torsdag 7. mars 2024

Historien om Kone-Guri og Klaus på Vinningland

Guri og Klaus Vinningland (foto privat)

Guri Belinda Efteland ble reservemor for sine tre søsken, da mor deres døde. Senere var hun tjenestepike på Gjedrem og Tengesdal i Bjerkreim, før hun endte opp som bondekone på Vinningland.

Da Guri ble gift med bonde Klaus Vinningland, bodde det allerede ei Guri på garden. Flere av Klaus sine ugifte søsken bodde heime, blant annet hans søster Guri. For å skille disse to, fikk den ugifte, kallenavnet jente-Guri, mens den gifte fikk navnet kone-Guri.

Søstrene Inga Fjelde, Ingeborg Olsen og Guri Vinningland (foto privat)

Oppvekst på Helleland

Guri Belinda ble født 18. august 1883 på garden Efteland i Helleland og ble døpt i Helleland kirke 16. september 1883 av sokneprest Rasmus Elias Marius Lampe. Konfirmasjonen sto i samme kirke 10. oktober 1897 med topp karakter, meget godt, i kristendomskunnskap og flid. Prest var denne gang Oskar Munch. Ett halvt år etter konfirmasjonen døde moren Karen Gjertine (født Vinje) av lungebetennelse, og ble begravet 23. april 1898. Faren Martin satt da igjen med fire barn i alderen 6-14. Siden Guri var den eldste, måtte hun ta en rolle som reservemor for sine yngre søsken.

Garden på Efteland var en tungdreven fjellgard, så familien hadde trange økonomiske kår. Martin sin halvbror Tønnes Bjerkrheim, hadde i 1892 kausjonert for et større lån som Martin måtte ta opp på garden. I tillegg til den økonomiske siden, slet også minstebarnet med den lange skoleveien ned til Helleland sentrum. Ved århundreskiftet tok derfor familien, ett års opphold fra gardsdriften, og flyttet til Bjerkreim sentrum. Her var Martin sin halvbror Gitle Birkrem lærer, og barna hadde både besteforeldre og andre slektninger i nærheten. Martin selv fikk jobb som jernbanearbeider på jernbanestrekningen Egersund-Flekkefjord som var under bygging.

Guri Vinningland (foto privat)

Etter ett år i Bjerkreim, flyttet familien tilbake til Efteland. Guri var da blitt 18 år, og hadde ansvaret for husholdningen på garden. Men økonomien på garden var ikke blitt noe bedre. Våren 1905 var gjelda blitt så stor, at garden ble slått konkurs. Familien ble boende på garden ett års tid etter konkursen, men flyttet så tilbake til Bjerkreim. På grunn av Tønnes sin kausjon på lånet, endte konkursbehandlingen med at han måtte overta Efteland i 1907, men solgte den ut av slekten ikke lenge etter.

Ulykken sluttet ikke å ramme familien fra Efteland. Kort tid etter konkursen ble far Martin syk. Det viste seg at han hadde fått kreft i kjeven. Legene kunne ikke hjelpe han, og han døde 8. januar 1908, kun 54 år gammel. Dermed var søskenflokken fra Efteland foreldreløse, og de måtte klare seg selv. Yngstejenta Inga var da 15 år, og havnet som tjenestepike på en gard i Helleland sentrum. Jakob Lorents på 18 år, emigrerte til Amerika sammen med et søskenbarn, og han kom aldri tilbake til Norge. Nummer to i søskenflokken het Ingeborg, og var 20 år da faren døde. Hun flyttet til Jæren og fikk arbeid på Kverneland fabrikker. De tre søstrene vae sterkt knyttet til hverandre livet ut.

Søstrene Inga, Guri og Ingeborg Efteland (foto privat)

Tjenestepike på Gjedrem og Stavanger

Guri Belinda var den eneste av søsknene som ble igjen i Bjerkreim etter at faren døde. Hun fikk arbeid hos bonde, lensmann og stortingsmann Tollef Gjedrem og kona Inger Leonora. Tollef var tremenning til Guris far Martin, og han hadde ei svigerdatter, Gudrun, som var Guri sitt søskenbarn. Om disse slektsbånd var årsak til at Guri fikk arbeid på Gjedrem, vites ikke. Gjedrem var en stor gard, og med alle Tollef sine gjøremål, var behovet stort for ekstrahjelp på garden.

Jeg har ikke funnet noen opplysninger om hvor lenge Guri tjente på Gjedrem, eller hvilke arbeidsoppgaver hun hadde på garden. Går vi fram til folketellingen i 1920, dukker Guri opp i Stavanger. Søsteren Ingeborg ble 21. mars i 1920, gift med blikkenslager Fredrik (Fred) Olsen, og de hadde fått seg leilighet i Løvdahlsgate 42, leilighet nummer 1. Sammen med Ingeborg og Fredrik, bodde også Ingeborg sin søster Inga, mens Guri var på besøk under folketellingen.

Inga Fjelde på besøk på Vinningland hos søster Guri.
Ingas barnebarn heter Svein og Torild. (foto privat)

Folketellingen ble tatt opp 1. desember 1920, og da ble det opplyst at Guri hadde hatt arbeid som tjenestejente hos Andreas Tengesdal i Bjerkreim, men at hun nå var arbeidsledig. Bostedsadressen hennes var oppgitt til Tengesdal i Bjerkreim. Andreas Tengesdal hadde overtatt heimegarden på Tengesdal i 1897, sammen med broren Anders. Da Andreas ble gift, flyttet han til konas heimegard på Sagland. I 1919 flyttet broren Anders til Egersund, og Andreas og familien flyttet tilbake til Tengesdal. De hadde da 6 barn.

Mye kan derfor tyde på at Guri var på Gjedrem fram til 1919, og at hun da som 36 år gammel, flyttet til Tengesdal for å tjene på garden til Karoline og Andreas Tengesdal. Årsaken til at hun var i Stavanger og var arbeidsledig 1. desember 1920, er derimot åpenbar. Vinningland er nabogard til Tengesdal, og der hadde Guri endelig funnet seg en hun ville gifte seg med. Bryllupet skulle stå i Stavanger domkirke allerede 4. desember 1920. Antakelig var bryllupet i Stavanger, siden Guri sine søstre bodde der.

Vinningland 1961. Bakerst bruk 5, i midten bruk 1 og nærmest bruk 2.
(foto Widerøe)

Til Vinningland

4. desember 1920 ringte kirkeklokkene i Stavanger domkirke for Guri Belinda Martinsdatter Efteland. Hun var da blitt 37 år, og giftet seg med den 11 år eldre bonden Klaus Ellingsen Vinningland. Forlovere var Klaus sin bror Gustav Vinningland og Torkel G. Birkrem. Torkel var søskenbarn til Guri, og sønn av lærer og skoleinspektør Gitle A. Birkrem. Dermed var to av søstrene fra Efteland gift. Den yngste av søstrene, Inga, kom etter allerede i april 1921. Hun giftet seg da med Thomas Fjelde fra Jørpeland og flyttet dit.

Forlover Torkel Birkrem reiste til Amerika i 1906, men kom tilbake til Norge i 1917. Han reiste tilbake til Montana en gang på 1920-tallet, men kom tilbake til Norge for godt i 1930, for å overta en gard på Fjermedal (bruk 2) som han hadde arvet etter sin morbror. Han ble gift i 1938, og var da 52 år gammel. Kona var 19 år yngre. De fikk fem barn, hvorav fire levde opp. Torkel var aktiv innen lokalt styre og stell. Blant annet ble han av nazistene oppnevnte som fungerende ordfører i 1943-45, selv om han var jøssing. Ved kommunevalget høsten 1945, stilte ikke Torkel til valg. Han fikk likevel 503 stemmer, noe som viser at han hadde stor tillit i kommunen. Senere ble han på nytt medlem av kommunestyret og var en periode varaordfører.

Guri og Klaus sin forover, Torkel Birkrem, med sin familie.
(foto Bjerkreimboka)

Klaus Ellingsen Vinningland

Guri sin mann, Klaus Ellingsen Vinningland ble født på Vinningland bruk 1. Det var farfaren, Aadne Vinningland, som kjøpte denne garden i 1856. Far til Klaus het Elling Aadnesen Vinningland, og overtok bruket etter sin far i 1867. Han kjøpte også bruk 5 på Vinningland i 1872, men måtte selge det i 1889. Da kjøpte sønnen til Elling, Anders, farens bruk. Anders drev bruket til 1908, da broren Gustav overtok. Elling solgte også bruk 1, i 1891. Klaus var en tur i Amerika i 1893-96. Mens han var der, kom bruk 1 for salg, og Klaus kjøpte dette bruket. Etter dette drev brødrene Gustav og Klaus brukene 1 og 5 sammen fram til 1948. Da solgte de bruk 1 til brorsønnen Otto Andersen Vinningland.

Familien Joren og Elling Vinningland, med farfar Aadne mellom seg.
(foto Bjerkreimboka)

Klaus vokste opp i en søskenflokk på seks, og i tillegge døde ei søster da hun var knapt ett år gammel. Faren het som nevnt Elling (1844-1914) og mor hans het Joren Clausen Hegelstad (1838-1909). Av de seks søsknene, ble fire boende heime, i tillegg til Gustav (1880-1974) og Klaus, også søstrene Siri (1875-1963) og Guri (1877-1938). Broren Anders (1870-1856) giftet seg til bruk 2 på Vinningland i 1899, mens søsteren Inger Elise, kalt Lisa (1884-1967), flyttet først til Stavanger og deretter til Oslo. Her drev hun en kolonialbutikk sammen med ei svensk kvinne. Bestefar Aadne ble hele 99 år gammel (1817-1917) og var blind de siste 20 årene av sitt liv. Søster Siri hadde som hovedoppgave på garden, å stelle med bestefar Aadne de siste årene av hans liv.

Det var dermed en spesiell familiesituasjon Guri Belinda giftet seg inn i, i 1920. Hun flyttet inn i en heim der fire søsken på 40-48 år bodde fra før. Alt tyder på at Guri glei fint inn sammen med mannen og hans tre søsken. Siden det fra 1920 var to som het Guri i heimen på Vinningland, ble Guri Belinda kalt for kone-Guri, mens svigerinnen som var ugift, fikk kallenavnet jente-Guri. Jente-Guri døde i 1938, 61 år gammel.

Tre bilder med noe dårlig kvalitet fra Jente-Guri sin begravelse i 1938.
På det nederste bilde gjenkjenner jeg Inga Fjelde og
 døtrene Eli og Ingrid (t.v.) og Ingeborg og Fred Olsen midt 
på bildet. (foto privat)

Klaus og Guri var som nevnt godt voksne da de ble gift, Guri 37 og Klaus 48 år. Gleden var derfor stor da deres første og eneste barn ble født 19. mars 1923. Barnet var ei jente, som ble oppkalt etter farmor Joren. Hun ble døpt i Bjerkreim kirke 10. mai, med faddere onkel Anders Vinningland og hans kone Marta og moster Ingeborg Olsen og hennes mann Fred. Det er all grunn til å anta at den lille Jorunn, ble godt omsvermet og sullet med av sine fem godt voksne omsorgspersoner. I 1952 valgte de to gjenlevende ugifte søsknene på Vinningland, å bygge sitt eget hus på tunet, og flyttet dit. Jorunn var da blitt 30 år, og kanskje dette var et trekk som ble gjort, for at det skulle bli lettere for en ønsket ektemann å flytte til Vinningland? Det blir bare en spekulasjon.

Guri holdt god kontakt med sine to søstre, Ingeborg og Inga. Ingeborg og Fred i Stavanger var barnløse reiseglade, og var ofte på Vinningland. Fred hadde fire barn som bodde på Østlandet (f.1901-1910), fra et første ekteskap. Min mormor Inga, var også på besøk i Bjerkreim, men med en barneflokk på fem, var hun mindre mobil. Men så lenge Guri levde, var hun og barna, og senere barnebarna på besøk hos den spesielle familien på bruk 5.

Griseslakting på bruk 5. F.v. Otto, Gustav, Hans og Klaus, alle med
etternavn Vinningland. (foto Bjerkreimboka)
F.v. Klaus, Gustav, Siri, ukjent, Lisa (inger Elise), Kone-Guri og ukjent.
Fotografert av Fred Olsen i 1960 (foto Bjerkreimboka)

Selv om Klaus og Gustav drev både bruk 1 og 5, bodde hele familien i våningshuset på bruk 5. Etter hvert som årene gikk, ble det for mye med to bruk. De valgte derfor å selg bruk 1 til nevøen Otto Vinningland. Klaus døde 2. mars 1963, 89 år gammel. Guri døde 18. august 1969 på sin 86. fødselsdag. Siri levde til 6. august 1963, mens Gustav døde i 1974.

Jorunn Vinningland gift Siqveland (foto privat)

Jorunn og Odd Siqveland

Jorunn ble nesten 50 år gammel, før hun endelig fant sin ektefelle. Hun ble gift med Odd Siqveland tre år etter morens død, i 1972. Odd var tre år yngre enn Jorunn, og han var ungkar. Jorunn overtok ansvaret for driften på garden, da bruk 1 ble solgt til Otto Vinningland. Formelt overtok hun bruk 5 etter farens død, nærmere bestemt 12. september 1963. I perioden 1967-72 forpaktet hun bort garden til Jostein Svalestad. Men da hun ble gift med Odd, overtok de driften av garden selv. I 1994 solgte de garden til Otte sin datter Mary Jane og hennes mann Kåre Vinningland, som også hadde overtatt bruk 1 etter Otto.

Dugnad på en av gardene på Vinningland. 
Jorunn t.h. (foto Bjerkreimboka)

Da de solgte garden, fikk de skilt ut tunet med bygninger som et nytt bruk 27. De bosatte seg i huset som Gustav og Siri bygget i 1952. Jorunn og Odd fikk ingen egne barn. Selv husker jeg Jorunn fra det faste julekortet som kom til Jørpeland hvert år. Der sto det kort og godt «God jul og godt nytt år. Hilsen Jorunn og Odd». Jeg fikk også besøke dem sammen med min mor og min onkel Tore Fjelde, kanskje i 1990. Jorunn var da begynt å bli glemsk, men var glad for å få besøk av sine to søskenbarn fra Jørpeland. Jorunn døde 26. desember 2002, mens Odd døde våren 2003.

Bryllupsbilde Jorunn og Odd Siqveland (foto privat)
Søskenbarntreff. Tore Fjelde, Eli Sandvik og Jorunn Siqveland
(foto Ove Sandvik)

 

Kilder

Jørgen Skjæveland: Bjerkreim ysteri (1997)

Jørgen Skjæveland: Bjerkreim i krigsåra 1940-1945 (1978)

Lisabeth Risa: Bjerkreimboka (2002)

Magnor Erlend Oma: Bjerkreim før og nå (1987)

Petrus Valand: Hetland skipreide i 450 år (1971)

digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

aftenbladet.no

Digitalmuseet






lørdag 10. februar 2024

100 år siden far ble født


Far, Oskar Sandvik, var en ekte Jørpelandsgutt, selv om foreldrene var fra Høle og Tysvær. 10. februar 2024 er det 100 år siden han ble født.

Søndag 10. februar 1924 ble det født en gutt i andre etasje i et lite hus i Vågen på Jørpeland. Gleden var stor da det gikk bra med både mor og barn. Dette var Olava og Lars Sandvik sitt fjerde barn. De tre første barna ble født i Stavanger, hvor familien bodde de tre første årene etter at Olava og Lars ble gift. Johanna kom i 1919, Klara i 1920 og Jørgen i 1922. Olava hadde sin oppvekst på Kjosavik og Tengesdal i Høle, mens Lars vokste opp på Sandvik i Tysvær.

Det var minst to årsaker til at familien flyttet til Jørpeland like før jul 1922. På Jørpeland var det et stort stålverk, hvor Lars fikk arbeid i Pusseriet. Den andre årsaken var at Lars sin søster og svoger, Anna og Olaus Lea, hadde ledig en liten leilighet i et hus i Vågen. Huset hadde to små leiligheter og i tillegg hadde Olaus et kontor. Olava og Lars leide leiligheten i andre etasje, med skråtak i de fleste rom.

I 2. etg. i dette huset ble far født og vokste opp.

Lars sin mor flyttet som enke til datteren Anna på Jørpeland i 1914, men hun døde bare en måned før far ble født. Da far var ett år, døde også hans morfar Ole Tengesdal. Men også en gledelig hendelse skjedde i 1925, for da fikk far en lillebror som ble oppkalt etter far Lars. Neste barn kom i 1927 og fikk navnet Magnus. Høsten 1928 ble Olava gravid nok en gang. Men far Lars skulle ikke få treffe sitt barn nummer sju. Han fikk lungebetennelse og døde like før jul i 1928. Far fortalte at han kun hadde et lite minne etter sin far. Det var en gang han løftet far i taket.

Far var knapt fem år da faren døde. Det betydde at det ble ekstra hardt arbeid sent og tidlig for mor Olava, selv om hun hadde ansvar for sju barn i alderen 0-10 år. Hun fikk arbeid som pedell og vaskehjelp på skolen på Fjelde. Det betydde at hun måtte på jobb grytidlig om morgenen. Skolen skulle vaskes og klareres før elevene kom. Om vinteren måtte hun fyre i ovner for å få nok varme i klasserommene, før undervisningen kunne starte. Utenom arbeidet på skolen, brukte Olava også mye tid på å hekle sengetepper. Disse gikk hun fra hus og solgte lodd på, til inntekt for familien. Men det var ikke nok til å få endene til å møtes. Hun fikk også støtte fra sosialkontoret.

Far sine foreldre, Olava og Lars Sandvik

Alt dette arbeidet krevde at de eldste barna tidlig måtte hjelpe til i heimen. Spesielt eldste datter Johanna tok mye ansvar. Hun ble som ei mor nummer to for sine småsøsken. Alle måtte ut i arbeid så snart de var ferdig med skolegang og konfirmert. Noe videreutdannelse var det ikke økonomi til.

Far ble konfirmert i 1938. Han fikk ganske snart etter konfirmasjonen, arbeid hos onkelen, Olaus Lea, og var med Lea på ulike oppdrag med den såkalte «Leabåten». Med denne drev Olaus Lea frakt av varer og personer rundt om i ytre Ryfylke. 15 år gammel hadde han nok tjent noen kroner, for da annonserte han i Stavanger Aftenblad etter «en liten hanhund» som han ønsket å kjøpe. Far var 16 år da krigen brøt ut, og to år ut i krigen, fikk han fast jobb på Stålverket. Denne bedriften skulle bli hans arbeidsgiver fram til konkursen i 1977. Far var på ulike avdelinger den første tiden, men fikk ganske snart fagbrev som mekaniker og hadde resten av sin arbeidstid på Mekanisk verksted.

Mekanikken er industribygget midt på bildet.

Utenom arbeidet hos Lea og senere på Stålverket, var det en ting som opptok far på fritiden, og det var sport. Han var svært opptatt av å være best i det han var med på. Noe som blant annet medførte at han avsto for bruk av alkohol. Idrettsmiljøet på Jørpeland var kjent for stort alkoholforbruk, men mens kameratene hans gjerne nøt alkohol, var far edru. Det var fotball som var hans favoritt, men han var også aktiv innen bandy, friidrett og sjakk. Ellers var han glad i å gå turer i fjellet, både sommerstid og på ski om vinteren. Bærplukking og fisking var også aktiviteter han nevnte fra sin barndom og ungdomstid.

Far bodde heime helt til han ble gift. I 1947 valgte familien å flytte fra Vågen til et hus på Langeland, hvor Nessa fra 1953 hadde butikk og hvor det når er Pizza-butikk. Da Nessa fikk overta huset, flyttet Sandvik-søsknene til nabohuset. Dette var et nytt hus som Stålverket bygget for å leie ut til sine arbeidere. I 1950 døde farmor Olava brått og uventet, kun 54 år gammel. Et strevsomt liv tok slutt, ved at hjertet sluttet å slå.

Far på skitur
Sammen med John Sandvik (t.v.) og Thoralf Førland i midten.

Denne hendelsen skulle få avgjørende betydning for far. Far hadde fire søsken som var kristne. Klara var på Østlandet da sette skjedde, mens Alf, Lars og Johanna var heime. Far hadde ikke hatt tanker om å bli en kristen. For han var idretten livet. Senere på kvelden var han alene på rommet sitt, mens Alf, Johanna og Lars var i stua og sang sanger om himmelen. I siste verset av en av sangene de sang, står følgende: «Skal vi møte våre kjære, Se dem glade der igjen? Evig sammen med dem være, Aldri skilles venn fra venn?»

Da de sang dette verset, ble Oskar så sterkt kallet av Gud, at han gikk inn til søsknene og sa at han ville bli en kristen. Han sa selv at det var ei makt som dreiv han til å gå inn til søsknene. Han fikk broren Alf med på kjøkken og bekjente dette for han, deretter for Lars og Johanna. Dermed ble det jubel, midt i sorgen.

Far sammen med Staal-laget 3. juni 1945. Far nr. 2.f.h.

Far var idrettsmann på sin hals, og denne innstilling og holdning forsvant ikke med det samme han ble frelst. Når han nå var blitt en kristen, skulle han være det på skikkelig vis. Han brøt totalt med idretten og vennene der. Hele pokalsamlingen sin samlet han sammen og kastet i Tunglandselva. Idrettsvennene kunne ikke forstå hva som var skjedd med Oskar, og de ville nødig miste en av de beste på fotballaget. Mange tok derfor kontakt med han, for å få han til å komme tilbake, men far sto på sitt. Alle broer tilbake til idretten var brent.

For far begynte imidlertid en ny tidsregning fra 5. september 1950. Han ble bevart i troen resten av livet. Om han forlot gamle venner i idrettsmiljøet, fikk han nye venner på bedehuset. Søskenbarnet Johannes Tungland ble nå hans næreste venn. Litt etter litt vant han også tillit blant lederne på bedehuset, og fikk oppgaver som leder både i søndagsskole, guttelag og misjonslaget.

Høsten 1952 kjøpte far ei tomt i Steinhagen, av Sigrid og Ole Voll. Det skulle imidlertid gå vel ti år før huset var ferdig og han og hans familie kunne flytte inn i nytt hus. Far var da i mellomtiden blitt gift med mor Eli Fjelde på nyttårsaften 1955. Mens far bygget på huset, bodde han og mor hos naboene Maggi og Helmer Solgård. I 1957 fikk de første barnet, Torild og neste kom i 1960, Ove. Ei uke etter innflyttingen i det nye huset, kom nummer tre, Einar i 1963. Minstebarnet Sissel ble født i 1965.

Bryllupsbilde av mor og far

De første årene etter at mor og far flyttet inn i huset i Steinhagen, ble det brukt mye tid på å få hagen i orden. Far gjorde det aller meste for hånd. Store steiner som ikke kunne håndteres, gikk han løs på med slegge eller han brukte hammer, meisel og dynamitt. Han gravde store hull i myra ned mot veien, og fylte dem med stein fra den øvre delen av tomta.

Mor og far brukte mye av sin tid på bedehuset og med Guds ord og bønn i heimen. Far startet dagen en time før han gikk på jobb, med å lese i Guds ord og bønn. Ofte tok han seg ei stille stund også om kvelden, men da var det vanskeligere å få ro. Mor tok sine stille stunder innimellom arbeidet heime. Mor var med i Jørpeland yngre kvinneforening NLM, mens far var en periode leder i guttelaget på Gry og fast søndagsskolelærer. Han startet på mandagen med å lese teksten for kommende søndag, og brukte uka til å forberede seg. Det ble som oftest korte andakter, men mange av barna har i ettertid vitnet om at far hadde noe å gi.

Huset i Steinhagen 1976 (foto Ove Sandvik)
Vårt hus nr.3 f.v, i 1977 (foto Ove Sandvik)

På Jørpeland var det møteuker fra tirsdag til søndag hver uke fra september til påske, for minst sju ulike organisasjoner. Mor og far delte på å gå på møte og å være barnevakt heime. Det ble nok flest møter på far. Far hadde også andakt hver dag ved middag eller kveldsmat. Da leste han, enten et kort avsnitt fra Bibelen eller et stykke fra ei barneandaktsbok. Deretter ba han ei kort bønn, og så avsluttet hele familien andaktsstunden med å si sammen: «Jeg blir alltid hos deg, Jesus» (Salme 73) Dette sluttet vi med da vi barna ble ungdommer. Da måtte vi avgjøre selv om vi ville følge Jesus, sa far. Ofte hadde han også bibelske spørsmål som han stilte oss barna. I dag ville vi kalt det for Bibel-quiz.

Mor og far på besøk hos meg på Finnsnes (foto Ove Sandvik)

Økonomien tilsa at det ikke var mulig med noen store utflukter i feriene. Men da vi barna ble voksne, tok mor og far noen bussturer blant annet til Misjonssambandets generalforsamlinger. Da Sissel flyttet til Finnmark i 1989 og jeg til Drammen i 1991, var de minst en gang i året på besøk. Dermed tok de igjen litt av det de gikk glipp av i yngre år.

Far arbeidet som nevnt på Stålverket fram til konkursen julen 1977 og oppsigelsestiden våren 1978. Deretter fikk han jobb hos svogeren, Sverre Fjelde på hans bedrift Fjelde mek. Verksted. Etter hvert ble han veldig lei av arbeidet, og begynte tidlig å telle ned til pensjonsalderen. Og lettelsen var stor da dagen endelig kom, på nyåret 1991. Mor og far fikk noen gode år som pensjonister, og ble boende på Tungland ut april 2009. Da var helsa til far blitt såpass svekket, at det var fornuftig å flytte nærmer sentrum. Huset ble solgt og nytt hus kjøpt i Wallemveien 1H. Dette huset ble solgt, da mor flyttet på sykeheim.

Mor og far på besøk hos mors søster Ingrid og mannen Per Tungland (t.v.)
(foto Ove Sandvik)

I 1979 opererte far bort en føflekk som det var kreft i. Etter det var han i god form fram til tidlig på 2000-tallet. Da fikk han problemer med hjerteklaffer, tette blodårer og hjerterytmen. De tette årene og hjerteklaffer ble skiftet, og han fikk operert inn en pacemaker. Sommeren 2009 var mor og far på sin siste felles tur til Finnmark. Da ble det oppdaget et stygt sår, i pannen på far. Vel heim viste det seg at det var kreft i såret, en kreft som kom fra en svulst på ei nyre. Han var da blitt så svak, at noen operasjon av nyren ikke var aktuelt. Sent på høsten 2010 ble han så dårlig, at han fikk plass på sykeheimen. Her sovnet han stille inn fredag 17. desember 2010, 86 år gammel.

På 85 årsdagen 2009, sammen med det yngste barnebarnet.
(foto Ove Sandvik)




søndag 12. november 2023

Knut Fjelde og Samemisjonen

 

Ullandhaug (foto nb.no)

Knut Fjelde var bonde på Fjelde på Jørpeland, før han solgte garden og flyttet til Ullandhaug. Han var bror til min tippoldefar Torbjørn Fjelde og var sentral i Samemisjonens arbeid i Rogaland.

I denne artikkelen skal vi bli bedre kjent både med Berta og Knut Fjelde og med samemisjonens arbeid.

Knut den fjerde

Åsa og Nils Fjelde var bønder på Øvre Fjelde bruk 3. Nils overtok garden etter sin far da han døde. Nils var da kun19 år gammel. Faren til Nils, Torbjørn Fjelde, vokste opp på en husmannsplass på Helgøy i Ryfylke og kjøpte bruk 3 på Fjelde i 1785. Åsa kom fra Breivik på Bersagel og ble gift med Nils i 1823.

I heimen på Fjelde kom barna tett, og da Knut ble født som sistemann, var han nummer 11 i rekken. Av de 11 barna som mor Åsa fødte, døde seks som små. Tre av disse var jenter, og alle tre het Kari. De tre guttene som døde, het alle Knut, så da barn nummer 11 ble født, var han altså den fjerde av barna som fikk navnet Knut. Det var ikke uvanlig på denne tiden at barn fikk samme navn som avdøde eldre søsken. Tradisjonen med oppkalling etter besteforeldre var sterk. Første gutten skulle kalles opp etter farfar, mens den andre skulle ha navnet til morfar. Tilsvarende for jentene.

Fra Øvre Fjelde 1962 (foto widerøe)
Fra Grimsli (foto Folk i Strand)

Åsa og Nils sin eldste sønn het Torbjørn. Han ble gift med Stenvor Rodabakken i 1855, og disse drev garden sammen med hans foreldre i noen år. Senere ble noe av garden skilt ut. Da drev Åsa og Nils den ene delen, og sønnen Torbjørn den andre. Da Nils døde i 1872, fikk Torbjørn sin del bruksnummer 4, mens den andre delen beholdt bruk 3. Denne var det Knut som overtok.

Knut ble født i 1848, og ble gift med Berta Laurentse Grimsli i 1872. Berta var da kun 18 år gammel. Hun vokste opp på husmannsplassen Grimsli, i enden av Liarvatnet i Jørpelandsdalen. Hennes foreldre fikk seks barn, hvorav tre døde som små. Bertas eldste bror ble gift til Tungland, og ble oldefar til bl.a. Tore og Josef Tungland. Bror nummer to, overtok husmannsplassen i Grimsli.

Jeg har dessverre ikke funnet noe bilde av Berta og Knut Fjelde.
Dette er Knut sin bror Torbjørn Fjelde, og kona Stenvor.
(foto privat)

Tre år etter at de var gift, hadde Berta og Knut tre kyr, ett ungdyr og 12 sauer. De sådde bygg, havre og potet. I tillegg drev Knut med fiske i Ryfylkefjorden. Berta og Knut fikk sju barn, hvorav seks fikk vokse opp. Den sjuende i søskenflokken skulle få en tragisk skjebne. Dette var ei jente som het Birgitte, og som ble født i 1891. Da hun var tre år gammel, klarte hun å klatre opp på loftet uten at foreldrene var klar over det. På loftet var det ei luke i gulvet over ovnen på kjøkkenet, for å slippe opp damp. Da Birgitte klatret opp på loftet, sto ei stor gryte med kokende vann på ovnen, og lemmen var åpen. Birgitte krøp bort til hullet, og falt ned fra taket og rett oppi den kokende gryta. Hun ble tatt opp av vannet umiddelbart, men døde av brannskader under store smertet, ett døgn etter.

Fra Aftenbladet 25.05.1894

Til Ullandhaug

Mot slutten av 180-tallet var det mange småbønder i Ryfylke, som fikk kjøpt seg en noe større gard på bylandet. Dette var noe som fristet også Berta og Knut, og da en gard på Ullandhaug kom for salg på nyåret 1897, slo de til. De kjøpte Olai Jonassens gard for kr.21.000,-. Denne hadde bruksnummer 3, på gardsnummer 24. Garden grenser mot Universitetet. Garden på Fjelde ble solgt til Thore Fjelde, som overlot den til sønnen Kristoffer og hans kone Serina. Serina og Kristoffer var farmor og farfar til Kristoffer og Gerhard Fjelde.

Fra Aftenbladet 06.04.1897

På Ullandhaug skulle familien Fjelde få et spesielt forhold til en familie fra Meløy i Nordland. Fem av søsknene Fjelde ble gift med fire søsken Sivertsen fra Meløy. Alle ble bosatt i Stavanger-området. Berthe Serine (f.1874) ble gift med Othilus Tobias Svanberg Sivertsen (f.1875) i 1904. De bodde på Ullandhaug. Neste var Anne (f.1876) som giftet seg med Othilius i 1916, etter at Berthe Serine døde 2. oktober 1916. De bodde på Buøy. Lina (f.1879) ble gift i 1909 med Alfred August Zahl Sivertsen (f.1884). De bodde først på Ullanhaug, men flyttet senere til Søre Sunde. Nilsine (Sina) (f.1883) ble gift i 1908 med Olaus Martin Johan Sivertsen (f.1882). De bodde først på Ullenhaug, men flyttet senere til Vassøy. Adolf Kristian (f.1893) ble gift i 1914 med Inga Leonarda Zahl Sivertsen (f.1891). De bodde på Ullandhaug, men flyttet til Søre Sunde.

Berta og Knut Fjelde sin svigersønn Othelius Sivertsen
(foto privet)

Den eneste av barna til Berta og Knut som ikke ble gift med en fra Sivertsen-familien, var Knut (f.1885). Det var Knut jr. som kom til å overta garden etter foreldrene. Han ble gift i 1916 med Serina Jøssang (f.1892). Serina var søster til bl.a. Vilhelm og Thorvald Jøssang. Knut døde i ei ulykke i 1938. Han skulle fikse noen takstein, og falt ned fra taket og brakk nakken. Serina fortsatte å drive garden, til en av barna overtok. Hun ble 100 år gammel, og var aktiv i misjonsarbeidet til det siste. En av dere 10 barn, Karsten (f.1918), omkom i ei mineulykke på Ullandhaug 16. mai 1945.

Kristenliv på Ullandahaug

Jeg kjenner ikke til hvorvidt Berta og Knut var kristne da de flyttet til Ullandhaug. Den første møteannonsen der Knut Fjelde er nevnt, er i Aftenbladet 29. januar 1906. Da var det et vitnemøte i heimen til Berta og Knut. Det neste møtet i heimen deres var annonsert 21. mars 1906, med Tjellesvig som taler. Han reiste for Kinamisjonen. Ifølge Straume var det lite kristenliv i bygda rundt århundreskiftet. Men i 1906 ble det en vekkelse over Ullandhaug og Tjensvoll ved Svend Foldøen. En av dem som da ble frelst, var S. G. Roaldsø som skulle bli en nær medarbeider av Knut i Samemisjonen. Siden Knut arrangerte møte før vekkelsen, regner jeg med at han og Berta var kristen før vekkelsen kom.

Fra Aftenbladet 29.01.1906
Fra Aftenbladet 08.03.1909

Jeg har ikke funnet noe stoff om vekkelsen ved Foldøen på Ullandhaug og Tjensvoll, men neste vekkelse som gikk over disse bygdene kom i 1911. Da var det Thorvald Ladstein, Olaus Østebø og Elisabet Hovda fra Kinamisjonen som var forkynner. De hadde stått i en vekkelse på Hinna og fortsatte nå på Ullandhaug og Tjensvoll. Her fikk de kontakt med presten i Hetland, Jens Otterbech, som støttet fullt og helt opp om vekkelsen. Etter tiden på Ullandhaug, bad Otterbech forkynnerne komme til Dusavik og Randaberg, og vekkelsen fortsatte der. Otterbech skulle bli en nær medarbeider til Knut Fjelde, noe jeg kommer tilbake til under.

Ullandhaug bedehus (foto Norsk Folkemuseum)

Kristenflokken på Ullandhaug ble ikke stor, men etter vekkelsen i 1911, bestemte de seg for å bygge et eget bedehus. Dette sto ferdig og ble innviet 21. september 1913. Egenkapitalen før bygging var på kr.332,75, så kristenfolket måtte ta opp et banklån på kr.1830,00 for å få ferdig bedehuset. Dette lånet ble øket med kr.350,- i 1915 da det ble innlagt elektrisk strøm. Økonomien skulle bli et problem for bedehuset fram mot midten av 1920-tallet. På gavelistene for bedehuset, var det 5-7 navn som gikk igjen, jeg antar at Knut Fjelde var ett av dem. I 1919 gikk det en stor vekkelse over Tjensvoll ved Kinamisjonens emissær Bjørn Åsebø. Kanskje ble folk fra Ullandhaug berørt av den vekkelsen, for flokken på bedehuset økte og dermed også møtevirksomheten. I 1926 var flokken på Ullandhaug bedehus fordoblet i forhold til noen år tidligere. Den siste vekkelsen jeg har funnet omtalt på Ullandhaug, var i 1932 ved Indremisjonens forkynner Halvar Kleppa.

Leder i Samemisjonsforbundet

Det var Kinamisjonen som var Berta og Knut sin organisasjon. Berta var med i en kvinneforening for Kinamisjonen på Ullandhaug. I 1907 kom Jens Otterbech som ny prest i Hetland. Otterbech var født i Finnmark som prestesønn, og hadde sitt første prestekall i Kistrand i Porsanger. Her ble han umiddelbart engasjert i arbeid for den samiske befolkningen. Han var opptatt av deres helsetilstand, deres rettigheter, men først og fremst av å gi dem Guds ord. Han var sterkt kritisk til myndighetenes fornorskningsprosess overfor samene, men måtte også tåle kritikk fra sameaktivister som Edvard Masoni og Elsa Renberg. Sammen med presten i Lebesby, Guldbrand Tandberg, startet han et samisk oppbyggelsesblad som het «Sami Usteb», på norsk «Lappernes venn».

Jens Otterbech og to av barna (foto wikipedia)

Etter et kort opphold på Nordmøre, kom han altså til Hetland i 1907. Mange av de radikale lekfolket i Rogaland sperret nok øynene opp når de hørte Otterbech tale, og da de ble kjent med hva han sto for. Han var sentral i forkynnelsen og hadde en klar vekkertone. Flere av de eldre som husket Lars Oftedal i sin glanstid, syntes det var mye av samme tone i Otterbech sin forkynnelse. Otterbech var også radikal i sitt kirkesyn, og arbeidet for at både nattverden og dåpen skulle bli fri. Han deltok også på misjonsfolkets ordinære møter, også på Ullandhaug.

I 1888 stiftet biskop J. N. Skaar misjonsorganisasjonen Norsk Finnemisjon. Den nevnte presten i Lebesby, Guldbrand Tandberg, var en av denne organisasjonens første reisepredikanter, før han ble prest i Lebesby i 1897. Norsk Finnemisjon hadde et selvsupplerende styre og var prestedominert. Da Otterbech kom til Hetland, fikk han 17. oktober 1909 stiftet Stavanger krets av Finnemisjonen. Otterbech var imidlertid sterkt kritisk til at ikke misjonsfolket hadde organisatoriske rettigheter, i og med at hovedstyret var selvsupplerende.

Fra Aftenbladet 26.08.1908

Da hovedstyret ikke var villig til å endre dette, valgte Otterbech og hans venner i Stavanger, samt flere uavhengige samemisjonsforeninger på Vestlandet å stifte en ny organisasjon som fikk navnet Det norske lutherske Finnemissionsforbund. Navnet mer enn antyder en tilknytning til Kinamisjonsforbundet. Finnemisjonsforbundet fikk en demokratisk oppbygning og var en typisk lekmannsorganisasjon. I 1913 opphevet Norsk Finnemisjon sitt selvsupplerende styre, og ble en demokratisk organisasjon som alle andre misjonsorganisasjoner i Norge. Etter dette begynte en langsom prosess mot å slå sammen de to samemisjonsorganisasjonene. Dette skjedde imidlertid først på et møte i Bergen 4.-6 juli 1925, under navnet Norges Finnemisjonsselskap. Da var imidlertid Otterbech død. Han fikk kreft og døde i 1921, kun 53 år gammel.

Knut Fjelde ble en nær medarbeider til Jens Otterbech. Han ble engasjert som frivillig forkynner og besøkte blant annet Tau i 1911. I 1913 ble han valgt inn i kretsstyret, og var kretsens kasserer i perioden 1913-1926. Flere av hans barn og svigerbarn var også engasjert i misjonsarbeidet. Svigerdatteren Serina fra Jøssang, skrev noen andakter til Lappernes Venn i 1918-20.

Dette er det som er igjen av Knut Fjeldes gard på Ullandhaug.
Gult område med rød dråpe. (kart: seeiendom.no)

Siste år

I 1909 kjøpte nevøen til Knut, Tore Fjelde og hans kone Eli og tre av deres barn, nabogarden til Berta og Knut på Ullandhaug. Eli og Tore (mine oldeforeldre) var også kristne, og ble en god støtte for Berta og Knut de få årene Eli og Tore bodde på Ullandhaug. De flyttet imidlertid til Madla allerede i 1912/13 og videre til Stavanger og tilbake til Jørpeland i 1920.

I 1913 var det en stor ekspropriasjonssak på Ullandhaug. Stavanger Radio skulle bygge 10 store master på eiendommene til blant andre Knut Fjelde og noen av hans svigersønner som hadde slått seg ned i området. Mastene ble bygget i 1914, men ble revet igjen i 1935. Mastene ble på folkemunne kalt «hyleren på Ullandhaug». To av svigersønnene mistet hele sin eiendom, mens en tredje og Knut selv mistet deler av eiendommen. Men for Knut og svigersønnen Alfred, ga det som skjedde også noen arbeidsinntekter. De fikk i oppdrag å opparbeide vei til og gjerde rundt mastene.

Fra Aftenbladet 16.12.1938
Berta og Knut Fjeldes barnebarn (foto Våre Falne)

Berta og Knut overlot garden til sønnen Knut jr. da senior ble pensjonist. De gamle ble imidlertid boende på gården. Som pensjonist var han en kort periode medlem av fattigstyret i Hetland kommune. Da Knut sluttet som kasserer i Samemisjonen, var han blitt 77 år gammel, og antakelig svekket til helsen. Året etter, i 1927 fikk han lungebetennelse og døde 2. mars. Han ble begravet fra Hetland kirke 10. mars. Berta overlevde mannen med 12 år, og døde 25. september 1939. Hun ble 88 år gammel.


Andakt av Serina Fjelde Lappernes Ven nr.21 1918
Andakt ved Serina Fjelde Lappernes Ven nr.20 1920


Kilder:

Adolf Steen: Finnemisjonen 75 år (1963)

I. P. Våland m.fl.: Frue kirke 100 år (1954)

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland (1957)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jens Otterbech m.fl.: Finnmarken for Kristus (1915)

Jens Otterbech og Johs Hidle: Fornorskningen i Finmarken (1917)

Jens Otterbech: Gudsrikets historie. Lærebok for ungdomsskolen (1922)

Jens Otterbech: Kulturverdier hos Norges Finner (1920)

Jens Otterbech: Misjonstanker fra bibelen (1911)

Jens Otterbech: Til det land jeg vil vise deg. Prekensamling utgitt etter hans død. (1923)

Johannes Daasvand: Dåpen fri (1922)

Johannes Kleppa: Reise i bedehusland. Rogaland (2003)

Just Qvigstad: Norsk Finnemisjonsselskap 1888-1914 (1914)

Lærere ved Indremisjonens bibelskole: Daglig brød (1934)

Oscar Handeland: Det Norske lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år (1941)

S. Heiervang: Norges Finnemisjonsselskap ved 60-års jubileet (1948)

Svein Torger Salomonsen: Kistrands radikale prestefamilie (Finnmark Dagblad 16.05.2002)

 

Aftenbladet 15.10.1959: Samefolket har trofaste venner i Stavanger.

Alfred Hauge: Han talte samenes sak. (Aftenbladet 16.08.1968)

Trond Gabrielsen: Hans Smith: Presten Jens Otterbech in memoriam (finnmarkforlag.no)

Aftenbladet.no

Dagen.no

Digitalarkivet.no

Geni.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Nbl.snl.no

Tastahistorielag.no

Wikipedia.org