Henrettet som krigsforbryter i 1946

Hans Jacob Skaar Pedersen føres bort 8. mai 1945

(foto: aftenbladet.no)

Politisjefen i Stavanger under krigen, Hans Jacob Skaar Pedersen, ble under rettsoppgjøret dømt til døden for sine handlinger. Dommen ble fullbyrdet på Sverresborg festning i Bergen 30. mars 1946.

8. mai 1945 brøt jubelen løs i Norge. Etter fem lange år under tysk herredømme, var Norge igjen et fritt land Men det var ikke bare glede og jubel som rådde. Mange bar også på hat og hevnlyst overfor dem som hadde havnet på feil side under krigen. Vidkun Quisling og hans menn hadde ingen grunn til å juble.

Jeg ble født kun 15 år etter krigens slutt. Likevel var det svært lite jeg i oppveksten ble fortalt om det som skjedde under krigen. Det jeg fikk høre noe om, var norske motstandsfolks bragder og lidelser. Om de som var nazister, og oppgjøret med dem etter krigen, var det derimot i hovedsak taust. Jeg hørte om en utflyttet Tunglandsbu som var aktiv i NS og at noen unge damer som hadde hatt litt for mye kontakt med tyskerne, fikk håret sitt klippet som en «folkets» straff. Hvem disse jentene var, fikk jeg ikke vite.

Aftenbladet 19.09.1946

Ett navn gikk imidlertid igjen i det lille som ble fortalt, og det var politimannen Holger Tou. Han var ofte på farten på Strandalandet for å oppsøke og å arrestere motstandsfolk. Jeg forsto av det som ble fortalt, at det var knyttet stor frykt og uro rundt personen Holger Tau. Det som jeg først nå har fått vite, er at Holger Tou sin sjef, statspolitisjef i Stavanger Hans Jacob Skaar Pedersen var min fars tremenning.

Holger Tou (foto: hf.titansable.com)

Både Skaar Pedersen og Tou var blant de 30 som ble skutt etter dødsdom under rettsoppgjøret i årene etter krigen. 46 085 nordmenn ble straffet for forseelser og forbrytelser under krigen. Rettsoppgjøret var omstridt da det pågikk, og har også blitt kritisert i ettertid. Det var veldig sterke følelser under frigjøringsdagene og månedene som fulgte. At følelsene noen ganger fikk overhånd under rettsakene mot nazistene, kan vi kanskje forstå.

I et tidligere blogginnlegg har jeg skrevet om Hans Jacob Skaar Pedersen sin yngre bror Henrik Skaar Pedersen, som falt ved Narvafronten i 1944. Når jeg skrev den artikkelen, var jeg ikke klar over at han hadde en eldre bror som var langt mer kjent og beryktet.

Historien om Henrik Skaar Pedersen som falt ved Narvafronten

Fra Sandvik til Kopervik

Jeg starter historien om Hans Jacob Skaar Pedersen på Sandvik i Tysvær. Min tippoldefar Jon Eriksen Sandvik ble født i 1821. Han ble født inn i en haugianerfamilie og var selv en personlig kristen. Det fortelles at han hadde en spesiell stein som han pleide å bøy kne ved for der å ha sine bønnestunder. Denne bønneplassen var så mye brukt at det var dype merker i bakken etter knærne hans. Han hadde en spesiell omsorg for at barn og deres etterkommere måtte bli frelst.

Jon giftet seg med Tøri fra nabogården Susort og de fikk fire barn. Den eldste var en sønn. Han et Erik og ble en kjent prest i det Norske innvandrermiljøet i USA. Nummer to het Torborg, og var mormor til Hans Jacob Skaar Pedersen. Henne kommer jeg tilbake til. Den yngste i søskenflokken het Johanna. Hun ble gift med Jørgen og overtok Sandvik-garden. De var mine oldeforeldre.

Kanskje dette er Jons bønnestein på Sandvik?

Jon ble enkemann i 1862. Han giftet seg på ny om lag år 1870, med den 21 år yngre Inger Johanne Oddenes. Med henne fikk han fem barn. Fire av disse emigrerte til USA, mens den femte, Jakob Kvinnesland, var bonde på Kvinnesland i Tysvær. Han var farfar til bl.a. Berit Kvinnesland (Petersen) som bor på Tungland.

Torborg Sandvik flyttet fra Sandvik til Kopervik på Karmøy. Hun ble gift med notbas Hans Jacob Svendsen Skaar fra Skaar i Kopervik. Torborg og Hans Jakob bodde i sentrum av Kopervik. De fikk seks barn, hvorav to emigrerte til Amerika. Deres andre barn het Tyri Josefine. Hun ble født i 1880 og vel 20 år gammel giftet hun seg med sambygdingen Henrik Bernhard Pedersen.

Fra Moi til Kopervik

Henrik vokste opp i Kopervik. Foreldrene var Bertha Gurine Pedersen fra Kopervik og Staale Andreas Pedersen fra Moi i Lund. Familien bodde i Hovedgaten 59B.

Staale Andreas vokste opp på bruk 10 på Haukland på Moi, i bakkene bak Kiwi-butikken. Foreldrene hans var Peder Pedersen Øverland og Tøri Asbjørnsdatter Haukland. Tøri og Peders eldste sønn, Peder, overtok heimegarden. Senere overtok Peder jr. sin dattersønn, Alfred Steinberg bruket. Alfred var en av lederne på Moi bedehus.

Hans Jacob Skaar Pedersen (foto: aftenbladet.no)

Staale Andreas flyttet til Flekkefjord i 1850, 19 år gammel. Han giftet seg med Tobine Solberg fra Flekkefjord i 1859 og de fikk ei datter i 1862. Tobine døde ikke lenge etter. Staale Andreas var skipsfører, og det er kanskje grunnen til at han havnet i Kopervik. Under folketellingen i 1875 var Staale Andreas oppført i Kopervik med den nye kona Bertha Gurina og hans datter Theresie. 10 år senere var det ny folketelling, da var tre nye barn kommet til familien.

Den eldste i den nye søskenflokken var Henrik Bernhard, som altså giftet seg med Josefine Skaar helt i starten av 1900-tallet. Henrik Bernhard utdannet seg til «fermaceut», og skulle få et langt yrkesliv innen apotekervirksomheten.

Gammelt postkort fra Kopervik (Fra Lokalhistorie fra Rogaland FB)

Stadig på flyttefot

Josefine og Henrik Bernard Pedersen var stadig på flyttefot. De første årene etter at de giftet seg bodde de i Kopervik. Her fikk de sine to første barn, Berit og Ståle Andreas. En gang mellom 1907 og 1908 flyttet familien til Bryne, hvor Henrik Bernhard var bestyrer på apoteket. På Bryne ble barna Hans Jacob og Tor født.

Aftenbladet 09.09.1932

Familien flyttet senere til Florø. Om de siste barna, Tyra, Henrik og Aasta ble født der eller på Bryne, vet jeg ikke. Men barna bodde det meste av sin oppvekst i Florø. Heimen var ikke religiøs, men oppdragelsen var streng. Det fortelles at Henrik Bernhard en gang reiste seg og gikk i protest fra kinoen, fordi det ble vist en scene der to kysset hverandre. Henrik Bernhard var fram til krigen, medlem av partiet Høyre.

Hans Jacob Skaar Pedersen 

(Tegning: Henry Imsland, Aftenbladet 25.10.1945)

Hans Jacob tok handelsgymnaset etter fullført grunnskole. Han fikk deretter jobb for en periode på sakførerkontoret i Florø, men gikk mye arbeidsledig i ungdomsårene. Senere uttalte han at dette hadde påvirket hans samfunnssyn: «Jeg ble derfor bitter mot den bestående samfunnsorden og syntes at demokratiet og parlamentarismen hadde spilt fallitt.»

Hans Jakob Skaar Pedersen (bak t.v.) og familien.

(foto fra NRK sin serie om fanger som ble henrettet etter krigen)

På fritiden var han aktiv i idrettsbevegelsen, og ble betegnet som en av de mest staute ungdommene i Florø. Han reagerte mot alt som virket oppløsende i samfunnet og hadde stor respekt for det nasjonale. Ble fedrelandssangen spilt, la han alltid hånden på hjertet.

Minneord om Henrik Bernhard Pedersen Aftenbladet 15.11.1960

Inn i Nasjonal Samling

Etter noen år i Florø, mønstret Hans Jacob på båt i utenriksfart. Han var bl.a. mannskap på Den Norske Amerikalinje. Her traff han flere tyskere som han samtalte mye med. Disse samtalene resulterte i at han ble en overbevist nazist og nasjonalist.

Medlemsbok i NS (foto aftenbladet.no)

Han mønstret av amerikabåten i 1934. Da var familien hans flyttet til Egersund, hvor de ble boende til like før krigen brøt ut. Etter at Hans Jacob kom til Egersund tok han eksamen artium. I denne perioden meldte han seg også inn i Quislings nye parti, Nasjonal Samling (NS). Etter det hadde han planer om å bli gartner, men begynte likevel på jusstudier.

Etter krigsutbruddet 9. april 1940, var han en av dem som meldte seg til tjeneste for å forsvare landet. Han kom aldri i kamp. Senere på året, i oktober, fornyet han sitt medlemskap i NS. I retten ble han spurt om hvorfor han hadde gjort dette, og da svarte han: «Jeg mente at Norges tre millioner innbyggere talte langt mer enn Kongen og klikken hans i England. Jeg gikk bare etter det mitt hjerte foresa.»

De likviderte tyskere i Lutsivassdraget fraktes til land.

(foto: ukjent)

I NS sin tjeneste

Hans Jacob avla juridisk embetseksamen våren 1941, og fikk sin første jobb umiddelbart. Det var en jobb som dommerfullmektig i Torridal i Vest-Agder. Men allerede nyttår 1941/42 ble han ansatt som lensmann og ordfører i Kopervik og Stangeland kommune. Som eneste medlem i NS i kommunen, var det bare rimelig at han også var gruppefører for NS i kommunen.

I stillingene i Kopervik, var han godt likt av folket. Han reddet blant annet ei jødisk kvinne, fordi han skrev et brev i hennes favør. Under rettsaken mot Hans Jacob etter krigen, skrev mannen til denne kvinnen et brev til retten der han berømmet Hans Jacob for å ha reddet livet til kona og også familiens formue fra inndragelse. Han ble omtalt som en som dempet tyskernes oppførsel og talte befolkningens sak. Dette ble bevitnet etter krigen, ved at formannskapet i Kopervik skrev brev til kongen og ba han om å spare Skaar Pedersens liv.

Fra Stavanger Aftenblad 25.10.1945

Politimester i Stavanger

I mai 1943 ble Hans Jacob Skaar Pedersen forfremmet til politimester i Stavanger. Her bodde også foreldrene og den yngste søsteren. Hele familien var medlemmer av NS. Faren meldte seg inn i NS under krigen, med den begrunnelsen at han «ikke lenger orker å høre om alle hodene som skal rulle når oppgjørets time kommer.» Faren fikk tilbud fra tyskerne om enerett til salg av medisiner i Stavanger, men det avslo han. Han ville ikke tjene penger på krigen, sa han.

Under tiden som politisjef i Stavanger, ble Hans Jacob Skaar Pedersen «hardere» i klypen». Han opptrådde truende mot de politifolk som ikke ville melde seg inn i NS. Han var samtidig ingen stor tilhenger av tyskerne, og ville helst at norske nazister skulle styre.

Ut over 1944 ble motstandskampen hardere, noe som også medførte tøffere behandling av de som ble tatt. Skaar Pedersen prøvde å hindre Gestapo i å mishandle nordmenn. Ledende nazister ble truet på livet, noe som medførte at Skaar Pedersen begynte å gå permanent bevæpnet. Etter at et par nazister var blitt likvidert, satte tyskerne opp en liste over 11 av Stavangers mest kjente borger. Disse ville tyskerne likvidere som hevn. Skaar Pedersen kjempet imot dette og tok saken opp direkte med Quisling. Han nådde fram med sin sak, og det ble ikke noe av likvideringen.

4. april 1945 skjedde imidlertid noe dramatisk som medførte at dommen over Hans Jacob Skaar Pedersen ble så streng. To motstandsfolk ble omringet av tyskere på en holme i Lutsivassdraget. Tre av tyskerne ble skutt og drept, før motstandsfolkene måtte overgi seg. Den ene av disse ble skutt av tyskerne umiddelbart, mens den andre ble tatt med til Stavanger og torturert. Skaar Pedersen deltok selv i torturen mot fanger etter dette. Han selv erkjente ett slikt forhold, men han ble dømt for tortur mot fire fanger. Selv begrunnet han sine handlinger den siste krigsmåneden med at tyskerne var begynt å bli desperate, og ville gått langt grovere til verks, om de og ikke han og andre norske hadde stått for torturen.

Stavanger Aftenblad 30.10.1945

Ingen nåde for retten

8. mai var det jubel og glede i Norge. Landet var blitt fritt. Men det var også tid for oppgjør med de som svek landet. Fredsdagen var mange av tyskerne og norske nazister fulle. Hans Jacob var derimot edru, og sørget for at alle våpen ble forsvarlig innelåst. Han gav også ordre til alle sine underordne om å overgi seg uten kamp. Han ringte selv den nye «fri» politisjefen, og ba han komme å arrester ham. Han var forberedt på å bli dømt, men nok ikke på alvoret i dommen.

5. juni 1945 startet forhøret av ham, og rettsaken blir satt 25. oktober samme år. Tiltalen var utformet av statsadvokat Andreas Cappelen. Klokken 18.00 den 30. oktober ble dommen mot han lest opp. Han ble dømt til døden.

Hans Jacob Skaar Pedersen (med mørk hatt og slips) blir arrestert. 

(foto aftenbladet.no)

Søsteren til Hans Jacob, Aasta Lie, var heime hos foreldrene da beskjeden om dommen kom per telefon. Det var på farens 68 års dag. Aasta ville gjerne følge rettssaken mot broren, men fikk ikke adgang til lokalene. Mange år senere gav hun ut en diktsamling kalt «Bitter», der hun gir uttrykk for sine følelser overfor rettsoppgjøret mot broren. Hun hadde også som nevnt, mistet en annen bror, Henrik, som falt i krigen på tysk side. I boka skriver hun bl.a.: «Vi skjønner ikke dette, at dødsstraff var det rette. For kall det ære eller skam, vi elsket ham.»

Hans Jacob Skaar Pedersen anket saken både til Høyesterett og til kongen, uten å nå fram. Under fengselsoppholdet fikk han tilbakefall på en Malariasykdom han hadde pådradd seg i tiden han var til sjøs. Han gikk ned 17 kilo i vekt.

Etter hvert ble han overført til fengsel i Bergen. Om morgenen 30. mars 1946 ble han hentet på cella og ført til Sverresborg festning. Vel framme på Sverresborg ble han henrettet ved skyting.

Stavanger Aftenblad 01.04.1946

Lillesøsteren Aasta var sterkt knyttet til sin storebror Hans Jakob. Hun levde med bitterheten resten av livet. Hun og familien prøvde å få saken gjenopptatt 10 år etter brorens død, uten å nå fram. I år 2002 hoppet hun utfor balkongen i 5. etasje på aldersheimen hun bodde på. Hun ventet på en beklagelse fra Norske myndigheter i 55 år, men fikk den aldri.

Før hun tok sitt liv, 83 år gammel, skrev hun i dagboka si: «I en tid da selv generaler (Bull Hansen) uttrykker beklagelse over straffemetodene anno 1945, og utenriksminister Wollebæk flyr til USA og appellerer til de høyeste: Pleas stopp bruken av dødsstraff, skulle det være formeget forlangt å be om en bitteliten beklagelse, også over straffens anvendelse i eget rede, ikke i hans tid, men dog i noens tid, i mange gamles tid, i min tid, i familien Pedersens tid, en ganske alminnelig norsk familie som maltes sønder mellom krigens kvernsteiner.» (1999)

Som røveren på korset

Under det snaue året Hans Jacob Skaar Pedersen satt som fange etter krigen, skjedde det noe med hans åndelige liv. Han tok imot Jesus som sin frelser, og trøstet seg til Jesu verk. Kanskje var det bønnene til oldefar Jon på Sandvik som nå bar frukt?

------

To av diktene fra Hans Jacob Skaar Pedersen sin søster, Aasta Lies bok Bitter T:

Bitter over avgrunnen mellom gode nordmenn og dem som valgte annerledes

Endeløs sorg over en nesten forgudet bror?

Henrik Sørensens maleri Pieta som Aasta Lie så ofte var og betraktet

Kilder:

Aftenbladet.no: Historien om Hans Jacob Skaar Pedersen (Svein Egil Omdal 2010)

Arnvid Lillehammer: Stangeland og Kopervik (1985)

Aasta Lie: Bitter T (1968)

Erik Bakkevig: Erik Eriksen Hesthammer og Eli Jacobsdatter Askelands forfedre og slekt. (1945)

Eirik Veum: Nådeløse Nordmenn Statspolitiet (2012)

Ingjald Mehus: Lunds historie (1961)

Nils Dybdahl-Holte: Tysvær (1990)

digitalarkivet.no

wikipedia.no

FamilySearch.org

hf.titansable.com

Dramatikk på Tingholmen

Fossmork ved lysefjorden. (Bilde: home.online.no)

 

Natt til 5. mars 1735 tok Knut Ådnesen Fossmork kniven i bruk for å få utløp for sitt sinne overfor Forsandbuen Gunnar Berge. Det skulle koste han dyrt.

Fra Fidjeland i Sirdal

Knut Ådnesen hadde røtter fra Fidjeland i Øvre Sirdal, så langt tilbake som man kjenner oppsitterne her. Oldefar til Knut het Salve Fidjeland og er nevnt på Fidjeland i perioden 1611-1631. Dette er på moras side, mora som vi for øvrig ikke vet navnet på.

Far til Knut het Ådne Knutsen og kom fra Tjørhom, også det i Øvre Sirdal. Far Ådne ble født i 1636 og giftet seg til gården på Fidjeland som leilending. Han ble for øvrig enkemann og giftet seg for andre gang med Astrid Bjørnsdatter i 1709. Tre barn er kjent, alle fra første ekteskap: Knut født i 1678, Gunnar og Helga.

Fidjeland. (Foto: heli-one.no)

 

Det var Knut som var eldst i søskenflokken, og var nærmest til å overta bruket på Fidjeland. Men Knut giftet seg til Fossmork i Forsand, så det ble Knuts bror Gunnar som fikk fortsette leieforholdet på Fidjeland. I 1728 gikk eieren av garden til rettsak mot Gunnar for å få han til å flytte fra garden. Rettsaken endte med at Gunnar og hans familie måtte flytte fra garden innen 14. april 1729. Han fikk da rydde seg en husmannsplass et annet sted på Fidjeland, kalt Skjerlibakken.

Kone med røtter fra Fossmork

I 1709 var det bryllup, antakelig i kirka på Høle. Da var det Knut Ådnesen Fidjeland som giftet seg med Kari Olsdatter Nedre Fossmork. Brudgommen var 31 år, mens bruden var 19. Samme år fikk Kari og Knut sitt første barn, og de oppgav da at de bodde i Songesand. Året etter, da deres andre barn ankom, var familien på plass på Fossmork, hvor de ble boende.

Det var Karis bestefar, Tarald Torgersen Fossmark som ryddet bruk 2 på Fossmork. Tarald overlot garden til sønnen Ola og svigerdatteren Magla Eilivsdatter Lyse. Magla og Ola var igjen foreldre til Knut Ådnesen Fidjelands kone Kari. Ola Fossmark er nevnt flere ganger i rettsbøkene. Første gang gjaldt det at han hadde rømt fra militærtjeneste. Senere var han i stadig krangel med en bror, ikke minst gjaldt det arveoppgjøret etter far deres. Arvestriden endte med forlik.

 

Magla og Ola Fossmork fikk fire barn som er kjent. Eldste mann het Taral(f.1671), oppkalt etter bestefar. Deretter var det Sjur, som havnet på Erevik i Meling, Magla (f.1685) som bodde på Nedre Fossmork bruk 1 og Kari (f.1690).

Tingboka forteller

Den 19. juli 1735 måtte den da 57 år gamle Knut Ådnesen Fossmark møte for Idse og Høle sommerting. Fogd Nils Hundt hadde stevnet Knut for at han natta mellom 4. og 5. mars hadde begått en alvorlig forbrytelse.

På Tingholmen i Høgsfjord hadde han plutselig angrepet Gunnar Berge fra Forsand. Knut hadde brukt kniv og skåret Gunnar ganske fordervet i ansiktet. Han hadde også stukket kniven gjennom Gunnar si tunge og skadet den stygt.

På tinget hevdet Gunnar at han og Knut ikke hadde vekslet noen vonde ord på forhånd. Knut selv erkjente det som var skjedd, men sa at han ikke husket noe av det som skjedde. Han ba om en mildere dom siden han ikke var «rett riktig i hodet» og fordi han heime hadde kone og 11 barn som levde i fattigdom.

Tingholmen. (Foto: Aftenbladet.no)

 

Men dommen ble hard. I tingboka for «Isse skipreiding på Forsand» for 3. desember 1735 blir dommen fastsatt til ei bot på 58 og en halv «lott sølv» for skaden på Gunnar Berge.

Knut levde ikke lenge etter at denne dommen var falt. På slutten av det påfølgende året, 1736, fikk han sitt 13 og siste barn. I 1739 overtok Ljøde Ljødesen bygselen av Knuts gard, og i 1740 giftet Ljøde seg med Knuts kone Kari, som da var enke. Knut må med andre ord ha dødd en gang mellom 1736 og 1739. Kari døde i 1758.

Mange etterkommere

Som nevnt fikk Kari og Knut mange barn, til sammen 9 jenter og 4 gutter. På den tid var det ikke uvanlig at familiene fikk mange barn. Men det var veldig uvanlig at 12 av 13 barn vokste opp og stiftet egen familie, slik det skjedde med Kari og Knuts barn. Det var barn nummer to, Magla, som ikke ble voksen. Hun døde som 12-åring i 1722.

De 12 barna som stiftet egen familie ble spredd til flere plasser i Rogaland: Songesand, Hogstad, Oaland, Tjøstheim, Foss-Vatne, Fossmork, Sviland, Skjelbrei, Rettedal og Tengesdal.

Stifteren av O G Kverneland fabrikker,

Ole Gabriel Kverneland

(foto: Helgeland.no)

 

Den første sønnen til Kari og Knut het Ola og ble født i 1712. Han slo seg ned på Hogstad i Høyland. Her ble han gift og fikk flere barn. En sønn het Knut. Han stiftet familie på Kverneland, og var bestefar til fabrikk-grunder Ole Gabriel Kverneland. Ola Knutsen druknet i Gandsfjorden i 1754.

4-skjærs Kverneland plog. (Foto: wikipedia)

 

Den neste sønnen ble kalt Ådne, og han ble født i 1716. Han bosatte seg på Tjøstheim i Strand, og er stamfar til mange Strandbuer. Bl.a. Trygve og Sigurd Kleven, Ole Petter Barka, Randi Angelsen, Torvald og Odd-Bjørn Næss.

Farmor Olava Sandvik, født Tengesdal

Tipp tipp tipp oldebarn til Knut Ådnesen Fossmork

 

Barn nummer 13 ble som nevnt født i 1736. Han het Knut etter faren og ble gift med ei enke fra Tengesdal i Høle. Han flyttet til Tengesdal og ble bonde der. Hans etterkommere overtok garden på Tengesdal i fire generasjoner. Den fjerde generasjon var min oldefar Ola Tengesdal.

Kilder:

Per Seland: Bygdebok for Sirdal
Sigleif Engen: Forsandboka

Rådmann Møinichen i Helsingør

Bergen ca.1800 (foto uib.no)

Rådmannen i Helsingør på midten av 1700-tallet var gift tre ganger og fikk til sammen 23 barn. Han var noen år svigerfar til min tipp tipp tipp oldefar.

Slekta Møinichen var opprinnelig tysk, men ble senere dansk med forgrening til Norge. Medlemmene i slekta var ofte høytstående embetsmenn, prester eller kunstnere.

Oppvekst i Hordaland

Henrich von Møinichen, den senere rådmannen i Helsingør, ble født i Bergen i 1710 og vokste opp på prestegarden i Alversund. Han var den fjerde av Erik Bredal von Møinichen og Abel Sofie Lem sine fem barn. Mora var datter av visebyskriver i Bergen, Ludvig Pedersen Lem til Frønningen og Gertrud de Fine. Faren, Erik, var av gammel Møinichen ætt.

Den eldste kjente i Møinichen slekta er Sixtus von Møinichen. Han var feltoberst på begynnelsen av 1500-tallet og falt i slaget ved Zangerhausen i Sachsen, Tyskland. Sixtus var tipp tipp tipp oldefar til Erik.

Erik var fra Brønnøysund, hvor faren var sokneprest. Han reiste i ungdommen til København for å studere ved universitetet. Etter noen år (i 1702) kom han til Bergen hvor han ville studere til lege. Dette ble det ikke noe av, i stedet ble han viserektor ved en skole og seks år senere rektor. Han hadde liten interesse av skolegjerningen og ble derfor i stedet sokneprest i Alversund nord for Bergen fra om lag 1710, det året Henrich ble født.

Alversund kirke (foto sffarkiv.no)

Like etter fødselen flyttet altså Henrich og familien til Alversund i nåværende Lindås kommune. Henrich var nummer fire av fem barn til Abel Sofie og Erik Møinichen. Den eldste og yngste døde som unge.

Til Danmark

Etter oppveksten i prestegarden på Alversund, gikk ferden til Danmark. Her studerte han noen år, og fikk etter ferdig utdannelse, sentrale stillinger i Helsingør. Først var han byfogd, senere ble han viseborgermester og til slutt rådmann.

I Danmark ble han også gift. Først med Beate Lax. Etter at hun døde gift han seg andre gang med Anna Margrethe Colling. Han overlevde også den andre kona, og ble gift for tredje gang med ei ukjent dame.

Han fikk ikke mindre enn 23 barn. Her er en oversikt over barna:

1. Abel f.1734 gift med Nils Dahl, kjøpmann og viserådmann i Helsingør.

2. Erik f.1736

3. Christian f.1739

4. Christine f.13.02.1743 gift 05.02.1762 med Ole Knudsen Bø fra Torvastad.

5. Caroline Wilhelmine f.1745 g.m. Dines Christian Plum

6. Abel Christine f.1750

7. Beate f.1751 d.1751

8. Ludvig f.1752

9. Arnoldus f.1755 d.1762

10. Beate f.1756 d.1758

11. Henrik Gregorius f.1757 d.1757

12. Herik Gregorius f.1758

13. Wilhelm f.1759 d.1761

14. Erik f.1760 d.1761

15. Ludvig f.1760 f.1761

16. Fredrik f.1761

17. Cecilie Marie f.1762 d.1771

18. Anna Catrine f.1765

19. Gertrude Catrine f.1765

20. Michael f.1766 d.1774

21. Nikolai f.1767

22. Jakob f.1770 d.1771

23. Urbanus f.1772

Navna er hentet fra boka «Slegten Møinichen» av Johan S. Moe. Oversikten viser at kun tre av barna ble gift. Ni barn døde som små, og mye tyder på at flere av de siste 11 også døde som barn. Midt i et velstående rikmannsliv, var det med andre ord rikelig med sorg og prøvelser.

Helsingør havn

Opprørsk datter

Som om ikke det var nok, gjorde ei av døtrene opprør mot faren, ved å gifte seg med en «simpel» norsk soldat mot farens vilje. På den tid hadde foreldrene større innflytelse på den slags enn i våre dager.

Datteren Christine traff en marinesoldat fra Karmøy, som var i følge med sin løytnant ved flere besøk i heimen til Henrich. Karmøysoldaten het Ole Bø, og var en høy og flott ungdom. Det ble stormende forelskelse og hurtig giftermål. Henrich ble så sint at han jaget datteren fra heimen, og hun og Ole flyttet til Stavanger. Deres tragiske historie på Sør-Vestlandet, har jeg fortelt i en annen artikkel. Ole ble i sitt andre ekteskap far til Johanna, som er bestemor til Johanne Sandvik, mi oldemor.

Historien om Christine og Ole Heskje

------

Bengt Tue Mønnike fra Danmark har kommet med respons på denne artikkelen. Han er tipp tipp tipp oldebarn til Henrich a Møinchen og har gjort grundige undersøkelser av denne slekten. Han skriver bl.a. «Jeg mener at Henrich à Møinichen kun var gift 2 gange. Jeg er lidt usikker på om Kirstine og Ole Knudsen (Boy/Bø) overhoved blev gift. Vi har ikke kunne finde noget om deres vielse. Du skriver navnene på børnene til Henrich à Møinichen -  Johan Schak Moe har misforstået noget her - de fleste af navnene er børnebørn (barnebarn) af Henrich Møinichen.»

Kilder

Johan S. Moe: Slegten Møinichen
Ulike sider på internett

Ole Heskje – Europafarer og småbonde

Torvastad ca.1920. (foto Torvastad.com)

De fleste nordmenn var på 1700-tallet bønder eller husmenn og var sjelden utenfor heimbygdas grenser. Men noen prøvde lykken på nye steder. En av dem var Ole Knudsen.

Ole Knudsen ble født i 1736 på garden Sørbø (bruk 9 på Bø) på Torvastad på Karmøy. Foreldrene hans drev denne garden i perioden fra 1721 til året etter farens død i 1762. Foreldrene eide også jord i Høyvik, Hesja og Skogvik. På Sørbø hadde familien sju kyr og to hester i 1723 og de sådde 5,5 tønne korn og høstet 28 tønner.

Oles foreldre het Knud Johnsen (1695-1762) og Anna Hansdatter (1704-?). Begge var Karmøybuer, han fra Vikingstad og hun fra Øvre Haugo. Knud var klokker i Torvastad i tillegg til bonde. Anna og Knud fikk fire barn som er kjent. Eldste sønnen het Jon og ble gift med Margrete Larsdatter Wegner. De bodde på Bø. Nummer to het Eli og ble født i 1731. Hun ble gift med Elias Danielson Vikshåland. Barn nummer tre var Hans Knut, født i 1733 og gift første gang med Magdalena Toresdatter Bø. Etter Magdalenas død, giftet han seg på ny med Berta Rasmusdatter Storasund. De bodde også på Bø. Minstemann Ole ble født i 1736.

(wikimedia.no)

Økende skipsfart

Norge var et typisk bondesamfunn fram til et stykke ut på 1700-tallet. Folk var stort sett bønder eller husmenn, men så begynte ting å skje. I et skrift fra universitetsbiblioteket i Bergen leser vi:

«Helt frem til midten av 1700-tallet var den norske skipsfarten beskjeden. Både hanseater, hollendere og engelskmenn var fremtredende aktører i farten på Norge. Etter hvert fikk landet bygd opp en egen flåte, men utviklingen gikk i bølgedaler. Det var særlig kolonikrigene mellom Frankrike og England og den nordamerikanske frihetskrigen som gjorde utslag på denne utviklingen. Krigene førte til større behov for tonnasje og både priser og frakter økte. Siden Norge var nøytral kunne den norske skipsfarten nyte godt av krigskonjunkturene og den ekspanderte kraftig. Ved kriger der Norge deltok fikk utviklingen en annen retning.» (ub.uib.no)

Norge var veldig fattig på denne tiden. Flere år var det direkte hungersnød der mange sultet i hjel. Ellers rammet sykdom hardt. Enkelte år var dødstallene i Norge langt høyere enn fødselstallet. Kanskje var det noe av denne nøden som fikk Ole fra Torvastad til å mønstre på som matros på et dansk-norsk krigsskip.

Kronborg slott i Helsingør (wikipedia)

Dramatisk forelskelse

Krigsskipet som Ole var mannskap på var ofte innom Danmark. I Helsingør var på den tid Henrich Møinichen rådmann, viseborgermester og byfogd. Henrich var av stormannsætt. Faren Erik Bredal Møinichen var rektor i Bergen og sokneprest i Alversund.

Les mer om rådmann Møinichen i København

En løytnant på Oles båt var kjent i Henrich Møinichens hus. Han gjorde derfor både titt og ofte besøk i rådmannens heim for «at konversere Raadmandens mange smukke Dødtre.» Sitatet er hentet fra boka «Slekten Møinichen» av Johan S. Moe, og Moe fortsetter: «Knudsen, der var en ret vakker gut, måtte adjugere ham (støtte løytnanten). Dette gav Anleding til, at Kristine (rådmannens datter) fikk se Knudsen. De blev forelsket i hinanden og gift mod Raadmandens vilje.»

Bryllupet stod i Helsingør til hennes foreldres protester. Faren ville ikke se henne mer, og de nygifte flyttet derfor til Stavanger. Her bosatte de seg i K.S Bertelsens hus på Skagen. Ole fortsatte som sjømann og mønstret på Hollandske skip som gikk på Østindiske farvann.

Opprivende skilsmisse

Kristine og Ole fikk fire barn, Henrik Nikolai født i 1762, Abel Marie Beate født i 1764, Anna Kristine født i 1765 og Karen født i 1766. De to yngste døtrene døde antakelig som små. At Kristine og Ole var så mye borte fra hverandre, tærte nok på forholdet. Siste gang Ole kom heim, mistenkte han Kristine for å ha vært utro. Han forlagte skilsmisse og reiste tilbake til Holland. De plasserte eldstedatteren Abel Marie Beate hos hans slektninger på Karmøy, mens moren beholdt sønnen Henrik Nikolai.

Statue av Haakon Storsten (g.api.no)

Moren fulgte Abel Marie Beate på båten til Haugesund. Det gjorde et uutslettelig inntrykk på den lille jenta og se moren og storebroren stå igjen på kaien, mens hun reiste til det ukjent. Hun kunne senere huske at broren hadde smårutet dress, mens moren var høy av vekst og rank av holdning. Dette var siste gang hun så sin mor og sin bror.

Mor Kristine flyttet tilbake til Danmark og København, antakelig i 1776 og kalte seg da for «enkemadame Knudsen». Da faren døde, mottok hun en stor arv etter han. Men hvordan det videre gikk med henne «kjendes ikke», skriver Johan S. Moe.

«Enkens mann» dukker opp

I 1781 dukket Ole opp på heimslige trakter. Enkemadamens mann var ikke død. Ole var blitt 45 år og det var mer enn fem år siden den dramatiske skilsmissen med Kristine. I 1781 giftet Ole seg på ny, denne gang med den 16 år gamle Malene Olsdatter Kringeland.

Malene og Ole slo seg ned på Heskja bruk B i Tysvær. Dette var et bruk som hadde vært eid av Oles familie i alle fall siden 1744. Datteren Abel Marie Beate var i 1781 blitt 20 år. Om hun hadde noen kontakt med faren etter hans heimkomst er ikke klart. Hun giftet seg i 1799 med Håkon Tollefsen Bakken fra Skåre og fikk ei stor slekt etter seg. Barnebarnet Haakon Storsteen var i mange år ordfører i Torvastad og møtte i mer enn 20 år på Stortinget.

Malene og Ole fikk fem barn i perioden 1782-1798. Den yngste av barna ble altså født i 1798, mens far var 62 år og mor 33. Denne jenta het Johanna og ble i 1820 gift med haugianeren Erik Susort. Erik fikk halve Sandvikgarden av sin bestefar i 1814, men fikk ikke skjøte på garden før i 1826. Johanna og Erik ble besteforeldre til Johanne Sandvik (bildet  over t.h) som er mi oldemor.

Ole Knudsen Heskje levde til 1811. Da døde han, for øvrig samme året som dattera Abel Marie Beate. Oles kone Malene giftet seg på ny i 1814 med enkemann Ole Larsen Lønning.

Etterord 1

Det er knyttet usikkerhet til om Ole Heskje er den Ole Bø som giftet seg med rådmannsdatteren i Helsingør. En kilde på internett mener at Ole Bø etter skilsmissen fortsatte som sjømann til han døde i Amsterdam. Mye tyder imidlertid på at Dybdal-Holtes antakelse i Tysvær-boka, som her er gjengitt, er den rette.

Etterord 2

Bengt Tue Mønnike i Danmark har kommet med respons på denne artikkelen. Han er tipp tipp tipp oldebarn til Henrich a Møinchen og har gjort grundige undersøkelser av denne slekten. Han skriver bl.a. «Jeg mener at Henrich à Møinichen kun var gift 2 gange. Jeg er lidt usikker på om Kirstine og Ole Knudsen (Boy/Bø) overhoved blev gift. Vi har ikke kunne finde noget om deres vielse. Du skriver navnene på børnene til Henrich à Møinichen -  Johan Schak Moe har misforstået noget her - de fleste af navnene er børnebørn (barnebarn) af Henrich Møinichen.»

Kilder:

Johan Schak Moe: Slegten Møinichen (nb.no)

Nils Dybdal-Holte: Tysvær gard og ætt

Torvastadboka