emissær Reinert Pedersen fra Farsund. Det var derfor et rikt kristenliv i bygda på Obstfelders tid, kanskje noe preget av haugiansk tungsinn.  

Haugianerne. Adolph Tideman 1852
 
Dette møtet som Obstfelder skildrer, førte til et skille i hans liv. Obstfelder ble etter denne dag en motstander av kristendom. Det sier oss noe om alvoret ved møtet med Guds ord. Ordet setter et menneske på valg. Obstfelder fornektet der og da. Garborg gikk lenge og slet med tvil og tro før også han ble en fornekter.

Les Arne Garborgs dikt der han skildrer sin sjelskamp

Guds ord sier: «I dag om du hører hans røst, så forherd ikke ditt hjerte» (Heb 3,7) og «Den som har Sønnen har Livet, den som ikke har Guds Sønn har ikke livet, men Guds vred blir over ham.» (Joh 3,36)



Kilder:
Martin Nag: Erindringer fra Strand sogn
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Jan Alsvik: Folk i Strand
Wikipedia
Store Norske Leksikon på nett





onsdag 21. mai 2014

Selemork


Selemork 1947
 
Like ovenfor Jørpeland sentrum ligger et lite avsides småbruk som heter Seljeskog, oftest kalt Selemork. En kort periode var garden sentral i mors familie.

Garden
Det er grunn til å tro at Selemork fra starten av var en støl som tilhørte en av gardene på Tungland. Første kjente bruker av Selemork het Torger Tollefsen Selemork som levde mellom 1614 og 1683. Granskere tror at han kom til Selemork etter 1650. På garden ble det dyrket korn og potet, mens dyreholdet besto av hest, storfe og sauer. Etter hvert fikk bonden også noen geiter og en julegris.

I 1865 ble det foretatt en telling av dyreholdet. Da var det 11 storfe, 84 sauer, 30 geiter og en gris. Sannsynligvis spankulerte også ei og annen høne på tunet. Ellers var det ei egen kvern på garden og mye skog til husbygging og ved.

Selemork mot Jørpeland
  
Husmannsplassen Varhaug
I nordre enden av Selemork lå en liten husmannsplass som het Varhaug. I følge Jan Alsvik har det bodd to familier på denne husmannsplassen. Den første familien fikk husmannskontrakt i 1810. Omtrent 1860 kom en ny familie hit. Det var Rakel og Sigbjørn Seljeskog. De fikk 13 barn. I tillegg hadde Rakel ei jente fra første ekteskap. Fire av barna deres døde som små. Rakel døde i 1883. Kort tid etter Rakels død, giftet Sigbjørn seg på ny og flyttet til Jøssang. I sitt andre ekteskap fikk Sigbjørn fire barn som alle døde som små. Tre av dem døde av tuberkulose.
 
Sigbjørn sin sønn Reinert, overtok bruket på Jøssang etter faren, men flyttet etter kort tid til Jørpeland. Reinert var gift med Amanda og de hadde fem barn. Tre av sønnene slo seg ned på Jørpeland, Nils, Sigbjørn og Ragnvald.
 
Berta, Torbjørg, mormor, morfar og Synnøve

Torbjørg og Berta
De siste brukerne som eide Selemork var søstrene Berta og Torbjørg Seljeskog. De var døtre til Thore Jøssang og Serina Seljeskog. Serina og Thore hadde også en sønn som het Torrey Selmer. Denne familien bodd den første tiden i Hillevåg og Thore drev kafe i Stavanger. I 1921 flyttet familien til Strandalandet. Her drev de en gard på Ådnanes, samtidig som de forpaktet en gard på Jørpeland. Men allerede i 1923 døde Thore, og Serina og barna flyttet til Selmork.

Det var Serinas besteforeldre Anna og Maurits Seljeskog som i 1841 hadde overtatt Selemorkgarden. Anna og Maurits fikk 10 barn, men bare fire vokste opp. Eldste dattera var sinnsyk hele livet og døde 40 år gammel. Gunnar var odelsgutt og overtok garden, mens Sigmund fikk bo på husmannsplassen Varhaug(se over). Siste mann var Paul som flyttet til Stavanger og ble skipper og eier av båten «Forra».

Gunnar overtok Selemork i 1857, samme år som han giftet seg med Berta Nag. De fikk 12 barn. Fire av barna døde som små, mens tre døde som ungdommer eller unge voksne. Eldstemann av dem som vokste opp het Tomas. Han ble gift med Serine Nag som var søster til min oldemor Eli Nag. De bodde i Stavanger, på Nag og på Barka. Brødrene Martin(1862-1933) og Bertel(1873-1951) overtok garden. Ingen av dem var gift. Holger stiftet familie i Stavanger, mens siste i søskenflokken var Serine.

Serine ble enke i 1923 og flyttet da til brødrene sine i Selemork sammen med de tre barna. Torry Selmer døde 18 år gammel i 1926, og døtrene Torbjørg og Berta forble ugift. Mor Serina døde i 1929. Berta og Torbjørg flyttet til Stavanger hvor Torbjørg arbeidet på Kafé Skagen, og Berta var sydame. Under og etter krigen var de tilbake i Selemork.
 
Morfar sammen med sauene han var så glad i

Tre lange år
Min morfar, Tomas Fjelde, hadde arbeidet på Stålverket siden 1921. Han ble etter hvert lei av dette arbeidet og ønsket seg et gardsbruk. I 1945 fikk han tilbud om å forpakte Selemork og slo til. Han flyttet sammen med kona Inga og døtrene Ingrid og Eli. De tre sønnene deres var blitt så store at de enten var i arbeid eller under utdanning. Eldste sønnen Tore, giftet seg samme år som foreldrene flyttet til Selemork og han og kona Ester leide foreldrenes leilighet på Tungland.

Huset i Selemork rommet to leiligheter med kjøkken i mellom. Morfar og hans familie bodde i den ene enden, mens Bertel, Berta og Torbjørg bodde i den andre enden. De hadde felles kjøkken.
 
Onkel Sverre bak plogen i Selemork

Livet i Selemork ble ikke som morfar hadde forventet. Han var glad i dyr og likte gårdsarbeid, men garden var ikke økonomisk lønnsom å drive. Resten av familien var ikke like begeistret som morfar for dette flytteprosjektet. Mi mor hadde ett par år igjen av skolegang, og fikk lang skolevei. Hun fikk imidlertid overnatt noen netter hos Ester og Tore i «gamle heimen» på Tungland.

Oppholdet i Selemork ble derfor kortvarig for familien. Etter tre år flyttet de tilbake til Tungland og der ble de boende. Etter morfar var det to nye forpaktere i Selemork, men i 1956 var det slutt på gardsdriften. Etter den tid har garden vært feriebolig for eierne.
 
Selemork i moderne tid. (Foto Miriam B Bygdevoll)

Kilde: Jan Alsvik, Folk i Strand


mandag 19. mai 2014

Fra fars vitnebok

Far (nr.4 fra v ) og lagkamerater i 1946
(foto: Staals jubileumsbok)

Far ble en kristen i 1950. De første årene etter omvendelsen skrev han mange bibelord og vitnesbyrd i ei tykk skrivebok. Her er noen glimt fra denne boka.

De første 22 sidene i boka er udaterte. Første daterte vitnesbyrd er 7. februar 1952. Han skrev jevnt og trutt i boka si fram til april 1956. Etter den tid er det kun 10 korte artikler i perioden fram til siste stykke, som er skrevet 2. april 1977. Til sammen er det 157 skrevne sider. Jeg har gjort noen små språklige rettelser, og bibelsitat er fra 1930-utgaven.

Som omtalt i en annen artikkel, ble far en kristen da mor hans døde i 1950. Før den tid bestod det meste av livet hans av sport. Han spilt på A-laget til Staal, på bandylaget, han drev friidrett, gikk mye turer i fjellet med mer. Da han ble en kristen brøt han fullstendig med det gamle livet og fant nye venner på bedehuset.

Første notat
Den første linjen i boka er følgende: «Eg overgav meg til Jesus 5.9.1950.» Deretter følger et bibelsitat: «Når verden hater eder, da skal I vite at den har hatet mig før eder. Var I av verden, da vilde verden elske sitt eget; men fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder.  Kom det ord i hu som jeg sa eder: En tjener er ikke større enn sin herre! Har de forfulgt mig, så skal de også forfølge eder; har de holdt mitt ord, så skal de også holde eders.» Joh 15,18-20 Han legger til en kommentar som begynner slik: «Søk først Guds rik. Dette må gå foran alt.»

Far sammen med nye venner fra bedehuset.
F.v. Far, Sverre Barkved, Johannes Tungland, Johanna J. Sandvik,
Ingolf Tungland og Lillebill Barka Grødem
 
Leve for seg selv eller for Jesus
Etter noen sider med bibelsitat og sangvers, med korte kommentarer, skriver han noen tanker om å leve for Jesus og ikke for seg selv eller verden:

«Eg har kjent det på meg sjølv den tia eg levde for meg sjølv og verden. Enten det var då eg skulle vera på dansegolvet og skulle gjera inntrykk, eller eg var med på ein fotballbane og skulle syna meg for folk. Eg trente opp til 5 ganger i uka, og hadde mange ganger dei tankane i hovudet at er skulle gjera det eg kunne for å bli så sterk og god å spenna som mulig, så folk kunne sei om meg: Det er gut som tek det alvorleg med spenningen. Eg hadde dei tankane i meg mange ganger, bare eg spille godt så får det gå koss det vil.

Heldigvis så har me ein frelsar i himmelen som heiter Jesus, som kan frelsa og tilgi oss frå slike vonde tankar, dersom me kommer i rett forhold til Jesus. Det som gjør at det for mitt vedkommende gjør at konkurranseidrett er nedbrytande, er at me lever for oss sjølv og forsømmer Jesus. Lev for Jesus.»

Lots hustru
Det første daterte notatet er som nevnt fra «Jørpeland 7.2.52». Han skriver: «På møte i bedehuset vart det halde tale om Lots hustru. Da dei ble ført ut av Sodoma, hun og dei andre av hennar egne. Lots hustru gjorde den tabben at hun såg seg tilbake, og da ble hun til ei saltstøtte. Hun tenkte på alt det hun måtte forlate der, alle vennene, og så gikk det som det gikk. Hun ville vera med Lot. Ville vera med dei frelste, men hun kunne ikke få det som var i Sodoma i fra seg. Hun sette for stor pris på det som var der. Derfor gikk det henne gale.»

Syndene er utslettet
Litt lenger ut i boka skriver han: «Det har vore halde talar i bedehuset dei siste ukene. Han som tala har kledd heilt av meg når det gjelder synd. Men eg kjende at det har gjort meg svært godt. Eg har igjen blitt mint om det, at i meg finnes ingenting godt. Men det er nettopp derfor Jesus døde for meg og deg.

Luther skriv når Satan ville friste han. Satan kom fram med ei lang liste med mange ting skrive på. Det var synder som Luther hadde gjort. Satan spurde Luther om ikke dette var synder som han hadde gjort. Jo, sa Luther. Har du ikke flere? Då kom Satan fram med ei endå større lista enn den første. Satan spurde Luther igjen om det ikke var hans synder. Jo, sa Luther. Men har du ikke fler? Nei, sa Satan. Da seier Luther til han. Skriv med store bokstaver: Syndene utsletta med Jesu Kristi blod.

Det er svært dette. Tenk alt gale eg har gjort har Jesus gløymt. Han har utsletta alle mine synder. Dette gjeld alle dei som har det godt med Jesus. Takk, Jesus, fordi du utsletta mine synder.»



Jeg vil ta med noen flere glimt fra fars bok, fra 1954 og framover, i en senere artikkel.

mandag 12. mai 2014

Willas fra Bjerkreim


Willas Bjerkreim ca. 1870

Willas Tolleivsen Bjerkreim var en markert personlighet i Bjerkreim for 150-200 år siden. Han var bror til min tipp tipp oldefar Tønnes Bjerkreim.

Willas ble født på bruk nummer 3 i Bjerkreim rundt årsskiftet 1794-95. Han ble døpt 19. januar og var barn nummer to av åtte til Ingeborg og Tollef Trondsen Bjerkreim. Eldst av søsknene var Berthe. Hun giftet seg til Fotland i Egersund, Willas var odelsgutten og hadde en yngre bror som vokste opp, Tønnes. To yngre søstre ble gift til Helleland og Havsø i Egersund, ei søster var ugift og to brødre døde som små.

Odelsgutten
Willas ble født inn i ei velholden slekt. Bestefaren var den berømte «Bjerkreimkongen» Trond Lauperak. Det var Willas sin onkel Adam som fikk kjøpe bruk 3 i Bjerkreim. Han flyttet imidlertid til konas heimplass på Helleland i 1792 og solgte garden til Willas sin far. Etter 30 års drift overlot Tollef bruket til sin eldste sønn Willas i 1822.

Samme året som han overtok garden, giftet Willas seg med Kari Kløgetvedt. De nygifte fikk oppleve mange tunge stunder i sitt korte ekteskap. De fikk en gutt i 1824, ei jente i 1826 og enda ei jente i 1827. Alle disse barna var dødfødt. 30. mai 1828 døde også Kari. Hun var da 29 år og de hadde vært gift i kun seks år. I følge Tønnes Tollefsen Bjerkreim si dagbok, fikk Kari og Willas fem dødfødte barn, og Kari døde i barsel i 1828.

Fra bonde til gardsarbeider
Allerede ett halvt år senere giftet Willas seg på ny. Denne gang med den 18 år gamle Marte Odland. Dette ble et ulykkelig ekteskap uten barn. Ett år etter at han giftet seg med Marte, overlot Willas garden til broren Tønnes(bildet under til høyre). Han og Marte fikk fortsette å bo på garden, men ekteskapet mellom Marte og Willas gikk over styr. Skilsmisse var ingen enkel sak på den tiden. Man måtte søke kongen om oppløsing av ekteskap. Kongen godkjente oppløsningen av Marte og Willas sitt ekteskap ved kongelig resolusjon av 28. november 1836. Willas ble boende på garden hos broren fram til sin død i august 1873. Marte giftet seg på ny i 1838 og flyttet til Helleland.


I dagboka si forteller Tønnes om sin gammelonkel Willas. Han var en arbeidstrell, skriver han. Ikke alltid kom han like godt overens med broren som eide garden. Broren var glad i å jakte og tok seg av og til en jakttur sammen med en kamerat. Da måtte Willas være igjen hjemme for å passe garden. «Difyr kunne han nok bli arg av og til.» Det var nok litt av bestefar Trond Lauperak sitt temperament i han.

Da Willas var godt over 70 år gammel, gikk han til fots fra Bjerkreim til Stavanger og bar skreppa på ryggen. Beina ble også brukt på heimturen. Dette tyder på at han har hatt god helse helt fram mot han døde, 79 år gammel. Tønnes skriver at han husket når gammelonkel Willas døde. Rett før han sovnet inn var det et møte i Bjerkreim hvor noen prester var til stede. To av disse var på besøk hos Willas. Etter besøket sa en av dem til bror til Willas at «No kan Din tenar fara i fred.»

Predikant
Det som gjør at Willas er mest kjent, er hans virksomhet som lekpredikant. Lekmannsforkynnelsen blomstret i kjølvannet av vekkelsen ved Hans Nielsen Hauge. Hauge var fra Østfold og ble frelst gjennom en opplevelse i 1796. Det var på den tid forbudt ved lov å forkynne Guds ord for andre enn prestene i Den norske kirke og dem som prestene gav tillatelse til. Likevel begynte Hauge på en landsomfattende forkynnervirksomhet som resulterte i store vekkelser.

Hans Nielsen Hauge(tegning til høyre) var også innom Bjerkreim. Dette skjedde antakelig i 1801 og 1804, mens Willas var guttunge. Mange ble frelst i Bjerkreim under Hauges virksomhet. Flere av disse flyttet, etter råd fra Hauge, til andre deler av landet, men flere ble igjen. Dette gjald blant annet Willas sine søskenbarn Claus og Lars Lauperak. Disse to hadde ofte møter i heimen til ei kone som het Malli Bjerkreim, i forlengelsen av gudstjenesten i kirka.

Men haugianerne fikk trange kår i Bjerkreim. Bygdas prest, Reiner, var en ekte rasjonalist og sterk motstander av Hauges virksomhet. Han motarbeidet vekkelsen med all si kraft. En annen årsak til at haugevekkelsen ikke fikk så store ringvirkninger, var vekkelsen rundt en annen predikant, nemlig Knud Spødervold.

Dei sterktruande
Knud Spødervold var fra Bjerkreim og møtte Haugevekkelsen i sin ungdom. Hauges forkynnelse var lite evangelisk frigjørende, og flere andre omreisende predikanter påpekte dette og hadde en klarere evangelisk tone i forkynnelsen. Dette var med å prege Knuds forhold til Hauge. I tillegg møtte han noen Haugekritiske prester da han avtjente verneplikten i Kristiansand og Larvik. Han kom tilbake til Bjerkreim og begynte forkynnervirksomhet i 1820-årene. Han var da blitt sterk motstander av haugianerne og utviklet mange spesielle læresynspunkt.

Willas var den første tiden med i haugeflokken, men ble etter hvert en nær medarbeider av Knud Spødervold. Begge ble anklaget for brudd på konventikkelplakaten både i 1828 og i 1832. De fikk forbud mot å forkynne Guds ord, men slapp tiltale. Kretsen rundt Spødervold ble kalt for «dei sterktruande» og mange i denne flokken og deres etterkommere gikk femti år senere inn i menigheten Samfunnet.

Bjerkreim sentrum. Bruk 3 ligger til høyre for kirka.
Foto: Bjerkreim kommune, Alf Ognedal
En aktet forkynner
Willas fulgte ikke Spødervold i alle hans spesielle læresynspunkt. Han hadde ord på seg for å ha et klart bibelsk og evangelisk syn i sin forkynnelse. Han var høyt aktet og mye brukt forkynner i Dalane. Willas reiste også ut av kommunen for å forkynne. Han var blant annet flere ganger i Eiken.

Fra han var ungdom og fram mot sin død, 79 år gammel, var Willas gardsarbeider og lekpredikant. Hans familieliv endte i tragedier, og han levde alene de siste 40 årene. Da vant han manges hjerter og ble verdsatt i bygda for sin klare bibelske forkynnelse. Hvordan det gikk med kristenlivet på bruk 3 i Bjerkreim etter Willas sin død kan du lese i artikkelen «Spor av Guds veier i Bjerkreim.»


Kilder:
Johan Veka: Glytt frå kristenlivet i Rogaland
Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland
Lisabet Risa: Bjerkreimboka I
Tønnes Bjerkrheim: Banebryter og foregangsmann
Svein Grødaland/Magnor E. Oma: Dei sterktruande
Wikipedia

fredag 9. mai 2014

Mai brev fra tante Johanna


Noen av gjestene i Marta og Alf Sandviks bryllup.
Framme fra høyre: Johanna, Klara, Magnus, Rigmor
Jørgen, Lilly, Alf og Marta.
 
Johanna Sandvik var eldste søster til far. Søsteren deres,  Klara, var en periode i Oslo. Det gikk noen brev mellom de to søstrene.

Her følger ett som Johanna(bildet under t.h.) skrev til Klara og som ble funnet i etterlatte papir. Brevet gir et tidsbilde fra familien Sandvik året etter at mor Olava døde. Brevet er skrevet 16. mai, men det er ikke oppgitt noe årstall. Brevet må ha blitt til i 1951, siden Odd Leiv hadde fødselsdag 2. pinsedag. Han er født 14. mai, og 2. pinsedag var 14. mai i 1951.

 
Jørpeland den 16. mai

Takk for brevet som eg nettop fekk nå i kveld. Eg forstår at du har venta på merkene, nå sender eg dei. Eg tenkte det kunne vera til dess at du sente brev. Du skriv at du har lite sukker. Eg må og segja det. Eg har nå øydt op alt det som mor hadde spart, over 3 kg og fleire merker på det nya kortet. Så eg må helst byrja å spara sjøl, nå har me øydt op alt syltetøiet og safta, så det skulde vell verta betre.

Ja nå er det 17de mai imorgon. Der skal vera fest i bedehuset. Ein misjoner Veggestad (Veggeland?) skal vera der. På lørdag skal ungdomsforeningen ha fest. Oskar skulde op klokkå ½ 7. ½ 8 skal han vera med å pynta i bedehuset. Alv har natt skjift.

Tante Gurina og onkel Hendrik var her pinse. Dei lika seg godt. Onkel Hendrik har yrkesnevrose som dei kalla det i den eine armen. Han må vera frå arbeid i over 2 månader. Håndå har vore som lam å føla. Det var gildt å sjå han sat og leste i bibelen, og at han hadde slik ein omsorg for tante Gurina. Eg sa til han at det var gilt og sjå at han leste. Han svarte ikkje på det, men leste videre. Me sa at han var blitt så tålig av seg. Det er vell håndå og tante Gurina han tenkte på. Han hadde så omsorg for hende. Skriv ikkje nåke om det, men eg følte det slik.

Gutane med Jørgen har kjøpt seg motorbåt og dei har vore der nesten heile dagen og bala med han. 2dre pinsedag var me hos Odd Leiv i gebursdagselskap. Tante Gurina og onkel Hendrik var og med. Eg strikka sportsstrømper og lodder til han. Oskar kjøpte ein båt og Alv gav han 10 kr. Dei andre veit eg ikkje kva han fekk av.

I dag er det strålande ver. Kanskje litt kaldt, men ellers fint. Slik skal der og vera i morgon. Tante Gurina sa at du såg dårligt ut. Tynn var du og, om du enn hadde farge. Du likar deg gjerne ikkje. Hybelen var ikkje å skryta av sa hu.

Hilsen Johanna
 

F.v. Mor Karen med døtrene Gurina, Karoline
 og Olava, med Magnus på fanget.

Søsknene Lars(t.v.), Johanna og Oskar Sandvik,
med tante Karoline(Gurinas søster)


fredag 2. mai 2014

Ei myndig gammel dame

Bjergøy. (Foto: Erik Haugland. Wikipedia)
Åtti år og nygift med en kar på trettiseks. Barn som er betydelig eldre en ektemannen. Her er det rom for mange forviklinger.

Kristoffer Birkeland var en bonde på Feda ved Kvinesdal, som levde på slutten av 1500-tallet og inn på 1600-tallet. Han var en av min fars forfedre. Kristoffer hadde tre sønner som alle havnet som bønder i Sjernarøy i Ryfylke. Først kom de to eldste, Børge og Klaus. Den tredje var den betydelig yngre broren, som het Hans.

Børge og Klaus kom til Ryfylke antakelig mellom 1620 og 1625, mens Hans kom ca. år 1650. Da var han 35 år gammel. Børge var bonde på øya Aubø og Klaus på Kåda på Randøy, begge i Sjernarøy. På Bjergøy i Sjernarøy ligger en gard som heter Fora. Her skulle Hans havne.

På Fora var nettopp lensmann Truls Nilsen død da Hans ankom Ryfylke. Enka etter lensmannen het Torborg Sevatsdtatter Fora. Lensmannsfolket på Fora hadde fem barn, fire døtre og en odelssønn. I 1651 inngikk enkemor Torborg på 80 år ekteskap med Hans Birkeland på 36. Hans var da 15 år yngre enn Torborg sin sønn. Slikt blir det ofte bråk av.

Her kan du lese om Hans sin bror Børge Aubø, Feda-gutt som ble eiendomskonge i Ryfylke

Før Torborg og Hans giftet seg, spurte de Torborg sin sønn Siver Bjerga om Hans kunne få bo på Fora i fire år etter at Torborg var død. Torborg bodde på Fora så lenge hun levde, men med 44 års aldersforskjell, måtte en forvente at Hans ble tidlig enkemann.

Siver sitt svar var ett blankt nei. Vi forstår av det klare avslaget, at Torborgs ekteskap med Hans ikke var populært blant barna hennes. Men Torborg var ei dame med bein i nesen. Etter at Siver nektet å avtalefeste adgang for Hans til gården, tok hun på seg finstasen og reiste til Stavanger. Her oppsøkte hun lensherren og inngikk en avtale med han.

Det var en dramatisk avtale. Hun gav bort Fora til kongen, mot at hun og Hans skulle få være leilendinger på garden så lenge de levde. Så lenge Torborg levde skulle de få leie garden gratis, og etter hennes bortgang skulle Hans få leie garden på ordinærere leievilkår. Avtalen ble godkjent av kongen 8. oktober 1651.

Ingen av Torborgs fem barn aksepterte dette, og gikk derfor til sak mot mora, men de nådde ikke fram. Torborg levde til hun var 94 år. Etter hennes død prøvde barna igjen å gå rettens vei for å få tilbake garden. Retten kunne ikke gå imot kongens brev, så Torborg sine barn tapte igjen. Garden var dermed ute av Torborg si slekt.

Ei lita sund etter Torborgs død, giftet Hans seg på ny. Denne gang var aldersforskjellen like stor i motsatt retning. Bruden heter Sissel Tomasdatter og var kanskje 18 år, mens Hans var over 50. Med Sissel fikk han to barn, sønnen Jørgen som ble gift til Hodne på Rennesøy og dattera Mette som havnet på Askje.

Hans døde i 1674, snaut 60 år gammel. Enka, Sissel, fikk fortsette å bo på Fora så lenge hun levde. Sissel giftet seg på ny i 1680 med Bjørn Olssen og de fikk fem sønner. Hun døde i 1719, nærmere 70 år gammel.



Kilde: Asgaut Steinnes: Børge Kristofferson på Aubø og ætti hans. Ætt og heim 1969.