Samuel Leganger – prest i Strand 1864-1871

 

Samuel Leganger (foto Jacobsen: Sørøysund)

Etter at presten Ditlef Ephraim Jæger flyttet fra Strand i 1862, sto prestekallet ledig i ett år. I 1863-64 vikarierte den norskamerikanske pastoren Hans A. Stub, men i 1864 var ny fast prest på plass på prestegården.

Tidlig på høsten 1864 startet en prestefamilie i Hammerfest på en tur sørover. Presten hadde hatt tjenestetid i Hammerfest i åtte år, og var nå på vei til et nytt kall i Strand prestegjeld i Rogaland. Med på flyttelasset var prestekona og deres to barn. Ett barn hadde fått sin grav i Finnmark. Det var tidlig september og været var bra. Turen med dampbåten gikk derfor fint uten for mye sjøsyke.

Presten hadde vokst opp på Nordfjordeid så familien la inn en stopp her på turen mot Rogaland. På en av nabogårdene fikk presten rekruttert en ung mann til å bli med sørover. Presten hadde fått beskjed om at prestegården på Strand trengte full opprustning, så han tenkte at det var nødvendig med god arbeidshjelp. Da det var tid for avreise, viste det seg at denne arbeidskaren var havnet på fylla og ikke var i stand til å bli med til Rogaland. Gode råd var dyre. Presten visste at på gården Bjørlo var det en sprek 24-åring som kunne være aktuell som erstatter. Han oppsøkte denne Christen Bjørlo og han svart ja til å bli med på et eventyr. Torsdag 29. september 1864 var reisefølget endelig vel framme i Strand og kunne installere seg i den nedslitte prestegården.

Fra Nordfjordeid. Myrahaug midt på bildet og BJørlo til venstre

(foto Bergen museums årbok 1912)

Sogning med kall til Finnmark

Samuel Leganger ble født på gården Myrahaug i Eid prestegjeld i Nordfjord. Far hans het Hans Thiis Leganger og hadde valgt en militær karriere.  Hans var sønn av sognepresten i Eid som også het Samuel Leganger. Hans ble gift med ei prestedatter fra Vanylven på søre Sunnmøre som het Barbara Cecilie Schreuder. Hans Leganger var offiser i forsvaret i 39 år. Han måtte slutte av helsemessige årsaker før han ble pensjonist. I en notis i Morgenbladet 12. mars 1842 sto det at han hadde søkt om og fått innvilget førtidspensjon. Den 65 år gamle kapteinen i Bergenske Infanteriebrigade led av kronisk gikt og var derfor uskikket til militærtjeneste. Han hadde en ikke ubetydelig gjeld grunnet barnas skolegang, ble det opplyst.

13 år gammel begynte Samuel på Molde latinskole og var ferdig der i 1840 etter fem års skolegang. Det neste skoleåret leste han som privatist, før han høsten 1841 begynte på teologistudiet ved universitetet i Christiania (Oslo). Han var ferdig utdannet teolog i 1845, men søkte ikke da noen prestestilling. Kanskje ønsket han litt erfaring som lærer før han startet sin prestegjerning. I alle fall var han de neste seks årene huslærer i to familier på Vestre Toten.

Molde Latinskole (foto digitaltmuseum.no)

Høsten 1851 flyttet han tilbake til Oslo for å studere samisk med tanke på prestetjeneste i Nord Norge. Samtidig som han leste språk tok han også oppdrag som privatlærer. Han avla eksamen i samisk våren 1853 og 30. juli samme året ble han gift. Den utkårede het Otilie Martine Johanne Farup. Hun var fra gården Tronstad på Hurum og var datter av proprietær Ole Farup og kona Marthe Kristine Thrane. Otilie var 11 år yngre enn sin mann og 20 år gammel da hun ble gift. De nygifte flyttet til Ålesund etter bryllupet, hvor Samuel først var lærer og senere bestyrer ved Ålesund borgerskole. De var ved denne skolen i fire år.

Høsten 1857 var Samuel Leganger endelig klar for å starte som prest. Han var da blitt 35 år og hadde blitt utnevnt til sogneprest i Hammerfest prestegjeld i Finnmark. I Hammerfest involverte Leganger seg både i det kristne og det kommunale arbeidet. Han hadde tre hjertesaker, nemlig misjon, avhold og skole. I 1862 fikk han innvie et nytt bedehus i Hammerfest. Han var medlem av Hammerfest avholdsforening og i Hammerfest Sparekasses direksjon.

På den tiden Leganger var prest i Hammerfest, var det en emissær fra Jørpeland som reiste på kryss og tvers i Troms og Finnmark som forkynner og avholdstaler. Han het Ole Haagensen Kallem. Det er stor sannsynlighet for at Kallem og Leganger treftes flere ganger disse årene og kanskje var det Kallem som hadde gjort Leganger oppmerksom på misjonsmiljøet i Strand prestegjeld? Det blir bare antakelser.

Ole Kallem (foto wikipedia)

Noe som preget Samuel Leganger sin prestetjeneste i nord var de mange drukningsulykkene i forbindelse med fiskenæringen. Leganger hadde sin klare mening om hva som var årsaken til de mange ulykkene. Han hadde nemlig lagt merke til at folket i nord brukt mindre båter enn fiskere i sør. Og været og sjøgangen i nord var tøffere en i sør. I en anmerkning om dette skrev han blant annet: «Jeg har nå sett adskillig av Norges kyst, men ingen steder brukes så små båter på det åpne havet som i Finnmark.» (Språklig revidert)

Siden Samuel Leganger brukte to år på å lære seg samisk, er det naturlig å tro at han hadde planer om et langt liv som prest i nord. Men slik skulle det ikke gå. Som nevnt i innledningen avsluttet han tjenesten i Hammerfest sommeren 1864 for å overta som sogneprest i Strand. Samtidig med at han begynte i tjenesten i Strand, ble dette prestegjeldet delt. Høle og Forsand hadde inntil 1864 vært anneks under Strand, men ble dette året et eget Høgsfjord prestegjeld.

Hammerfest 1852 (foto lokalhistoriewiki.no)

Som nevnt over, vikarierte den norskamerikanske pastoren Hans A. Stub som prest i Strand i 1863-64. Stub emigrerte til USA i 1848 og var heime i Norge i 1861-65. Han døde i Minnesota i 1907. Kirken i Strand var på denne tiden eid av private, men disse tok ikke godt vare på kirken. Stub fikk derfor med seg kommunestyret på et vedtak om at kirkeeierne måtte se til at kirkegulvet «blev skuret idemindste til hver Høitid og lade det feies og støves ordentlig til hver Gudstjeneste.»

Pastor Hans A. Stub vikarierte som prest i Strand i 1863-64

(foto ELS Ottesen Museeum sin Facebook side)

Åtte år som prest i Strand

Kort tid etter at Samuel Leganger kom til Strand satte han i gang arbeidet med å bygge nye bygg på prestegården. Han fikk nødvendig hjelp av Christen Bjørlo fra Nordfjordeid og en yngre ungdom fra Strand. Husa som da ble bygget ble stående på prestegården fram til vår tid. Christen Bjørlo ble boende i Strand. Han ble gift med Serine P. Amdal og de fikk 10 barn. Fire av disse døde som små eller unge og fire emigrerte til Amerika. Ei datter ble gift til Madla, mens sønnen Peder ble boende på Tau. Han ble stamfar til ei stor Bjørlo-slekt i Strand.

Samuel Leganger holdt sin første tale i Strand 4. november 1864, det var en 50-års markering for unionen med Sverige i 1814. To dager senere, 6. november 1864 var det tid for innsettelses gudstjeneste med pomp og prakt. Det var vanlig at presten ble involvert i kommunalt styre og stell. Slik gikk det med Leganger også i Strand. Han var innvalgt i herredsstyret i perioden 1866-73. Han ivret for forbedring av skolevesenet og for at kommunen skulle få en boksamling som strandbuen kunne låne bøker fra. Han var også engasjert i avholdssaken og misjonens sak. Han hadde derfor et godt forhold til kristenfolket i kommunen. Mange av foreningene i nordre Strand leverte sine misjonsoffer til presten, som så sørget for å få dem videre til NMS i Stavanger.

Samuel Leganger. Fargelagt bilde etter Jacobsen av ChatGPT

Vi hørte at pastor Stub var lite fornøyd med hvordan eierne av Strand kirke rengjorde og vedlikeholdt bygget. Dette aktualiserte spørsmålet om behovet for ny kirke i prestegjeldet. Dette skulle bli en sak som var under behandling i hele Legangers tid i Strand. I 1866 fikk ordfører Ola T. Barkved utarbeidet et forslag til oppussing av gamlekirken. I 1868 kom det opp et nytt forslag om i stedet å bygge to nye kirker, ei i Sørbygda og ei i Nordbygda. Heller ikke dette ble det noe av. Først i oktober 1871 ble det endelige vedtaket fattet. Det skulle bygges ny kirke i Strand på den gamle kirketomta. Dette vedtaket ble fattet bare et halvår før Leganger forlot Strand, så det ble hans etterfølger som fikk æren av å ta nykirken i bruk.

Da Samuel Leganger kom til Strand var det flere husmenn som var knyttet til prestegården. Dette ønsket Leganger å avvikle og sa opp alle med husmannskontrakt. Men det var en av disse som satte seg på bakbeina. Han ble kalt Prestelausen fordi han aldri gikk i kirken. Da Prestelausen nektet å flytte, tok Leganger med seg et skriv fra departementet som han viste fram. Prestelausen svarte med å si at presten kunne ta jorda, men ikke huset for han hadde ikke noe sted å flytte til. Derfor ville han bli værende. Da Leganger viste han brevet fra departementet, svarte Presteløsen: «Kan så være det, men jeg vil si presten det, at å sette Presteløsen på bare bakken er nå ikke som å løse ei ku av båsen, heller. Så mye lov vett også jeg, og du kan hilse de embetskarene inne i Kristiania, at Presteløsen vil bli sittende han, med kongelig beskyttelse og godtfolks hjelp fra bygda.» (Språklig revidert) Presteløsen ble værende i stua si fram til han ble gammel. Da betalte barna hans billett til Iowa hvor han ble boende til han døde.

Samuel Leganger sin prestesønn Hans Thiis Leganger

(foto Norges Geistelighet 1925)

En annen morsom historie fra Leganger sin prestetid i Strand hendte under folketellingen i 1865. Leganger likte ikke hunder. Under denne folketellingen ba han tellerne også å få med seg hvor mange hunder det var i husholdningene. Dette var utenom det offisielle telleskjemaet. Tellingen viste at det var 171 «tærende Bæster» i Strand. Det vil si en hund per 12 mennesker. Han regnet ut at hundene spiste mat for 500 spesidaler, noe som var større enn fattigbudsjettet i Strand. Han mente at hundene gjorde lite nytte for maten, «ligesom og at den, naar den er bleven gammel og ubrukelig, ogsaa er bleven i saare kostbart Verktøi..» (Alsvik i Strandbuen 02.09.1988).

Da Otilie og Samuel Leganger kom til Strand hadde de med seg to barn. Mens de var i Strand, fødte Otilie seks barn til og senere kom ytterligere tre barn. Navnet på barna er: Martha Kristine, Barbara Cecilie (1857-58), Ole, Hansine, Laura, Ivar, Barbara Cecilie, Otto Emil, Samuel, Ansgar, Hans Thiis og Otilie. Hans Thiis Leganger ble prest slik som faren. Han ble også svigerfar til den kjente forfatteren Arnulf Øverland som i 1933 skrev om kristendommen som «den tiende landeplage».

Samuel Leganger som eldre. 

(fargelagt bilde av ChatGPT etter Alm: Moen)

Til Sokndal og Hadeland

1. mai 1872 dro familien Leganger fra Strand for å overta som prestefamilie i Sokndal, litt lenger sør i Rogaland. Her ble han værende til 1881. Tre dager før, den 27. april 1872 holdt Lars Oftedal sin avskjedstale i Sokndal. Han hadde vikariert i sognet i noen måneder og det hadde gått store vekkelser over bygda, ikke minst i gruvelandsbyen Blåfjell. I forlengelsen av denne vekkelsen ble det bygget et nytt bedehus i Blåfjell. Dette fikk Leganger innvie sammen med Lars Oftedal. Han fikk også innvie det nye Ivesdal kapell i Bjerkreim kommune som vikar for biskopen som måtte melde forfall.

Leganger hadde god kontakt med kristenfolket også i tiden i Sokndal. I desember 1877 ville han arrangere basar til inntekt for Indremisjonen, men han fikk ikke lov til dette på grunn av fare for smitte av skarlagensfeber. Leganger var uenig i dette vedtaket og søkte på nytt ett par ganger, siste gang til Amtmannen. Han mente at smittefrykten var overdrevet. Det var like stor smittefare under gudstjenestene i kirken, argumenterte han. Men han nådde ikke fram og det ble ingen basar det året. Amtmannen mente at dette ikke var en sak for ham, men en sak for legen. (Alsvik Dalane Tidende 17.04.1989)

Dødsannonse for Samuel Leganger

(Afteposten 17.03.1897)

Tiden i Sokndal ble avrundet i 1881. Da dro Otilie og Samuel Leganger til Hadeland hvor han ble sogneprest i Gran prestegjeld og prost i Gran og Land prosti. Han ble i dette kallet fram til sin død 16. mars 1897. Han var neste 75 år da ha fikk heimlov. Han hadde da søkt om avskjed fra kallet fra 30. september 1897 på grunn av sykdom, men døde altså på post. Kona Otilie overlevde mannen med 14 år. Hun døde 78 år gammel i 1911.

 

Kilder

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

Ernst Berge Drange: Tysnes gards- og ættesoge (1989)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jens M. Alm: Moen (1995)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Jörg Ulric Kunzendorf: Dverbergfolket og kirka (1993)

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Martin Nag: Det indre lys: Strand-kvekerne (1983)

Olaus Haneberg: Sokndal kirke og dens klenodier (1953)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie (1983)

Ragnvald Jacobsen: Bankens virke byens vekst (1974)

Reidar Bolling: Oddernes kirke gjennom 900 år (1948)

Reidar Brandsberg: Sogndal ladested (1988)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Torgny Birkeland: Randesund gjennom 100 år (1964)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Øyvind Midbøe: Eilert Sundt og samen (1973)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Årbok Bergen museum 1912

Digitalarkivet.no

Facebook siden til FB ELS Ottesen Museum

Lokalhistoriewiki.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/

Wikipedia.no

Ditlef E. Jæger - misjonsprest i Strand

Ditlef Ephraim Jæger (foto Bolling: Oddernes kirke)

Det var Ditlef Ephraim Jæger som fikk kallet til å overta som prest i Strand etter Ole Schavland. Jæger kom til sine egne.

Våren 1840 kom en ung mann fra Vanse i Agder inn døra i prestegården på Strand. Han var sønn av brødrevennen Fredrik T. Knudsen og het selv Hans Christian. Hans Christian hadde kall til å bli misjonær. Han hadde studert på misjonsskolen i Bremen som var eid av Det Rhinske Missionsselskap. Nå var han tilbake i heimlandet for å prøve å realisere et mål som han og faren hadde, nemlig å stifte et landsdekkende norsk misjonsselskap.

Faren var da flyttet til Oslo, men søkte permisjon fra arbeidet for å følge sønnen på turneen langs kysten fra Oslo til Stavanger. De dro fra Oslo i november 1839 og underveis fikk de stiftet flere misjonsforeninger. Vel framme i Stavanger drøftet de sin kongstanke med både haugianer- og brødrevennledere. Disse lovet å drøfte saken nokså raskt, og i mellomtiden tok Hans Christian en reise til Jæren og Ryfylke for å prøve og stifte nye misjonsforeninger og å inspirere til en samling av disse.

Hans Christian Knudsen etter maleri av Görbitz 1849,

(foto borgerskolen.no)

I sin rapport etter denne besøksrunden var Hans Christian spesielt begeistret for misjonsiveren i Høgsfjord og Strand. Her var det mange som brant for misjonens sak og i Strand hadde de til og med en misjonsforening som hadde vært virksom i seks år. Ikke alle prestene i Norge var begeistret for misjonstanken, men det var annerledes med sokneprest Jæger i Strand. Han var med i misjonsforeningen og ivret for å nå ut over landets grenser med evangeliet.

Hans Christian ble derfor tatt vel imot da han kom til Strand prestegård. Det var Ole Thorsen Barkved som var leder for misjonsforeningen, og etter samtale både med presten og med Barkved, ble det bestemt at misjonsforeningen skulle deles i to. Siden foreningen dekket hele kommunen, var det sjelden samlinger. Avstanden var for stor fa Jørpeland til Fiskå. Hvis det var en forening for søre Strand og en for nordre ville det bli enklere å ha flere samlinger. Dette var den mest konkrete frukt av Knudsen sitt besøk i Strand.

I Stavanger var interessen blandet for en felles misjonsorganisasjon, men et frø var sådd og allerede i 1842 ble Det Norske Misjonsselskap stiftet. Dette var imidlertid for sent for unge Knudsen. Han reiste ut som misjonær for det tyske misjonsselskapet allerede høsten 1840.

Dvergberg kirke på Andenes. (foto Dvergbergfolket og kirka)

En sørlending fra nord

Ditlef Ephraim Jæger ble født i Kristiansand 21. oktober 1802. Ditlef sin farfar var prest i Moland kyrkje i Fyresdal. Han het Ditlev Luth og kona het Clausine Marie Winter. Luth kom til Fyresdal i 1769 og både han og kona døde med tre ukers mellomrom i 1774. De etterlot seg en stor barneflokk med små barn. To av barna ble adoptert av Ditlev sin etterfølger i presteembetet, Efraim Jæger. En av de adopterte var far til Ditlef Ephraim, Kjell Nils Winther Luth Jæger. Han var kun ett år da foreldrene døde.

Kjell Nils Winther Luth Jæger ble først kaptein i infanteriet, senere anla han kornmøtte og papirmølle i Kristiansand. Han avsluttet sin yrkeskarriere som overtollbetjent i Mandal. Han ble gift med Ellen Bolette Beer fra Flekkefjord og de fikk åtte barn. Ei datter ble gift med den kjente kunstneren Adolph Tidemand, mens sønnen Ditlef Ephraim ble prest som sin farfar.

Ditlef Ephraim vokste opp i Kristiansand og her tok han eksamen artium i 1821 19 år gammel. Han ble gift 18. februar 1824 med Katharina Dorthea Bergfeldt fra Mandal og sammen dro de til Kristiania (Oslo) hvor Ditelf Ephraim først tok eksamen philosophicum i 1827 og teologisk embetseksamen 13. juni 1828.

8. april 1829 satte ekteparet Jæger med sine tre barn kursen nordover mot Andøya. Her hadde prestekallet stått tomt i fem år, men nå skulle Ditlef Ephraim overta som sokneprest i Dvergberg sokn i daværende Senja prosti. Han ble i dette kallet i sju år, før familien i 1836 satte kursen sørover mot Strand prestegård. Da hadde fru Katharina Dorthea nådd å føde åtte barn, men ett av disse døde som liten.

Ditlef Ephraim Jæger

Maleri av ChatGPT etter foto fra boka Oddernes kirke

26 år som prest og prost i Strand

Prestefamilien Jæger ankom Strand 10. november 1836. Det var samme året som det kjente presteparet Gustava og Gabriel Kielland flyttet fra Finnøy til Lyngdal. Kielland hadde vikariert i Strand i perioder mens Ole Schavland var prest. Han hadde da fått god kontakt med haugianerne i Strand, og var nok en viktig årsak til at Strand misjonsforening ble stiftet i desember 1834 som Norges tredje misjonsforening.

Misjonsforeningen hadde sine samlinger i forbindelse med gudstjenester i Strand kirke og samlingene var gjerne i heimer. Noe av det første den nye soknepresten fikk på pulten etter at han kom til Strand, var planer misjonsforeningen hadde om et eget forsamlingshus i nærheten av kirken. Ole T. Svines (senere Barkved) var den som var talsmann for dette prosjektet og prest Jæger gav sin fulle tilslutning til byggingen. Dermed sto det som muligens er Norges første bedehus ferdig på nabotomta til Strand kirke i 1837.

Etter at Hans Christian Knudsen var reist fra Strand, ble det fortgang i planene om et landsdekkende misjonsselskap. I 1842 lykkes endelig arbeidet med å samle misjonsforeningene. Da var det en storsamling i Stavanger, med utsendinger fra mange bygder og byer i landet. Fra Sørbygden møtte selvsagt Ole Thorsen Barkved, mens det var naturlig at presten Jæger møtte fra Nordbygden.

I Strand var det også en liten gruppe med kvekere. Jæger måtte i noen få tilfeller skrive ut noen strandbuer fra kirkeboka fordi disse var konvertert til kvekersamfunnet. Mye tyder på at Jæger likevel hadde et godt forhold til disse og var noen ganger på deres samlinger.

Katharina Dorthea og Ditlef Ephraim fikk til sammen 13 barn i perioden 1826-45, ni av disse overlevde faren. Jeg har funnet følgende navn på barna, men lista er noe usikker: Boletter Helene, Christane Fredrikke ( gift med kirkesanger Rasmus Høie i Strand), Nikoline, Trine, Henrik (døde som sjømann i Calgary 19 år gammel), Ingeborg Cathrine, Niels Winther Luth (døde 6 år gammel), Birgitte Claudine, Aasine Fredrikke, Zille Johanne, Niels Winther Luth, Christian Fredrik Bergfeldt og Ida Hendriette. Mor Katharina Dorthea døde mens familien bodde på Strand. Dødsdatoen var 13. november 1861 og hun ble 58 år gammel.

Maleri av Siri Pedersdatter Strand malt av Adolph Tidemann

i 1849. (foto nasjonalmuseet.no)

Første uka i august 1849 fikk prestefamilien på Strand besøk av Ditlef Ephraims søster og hennes berømte mann Adolph Tidemand. Mens kunstmaleren var på besøk, malte han minst to malerier. Det ene er av bondekona Siri Pedersdatter Strand. Ditlef Ephraim var ellers flere ganger valgt til valgmann for Strand til Stortingsvalg.

I 1850 ble Jæger utnevnt til prost i Stavanger i tillegg til soknepreststillingen i Strand. Dette til tross for at biskop Jacob von der Lippe ved flere bispevisitaser ikke var helt fornøyd med Jægers forkynnelse. Som prost fikk Jæger være med å innvie Frue kirke (gjerne kalt Hetland kirke) i Stavanger. Innvielsen skjedde 18. oktober 1854 og Jæger var sammen med biskop Lippe.

Biskop i Agder (og Stavanger) og Telemark i 1841-1874.

(foto wikipdia)

Siste år på Sørlandet

Etter at kona døde i 1861 søkte Ditlef Ephraim Jæger nytt prestekall på Sørlandet. Han ble i 1862 utnevnt til sokneprest i Oddernes med hovedkirken i Randesund. Året etter ble han også prost i det som da het Torridal prosti med hovedsete i Vennesla. Han fikk ikke mange år på Sørlandet. Han døde 27. mai 1866 og ble 64 år gammel.

Ditlef Efraim Jæger sin dødsannonse

(Stavanger Amtstidende 30.05.1866)

 

Kilder

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jens M. Alm: Moen (1995)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Jörg Ulric Kunzendorf: Dverbergfolket og kirka (1993)

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Martin Nag: Det indre lys: Strand-kvekerne (1983)

Olaus Haneberg: Sokndal kirke og dens klenodier (1953)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie (1983)

Ragnvald Jacobsen: Bankens virke byens vekst (1974)

Reidar Bolling: Oddernes kirke gjennom 900 år (1948)

Reidar Brandsberg: Sogndal ladested (1988)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Torgny Birkeland: Randesund gjennom 100 år (1964)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Øyvind Midbøe: Eilert Sundt og samen (1973)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/

 

 

Ole Schavland - den første prest i nye Strand sogn

 

Ole Schavland. (Foto: Fra Martin Nags bok Steingjerde som han fikk

fra Stortingets arkiv. Bildet er fargelagt og bearbeidet av ChatGPT)

Ingen har i nyere tid vært prest i Strand så lenge som trønderen Ole Schavland. Han styrte prestekallet i 48 år.

Strand prestegjeld besto i 1789 av Forsand og Høle (Høgsfjord) og Strand kommune. Forsand og Høle soknet til Høle kirke, mens hovedkirken lå på Strand i Strand kommune. Presten i Strand holdt da gudstjeneste annen hver søndag på Høle og på Strand. Presten i Strand var fram til 1832 direkte underlagt bispesetet, og presten ble derfor kalt visepastor. I 1832 ble Strand med Forsand og Høle et eget prestegjeld, og presten ble sokneprest. Forsand fikk sin kirke i 1854. Da ble Høle og Forsand regnet som anneks til Strand. Først i 1864 ble Forsand og Høle utskilt fra Strand til Høgsfjord prestegjeld.

I 1837 ble en ny formannskapslov vedtatt av Stortinget. Da ble Strand og Høle (inkludert Forsand) en egen kommune, med Osmund Olsen Fossand som ordfører og Tore Torsen Svines som varaordfører. Navnet var Strand kommune. I 1840 fremmet Ole Torsen Barkved forslag om at Strand skulle bli en egen kommune. I juni 1841 ble det holdt folkeavstemming, og Barkved sitt forslag fikk flertall. Dermed ble Strand egen kommune og Ole Torsen Barkved ble første ordfører i den nye Strand kommune.

En av de mest sentrale stortingsrepresentantene som sto bak utkast til ny formannskapslov, var soknepresten i Strand Ole Schavland. Han var medlem av justiskomiteen, og var den som førte i pennen forslaget som skulle ut på høring. Han rakk å oppleve at lovforslaget ble vedtatt, men satt da ikke selv på Stortinget.

Strand kirke. Denne sto ferdig i 1874. (foto privat)

En trønder blir prest i Strand

Skavlan er en gård 6 km øst for Snåsa sentrum i den nordre enden av Snåsavatnet i gamle Nord-Trøndelag fylke. Fra denne garden stammer farsslekta til Ole Schavland. Faren var vaktmester i hæren og var bosatt i Sparbu i Steinkjer kommune. Han het Einar Schavland og døde i 1766 da Ole var 7 år gammel. Mor til Ole het Inger Larsdatter Schelven og levde til 1809. Ole hadde fem søsken. En av disse døde få dager etter far Einar og ble begravet i samme kiste som han. Mor Inger giftet seg på nytt etter Einars død og fikk tre barn i andre ekteskap.

Ole Schavland ble født 22. desember 1759 i Sparbu. I 1774 finner vi Ole i Åfjord på Fosen halvøya. Her var han fadder til et par barn og ble nevnt som «fullmektig». Men Ole ville bli prest og søkte opptak til teologistudiet i Køberhavn. Han startet studiet i 1782 og tok teologisk embetseksamen i 1785.

Hans første kall som prest ble som personalkappelan i Mandal. Her var onkelen Jakob Schavland prest. Jakob Schavland begynte å bli skrøpelig til helsa og trengte en yngre medhjelper. Onkel Jakob døde i 1788 og Ole ble da hjelpeprest i annekset Holum i Mandal. Han var i denne stillingen kun ett år, før biskopen ville ha ham i en større stilling i Ryfylke. Sommeren 1789 satte han kursen vestover og flyttet inn på prestegarden i Strand. Han fikk da ansvar for Strand, Høle og Forsand og stillingen var visepastor.

Bildet av Ole Schavland som Martin Nag fikk tak i fra Stortingets arkiv.

Myndig prest i 48 år

Ole Schavland var stor av vekst. Teologisk var han preget av sin samtid og var opptatt av folkeopplysning. Han fikk startet leselag i Strand og opprettet bibliotek. Han oppmuntret også ungdom til å ta utdanning, og fikk blant annet fire ungdommer til å ta lærerseminariet i Kristiansand som ble drevet av biskop Peder Hansen.

På denne tiden var det vanlig at embetsfolk giftet seg med døtre til andre av samme stand. Her brøt Ole Schavland med skikk og bruk. Han ble forelsket i Siri Torsteinsdatter som var bondedatter fra Høle. Siri var ti år yngre enn Ole og da de ble gift ca.1794, var Ole 35 år og Siri 25 år.

Elisabeth Olesdatter Schavland og Christoffer Christoffersen Østebø

fra Talgje med deres barn ((foto Ætt og heim 1980)

Siri og Ole fikk seks barn. Fire av disse var jenter og ble gift til ulike garder i Rogaland. Inger (f.1795) ble gift med Nils Ommundsen Varland, Karen (f.1797) ble gift med Torger Torgersen Rossavik fra Forsand, Elisabeth (f.1800) ble viet til Kristoffer Kristoffersen Østebø på Talgje og Elen (f.1811) ble gift med Enok Torgersen Meling fra Tananger. Sønnen Einar (f.1803) døde kun 16 år gammel. Han var da nevnt som sjømann og ble begravet på kirkegården i Strand. Den andre sønnen ble født i 1806 og fikk navnet Aage. Han ble prest som faren og var personalkapellan hos far i 1829-34. Deretter ble han prest i Stranda og Trondheim. Han var en periode ordfører i Trondheim og satt også flere perioder på Stortinget. Han ble gift med Gerhardine Pauline Berg.

Ole Schavland sin sønn Aage Schavland (foto wikipedia)

Ole Schavlands barnebarn Einar Aagesen Schavland.

Han stiftet den første folkehøgskolen på Sunnmøre.

(foto Lokalhistoriewiki.no)

Ekteskapet mellom Ole Schavland og Siri Høle endte i en tragedie. 20. juli 1829 tok Siri sitt eget liv ved å drukne seg i prestetjernet på Strand. I kirkeboken ble det ført inn at hun var sinnsforvirret. Flere andre uoffisielle kilder hevder at Ole hadde vært utro og fikk et barn med ei annen kvinne og at dette var årsaken til at hun valgte å ta livet sitt. Det heter også at Ole som straff for det som var skjedd måtte skjære av en flik av prestekjolen og sette på en lapp som tegn på utroskapen.

Ole var 70 år gammel da han ble enkemann. Han var en høyt respektert prest og var innvalgt på Stortinget som varamann i perioden 1821-26 og fast medlem i 1827-29. Stortinget hadde på denne tiden samlinger hvert tredje år. På 1820-tallet var det samlinger i 1821, 1824, 1827 og 1828. Det siste året var en ekstra samling. Mens Ole var på Stortinget var først prost Alexander Lange vikar, mens etter 1826 var det Finnøypresten Gabriel K. Kielland som vikarierte. Kielland var preget av Brødrevennene og ivret for ytremisjon. Hans påvirkning var nok en viktig grunn til at Norges tredje misjonsforening ble stiftet i Strand i desember 1834.

Trønderpresten var nok glad i sterk drikke. Det fortelles at han en gang var på en julefest på Brådland. Her var han sammen med en forsandbu som het Lars Mele. Både presten og Lars drakk mye under heftige diskusjoner om noen bibelske spørsmål. Etter hvert utviklet diskusjonen seg til en høylytt krangel mellom de to. Til slutt ble de så mye uvenner at Lars heiv presten ut vinduet.

Ole Schavland ble i 1834 utnevnt til sokneprest i Strand som en følge av at Strand ble eget prestegjeld. Han søkte avskjed i 1836, men fortsatte i tjenesten fram til 14. mai 1837. Da holdt han avskjedpreken i Strand kirke. Han var da blitt 77 år gammel. Som pensjonist flyttet han til Stavanger og her døde han 6. august 1839.

ChatGPT-bildet i fullskala. Ole Schavland.

Omtale av prost og biskop

Etter bispevisitasen i 1817 omtalte biskopen Ole Schavland: «En mann av megen lærdom, sjelden skarpsindighet og en høyt aktverdig fast karakter.» Året etter gav biskopen Schavland denne attesten: «En i liv og lærdom utmerket mann.» Jeg tar også med en omtale i 1934: «Soknepresten, den 75-årige olding, hr. pastor Schavland, preket over dagens evangelium… Hans preken var i seg selv et mønster på en kristelig prediken og utførtes ved et liv, en sannhet og kraft, som heller ikke i den henseende lot noe tilbake å ønske.»

Ole Schavlands dødsannonse. (Morgenbladet 08.09..1839):

"Vor kjære Fader, Ole Schavland, blev ved Døden bortkaldt fra

dette Liv den 6te August sidstl., i hans Alders 80de Aar. Da han

efterat have tjent Gud som hans Ords troe Forkynder i 51 Aar, og

 af disse i 48 Aar havde været Sognepræst til Strands kald, havde

erholdt naadigst Afskjed fra sit Embede, boet han i de 2 sidste Aar

i Stavanger, hvor han med god Sjels og Legems Førlighed nød en

rolig og tilfreds Alderdom, inntil han efter 8 Dages Sygeleie hen-

given og glad henvandrede til det Bedre. Dette bekjendtgjøres her-

ved sørgeligst for fraværende Slægt og Venner af

den afdødes Børn.

Mer fargerik var prosten Alexander Lange i sin omtale. I 1819 hadde Lange ledet begravelsen til Ole Schavlands sønn. I den forbindelse gav han Ole denne omtalen:  «Den gamle prest var en merkelig mann, med et veldig stort legeme. Ansiktet hans var fint, mandig, strengt og ubøyelig bestemt. Han hadde også en kraftig ånd, hadde stor kunnskap og var uten tvil emnet til en mer fremtredende stilling i livet. Men han hadde giftet seg med en aldeles udannet pike og syntes fra den tid av, å ha bestemt seg for å gjemme seg for verden og leve som bonde. Han kom nesten aldri til byen, og ingen kom til ham. Døtrene sine lot han vokse opp som alminnelige bondepiker og giftet dem bort til bondegutter.» (Alle sitat språklig revidert)

Kilder

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

 

Onkel Per Tungland til minne

Per Tungland i Namsos ca. 2005 (foto Ove Sandvik)

Onsdag 22. oktober 2025 fikk min siste onkel, Per Wold Tungland, flytte heim til Jesus. Han har fått leve et langt liv og var passert 95 år da han døde.

Per Bernhard ble født i Hillevåg 13. februar 1930. Far hans var Martin Voll Tungland og han var fra garden Voll på Tungland. Martin utdannet seg til elektriker og fikk arbeid i Hillevåg. Her traff han ei trivelig jente som het Borghild Moi og de ble gift i pinsen i 1926. Da bryllupet ble feiet i Hillevåg, tok det fyr i løa på Voll og den brant ned til grunnen. Alle dyrene ble berget bortsett fra en kalv.

Martin Tungland var som ung, mannskap på farens båt som gikk mellom Stavanger og Bergen. Faren Rasmus Voll Tungland hadde to frakteskuter som het Voll og Tungland. Den ene gikk mellom Kristiansand og Stavanger og den andre mellom Stavanger og Bergen. Martin ble veldig sjøsyk og måtte slutte som sjømann etter kort tid. Han begynte i stede på teknikken i Stavanger og utdannet seg som elektriker. En dag hadde Martin besøk på hybelen av kjæresten Borghild. Plutselig kom Martins far på besøk. Da sprang Borghild og gjemte seg på loftet, slik at ikke Rasmus skulle få vite at hun var på kjærestebesøk. Det var ikke akseptert på den tiden at kristne ungdommer besøkte hverandre på hyblene, selv uten overnatting.

Borghild sine foreldre kom fra Lund kommune helt sør i Rogaland og de het Grøsareid til etternavn de første årene som gifte. Da de flyttet til Hillevåg, var det mange som hadde problemer med å huske etternavnet deres. De ble derfor gjerne kalt «Moierane», siden Moi var kommunesenteret i Lund. Familien skiftet derfor etternavn til Moi.

Borghild og Martin var kristne og trofaste med på arbeidet på bedehuset i Hillevåg. De fikk sin første datter Kirsten i 1927 og Per kom som nummer to i 1930. Familien kjøpte en eiendom i Jørpeland sentrum i 1933 og flyttet dit. Martin fikk arbeid som elektriker på Stålverket, men startet senere sin egen bedrift. Borghild og Martin sitt siste barn, Brit Marit, ble født i 1938. Kirsten ble gift med Bert Tungland og de var bosatt på Bryne. Marit ble gift med Inge Nic. Larsen og bodde først på Jørpeland, men flyttet senere til Bryne de også.

Barn i Hillevåg ca 1931

Framme fv Aslaug Nærbø, Berit Nærbø, Ingjerd Moi,

 Per Tungland og Kirsten Tungland (foto Alsvik Hillevåg)

Da Borghild og Martin flyttet til Jørpeland, ble bedehuset på Langeland en sentral samlingsplass. Mor Borghild var blitt frelst i en vekkelse ved Sven Foldøen og ble kalt for «Foldøbaden». Ofte når Foldøen var på Jørpeland, tok han inn hos Borghild og Martin. Foldøen var en bestemt herremann. Når han skulle hvile middag, ble ofte barna sendt ut. Per fortalte at det var mange ganger han satt på trappa og ventet på at Foldøen skulle våkne. Han var også ofte på kaien når Foldøen kom og fulgte han opp Vågabakken. Jeg spurte han en gang om barna gruet seg til Foldøen kom? Da var han helt tydelig for sin del, at det var tvert imot. Når Foldøen kom, var det fest.

Huset de bodde i var den gang lite og det var kombinert butikk og verksted i kjelleren. Senere ble det bygget på. I min oppvekst var det skomakeren i Vigå som hadde verkstedet sitt i kjelleren. Det var ikke bare Foldøen som kom på besøk til heimen på Jørpeland. De som oftest var innom var Borghild sin familie i Hillevåg. En gang hadde de 12 overnattingsgjester. En som ofte tok turen til Jørpeland var Per sin filleonkel Konrad Nærbø. Han likte å male og Per måtte flere ganger vise han aktuelle motiver han kunne feste til lerretet. Selv hadde Per et maleri av den gamle brua over Tunglandselva som onkelen hadde malt.

Konrad Nærbø sitt maleri av Tunglandselva (foto Ove Sandvik)

Onkel Per fortalte at han i oppveksten ofte var mørkredd. I barndommen var det først og fremst Krokhølsmeden og Steen på Jonsokberget som han var redd. Steen gikk med stokk og hadde en hund i band. Han var nok en original. Per måtte nesten daglig gå fra Jørpeland sentrum hvor de bodde, til Voll på Tungland for å hente melk. En gang møtte han krokhølsmeden på Tunglandsbrua. Smeden hadde da brette opp langbuksa, slik at beina var bare til langt opp på låra. Han husker de veldig skitne og hårete beina. Smeden forsto at guttungen var redd,  og lo av han.

Barndomsvenner f.v Odd Tungland, Per Tungland, Torleiv Nag 

og Alf Sandvik. (Foto privat)

Per hadde flere minner fra krigen som han delt med meg. Han husket at guttegjengen flere ganger var oppe på Jonsokberget og så tyske og engelske fly i kamp over Stavanger. Han så også da det engelske flyet ble skutt ned over Svines. Han var en av de første som kom dit etterpå. Han tok med seg en fallskjerm, som søsteren Kirsten fikk sydd en kjole av i ettertid. En annen gang var klassen hans var på tur til Barkavika. Mens de var der ble det luftangrep mellom engelske og tyske fly i Stavanger. Barna kastet seg i grøfta. Der var det noen rør som de gjemte seg inni og stakk bare hode ut for å følge med på det som skjedde. Guttene var også flere ganger på nøst i eplehagen til en tysk stålverksarbeider. En gang ble de oppdaget og han kom springende etter dem, mens han ropte: «Gjør dere dette vil jeg drepe dere en gang til.» Han var ikke helt stø i norsken og guttene lo godt av det han sa.

Krigstiden skulle bli avgjørende for livet til Per. Selv om han hadde vokst opp i en kristen heim, begynte han som 10-12 åring å trives bedre med ikke-kristne kamerater. Sammen med disse ble det litt nasking og det hendte de smakte både tobakk og alkohol. Vinteren 1942-43 var det en stor vekkelse på bedehuset på Jørpeland. Det var Mindor Dragsund fra Indremisjonsselskapet som var taler og veldig mange unge ble frelst.

Langeland kapell (foto privat)

En kveld ville gjengen til onkel Per møte opp på bedehuset for å lage bråk. Per ville helst ikke at de skulle det, for han visste med seg selv hvordan det da ville gå. De dro imidlertid og vel framme gikk de rolig opp på galleriet etter at møtet var begynt. Da de kom dit, sto Pers bestefar i midtgangen og avla et vitnesbyrd. Han la ikke merke til de nyankomne på galleriet. Det første ungdommene hørte var at han sa: «Nå må dere huske ungdommer at det er kun to veier å gå på. Den ene fører til fortapelse og den andre til himmelen. Velg Jesus i dag.»

Det ble ikke bråk med Per og vennene hans. I stedet lusket de seg ut. Utenfor sa en av de andre til onkel Per: «Du ble så stille!» Ja, svarte han, nå har jeg innsett at jeg ikke lenger kan vakle til begge sider. Nå vil jeg bli en kristen. Kameraten svarte at det ville han også bli, men han ville vente litt. Så langt Per visste, ble denne kameraten aldri en kristen.

Per Tungand på fjelltur i Jørpelandsheia

(foto privat)

Vel heime ble Per møtt av far. Han spurte hva som var skjedd med han. -Jo, jeg var på møtet i kveld og der bestemte jeg meg for å bli en kristen, svarte onkel Per. De bøyde kne heime i stua. Da kom et ord fra Bibelen til onkel Per: «Frykt ikke, jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min.» Jes 43,1 Det ble hans løsningsord.

Påsken 1944 var det en ungdomsleir på Hjelmeland. Her møtte Per og hans nye kamerater Alf Sandvik, Odd Tungland, Johannes Tungland og Josef Tungland opp. Det var privat innkvartering og han husket at han og Alf fikk tildelt et rom med ei dobbeltseng. Men de var ikke alene, også taleren Ådne Berge skulle bo på dette rommet. Det endte med at Berge fikk ei seng, mens Alf og Per delte den andre. Under leiren tirsdag i påskeuka (4.4.44) fikk en annen av talerne, Tore Tungland, hjelpe sin bror Josef til liv i Gud.

Per sin venn Alf Sandvik har malt dette maleriet som Per 

har hatt hengende i sin heim (foto Ove Sandvik)

Litt lenger ut i ungdomstiden var Per og Alf sammen med ungdomsforeningen på Jørpeland på besøk hos ungdommene på Ebeneser Ganddal. Der var det et musikklag fra Ebeneser som sang. Han husket blant andre Jesper Krogedal, Petter Rettedal, Ester Kydland og en Bjuland. Taler på samlingen var Lars Høie. Høie minnet om bibelverset fra Heb 12,2 om Jesus som troens opphavsmann og fullender. Etter møtet snakket Per og Alf om dette verset og det ble stort for dem begge at det var Jesus som var troens opphavsmann. Det var ikke de som skulle få til å tro, Jesus skapte troen i deres hjerte. Begge streket under den delen av bibelverset i sine bibler. 70 år sener talte Einar Krogedal om det samme verset på et møte på Fredheim. Da ble den siste delen av det samme bibelverset stort for Per. Jesus er troens fullender. Og nå måtte han streke under den delen av verset.

Det var mange trivelige jenter i bedehusmiljøet der Per vanket. Og ei av disse ble hans etter noen omveier. Det var ei jente fra Tungland som het Ingrid Fjelde. De var like gamle, og de ble viet på Jørpeland 14. april 1954. De fikk tre barn, Svein (1955), Egil (1959) og Inger Brit (1962). Familien bodde i leiligheter på Tjensvoll og Hinna før de bygget eget hus på Øvre Vaulen. Som pensjonister solgte de huset og kjøpte en leilighet i sentrum av Hillevåg.

Per Tungland og familien ca. 1963 (foto privat)

Per utdannet seg til elektriker og var deretter en tur til sjøs. Senere videreutdannet han seg til ingeniør i Oslo, men han peilet seg snart inn mot skolen og tok pedagogikk og ble faglærer. Han arbeidet blant annet ved Sandnes yrkesskole i mange år. I 1975 ble han ansatt i en stilling som konsulent hos fylkesskolesjefen i Rogaland og var her fram til 1983 da han ble rektor ved Bergeland videregående skole. I 1988 skiftet han beite og ble rektor ved Godalen videregående skole. Her var han til han ble pensjonist. 

Han hadde et ekstraordinært godt minne. En som var lærer da Per var rektor fortalte en gang om et møte som Per ledet. Dette var et møte med ei lang saksliste og mange kompliserte saker. Per hadde ikke papir med seg, men hadde alt i hode. Denne læreren ble mektig imponert over måten Per kunne lede møtet på uten å ha notater med seg. Dette minnet fikk også jeg oppleve i mange av våre samtaler. Han kunne gjengi i detaljer taler han hadde hørt på bedehuset mange år tilbake i tid.

Per Tungland (foto Gunnar Roaldkvam: 

Alle tiders skole)

På fritiden var Per engasjert i misjonsarbeidet. Han var leder i NLM Stavanger sin barne- og ungdomsnemnd, leirleder og styreleder for Tryggheim vgs i mange år. Men det var først og fremst lokalt at han engasjerte seg. I et festskrift for Fjelltun Bibelskole på Kristianlyst fortalte han om et spesielt besøk han fikk like etter at familien var flyttet til Hinna:

«Vi hadde nettopp flyttet til Hinna som unge ektefolk, da det en kveld ringte på døren. Jeg åpnet og så en høy eldre kvinne stå der. Hun hadde briller og høreapparat og så litt streng ut. «Jeg er Marie Mossige og jeg kommer til deg med et kall!» sa hun. Jeg ba henne komme inn slik at vi kunne samtale nærmere om dette. Og da hun hadde satt seg kom hun fram med det hun hadde på hjertet.

Hun hadde slik nød for misjonsarbeidet i sitt distrikt, det vil si Hillevåg, Kristianlyst og Mariero. «Jeg trenger unge folk til å overta arbeidet fordi jeg kjenner at kreftene ikke strekker til», sa den gamle misjonskvinnen. «Du er den som skal overta ansvaret for misjonsforeningen og guttelaget.» Jeg svarte ja til dette kallet og det ble starten på et mangeårig samarbeid med Marie.»

Familietreff 2006. F.v. Oskar og ELi Sandvik, Hanna Fjelde,

Tore Fjelde, Ingrid og Per Tungland. (foto privat)

Det var to bedehus i Hillevåg da Ingrid og Per flyttet til Hinna. Disse begynte å bli gamle og lite tjenlige. I tillegg vokste Stavanger by og trengte stadig mer areal både til veier, industri og til husbygging. Marie Mossige innså at det måtte bli bygget et nytt bedehus, og hun ba i 1962 Per ordne med ei tomt til dette bedehuset på garden hennes. Han tok kontakt med kommunen, og det endte med et makebytte. Kommunen fikk fjellknausen Eikeberget til friluftsområde, mens Marie fikk ei tomt på fem mål der Fjelltun Bibelskole senere ble bygget. Denne tomta gav hun til Hillevåg misjonsforening, med klausul om at det skulle bygges bedehus på tomta.

Misjonsforeningen i Hillevåg var ikke i stand til å bygge nytt bedehus, så det ble NLM sitt hovedstyre som tok ansvar for byggingen. Det ble et kombinert bygg med bibelskole, studenthybler og bedehus. Per hjalp også Marie Mossige med det praktiske da hun testamenterte hele eiendommen sin til misjonen. Per hadde etter dette fortsatt et engasjement for Fjelltun, men det ble etter hvert Fredheim på Hinna som ble den åndelige heimen til Ingrid og Per.

Som nevnt var Per gift med Ingrid Fjelde. Hun var eneste søster til min mor og familien fra Hinna var med jevne mellomrom på besøk hos oss på Tungland. Ett av mine aller første minner fra barndommen var en hendelse med onkel Per. Eller kanskje heller med han lille blå folkevogn boble. Jeg var omtrent 5-6 år gammel og vi var flere barn i hagen og lekte. Da skal jeg ha tatt en stein og sagt til de andre at «jeg er ikke redd onkel Per». Så skulle jeg kaste steinen over bilen, men i stedet traff steinen frontlykta som knustes. Selve hendelsen husker jeg ikke, men reaksjonen etterpå sitter bom fast. Jeg ble livredd og løp bort det raskeste jeg kunne.

Ingrid og Per Tungland på Jørpelandsbesøk i 2012

(foto Ove Sandvik)

Mor og moster sto hverandre veldig nær. Det fikk også jeg nytte godt av blant annet ved at mor og far og Ingrid og Per besøkte meg flere ganger. De var på besøk både i Drammen, på Finnsnes, i Namsos og på Moi. Etter at jeg flyttet tilbake til Rogaland i 2010 var jeg innom dem i Hillevåg med jevne mellomrom. Per ble enkemann i 2015 og jeg var også etter det flere ganger innom for en god prat. Onkel Per hadde nok en del av det som vi på jørpelandsk kaller for «nykker», men vi to kom veldig godt overens. Vi hadde felles misjonskall og begge var interessert i historie. Mye av det jeg her har tatt fram er fra disse samtalene.

Onkel Per slet mye med helsa de siste årene, det var både hofte- og hjerteplager. Men han var klinkende klar i hode til det siste. Nå er han forfremmet til herligheten og har fått møte sin frelser og sine kjære som har gått foran. Det lengtet han etter på samme måte som Paulus: «Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre.» (Fil 1:23) Han hadde funnet veien: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» (Joh 3:36)

Per Tungland 90 år (foto Ove Sandvik)

Jeg lyser fred over onkel Per sitt minne.