søndag 23. august 2020

John E. Sandvik – drama ved livets slutt


Fra Sandvik, Kårstø (foto: widerøe nb.no)

11. august 1884 ble en svært tung dag for den gamle haugianeren på Sandvik i Tysvær, John Eriksen Sandvik. Denne dagen så han hele driftsbygningen gå opp i flammer. Ti måneder senere sovnet han inn og døde.

Det er ettermiddag på bruk 1 på Sandvik. Bonden har passert 63 år og er avhengig av en lang og god middagshvil. Til tross for sin høye alder, er han småbarnsfar til fem barn. Den eldste er tolv år, mens den yngste var tre måneder. Kona Inger Johanne var 22 år yngre enn han, og hadde hendene fulle med å ta seg av barna. Det var derfor Johns yngste datter fra det første ekteskapet hans, Johanne, som sørget for det meste av husstellet. Hun vær kjærest med en ung gutt fra Søvik, og bryllup var allerede planlagt til mai året etter.

Det hadde vært en god vekstsesong, og John gledet seg over at alt høyet var på plass på låven. Kornet sto også tett og fint. Denne formiddagen hadde han arbeidet med å klarere redskapene til skjæringen av kornet. Det var mye å glede seg over for bonden, der han lå i senga og tenkte, istedenfor å sove. Det var imidlertid også noe som skapte bekymring. Han skulle absolutt hatt seg ny hest, for hans trofaste arbeidshest døde brått og uventet i fjor høst. John hadde ikke økonomi til å kjøpe nye hest, og banken hadde allerede strakt seg langt med å innvilge lån til garden. Han håpet derfor at årets avling ville bli så bra, at han kunne få sette av såpass mye penger at han kunne få kjøpe seg ny hest neste år.

Fædrelandsvennen 20.08.1884

Det var godt å ha en god far i himmelen å kaste alle sine bekymringer på, og mens han det gjorde, sovnet han. Han hadde ikke sovet lenge før han bråvåknet av roping og skriking både innenfra og ute. Inger Johanne kommer løpende inn til John, oppløst i tårer. «Løa brenner», ropte hun ut. John for på dør, og vel ute ser han løa i ferd med å bli overtent. Det var sommer og sol, så både bygninger og gress var knusk tørt. Alle på garden ble satt i gang med slukkingen. Naboene kom også til, men de innså snart at det var nytteløst.  Driftsbygningen med dyras vinterfôr og alle redskap ble slukt av flammene. Heldigvis sto vinden rette veien, så det var ikke fare for våningshuset. De ti kyrne og ungdyra og de 60 sauene var ute på beite, så ingen av buskapen gikk med i flammenes rov. Løa var ikke forsikret.

Hva var det som var hendt? Jo, mens far hvilte middag, mor gav lille Olene bryst og Johanne vasket opp etter middagen, hadde lille John på fire år funnet ei fyrstikke. Han hadde sett hvordan de voksne klarte å tenne ei stikke, og nå ville han prøve det selv. Ut fra løeveggen var det et lite skur. Her kunne han gjemme seg og prøve om han fikk fyr. Han samlet sammen litt tørt høy, tente på stikka og holdt den bort til høyet. Det gikk ikke slik lille John hadde tenkt, for snart sto flammene høyt opp langs veggen.

Hvem var John E. Sandvik?
Erik Sandvik overtok halve Sandvikgarden etter sin bestefar i 1814. Han var da ungkar, men i 1820 ble han gift med Johanna Olsdatter Heskja. Året etter ble odelsgutten født, og de gav han navnet John etter bestefar. John ble født 9. juni 1821 og døpt 17. samme måned. Johanna og Erik fikk ni barn, hvorav tre døde som små. Han som var nest eldst het Endre, og var døvstum. Han ble boende som folgemann på garden til han døde i 1892, 69 år gammel.

John ble konfirmert 6. november 1836, og sto som nummer en av konfirmantene det året. Som odelsgutt, drev han garden sammen med faren. De drev også fiske som binæring. Sandvik var ett av to senter for haugianismen i Tysvær. Johns far var en av lederne i kristenflokken, og var med å stifte Det Norske Misjonsselskap (NMS) i 1842. Noen få år senere var både far og sønn med å bygge Tysvær sitt første bedehus i Tysværvåg.

John Johnsen Sandvig og kona Alida. Det var John som tente på fjøset
da han kun var fire år gammel.


7. april 1851 var det fest på Sandvik. Da ble John gift med Tøri Sjursdatter Susort fra nabogarden i vest. Tøri og John ble boende på Sandvik etter at de var gift, og overtok garden da far Erik døde i 1862. De måtte da skrive folgekontrakt med Johns mor Johanna og hans døvstumme bror Endre. Da de overtok garden i 1862, hadde familien øket med fem barn. Først kom Erik i 1852, deretter Torborg (1855), Oline (1857), Johanne (1860 – mi oldemor) og en gutt som var død i fødselen. Han ble født i januar, og Tøri kom seg ikke etter fødselen. Hun døde 22. desember 1862.

Dermed satt John igjen med fire barn i alderen 4-10 år, en gard han nettopp hadde overtatt og med mor og en handicappet bror i folge. Det ble noen tunge år, men 29. juli 1871 giftet han seg på nytt. Bruden hadde sannsynligvis vært i tjeneste på garden, for hennes adresse ble under vielsen oppgitt til Sandvik. Hun het Inger Johanne Jakobsdatter og var opprinnelig fra Sjernarøy. Inger Johanne var 22 år yngre enn John. Det ble fem barn også i det andre ekteskapet til John: Tyri (Tøri f.1872), Jakob (f.1875), Jørgine (f.1877) John (f.1880) og Olene (f.1884).

Oldemor Johanne Sandvik som tok over garden etter sin far. John.

John dør, og Johanne overtar garden
I 1883 reiste eldste sønnen fra 1. ekteskapet til Amerika, De to eldste døtrene var gift og bosatt ved Kopervik, så det var bare Johanne som bodde heime, av barna fra første ekteskapet.
Etter brannen i fjøset, var helsa til gamle John knekt. Han fikk med seg at Johanne ble gift med sin Jørgen Søvik i mai 1885, men han døde bare ei uke etter bryllupet, 28. mai 1885. Han ble nesten 64 år gammel.

Før han døde, var han med på familieråd, der det ble bestemt at Johanne og Jørgen skulle overta garden, mot folge til Inger Johanne og barna og onkel Endre. Garden var uten fjøs og hest, og hadde ei stor gjeld. Derfor var behovet for kapital stort. Johanne hadde et søskenbarn som hadde vært i Amerika i seks år. Han het Jakob, og kom tilbake til Norge antakelig i 1887 og trengte et gardsbruk. Dermed fikk han dele av en part av Johanne og Jørgen sin gard og betalte kr.2000 for det. Med denne løsningen fikk Johanne og Jørgen kapital til å bygge opp igjen garden sin, mens Jakob og kona Anne Helen ble gode naboer.



Kilder
Nils Dybdal-Holthe: Tysvær
Nasjonalbiblioteket (nb.no)















Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar