Slekt og historie: desember 2025

torsdag 11. desember 2025

Ditlef E. Jæger - misjonsprest i Strand

Ditlef Ephraim Jæger (foto Bolling: Oddernes kirke)

Det var Ditlef Ephraim Jæger som fikk kallet til å overta som prest i Strand etter Ole Schavland. Jæger kom til sine egne.

Våren 1840 kom en ung mann fra Vanse i Agder inn døra i prestegården på Strand. Han var sønn av brødrevennen Fredrik T. Knudsen og het selv Hans Christian. Hans Christian hadde kall til å bli misjonær. Han hadde studert på misjonsskolen i Bremen som var eid av Det Rhinske Missionsselskap. Nå var han tilbake i heimlandet for å prøve å realisere et mål som han og faren hadde, nemlig å stifte et landsdekkende norsk misjonsselskap.

Faren var da flyttet til Oslo, men søkte permisjon fra arbeidet for å følge sønnen på turneen langs kysten fra Oslo til Stavanger. De dro fra Oslo i november 1839 og underveis fikk de stiftet flere misjonsforeninger. Vel framme i Stavanger drøftet de sin kongstanke med både haugianer- og brødrevennledere. Disse lovet å drøfte saken nokså raskt, og i mellomtiden tok Hans Christian en reise til Jæren og Ryfylke for å prøve og stifte nye misjonsforeninger og å inspirere til en samling av disse.

Hans Christian Knudsen etter maleri av Görbitz 1849,

(foto borgerskolen.no)

I sin rapport etter denne besøksrunden var Hans Christian spesielt begeistret for misjonsiveren i Høgsfjord og Strand. Her var det mange som brant for misjonens sak og i Strand hadde de til og med en misjonsforening som hadde vært virksom i seks år. Ikke alle prestene i Norge var begeistret for misjonstanken, men det var annerledes med sokneprest Jæger i Strand. Han var med i misjonsforeningen og ivret for å nå ut over landets grenser med evangeliet.

Hans Christian ble derfor tatt vel imot da han kom til Strand prestegård. Det var Ole Thorsen Barkved som var leder for misjonsforeningen, og etter samtale både med presten og med Barkved, ble det bestemt at misjonsforeningen skulle deles i to. Siden foreningen dekket hele kommunen, var det sjelden samlinger. Avstanden var for stor fa Jørpeland til Fiskå. Hvis det var en forening for søre Strand og en for nordre ville det bli enklere å ha flere samlinger. Dette var den mest konkrete frukt av Knudsen sitt besøk i Strand.

I Stavanger var interessen blandet for en felles misjonsorganisasjon, men et frø var sådd og allerede i 1842 ble Det Norske Misjonsselskap stiftet. Dette var imidlertid for sent for unge Knudsen. Han reiste ut som misjonær for det tyske misjonsselskapet allerede høsten 1840.

Dvergberg kirke på Andenes. (foto Dvergbergfolket og kirka)

En sørlending fra nord

Ditlef Ephraim Jæger ble født i Kristiansand 21. oktober 1802. Ditlef sin farfar var prest i Moland kyrkje i Fyresdal. Han het Ditlev Luth og kona het Clausine Marie Winter. Luth kom til Fyresdal i 1769 og både han og kona døde med tre ukers mellomrom i 1774. De etterlot seg en stor barneflokk med små barn. To av barna ble adoptert av Ditlev sin etterfølger i presteembetet, Efraim Jæger. En av de adopterte var far til Ditlef Ephraim, Kjell Nils Winther Luth Jæger. Han var kun ett år da foreldrene døde.

Kjell Nils Winther Luth Jæger ble først kaptein i infanteriet, senere anla han kornmøtte og papirmølle i Kristiansand. Han avsluttet sin yrkeskarriere som overtollbetjent i Mandal. Han ble gift med Ellen Bolette Beer fra Flekkefjord og de fikk åtte barn. Ei datter ble gift med den kjente kunstneren Adolph Tidemand, mens sønnen Ditlef Ephraim ble prest som sin farfar.

Ditlef Ephraim vokste opp i Kristiansand og her tok han eksamen artium i 1821 19 år gammel. Han ble gift 18. februar 1824 med Katharina Dorthea Bergfeldt fra Mandal og sammen dro de til Kristiania (Oslo) hvor Ditelf Ephraim først tok eksamen philosophicum i 1827 og teologisk embetseksamen 13. juni 1828.

8. april 1829 satte ekteparet Jæger med sine tre barn kursen nordover mot Andøya. Her hadde prestekallet stått tomt i fem år, men nå skulle Ditlef Ephraim overta som sokneprest i Dvergberg sokn i daværende Senja prosti. Han ble i dette kallet i sju år, før familien i 1836 satte kursen sørover mot Strand prestegård. Da hadde fru Katharina Dorthea nådd å føde åtte barn, men ett av disse døde som liten.

Ditlef Ephraim Jæger

Maleri av ChatGPT etter foto fra boka Oddernes kirke

26 år som prest og prost i Strand

Prestefamilien Jæger ankom Strand 10. november 1836. Det var samme året som det kjente presteparet Gustava og Gabriel Kielland flyttet fra Finnøy til Lyngdal. Kielland hadde vikariert i Strand i perioder mens Ole Schavland var prest. Han hadde da fått god kontakt med haugianerne i Strand, og var nok en viktig årsak til at Strand misjonsforening ble stiftet i desember 1834 som Norges tredje misjonsforening.

Misjonsforeningen hadde sine samlinger i forbindelse med gudstjenester i Strand kirke og samlingene var gjerne i heimer. Noe av det første den nye soknepresten fikk på pulten etter at han kom til Strand, var planer misjonsforeningen hadde om et eget forsamlingshus i nærheten av kirken. Ole T. Svines (senere Barkved) var den som var talsmann for dette prosjektet og prest Jæger gav sin fulle tilslutning til byggingen. Dermed sto det som muligens er Norges første bedehus ferdig på nabotomta til Strand kirke i 1837.

Etter at Hans Christian Knudsen var reist fra Strand, ble det fortgang i planene om et landsdekkende misjonsselskap. I 1842 lykkes endelig arbeidet med å samle misjonsforeningene. Da var det en storsamling i Stavanger, med utsendinger fra mange bygder og byer i landet. Fra Sørbygden møtte selvsagt Ole Thorsen Barkved, mens det var naturlig at presten Jæger møtte fra Nordbygden.

I Strand var det også en liten gruppe med kvekere. Jæger måtte i noen få tilfeller skrive ut noen strandbuer fra kirkeboka fordi disse var konvertert til kvekersamfunnet. Mye tyder på at Jæger likevel hadde et godt forhold til disse og var noen ganger på deres samlinger.

Katharina Dorthea og Ditlef Ephraim fikk til sammen 13 barn i perioden 1826-45, ni av disse overlevde faren. Jeg har funnet følgende navn på barna, men lista er noe usikker: Boletter Helene, Christane Fredrikke ( gift med kirkesanger Rasmus Høie i Strand), Nikoline, Trine, Henrik (døde som sjømann i Calgary 19 år gammel), Ingeborg Cathrine, Niels Winther Luth (døde 6 år gammel), Birgitte Claudine, Aasine Fredrikke, Zille Johanne, Niels Winther Luth, Christian Fredrik Bergfeldt og Ida Hendriette. Mor Katharina Dorthea døde mens familien bodde på Strand. Dødsdatoen var 13. november 1861 og hun ble 58 år gammel.

Maleri av Siri Pedersdatter Strand malt av Adolph Tidemann

i 1849. (foto nasjonalmuseet.no)

Første uka i august 1849 fikk prestefamilien på Strand besøk av Ditlef Ephraims søster og hennes berømte mann Adolph Tidemand. Mens kunstmaleren var på besøk, malte han minst to malerier. Det ene er av bondekona Siri Pedersdatter Strand. Ditlef Ephraim var ellers flere ganger valgt til valgmann for Strand til Stortingsvalg.

I 1850 ble Jæger utnevnt til prost i Stavanger i tillegg til soknepreststillingen i Strand. Dette til tross for at biskop Jacob von der Lippe ved flere bispevisitaser ikke var helt fornøyd med Jægers forkynnelse. Som prost fikk Jæger være med å innvie Frue kirke (gjerne kalt Hetland kirke) i Stavanger. Innvielsen skjedde 18. oktober 1854 og Jæger var sammen med biskop Lippe.

Biskop i Agder (og Stavanger) og Telemark i 1841-1874.

(foto wikipdia)

Siste år på Sørlandet

Etter at kona døde i 1861 søkte Ditlef Ephraim Jæger nytt prestekall på Sørlandet. Han ble i 1862 utnevnt til sokneprest i Oddernes med hovedkirken i Randesund. Året etter ble han også prost i det som da het Torridal prosti med hovedsete i Vennesla. Han fikk ikke mange år på Sørlandet. Han døde 27. mai 1866 og ble 64 år gammel.

Ditlef Efraim Jæger sin dødsannonse

(Stavanger Amtstidende 30.05.1866)

Kilder

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jens M. Alm: Moen (1995)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Jörg Ulric Kunzendorf: Dverbergfolket og kirka (1993)

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Martin Nag: Det indre lys: Strand-kvekerne (1983)

Olaus Haneberg: Sokndal kirke og dens klenodier (1953)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie (1983)

Ragnvald Jacobsen: Bankens virke byens vekst (1974)

Reidar Bolling: Oddernes kirke gjennom 900 år (1948)

Reidar Brandsberg: Sogndal ladested (1988)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Torgny Birkeland: Randesund gjennom 100 år (1964)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Øyvind Midbøe: Eilert Sundt og samen (1973)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/

Ole Schavland - den første prest i nye Strand sogn

Ole Schavland. (Foto: Fra Martin Nags bok Steingjerde som han fikk

fra Stortingets arkiv. Bildet er fargelagt og bearbeidet av ChatGPT)

Ingen har i nyere tid vært prest i Strand så lenge som trønderen Ole Schavland. Han styrte prestekallet i 48 år.

Strand prestegjeld besto i 1789 av Forsand og Høle (Høgsfjord) og Strand kommune. Forsand og Høle soknet til Høle kirke, mens hovedkirken lå på Strand i Strand kommune. Presten i Strand holdt da gudstjeneste annen hver søndag på Høle og på Strand. Presten i Strand var fram til 1832 direkte underlagt bispesetet, og presten ble derfor kalt visepastor. I 1832 ble Strand med Forsand og Høle et eget prestegjeld, og presten ble sokneprest. Forsand fikk sin kirke i 1854. Da ble Høle og Forsand regnet som anneks til Strand. Først i 1864 ble Forsand og Høle utskilt fra Strand til Høgsfjord prestegjeld.

I 1837 ble en ny formannskapslov vedtatt av Stortinget. Da ble Strand og Høle (inkludert Forsand) en egen kommune, med Osmund Olsen Fossand som ordfører og Tore Torsen Svines som varaordfører. Navnet var Strand kommune. I 1840 fremmet Ole Torsen Barkved forslag om at Strand skulle bli en egen kommune. I juni 1841 ble det holdt folkeavstemming, og Barkved sitt forslag fikk flertall. Dermed ble Strand egen kommune og Ole Torsen Barkved ble første ordfører i den nye Strand kommune.

En av de mest sentrale stortingsrepresentantene som sto bak utkast til ny formannskapslov, var soknepresten i Strand Ole Schavland. Han var medlem av justiskomiteen, og var den som førte i pennen forslaget som skulle ut på høring. Han rakk å oppleve at lovforslaget ble vedtatt, men satt da ikke selv på Stortinget.

Strand kirke. Denne sto ferdig i 1874. (foto privat)

En trønder blir prest i Strand

Skavlan er en gård 6 km øst for Snåsa sentrum i den nordre enden av Snåsavatnet i gamle Nord-Trøndelag fylke. Fra denne garden stammer farsslekta til Ole Schavland. Faren var vaktmester i hæren og var bosatt i Sparbu i Steinkjer kommune. Han het Einar Schavland og døde i 1766 da Ole var 7 år gammel. Mor til Ole het Inger Larsdatter Schelven og levde til 1809. Ole hadde fem søsken. En av disse døde få dager etter far Einar og ble begravet i samme kiste som han. Mor Inger giftet seg på nytt etter Einars død og fikk tre barn i andre ekteskap.

Ole Schavland ble født 22. desember 1759 i Sparbu. I 1774 finner vi Ole i Åfjord på Fosen halvøya. Her var han fadder til et par barn og ble nevnt som «fullmektig». Men Ole ville bli prest og søkte opptak til teologistudiet i Køberhavn. Han startet studiet i 1782 og tok teologisk embetseksamen i 1785.

Hans første kall som prest ble som personalkappelan i Mandal. Her var onkelen Jakob Schavland prest. Jakob Schavland begynte å bli skrøpelig til helsa og trengte en yngre medhjelper. Onkel Jakob døde i 1788 og Ole ble da hjelpeprest i annekset Holum i Mandal. Han var i denne stillingen kun ett år, før biskopen ville ha ham i en større stilling i Ryfylke. Sommeren 1789 satte han kursen vestover og flyttet inn på prestegarden i Strand. Han fikk da ansvar for Strand, Høle og Forsand og stillingen var visepastor.

Bildet av Ole Schavland som Martin Nag fikk tak i fra Stortingets arkiv.

Myndig prest i 48 år

Ole Schavland var stor av vekst. Teologisk var han preget av sin samtid og var opptatt av folkeopplysning. Han fikk startet leselag i Strand og opprettet bibliotek. Han oppmuntret også ungdom til å ta utdanning, og fikk blant annet fire ungdommer til å ta lærerseminariet i Kristiansand som ble drevet av biskop Peder Hansen.

På denne tiden var det vanlig at embetsfolk giftet seg med døtre til andre av samme stand. Her brøt Ole Schavland med skikk og bruk. Han ble forelsket i Siri Torsteinsdatter som var bondedatter fra Høle. Siri var ti år yngre enn Ole og da de ble gift ca.1794, var Ole 35 år og Siri 25 år.

Elisabeth Olesdatter Schavland og Christoffer Christoffersen Østebø

fra Talgje med deres barn ((foto Ætt og heim 1980)

Siri og Ole fikk seks barn. Fire av disse var jenter og ble gift til ulike garder i Rogaland. Inger (f.1795) ble gift med Nils Ommundsen Varland, Karen (f.1797) ble gift med Torger Torgersen Rossavik fra Forsand, Elisabeth (f.1800) ble viet til Kristoffer Kristoffersen Østebø på Talgje og Elen (f.1811) ble gift med Enok Torgersen Meling fra Tananger. Sønnen Einar (f.1803) døde kun 16 år gammel. Han var da nevnt som sjømann og ble begravet på kirkegården i Strand. Den andre sønnen ble født i 1806 og fikk navnet Aage. Han ble prest som faren og var personalkapellan hos far i 1829-34. Deretter ble han prest i Stranda og Trondheim. Han var en periode ordfører i Trondheim og satt også flere perioder på Stortinget. Han ble gift med Gerhardine Pauline Berg.

Ole Schavland sin sønn Aage Schavland (foto wikipedia)

Ole Schavlands barnebarn Einar Aagesen Schavland.

Han stiftet den første folkehøgskolen på Sunnmøre.

(foto Lokalhistoriewiki.no)

Ekteskapet mellom Ole Schavland og Siri Høle endte i en tragedie. 20. juli 1829 tok Siri sitt eget liv ved å drukne seg i prestetjernet på Strand. I kirkeboken ble det ført inn at hun var sinnsforvirret. Flere andre uoffisielle kilder hevder at Ole hadde vært utro og fikk et barn med ei annen kvinne og at dette var årsaken til at hun valgte å ta livet sitt. Det heter også at Ole som straff for det som var skjedd måtte skjære av en flik av prestekjolen og sette på en lapp som tegn på utroskapen.

Ole var 70 år gammel da han ble enkemann. Han var en høyt respektert prest og var innvalgt på Stortinget som varamann i perioden 1821-26 og fast medlem i 1827-29. Stortinget hadde på denne tiden samlinger hvert tredje år. På 1820-tallet var det samlinger i 1821, 1824, 1827 og 1828. Det siste året var en ekstra samling. Mens Ole var på Stortinget var først prost Alexander Lange vikar, mens etter 1826 var det Finnøypresten Gabriel K. Kielland som vikarierte. Kielland var preget av Brødrevennene og ivret for ytremisjon. Hans påvirkning var nok en viktig grunn til at Norges tredje misjonsforening ble stiftet i Strand i desember 1834.

Trønderpresten var nok glad i sterk drikke. Det fortelles at han en gang var på en julefest på Brådland. Her var han sammen med en forsandbu som het Lars Mele. Både presten og Lars drakk mye under heftige diskusjoner om noen bibelske spørsmål. Etter hvert utviklet diskusjonen seg til en høylytt krangel mellom de to. Til slutt ble de så mye uvenner at Lars heiv presten ut vinduet.

Ole Schavland ble i 1834 utnevnt til sokneprest i Strand som en følge av at Strand ble eget prestegjeld. Han søkte avskjed i 1836, men fortsatte i tjenesten fram til 14. mai 1837. Da holdt han avskjedpreken i Strand kirke. Han var da blitt 77 år gammel. Som pensjonist flyttet han til Stavanger og her døde han 6. august 1839.

ChatGPT-bildet i fullskala. Ole Schavland.

Omtale av prost og biskop

Etter bispevisitasen i 1817 omtalte biskopen Ole Schavland: «En mann av megen lærdom, sjelden skarpsindighet og en høyt aktverdig fast karakter.» Året etter gav biskopen Schavland denne attesten: «En i liv og lærdom utmerket mann.» Jeg tar også med en omtale i 1934: «Soknepresten, den 75-årige olding, hr. pastor Schavland, preket over dagens evangelium… Hans preken var i seg selv et mønster på en kristelig prediken og utførtes ved et liv, en sannhet og kraft, som heller ikke i den henseende lot noe tilbake å ønske.»

Ole Schavlands dødsannonse. (Morgenbladet 08.09..1839):

"Vor kjære Fader, Ole Schavland, blev ved Døden bortkaldt fra

dette Liv den 6te August sidstl., i hans Alders 80de Aar. Da han

efterat have tjent Gud som hans Ords troe Forkynder i 51 Aar, og

af disse i 48 Aar havde været Sognepræst til Strands kald, havde

erholdt naadigst Afskjed fra sit Embede, boet han i de 2 sidste Aar

i Stavanger, hvor han med god Sjels og Legems Førlighed nød en

rolig og tilfreds Alderdom, inntil han efter 8 Dages Sygeleie hen-

given og glad henvandrede til det Bedre. Dette bekjendtgjøres her-

ved sørgeligst for fraværende Slægt og Venner af

den afdødes Børn.

Mer fargerik var prosten Alexander Lange i sin omtale. I 1819 hadde Lange ledet begravelsen til Ole Schavlands sønn. I den forbindelse gav han Ole denne omtalen: «Den gamle prest var en merkelig mann, med et veldig stort legeme. Ansiktet hans var fint, mandig, strengt og ubøyelig bestemt. Han hadde også en kraftig ånd, hadde stor kunnskap og var uten tvil emnet til en mer fremtredende stilling i livet. Men han hadde giftet seg med en aldeles udannet pike og syntes fra den tid av, å ha bestemt seg for å gjemme seg for verden og leve som bonde. Han kom nesten aldri til byen, og ingen kom til ham. Døtrene sine lot han vokse opp som alminnelige bondepiker og giftet dem bort til bondegutter.» (Alle sitat språklig revidert)