Hva en gammel Bibel kan fortelle

Borghild Fiskå (foto Alsvik)

Bibelen er Guds ords tale til oss mennesker. Men en gammel Bibel har ofte noen navnetrekk som kan fortelle en familiehistorie.

I denne artikkelen er det en familiehistorie knyttet til en gammel Bibel fra Fiskå vi skal se nærmere på. Jeg fikk nylig denne Bibelen. Dens historie startet i København i 1830 for da ble den trykket ved Det kongelige Vaisenhuses bogtrykkerie. Denne historien starter jeg 18 år tidligere. Da fikk Kirsti Svendsdatter Nedre Fjelde og Torstein Andersen Grimsli husmannskontrakt på husmannsplassen Haugen. Denne fikk senere navnet Spredel og ligger på Nedre Fjelde.

Kirsti og Torstein var nygifte i 1812 og fikk bosette seg på Spredel fordi grunneieren Svend Endresen Fjelde på Nedre Fjelde bruk 6, ikke rakk å «dyrke sit festede Jordebrug». Han trengte derfor arbeidskraft. I tillegg til ordinære husmannsbetingelser, skulle også Torstein være dagarbeider for Svend for vanlig betaling.

I 1814 ventet de sitt første barn. Kirsti var syk i lang tid før fødselen og da fødselen startet, varte den i nesten to dager. Da jenta endelig ble født, var hun dessverre død. Det neste barnet ble født i oktober 1815, men hun døde allerede 25. januar 1816. Alt dette hadde nok tappet Kristi for krefter, for hun døde 28. mai 1816. Torstein drygde ikke med å gifte seg på nytt, for allerede 27. desember 1816 ble han gift på nytt med Kari Rasmusdatter Nedre Fjelde. I dette ekteskapet fikk Torstein seks barn hvorav fem vokste opp. Eldstemann Anders bosette seg på Barka, mens yngstemann Thore havnet på Forsand som kirkesanger og lærer.

Kristian T. Fjelde (Spredel) (foto Alsvik)

Tre kristne søsken

De tre søsknene i midten av søskenflokken, stiftet alle aktive kristne familier i Strand. Nummer to i rekken, Rasmus, fikk seg kone fra en markert kristen heim på Fiskå. Han kommer jeg tilbake til. Nestemann som fikk leve opp het Kristian. Kristian Torsteinsen «Spredel» Fjelde ble født i 1823 og var bonde på Spredel på Nedre Fjelde. Han fikk kjøpe et jordstykke her i 1858. Dette lå i nærheten av husmannsplassen til foreldrene. Kristian rev ned huset på Spredel og satte det opp på sitt stykke. Han tok også med seg navnet Spredel til sitt nye bruk.

Kristian ble gift med Anna Rasmusdatter Nedre Fjelde. De fikk tre barn, hvorav den yngste var dødfødt. Eldstemann het Torstein og overtok garden etter foreldrene, mens Serine var ugift og arbeidet på en hermetikkfabrikk i Stavanger. I tillegg til bonde, var han også smed. Kristian var en av støttene i kristenflokken på Jørpeland Han døde i 1920, 97 år gammel.

Mikkel Larsen Fjelde (f.Hjorteland)

(foto Alsvik)

Berta var eneste søsteren i søskenflokken på Spredel. Hun ble født i 1825 og ble gift med Mikkel Larsen Hjorteland fra Suldal. De bosatte seg på Nedre Fjelde. Ole T. Barkved var leder i kristenflokken på Jørpeland fra midten av 1830-tallet og antakelig til en gang på midten av 1870-tallet. Da trappet Ole ned hyrdetjenesten i forsamlingen og innsatte Mikkel Larsen Fjelde som ny leder. I haugianske kretser var det ikke vanlig at valg av leder skjedde på demokratisk vis, men de ble utpekt av sin forgjenger.

Livet ble ikke enkelt for Mikkel og Berta. I 1860 kom førte barnet, som fikk navnet Marta. Hun ble i 1891 gift med enkemann Lars Fjelde. Han hadde to barn fra første ekteskap i tillegg til to som fikk en tidlig død. To år etter bryllupet fikk Marta og Lars ei datter som døde etter kun sju måneder. En måned etter at barnet døde, ebbet også livet til Lars ut. Marta selv døde to år deretter, i 1895.

Mikkel og Berta sitt andre barn ble født i 1862 og emigrerte til Amerika på 1880-tallet. Nummer tre het Lars. Han emigrerte også til Amerika, men kom tilbake til Norge i 1900. Da kjøpte han og kona en gard i Årdal, men han døde etter kun ett år i Norge. Det fjerde barnet til Mikkel og Berta het Karoline og døde av skarlagensfeber i 1872, kun fem år gammel. Siste barnet, Mikkeline Bertine fikk heller ikke noe langt liv. Hun døde i 1892, 19 år gammel. Mor Berta ble 60 år gammel og døde i 1885, mens Mikkel levde til 1894 og ble 70 år.

Vi vet ikke når Mikkel ble en kristen, men han overtok som nevnt etter Ole Barkved som lederen for kristenklokken på Jørpeland, kalt for «bønnafolket». Det betydde at det var han som ledet møtene, leste fra huspostillen, formante de troende og ledet bønnestundene. Da han ble gammel satte han inn husmann og postmann Ansten Moen som leder. Kanskje det skjedde omkring 1890?

Borghild Fiskå (foto Alsvik)

Borghild og Rasmus T. Fiskå

Den eldste i søskenflokken på Spredel het som nevnt Rasmus. Han ble født i 1820 og da han var blitt 33 år gammel i 1853, giftet han seg med Borghild Rasmusdatter Fiskå som var 24 år. Det er stor sannsynlighet for at de to har treftes på samlinger i Misjonsforeningen for NMS i Strand. Borghild hadde nemlig vokst opp i en misjonsheim, der far hennes var med å stifte Det Norske Misjonsselskap i 1842.

Foreldrene het Borghild (f. Heggheim) og Rasmus Holgersen Fiskå. De hadde fem barn. Den eldste, Malene, døde i 1852 av spedalskhet. Både nummer to (Holger) og nummer tre (Ingeborg) var døvstumme, men klarte seg likevel usedvanlig godt etter den tids forhold. I 1876 sto det en artikkel om dem i avisen Stavangeren. Der trekkes det fram at begge på egenhånd hadde lært seg både å lese og skrive. Ikke minst var de begge «særdeles bevandret i Guds ord». Holger ble gift og fikk skilt ut en del av farens gard Ytre Fiskå bruk 1. Han og kona fikk fire barn som alle døde som små. Ingeborg bodde heime på garden hele livet. Nummer fire i søskenflokken het Knut. Han vet jeg ikke noe mere om, muligens døde han som liten.

Det var derfor minstebarnet Borghild som overtok heimegarden sammen med sin mann Rasmus T. Spredel. De tok Fiskå som etternavn, og dermed var også den nye generasjonen hetende Borghild og Rasmus Fiskå. De fikk sju barn i perioden 1854-1865. De to følgende årene etter at minstebarnet ble født, døde først Borghild sin mann Rasmus (i 1866) og året etter døde far hennes. Mor til Borghild var død allerede i 1842. Dermed var Borghild alene igjen på garden sammen med sin døvstumme søster og sju barn i alderen 2-13 år.

Borghild Fiskå sin Bibel (foto Ove Sandvik)

Og her kommer Bibelen inn i historien. Det var antakelig far Rasmus som etterlot seg denne Bibelen som Borghild fikk overta da boet ble gjort opp. På siste side har hun skrevet med sirlig skrift Borgila Rasmusdatter Fiska 1867. Framme i Bibelen har hun ført opp navnet på de fem eldste barna med fødsels- og dåpsdato. De to siste barna er ført inn bak i Bibelen.

Det var ikke noe bedehus på Fiskå på den tiden. Når det var samlinger i Nordre Strand misjonsforening eller at presten hadde samlinger om Guds ord, var samlingen ofte i heimen hos Borghild. Presten Lied skrev i sin dagbok for 9. januar 1873: «Bibellesning afoldetes i Enken Borgilla Rasmusdtrs. Huus for en talrig Forsamling. Maatte om Aftenen begive mig hjem over ubanede Veie i Mørke, Storm og Regn, da man hindredes af Veiret fra at fare tilsøes.»

Fra første blad i Borghild Fiskå sin Bibel

(foto Ove Sandvik)

Stor etterslekt

Borghild og Rasmus T. Fiskå fikk som nevnt sju barn. Deres først het Rasmus og overtok heimegarden. Han ble gift med Malene Fiskå. Nummer to het Borghild og hun ble gift med Thore O. Lekvam. Nummer tre, Karen ble gift med Ole R. Høyland, mens nummer fire, Torstein, ble gift med Inger Talette Strand. Neste mann het Ivar og ble gift med Maolene Midt-Fister, mens de to yngste døde ugifte, henholdsvis 20 og 16 år. Mor Borghild ble 87 år gammel, og døde først i 1916.

Her har Borghild ført inn navn, fødselsadto og dåpsdato på barna.

(De fire eldste) (foto Ove Sandvik)

De fem barna som stiftet familie, har mange etterkommere. Jeg kan nevne barnebarn: Rasmus Nordbø (lærer på Jørpeland) og Rasmus Høyland og oldebarn: Bjarne Fiskå, Sigurd Fiskå, Ola Eie, Karen og Rasmus O. Fiskå.

 

Kilder

Jan Alsvik: Folk i Strand (1994)

Ove Sandvik: Blogger

Ei studieferd til Stavanger

Gummien (foto Lokalhistorie fra Rogaland FB)

Min onkel Alf Sandvik gikk på Yrkes- og aftenskolen på Jørpeland like etter andre verdenskrig. I denne perioden skrev han et lengre referat fra en studietur med bedriftsbesøk til Stavanger.

Alf ble født 21. august 1929 og gikk på realskolen i 1945-46. Etter det fikk han arbeid på Stålverket, og han arbeidet der mens han tok yrkesskolen. Denne startet høsten 1947 og ble avsluttet i mai 1949. Etter yrkesskolen fortsatte han på Stålverket, men det ble ikke denne bedriften som skulle bli hans arbeidsplass. Han tok i stedet misjonsskolen på Fjellhaug og ble misjonær for NLM på Taiwan i mange år.

Jeg vil i denne artikkelen gjengi referatet Alf skrev fra studieturen til Stavanger. Dette ble funnet i forbindelse med opprydding i Strand Historielag sitt arkiv grunnet flytting til nye lokaler. Turen ble antakelig gjennomført onsdag 20. april 1949, og Alf var da 19 år gammel.

Express 2 (foto jonelaugaland.blogspot.com)

Ei studieferd

På festen for yrkes- og kveldsskulen siste fredagen før påske vart det meldt at onsdag etter påske skulle yrkesskulen til Stavanger og sjå på ymse fabrikkar der. Dagen kom og elevane var samla på kaien. Då klokka vart 8 kunne «Express» gå frå Jørpeland. Etter å ha kome til Stavanger fekk me høyre at fyrste fabrikken me skulle vitja var «Gummien», som han i daglegtale vert kalla. Me gjekk då straks opp til ein haldeplass for drosjer, fekk tak i 2-3, og snaue 10 minutter etter sto me utføre fabrikkbygningen.

Gummien

Denne var ein stor, grøn murbygning som låg i austre kanten av byen. Det var ikkje nettopp nokon fine omgivelser, men av sjølve fabrikken fekk me eit ganske godt inntrykk. Etter at leiaren vår hadde fått tak i han som skulle fylgja oss rundt i fabrikken tok me så fyrst garderoben for oss. Her var det satt opp nokre enkle reolar til å henga kleda sine i. For at ikkje nokon skulle (..), la dei tinga dei hadde av verdi frå seg hjå vaktmeisteren. Kom desse tinga vekk vart det bedrifta som laut ta ansvaret for dei. Om garderoben er berre å seia at det heile var enkelt, men greit.

Då me hadde vore i garderoben gjekk me inn i spiserommet og såg. Denne var ein overlag ven og ganske stor sal. Det var ikkje mykje dårleg kritikk å gje her. Langs etter heile salen i 2 rekkjer sto der 10-12 raudmåla bord. Rundt kvart bord igjen sto 10-12 likeeins raudmåla gjærstolar. Heile salen tok godt og vel 100 menneske. Inne i rommet vart der og servert middag, mjølk, kaffi m.m. Dette måtte ein kjøpa, men det var her mykje billigare enn på ein kafe. Ellers kan ein og nemna at der på veggane hang malerier og på eine langveggen var det og sett opp radiohøgtalarar. Han som fylgde oss rundt sa at dette spiserommet var ei omlaga tyskerbrakke.

Fra Gummien (foto Lokalhistorie for Rogaland FB)

Me gjekk frå spiserommet med dei beste inntrykk. Nå vart me førde til lageret. Dette hadde vore ei tyskerbrakke. Der låg fleire ballar rågummi som var kome frå India. Oppi ballane låg rågummien i plater som likna lefser. Fylgjesmannen vår fortalte at mange var blitt narra av desse. Dei hadde trudd det var lefser, og så hadde dei putta dei i munnen.

Etter å ha sett oss om i lageret gjekk me på sjølve arbeidsstaden. Her var det ein heil del valsar der gummien vart blanda og valsa. Dei blanda saman rågummi, harpiks og svovel m.a., og så vart det lagt inn i valsane. Då gummien hadde gått gjennom ein heil del valsar, kom det til sist ein stad der solane vart utvalsa. Ferdig utvalsa gjekk gummien til utskjerarane. Dei hadde ein mal dei la på den ferdigvalsa gummiplata og så var det berre å skjera ut solane etter denne. Utskjerarane var øvde folk, så dei gjorde arbeidet i ein fart. Det avfallet som vart att etter utskjeringa gjekk tilbake til valsane att og kom derifrå ut att i ein ny blanding etterpå.

Ellers var det og ein stansemaskin i avdelingen. Då me såg, var det hælane på skoa dei stansa ut. Det vart lagt ein heil del gummiplater opp på einannan, og det vart stansa ut hundrevis av hælar i minuttet. Me gjekk deretter opp i den avdelingen der kvinnfolka arbeidde. Dei hadde nettopp då teke seg ein av dei pausane dei brukte. Då dei måtte stå på ein plass og i ein stilling heile dagen, vart dette trøyttande, og dei fekk då forutan frukostpausen ta seg 2 gonger på dagen 10 min. pause.

Arbeidet her gjekk på løpande band. Der var 3 arbeidsbenker i rommet og ved kvar benk arbeidde det om lag 25 kvinnfolk. Kvar av dei hadde forskjellig arbeid. Nokre limte på solane, andre hælane osb. Når ei sko hadde gått rundt ein gong var han ferdig. Han var då sendt inn i eit anna rom der dei lakkerte skoa. I dette rommet laga dei og esker til å ha skoa oppi. Dei sette berre pappeska som var ferdig  utklipt før dei sette dei saman inn under ein maskin, så vart dei sydde saman på ein benk. Slik kunne dei sy saman opp til 25 esker i minuttet.

Etter dette gjekk me opp på eit rom der dei lagde regntøyfòr. Dei lag både kvite, grøne og blå fòr. Dei hadde saman gummi og bensin, og la det opp på fòret. Dette gjekk då gjennom nokre valsar og gjennom eit rom der det vart turka ved å setja til damp. Ellers var det og her ein stor vals som gjekk rundt berre ein gong kvart 20 min. Denne vart brukt til vulkanisering.

Me gjekk no inn i ein ny avdeling. Her sydde dei til regnfrakkar og regnkåper m.m. Her var det ordna slik at kvar arbeidar hadde sitt faste arbeid. Ei sydde på armane, ei anna kragane, ei tredje sydde knapphol, ei fjerde sydde i knappar osb. Ein kunne derfor og sjå at dei hadde godt handlag med maskinane. Å sy i ein knapp t.d. vart gjort på i høgda 3 sek, om lag same tida brukte ein å sy knapphola.

Denne var den siste avdelingen me var på. Om sjølve fabrikken er det stort sett berre god kritikk ein kan gje, endå han ikkje var heilt fullkomen. Dei hadde t.d. ikkje klippemaskin. Arbeidarane måtte stå bøygd over eit bord og klippa med ei handsaks. Dette ville i lengda verta trøytande. Ein kunne med fordel skaffa seg ein klippemaskin. Utskjeringa av solane virka også bakvendt ut, endå om tempoet ikkje vart å klaga på. Knivane dei skar med var nok kvasse, men det går ikkje lite krefter med til å skjere ut solar med ½ cms tjuknad. Arbeiderane la så og seia heile tyngda si på kniven då dei skar. Det kunne ikkje vera ulønsamt å skaffa seg ein stansemaskin og stansa ut solane i staden for å bruka handkraft. Det ville spara både tid og krefter.

Tegning fra Støperi & Dokk (tegning Kåre Mossige)

Støperi og Dokk

Me var no ferdig her og det vart meldt at me så skulle ned på Støperi & Dokk. Dette er eit av dei eldste støyperia i byen. På vegen ned til støyperiet skjøna me straks att det ikkje akkurat var noko slott me kom til. Vegen var blaut og sorpet og blautast midt inne på vegen. Me måtte derfor trykkje oss så langt inn til vegkanten som mogleg, og helst gå på tærne for å bli så lite våte som mogleg. Dette skulle sannsylegvis vera hovudvegen.

Etter mange akrobatiske bevegelser sto me så endelg framføre bygningen. Det var ein låg brun trebygning. Me spurde folk etter inngangen som snart vart leita opp. Etter at ein hadde lukka opp døra måtte ein skunda seg å koma gjennom, ellers fekk ein seg ein dult i baken av ho. For å halda døra igjen, hadde dei festa eit 50 kg. lodd til ein streng som var bunden i døra og veggen.

Med det same ein kom inn merka ein med ein gong kor myrkt det var inne på arbeidsstaden. Det einaste som var av vindaugo var nokre små som sto heil oppe under taket. Desse var for det meste heilt tilsota. Veggana var og ei einaste svart myrkre. Det regna mykje ute og me venta at det skulle vere opphald her, men me forrekna oss då. Det var ikkje så mykje som ute, sjølvsagt, men det var dei sprikkene i taket det draup ustanseleg frå. Elles var der eit einaste rot i støyperiet. Modellane dei forma etter låg slengde i ein haug midt inne i rommet. Når dei skulle ha tak i ein modell, måtte dei slengja vekk dei som låg øvst, for å finna fram til den modellen dei skulle ha tak i.

Dei hadde og ein kran her og det var råd og høyra. Når den var i gang, var det mest ikkje annan lyd å høyra. Dersom ein skulle snakka med nokon måtte ein då helst skrika og vera så nær han som mogleg. Med omsyn til arbeidarane var dei lik arbeidsstaden, sotete. Anna var heller ikkje å venta. Når ein står heile dagen og arbeidar i kolstøv, skal ein ikkje anna venta enn at dei blir svarte. Arbeidstempoet var heller ikkje noko å skrøyta av.

I støyperiet heldt dei på å støypa ein dampkjel som skulle til Rosenberg. Som støypeemne brukte dei på støyperiet kupelomn. Dei kasta i brennmaterialet og råjernet oppe i enden av omnen. Etter kvart som dette smelta rann jernet lenger og lenger ned i omnen. Når dette var heilt smelta, kunne ein tappa det ut. Ein satte då ei panne under omnen, deretter drog ein ein tapp ut or omnen, og jernet ville då renna opp i panna.

Forfatteren av referatet  fra studieturen Alf Sandvik

(foto privat)

Då me var ferdige her, gjekk me opp i modellverkstaden. Denne sto ikkje langt tilbake for sjølve støyperiet med omsyn til rot. Modellane låg slengte hulter til bulter. Vel var det liten plass på verkstaden, men det kunne om ein hadde ordenssans bli meir orden på verkstaden. Maskinane her var for det meste gamaldagse. Ljoset her var derimot mykje betre enn på støyperiet.

Spiserommet fekk me ikkje sjå, anten dei ikkje hadde eller ikkje ville visa det veit ikkje eg. Stemplingsur og stemplingskort kunne ein helles ikkje sjå. Pissoiren var heller ikkje rare greiene. Han stod utføre støyperiet. Dei hadde spikra opp nokre kassafjøler dei sto bakom. Spylinga vart berre gjort kvar gong det regna då dei ikkje hadde anna å spyla med enn regnvatnet få takrenna som hadde utløp ved pissoiren.

Ein kan ikkje få mange linene om ein skal gje god kritikk over støyperiet. Dersom ein skal byrja gje dårleg kritikk derimot, vil ein få fleire sider. Det var råd å sjå at dei ikkje hadde dreve mykje rasjonalisering frå fabrikken tok til og til nå.

Stavanger Jerinidustri (foto Erling Jensen blogg)

Stavanger Jernindustri

Me gjekk no frå Støperi & Dokk til Stavanger Jernindustri. Dette støyperiet låg i nærleiken av Hagltårnet. Dette er og eit av dei eldste støyperia i byen.. Me såg me ein gong at dette støyperiet var same sorten som Støyperi & Dokk. Det var ein låg brun trebygning, ikkje meir enn ca. 3 meter høg.

Me gjekk og leitte i godt og vel 5 min før me endeleg fann inngangen. Det var ein gamal mann i eit hus i nærleiken som forbarma seg over oss og sa oss vegen. Denne inngangen var heller ikkje til å skrøyta av. Me måtte gå inn i eit 5 m. langt smug, berre ca. 75 cm. breitt før me kom inn til støyperiet.

Me fekk ein mann til å følgja oss rundt. Med det same me kom inn døra, såg me at dette støyperiet hadde mykje til felles med Støyperi & Dokk. Dette var mindre, men med omsyn til sjølve arbeidsforholda var det dei same. Her var det og eit einaste rot. Dei hadde nokre gamle dreie- og høvlebenkar og desse var plassert borte i ei krå ein stad. I midten av støyperiet var det sett opp ein boremaskin. Denne var fullt moderne og ikkje til å klaga på. Rundt omkring i heile arbeidsstaden sto der så formkassar. Borte i ei krå sto der eit instrument dei støypte gamaldagse komfyrar etter. Fylgjesmannen forklarte at den måten dei gjorde det vart berre bruka i dette støyperiet i Norge.

Rferatet er på mellom 5-6 tettskrevne sider. Her utkast av siden 1.

(foto Ove Sandvik)

Arbeidarane såg, som ventande var, ikkje ut til å trivast noko sers på arbeidsstaden deira. Dei var svarte og sotete. Arbeidstempoet deira var heller ikkje til å skrøyta av. Her merka ein og som på Støyperi & Dokk kor lite ljos der var. Spiserom går eg ut frå ikkje var på støyperiet. Då der sto tomme mjølkeflasker attved veggen i sjølve støyperiet, hadde dei val antakeleg matpausane og her. Stemplingsur og stemplingskort såg me heller ikkje her.

Etter at me hadde vært i støyperiet, gjekk me opp på lageret. Her såg med dei omnane og komfyrane dei hadde laga. Dette var ganske fint arbeid og ikkje til å klaga på. Elles stod det omnar og komfyrar som skulle reparerast. Det er her og mykje å peika på som kunne vore annleis. Ein tar knapt munnen for full når ein seir at alt kunne vore annleis. Også her kunne ein fått fleire sider dersom ein skulle ta til å skriva om kva som kunne forandrast og verta forbetra.

Me hadde no sett alt som var å sjå på, eller ikkje til å sjå på, rettare sagt. Fylgjesmannen vår tilbaud seg å syna oss ein snarveg før me gjekk. Det viste seg at det var den same vegen som me kom inn gjennom. Me takka for bryet og gjekk så opp til bussholdeplassen. Me kom oss opp i bussen og så bar det nerover byen for å få oss middag.

Fra Grudes Konfeksjonsfabrikk (foto Stavanger byarkiv)

Grudes Konfeksjonsfabrikk

Etter å ha fått i oss middagen måtte me så opp att utføre posthuset. Me tok der ein buss som førde oss ut til Ladegårdsvegen, til Grudes Konfeksjonsfabrikk. Denne bygningen var andre saker enn dei to støyperia. Ja, eg held føre at han var mykje finare enn Gummien og; så stor var han vel knapt. Dessutan var der også mykje venare omgivelser enn ved Gummien. Sjøve fabrikken var ein raud murbygning.

Me gjekk inn og leiaren vår fekk tak i kontorsjefen som skulle fylgja oss rundt. Han førde oss fyrst inn i spiserommet. Om dette var bare å seia at det var heilt fullkome. Veggane var dekorerte med maleri av kunstmalaren Wathne. Her var det og radio. Sjølve rommet var stort og rommet ca. 100 menneske. Her var det og som på Gummien10-12 bord med gjærstolar kring. I matpausen vart det og her servert middag, mjølk, kaffi osb.

Artikkel i Adtenbladet 28. mai 1949 fra avslutningen av Teknisk Fagskule og

Kveldsulen ved Stålverket 1947-49.

Før me gjekk vidare holdt kontorsjefen eit foredrag og forklarte oss meininga med desse turane, å reisa rundt å sjå på fabrikkar og andre arbeidsforhold. Han nemnde og ein del om arbeidet på denne fabrikken. Han nemnde m.a. at det ikkje var serleg farten i produksjonen dei tok omsyn til her. Det vart lagt meir vekt på at arbeidet vert utførd nøyaktig. Ein feil t.d. ved måltakinga av ein dress t.d. ville spela inn i alle operasjonane på han og når han var ferdig ville han ikkje bli som dei hadde tenkt.

Då kontorsjefen hadde fått preika frå seg, synte han oss rundt på fabrikken. Me kom fyrst inn på kontoret. Her såg me m.a. ein mangfoldiggjeringsmaskin. Dette er ein maskin dei brukar å kopiera med.  Dei la inn 10-12 ark saman med originalen, og desse vart kopiert på ganske kort tid. Han synte oss og eit lite arkiv, og sa at dette var naudsynleg å ha for å halda produksjonen gåande. Ellers var der og planleggingskontor der dei heldt greie med bestillingar, kva som gjekk inn og ut av bedriften osb.

Me kom så inn i eit anna rom der dei la dei ymse tystykka i reolar. Ein plass la dei brunlaga ty, ein annan plass grått osb. I same rommet la dei og dressar ned i eskene og gjorde dei ferdige for å selja dei. Deretter gjekk me opp i eit rom der oppmerkinga og utklippinga av tyet gjekk for seg. Der var 3-4 oppmerkarar. Desse stod med kritt og linjal og kritta opp dei ymse delene på dressen, armar, kragar osb. Når dette var oppmerka gjekk det bort til nokon som skar ut armane og kragane og dei andre delene som var merka opp. Dei brukte då ein maskin og utskjeringa vart gjort i ein blunk.

Desse delane vart deretter sende opp på eit rom ein etasje over. Me gjekk opp der og såg oss kring. Her var det og berre kvinnfolk. Med det same me kom inn sette dei i eit hyl som skulle vere som ei slag velkomsthelsing. Arbeidet her gjekk med liv og lyst. Det var råd og sjå at dei ikkje berre arbeidde for å tena penger, dei såg og ut til å trivast godt i arbeidet. Det var eit einaste surr der inne av tatlet deira

Etter at dei ymse delane på dressen var utskårne, vart dei sende opp på dette rommet. Her vart dei så sydde saman. Nokre sydde armane på trøya. Då dei hadde gjort det gjekk trøya til ei som sydde på kragane og slik fortsatte det opp over. Etter at siste operasjonen, isetjing av knappar vart gjort, vart dei sende til dei som pressa han. Dette vart og gjort i ein blunk. Dei la dressen ned på benke, sette til damp og eit bord vart så pressa ned på dressen. Dette stod på i eit par min, så var dressen heilt ferdig og dressen kunne leverast til kjøparen.

I denne sysalen sat arbeidarane svært nær einannan, men det såg ikkje ut til å sjenere. Å gje nokon dårleg kritikk over bedriften ville ikkje vera rett. I det heile kan ein seia at denne bedriften var eit eksempel på korleis ein arbeidsstad skal vera.

Me var no ferdige med å sjå oss rundt her, og dermed og med heile turen. Eg tykte han hadde vore både morosam og lærerik, verd meir enn vekers teori. Serleg det å sjå litt av dei ringare og bedre bedriftene, slik at ein kunne samanlikne dei med kvarandre tykte eg var vellukka.

Alv Sandvik

Signaturen på referatet. I ungdommen brukte han navnet Alv, men

gikk senere over til å skrive Alf. (foto Ove Sandvik)

Åsa og Nils på Øvre Fjelde

Flåda på Øvre Fjelde ca 1915 (foto privat)

Åsa og Nils Torbjørnsen var bønder på Øvre Fjelde bruk 3 på 1800-tallet. De er mine tipptipp oldeforeldre og var de siste som brukte hele bruk 3.

Nils var odelsgutt på familiegarden på Øvre Fjelde. Det var hans morfar, Endre Olsen Fjelde, som var den første i slekta som drev denne garden. Han bygslet garden i 1775. I 1784 kom en husmannsfamilie flyttende fra Helgøy til nabobruket, bruk 5 på Øvre Fjelde og fikk bygsle denne garden. Denne garden kalles for Loen. Husmannen het Nils Olsen og var opprinnelig fra Erfjord. Han var gift med Karen fra Hjelmeland og de hadde fire barn.

Allerede etter ett år på Fjelde døde Nils Olsen. Da overtok Endre også bygsla av bruk 5. Hva som videre skjedde er noe uklart, men det ser ut til at enka Karen etter Nils Olsen fikk drive bruk 5 videre sammen med Endre. Endre fikk kjøpe begge bruka i 1786 og tiden som leilending var over. Karen og Nils hadde en sønn som het Torbjørn. 15. juni 1794 ble han gift med Endre sin datter Kari. Kari var da nettopp fylt 18 år, mens Torbjørn var 24 år. Dermed var det familiære bånd mellom to av de tre bruka på Øvre Fjelde. Kari og Torbjørn fikk kjøpe bruk 3 antakelig i 1795.

Åsa og Nils Øvre Fjelde

Kari og Torbjørn Fjelde fikk 12 barn. Fire av disse døde som små, mens seks jenter og to gutter fikk vokse opp. Torbjørn døde i 1820 kun 50 år gammel. Kona Kari fikk sønnen Jon i 1825, hele 49 år gammel. Hun oppgav en 53 år gammel gift husmann fra Barkved som barnets far, men han nektet. Han la fram attest fra legen om at «at han var impotent til avling», men her bommet legen grundig.

Nils Torbjørnsen Fjelde døpt 1801.

(Fra kirkebok for Strand)

Etter at Torbjørn døde, var det odelsgutten Nils som overtok garden mot folge til mor Kari og Nils sine søsken. Nils ble født i 1801 og døpt i Strand kirke 1. november 1801. Han fikk papir på garden i 1822 og samme år ble han gift med ei jente fra Bersagel. Hun het Tørri Aaseline Knutsdatter Breivik og ble døpt i Høle kirke 10. juni 1804. Til vanlig ble hun kalt Åsa. Bryllupet sto i Høle kirke 14. juni 1822. Åsa sine foreldre het Siri og Knut Eriksen Breivik og var bønder på garden Breivik på Bersagel.

Åsa (Tørri Aaseline) Knudsdatter Breivik døpt

(Fra kirkebok for Høle 1804)

Norge var et fattig land på 1800-tallet, og mange slet med å få nok mat til å brødfø ofte store familier. Derfor var også barnedødeligheten stor. Åsa og Nils hadde egen gard hvor de kunne dyrke korn som de fikk male på ei av de lokale kvernene. Poteten kom først siste hslvdel av 1800-tallet, og ble da til stor velsignelse for det norske folk. Garden til Åsa og Nils hadde utmark i lia opp til Åsvatnet på Heia, men der var det ikke skog. De måtte derfor skaffe seg ved til brensel fra andre bønder på Jørpeland. De fleste bøndene på Jørpeland drev med fiske på si. Jeg antar at også Nils gjorde det, men har ikke funnet bekreftelse på det. Men både sønnen Torbjørn og barnebarnet Tore var fiskere på si.

Sorger og gleder

Åsa og Nils sitt første barn ble født 25 oktober 1824. Det var ei jente som fikk navnet Kari, men seks uker senere våknet Åsa av at Kari hadde dødd i senga i løpet av natta. Det ble noen tunge dager både fram mot begravelsen 31. oktober og også i tiden etterpå. 7. februar 1826 kom barn nummer to, også det ei jente. Hun fikk navnet Siri. Odelsgutten Torbjørn ble født 12. november 1828, mens Knut kom 6. desember 1831. Igjen kom sorgen til Øvre Fjelde. Knut fikk kun leve i fem uker før han døde 15. januar 1832. Også han omkom i sengen hos foreldrene. Gleden var imidlertid stor da Kari ble født på julaften samme år som Knut døde. Men nok en gang skulle gleden være kortvarig. Kari døde etter 8 uker og ble begravet 27. februar 1833. 23. mai 1834 var det tid for en ny fødsel. Det ble en gutt og en ny Knut. Noen uker etter fødselen fikk han kikhoste og døde 12. juli. Dermed hadde Åsa og Nils mistet fire av sine seks første barn, tre av dem i løpet av to år.

Barn nummer sju ble ei jente, og ble en Kari nummer tre. Kari den tredje ble født 9. februar 1836. Hun overlevde det første kritiske året og foreldrene håpet på å få beholde sin Kari. Men heller ikke hun skulle få noe langt liv. 22. oktober i 1847 døde også hun, kun 10 år gammel. Enda skulle det komme fire barn i familien på Fjelde. Nummer åtte ble en sønn som fikk navnet Nils. Han ble født 17 august 1839 og ble som voksen gift med Magla Thorsdatter Sedberg. De overtok Magla sin heimegard på Sedberg og var barnløse.

Fra Øvre Fjelde bruk 3 og 4

(foto widerøe 1962)

2. februar 1843 kom Knut nummer tre, men det gikk med han som med sine to navnebrødre. Etter seks måneder ble han syk og døde 8. august. Ett år etter, ble Christine født den 21. august 1844. Kristine ble først gift med Eivind Stensen Furunes og etter at Eivind døde, ble hun gift med Ole Endresen Melberg. Siste mann ut ble Knut nummer fire. Han ble født 21. oktober 1848 og overtok garden etter foreldrene i 1872. Dermed hadde Åsa og Nils fått 11 barn på 24 år og mistet seks av dem som små. Livet var tøft også på Fjelde.

Like før jul 1849 (15.12) døde Nils sin mor Kari Endresdatter. Hun ble en gammel dame på 73 år og hadde da levd 29 år som enke.

Garden deles

Åsa og Nils sin datter Siri ble gift 20 år gammel i 1846 med Jakob Svendsen Diget fra Strand. De bosatte seg først på Førland og senere på husmannsplassen Egrå på Jørpeland. Siri og Nils fikk til sammen 11 barn i perioden 1846-1870 hvorav minst fem døde som små. En av deres sønner, Jonas, emigrerte til Amerika allerede som 16-åring i 1874. I løpet av de neste 10-15 årene kom hele familien til Siri og Jakob etter til Amerika. Deres eldste sønn rakk å bli gift og å få fem barn, før også han og familien dro over Atlanterhavet rundt 1885.

Stenvor og Torbjørn Fjelde i yngre år

(foto privat)

23. mars 1855 var Åsa og Nils Fjelde klar for å gifte bort sitt andre barn., mens det nå var odelsgutten Torbjørn på 27 år som hadde funnet sin utkårede. Bruden hadde vokst opp på Rodabakken, en liten husmannsplass mellom Jørpeland og Bjørheimsbygd. Hun het Stenvor Thorsdatter og var to år yngre enn brudgommen. Vielsen skjedde i Strand kirke. Stenvor og Torbjørn bodde den første tiden heime på Øvre Fjelde som såkalt innerster. I praksis betydde det at de arbeidet sammen på Åsa og Nils sin gard.

Noen år etter bryllupet hadde Stenvor og Torbjørn fått tre sønner og de ble enige med Åsa og Nils om å dele garden. Ungfolket fikk den vestlige delen som grenset mot Barkved, mens de gamle beholdt den østlige delen. Det nye bruket fikk navnet Flåta og ble formelt fradelt bruk 3 i 1872. Da fikk den nye garden bruksnummer 4. Nøyaktig årstall for når Stenvor og Torbjørn fikk overta sin part har jeg ikke funnet.

Åsa og Nils Fjelde begynte etter hvert å kjenne på at alderen tynget, men gledet seg over at sønnen Nils ble gift i 1870 og datteren Kristine i 1871. Da var far Nils passert 70 år, og han dårlig ble kort tid etter. Han døde 24. februar 1872, 71 år gammel. Da ble det bestemt at yngste sønnen Knut skulle overta heimegarden mot folge til mor Åsa. Knut var da gifteklar, og vielsen sto i Høle kirke 10. juni 1872 med sokneprest Kobro som seremonileder. Den utkårede het Berta Laurentse Larsdatter og kom fra husmannsplassen Grimsli innerst ved Liarvatnet i Jørpelandsdalen.

Gamlehuset på Flåda (foto privat)

På Flåda fikk Stenvor og Torbjørn til sammen sju barn, fem gutter og to jenter. Berta og Knut på bruk 4 fikk også sju barn, i perioden 1874-1893. Her var det motsatt av på Flåta, nemlig fem jenter og to gutter. På begynnelsen av 1880-tallet opplevde bestemor Åsa at to barnebarn valgte å dra til Amerika. Det var Stenvor og Tores to sønner Nils og Thomas som dro henholdsvis i 1881 og 1883. Begge ble farmer i Nelson County i Nord Dakota.

Åsa overlevde sin mann Nils med 16 år. 25. februar 1887 sovnet hun inn på Øvre Fjelde. Som enke hadde hun ei ku og seks sauer som hun eide og stelte så lenge helsa holdt. Hun var 82 år gammel da hun døde. Hun hadde da fått være med å feire bryllup til barnebarnet Svend Jakobsen som ble gift med Malene Knutsdatter Barkved i 1874, Peder Torbjørnsen som ble gift i 1880 med Sigrid Åsebø fra Etne og Thore Torbjørnsen som ble gift med Eli Nag i 1883. Åsa rakk også å bli oldemor til åtte før hun døde.

Befolkningen på Øver Fjelde på 1800-tallet

På tampen av denne artikkelen tar jeg med en oversikt over hvem som bodde på Øvre Fjelde på 1800-tallet. Den første delen av århundret var det tre garder, mens det mot slutten av århundret var blitt fem. Den store utskillingen av tomter på Fjelde begynte først rundt 1930.

Det var folketelling i Norge i 1801. Detter året var det tre garder på Øvre Fjelde med til sammen 14 innbyggere. På bruk 1 bodde Kari og Erik Eriksen Fjelde, sammen med to barn og ei vanfør søster til Kari. På bruk 3 bodde Kari og Torbjørn Nilsen Fjelde med tre barn, men på bruk 5 var det Anna og Endre Olsen med to barn som fortsatt var bruker.

Fra Øvre Fjelde 1962 (foto widerøe)

Neste folketelling var i 1865. Da hadde befolkningen øket til 30 personer, og disse var fordelt på fem bruk. Bruk 3 og 5 var delt i to. På bruk 1 var det nå Tarald Taraldsen Fjelde som var bonde. Han hadde akkurat overtatt driften av garden og fikk kjøpe den i 1866 mot folge til enka Berta Fjelde og hennes seks barn. Berta hadde vært gift med barnebarnet til Kari og Erik Fjelde som var brukere her i 1801. På bruk 3 var det Kari og Torbjørn Fjelde sin sønn Nils og hans kone Åsa som var bønder. De hadde på fire barn. Bruk 4 var fradelt bruk 3, og det var Åsa og Nils Fjelde sin sønn Torbjørn Fjelde som var bruker her. Han var gift med Stenvor Rodabakken og de hadde fire barn. På bruk 5 var det Anna og Endre Olsen sitt oldebarn Ole Olsen og kona Marta som var bruker. De var nygifte og hadde Ole sin mor boende på garden. Bruk 6 ble drevet av Anna og Endre Olsen sitt barnebarn Peder Olsen Fjelde og hans kone Marta. De hadde da fem barn.

Den siste folketellingen jeg tar med var i år 1900. Da var antall garden og også folketallet det samme som i 1865. På bruk 1 hadde Tarald blitt gift med Kristi fra Nedre Fjelde. De hadde fått fire barn. Deres eldste sønn som het Tarald som faren, hadde overtatt bruket sammen med kona Karine (Karen) Nag. De hadde ett barn i 1900. Kristi var død i 1899, mens far Tarald og en sønn hadde folge på garden. Bruk 3 var i 1900 solgt ut av slekta til Åsa og Nils Fjelde. Deres sønn Knut overtok bruket i 1872, men solgte i 1897 og flyttet til Ullandhaug. Serina og Kristoffer Fjelde var de nye eierne og de hadde nettopp fått sin førstefødt da folketellingen ble gjennomført.

Stenvor og Torbjørn Fjelde i eldre år.

(foto privat)

På bruk 4 hadde det også vært generasjonsskiftet. Stenvor og Torbjørn Fjelde hadde folge hos sønnen Tore og hans kone Eli Nag. Eli og Tore hadde seks barn i 1900. Marta og Ola Fjelde på bruk 5 hadde overlatt garden til sønnen Ole og hans kone Bertha. Bertha og Ole hadde tre barn, mens Marta og Ole hadde folge sammen med to døtre. Marta og Peder Fjelde på bruk 6 dro til Amerika i 1872 og solgte garden til Elen og Thore Thorsen Fjelde. I 1900 hadde Elen og Thores to barn flyttet ut av heimen.

I tillegg til folkene på gardene, var der også et barnløst ektepar som bodde på Øvre Fjelde, antakelig som leieboere. De het Anna Erlandsdalen og Olaus Olsen Fjelde. Olaus var bror til Ole Fjelde på bruk 5, som var gift med Bertha.

 

Kilder

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)