Æresdrap på Lekvam i Strand

Lekvam i ny tid. (foto: Bjørn Lyse, Strand historielag)

Jørgen Svensen Lekvam lå bak en stor stein og siktet med børsa. Målet var Ole Meltveit, som arbeidet med å legge nytt tak på nyhuset på Lekvam. Skuddet smalt. Det var ingen tvil om at målet var truffet.

Sven Torfinnsen Lekvam ble født på Nedre Bjørheim om lag år 1565. 35 år sener ble han gift med datter til presten i Strand, Peder Stud. Kona het Kirsten Pedersdatter Prestgarden. Dette ekteskapet var ulykkelig fra første stund. Sven hadde et voldsomt temperament, og det skulle lite til før han ble både sint og voldelig mot både kona og barna.

Et heftig ekteskap

På Lekvam var det to bruk på denne tiden. Kirsten og Sven drev bruk 1, delvis som leilendinger og delvis som husmenn. Sven fikk etter hvert dårlig rykte på seg for sitt sinne, og verre skulle det bli.

Eldste datter til Kirsten og Sven het Marta og ble født i år 1600. Etter konfirmasjonen fikk hun jobb som tjenestepike hos moster si i Tysdal. Her ble hun forelsket i søskenbarnet sitt Tolleif Tysdal, og de fikk et barn sammen uten å være gift i år 1623. Dette var en stor forbrytelse på denne tiden. Ikke bare fikk de et barn uten å være gift, men de var altså også søskenbarn. Samleie mellom to så nære slektninger, kalt blodskam, ble ansett som en grov forbrytelse. De unge rømte, men ble dømt fredløse. All deres eiendom ble inndradd, og tilfalt kongen. Hvordan det gikk med de fredløse, sier historien ikke noe om.

Kåre Tveit har skrevet en historisk roman om bl.a. denne hendelsen

Med naboen på si

Dette gjorde ikke ryktet til Sven bedre. Det var derfor fristunder for han å få reise til Stavanger eller Bergen for å selge varer eller for å betale for leie av Lekvam. Han kunne da være borte i flere uker. Lenge før hendelsen i Tysdal, var ryktene begynt å svirre på Lekvam og bygdene rundt, om at ikke alt var som det skulle hjemme hos Sven når han var på reise. Ryktene ble snart bekreftet. Kirsten hadde innledet et forhold med naboen på Ole Rasmussen Meltveit. Ole var også gift og hadde flere barn.

Dette forholdet ble snart kjent, også av Sven og barna, men det var vanskelig for familien å få gjort noe med det. Kirsten sitt forhold til Ole Meltveit, gikk hardest inn på den neste eldste sønnen, Jørgen. Jørgen rådførte seg med nabokona på Heggheim, Torborg. Han sa at han var så sint på Ole Meltveit for hans forhold til mora, at han fryktet for han kunne ty til vold. Torborg rådet han til å reise bort. Jørgen fulgte rådet og fikk arbeid på prestegarden i Nedstrand.

Sønnen Jørgens hevn

Etter fem år i Nedstrand, kom Sven til prestegarden for å få Jørgen hjem igjen. Han trengte Jørgen på garden, ikke minst til medhjelper når det nye huset skulle settes opp etter våronna. Jørgen ble løst fra kontrakten og kom tilbake til Lekvam tidlig på våren 1626. Sven selv tok ut på sin årlige tur til Bergen da de var ferdige med vårens arbeid. Han hadde leid inn en snekker til å være ansvarlig for byggingen av nyhuset, og gav Jørgen ansvaret som medhjelper.

Lekvam (foto: Widerøe)

Ikke lenge etter at Jørgen kom hjem, møtte han Ole Meltveit. Jørgen konfronterte Ole med hans forhold til mora, noe som førte til et voldsomt raseri hos Ole. Jørgen truet igjen, og de skiltes med trusler om juling. Hatet vokste hos Jørgen, mest mot Ole, men også mot mora. Saken mellom mor Kirsten og Ole Melberg ble denne sommeren anmeldt til lensmannen, og rettsmøte ble berammet til september samme år.

To dager etter at Sven reiste til Bergen, startet reisingen av det nye huset. Jørgen gledet seg til å hjelpe snekkeren. Han møtte opp tidlig om morgenen med ny øks og klar til innsats. Dagen var imidlertid knapt begynt, før Ole Meltveit dukket opp og sa at det var han som skulle hjelpe snekkeren og ikke Jørgen. Mor Kirsten kom også til og hun støttet Ole. Jørgen ble så sint at han gjemte den ny øksa si, og gikk beine veien til moster og onkel i Tysdal.

Mens han var i Tysdal, vokste både skammen og hatet. Han begynte å tenke på hvordan han kunne få en slutt på mora og Oles forhold. Planen ble lagt, og etter to uker i Tysdal sa han farvel. Vel hjemme igjen lurte han seg inn på løa, hvor han visste at faren si børse var. Han fant børsa og skudd, og like før det lysnet av dag, smøg han seg opp i steinrøysa like bak huset. Han var lommekjent på garden, og hadde sett seg ut en stein han ville gjemme seg bak.

Det gikk ikke lang tid før både snekkeren og Ole var i gang med arbeidet på taket. Jørgen tok fram våpenet og siktet på Oles rygg. Det gikk noen sekund, så lød et sterkt smell over Lekvam. Samtidig begynte Ole å gli ned taket og falt i bakken som en sekk. Det var ingen tvil om at skuddet hadde truffet, men Jørgen fikk ikke vite før ett par dager senere om Ole var død eller hard skadd. Snekkeren snudde seg i retning av der skuddet hadde blitt avfyrt, og så Jørgen stod bak steinen med børsa i handa. Jørgen holdt da på å lade børsa på nytt, så snekkeren ble livredd og la på sprang ned til Voster.

Jørgen kunne blitt halshugget med en slik skarpretter øks.

(foto wikipedia. Øks fra 1742)

Dømt til døden

Jørgen var klar over at livet hans nå hang i en tynn tråd. Han flyktet derfor av gårde i retning moster i Tysdal. Andre natta etter drapet kom han til Tysdal, hvor han bekjente det han hadde gjort. Senere samme natta oppsøkte han to andre, for å tilstå også for dem. Loven var nemlig slik på den tid at den som hadde begått et drap, kunne søke kongen om å kunne ferdes fritt fram til saken kom opp til doms. En forutsetning for slikt «fritt leide» var at den skyldig hadde tilstått for tre «habile menn».

I september ble saken mellom Kirsten og Ole tatt opp på tinget. Her ble det ført mange vitner som hadde sett Kirsten og Ole sammen i mange ulike situasjoner og steder. Saken ble utsatt til tinget i Årdal senere på høsten. Da ble også drapet av Ole lagt til saken mot Kirsten og Ole. Magne vitner ble ført, men saken ble utsatt nok en gang. Neste ting var i desember 1627. Da ble nye vitner avhørt, men fordi det ikke var møtt fram nok domsmenn, ble saken utsatt enda en gang.

Endelig dom mot Jørgen falt først på tinget i Hesby 27. september 1628. Dommen var hard, men ventet. Jørgen ble dømt til døden. Mye tyder på at Jørgen senere ble benådet, for på tinget i 1634 ble han dømt til å betale de etterlatte etter Ole Melberg 40 riksdaler. Dommen mot Kirsten ble stadig utsatt, og mye kan tyde på at saken rant ut i sanden uten noen fellende dom.

Slekt med Kirsten og Sven

Kirsten og Sven Lekvam er mine forfedre. Her følger en oversikt:

Lars Ove Sandvik (1960-)

Eli Fjelde (1932-) gift med Oskar Sandvik

Tomas Emil Toresen Fjelde (1893-1959) g.m. Inga Efteland

Eli Thoresdatter Nag (1860-1942) g.m. Tore T. Fjelde

Thore Thoresen Nag (1830-1927) g.m. Malena Henriksdatter Strand

Thore Asgautsen Nag (1799-1848) g.m. Eli Bjørnsdatter Jørpelandsdalen

Kristi Pedersdatter Nedre Bjørheim (1766-1806) g.m. Asgaut Pedersen Geitaskjer

Anna Torfinnsdatter Geitaskjer (1743-1815) g.m. Peder Pedersen Voster

Torfinn Ivarsen Lekvam (1680- etter 1752) g.m. Kristi Holgersdatter Ytre Fiskå

Ivar Torfinnsen Lekvam (1644-1726) g.m. Kari Kristoffersdatter

Torfinn Svensen Lekvam (1602- etter 1664)(bror til Jørgen drapsmann) g.m. ?

Sven Torfinnsen Nedre Bjørheim (1565- før 1645) g.m. Kirsten Pedersdatter Prestegarden

Kilder:

Jan Alsvik: Folk i Strand

Kåe Tveit: Med livet i nevane