Husmannen som ble landsevangelist

Ole Kallem (foto: Wikipdia)

Haugianermiljøet på Strandalandet første halvdel av 1800-tallet formet noen markerte kristne personligheter. En av dem som satte spor etter seg over hele landet var Ole Hågensen Kallem. Han virket som forkynner og avholdstaler landet rundt.

- NLM Jørpeland 1905-2005. Artikkel 3 -

Fra Sand til Jørpeland
Ole Hågensen ble født på garden Sand på Sand i Ryfylke 13. februar 1813. Han ble født inn i en veldig fattig heim, og foreldrene var Helga Tormodsdatter og Hågen Hågensen. Helga og Hågen fikk fire barn, og Ole var den siste i rekka. Familien flyttet fra Sand en gang før 1817, men vi vet ikke hvor de da slo seg ned. I 1817 døde Helga fra mann og barn, og Hågen giftet seg på ny med Marta Øysteinsdatter. Hvor de bodde på det tidspunktet er ukjent.

Hågen og familien dukket imidlertid opp på Jøssang i Strand i 1822. Da var han husmann på plassen Jøssanghagen. Marta og Hågen flyttet videre til husmannsplassen Langelandsåna på Jørpeland før 1829. Det året var Marta gravid for fjerde gang, men både mor og barn døde samme år. Da satt Hågen igjen med seks eller sju barn. Han giftet seg derfor for tredje gang i 1831 med Anna Torgersdatter Notvik. Med henne fikk han to barn, hvorav den andre kun ble seks måneder gammel. På Langelandsåna, også kalt Åna, hadde familien et lite hus verdsatt til samme verdi som to kyr.

Jørpeland ca. 1920 (Postkort: Aud Karin Bjelland Løvfall)

Vanskelig oppvekst

Ole var på flyttefot under hele oppveksten. De første fire årene bodde han på Sand, deretter er det uklart hvor han bodde, før han altså kom til Jøssang i 1822 og videre til Jørpeland ca. 1828. Men da var han allerede sendt ut i arbeid. Han var kun 12 år da stemora mente han måtte skaffe seg arbeid for å «klare seg selv». Ole fikk ulike småjobber hos bønder i Strand, og arbeidet som gjeter og senere som tjenestegutt.

I 1835 døde den tredje kona til Oles far. Året etter, i 1836 døde også far Hågen. Ole selv var blitt forelsket i ei jente fra Håhammer på Tungland, Ragnhild Eivindsdatter, som han giftet seg med samme året som faren døde. Ragnhild og Ole flyttet da til Langelandsåna og overtok husmannsplassen der i 1838. De tok også ansvaret for de halvsøsknene som var igjen etter faren og hans to siste koner.

At Ole allerede som 12 åring måtte ut i arbeid, førte til at han fikk lite skolegang. Dette var årsaken til at han først lærte å skrive som voksen, og da skrev han veldig dårlig. Han kunne ikke skrive navnet sitt før i voksen alder. Ole var stor og sterk og en dyktig arbeidskar.

Samtidig med arbeidet på husmannsplassen, drev Ole også fiske utenfor Sør-Karmøy. Dette var ikke nok til å skaffe nok mat til storfamilien, men han fikk støtte og hjelp av gode sambygdinger. Etter noen år som husmann, fikk Ragnhild og Ole skille ut deler av husmannsplassen som eget bruk, og ble selveiere. De ble boende på denne gården på Jørpeland fram til slutten av 1852.

Ragnhild ble altså født på Håhammer på Tungland i 1804. Hun var ni år eldre enn sin mann. Foreldrene hennes var Eivind Jakobsen fra Jørpeland og Ragnhild Helgesdatter fra Forsand. Ragnhild og Eivind Håhammer hadde sju barn, hvorav tre døde som små. Ragnhild var yngste barnet. Hun hadde ei søster som het Berta, som ble gift med Torger Rasmussen Brekke fra Forsand. Berta og Torger slo seg ned på Voll på Tungland og ble oldeforeldre til bl.a. Rasmus Voll Tungland.

Ole Kallem (tegning: VG 1885)

Frelst som 23-åring

1836 ble et begivenhetsrikt år for Ole Kallem. Vi har tidligere nevnt at far hans døde det året, og at han ble gift med Ragnhild. En viktig ting til skjedde dette året; han ble frelst. På Jørpeland var det en markert haugiansk forsamling på den tid, men det var kontakt med brødrevennene i Stavanger som resulterte i at han tok imot Jesus som sin frelser. Senere fikk han også god kontakt med haugevennene i Strand og ble påvirket av begge retninger i sitt kristensyn.

Det tok ikke lang tid etter omvendelsen før Ole begynte å delta aktivt på samlingene til haugianerne. Til å begynne med deltok han med sang og bønn, men etter hvert begynte han også å avlegge vitnesbyrd og å tale. Det viste seg snart at han hadde nådegave som forkynner, og ble stadig mer brukt som predikant. Det sies om forkynnelsen hans at den var klart evangelisk, men også med vekt på helliggjørelsen. Han var veltalende og folk ble lett oppslukt av hans forkynnelse.

Fra Morgenbladet 7. juli 1853

Til Nord Norge via Vikedal

Mot slutten av 1852 flyttet Ole og kona til Kalheim i Vikedal. Da tok de etternavnet Kallem. Her ble Ragnhild og Ole i tre år. Om en av hans halvbrødre var med på flyttelasset, vites ikke. Da de solgte Kalheim og flyttet nordover i 1855, hadde de med en pleiesønn. Denne pleiesønnen har jeg ikke funnet i noen senere kilder. Ragnhild og Ole hadde ikke egne barn.

Etter at de flyttet til Vikedal, fikk Ole kontakt med en gryende avholdsbevegelse og talte ofte mot brennevinet, samtidig som han var rundt i bygdene for å forkynne Guds ord. «Det norske avholdsselskap» i Stavanger kalte han til reisetaler for avholdssaken for offentlige midler, noe han takket ja til. Han fikk i de to årene han reiste, startet mange avholdsforeninger i området.

Tromsø ca.1900

17. april 1854 skrev fogden i Ryfylke ut et reisepass til Ole Kallem. Han hadde da svart ja til kallet fra «Den Stavangerske Bibel- og traktatforening» om å reise til Finnmark som bok kolportør og bibelbud. Kautokeino-opprøret hadde skremt mange, og behovet bibler og sunn forkynnelse i Finnmark ble ansett som stor. Ole og kollega Erik Lima reiste over hele Finnmark og solgte bibler og forkynte Guds ord.

Senere den vinteren reiste Ole og en kollega ved navn Endre Johannessen en ny tur nordover. De tok båten «Gyller» til Tromsø, og ble der godt mottatt av biskop Juell. I Tromsø brøt det ut en stor vekkelse, som først og fremst Ole satte sitt preg på. Det ble også vekkelser i flere andre bygder i Troms, og Ole opplevde stor tillit blant både lekfolk og presteskapet. Han fikk låne flere kirker til sine møter, og ofte ble lokalene for små.

Ole Kallem (foto:wikipedia)

Han ble så godt likt blant folket i Troms, at han etter månedene med virksomhet fikk tilbud om å kjøpe en fin gard i Sørreisa for en billig penge. Det var en mye større gard enn den han hadde i Vikedal, så han slo til og solgte i Vikedal og kjøpte i Sørreisa. Dette var i 1855. Kona Ragnhild ble selvsagt med på lasset. Ragnhild fant seg imidlertid ikke til rette i Sørreisa, så handelen ble omgjort og familien flyttet til Tromsø hvor de leide bolig.

Ole fortsatte sin forkynnergjerning i Troms og Finnmark og hadde noen rike år der. Han hadde mange møter bl.a. i Kirkenes, Vardø og Vadsø og startet både avholds- og misjonsforeninger der. At han ble høyt ansett av kristenfolket, viser blant annet at en smed i Tromsø kalte sin sønn som ble født i 1859 for Ole Kallem Sand, oppkalt etter predikanten. Ole var også fadder til lille Elieser Andreas Gjeldseth i Hammerfest. Han var sønn av bakermester Bernt Hartvik Gjeldseth.

Savnet av egen bolig var stort, og i 1859 kjøpte de en liten gard, Finnbakken i Målselv. Her var det en stor flokk med haugianere, og både Ragnhild og Ole trivdes veldig godt. Men oppholdet i Målselv ble heller ikke av lang varighet. Hans ansettelse i Stavanger bibelforening opphørte senhøsten 1861, og allerede året etter ble han ansatt i Det Norske Misjonsselskap (NMS) i Troms. Han reiste som forkynner for dem i ett år, men ble så kalt sørover.

Stavanger Amtstidende 16. februar 1881

Haugesund Totalavholdsforening hadde ved slutten av forrige år 366 voksne medlemmer og 160 barn. Til sammen 526. Foreningen har nå fått en betydelig tilvekst som i vesentlig grad skyldes totalavholdsagent O. Kallem som nå en tid har virket her, skriver Karmsundposten. Siden hans ankomst til Haugesund er det inntegnet som nye medlemmer 251 voksne og 240 barn, eller 491 individer. Totalforeningen teller altså nå til sammen ikke mindre enn 1017 medlemmer, eller omtrent en femtepart av byens innbyggere. (Noe fornorsket)

Til Trøndelag

I 1863 fikk han kall fra Trøndelag krets av NMS og reiste som forkynner for dem fram til 1878. Ragnhild og Ole solgte garden i Målselv i 1866 og de kjøpte en ny storgard i Levanger, sammen med en venn. Etter to år solgte de imidlertid garden i Levanger med stort tap og flyttet til Solheimsviken i Bergen hvor han virket som emissær for Indremisjonen. Også dette oppholdet ble kort, for allerede i 1870 var de tilbake i Trøndelag. Da kjøpte de en liten gard på Strinda i Trondheim.

Under folketellingen i 1865 hadde Ragnhild og Ole ei adoptivdatter som het Olava Ragnhilde Kallem født i 1861. Olava var datter av Oles yngre halvbror Hågen og kona Katrine Marie Juul. Hågen var skipper og bosatt i Stavanger og de hadde seks barn. Hågen døde på begynnelsen av 1860-årene og Katrine Marie satt igjen med den store barneflokken. Det var ikke uvanlig på den tid under slike omstendigheter at ett eller flere barn ble satt bort til slektninger, for at familien skulle klare og overleve. Siden Ole og Ragnhild var barnløse, var det naturlig at ett av barna havnet hos dem.

Olava ble med til Trondheim og her ble hun gift med sadelmaker Ludvig Julius Aune. De fikk minst åtte barn. Olavas familie bodde i Munkegaten 42 i Trondheim. I 1909 var Olava enke og ble gift på  ny med enkemann Hans Christian Christiansen fra Vestre Toten, født i Drammen. De ble boende i Trondheim.

Ole Kallem (foto: Heggtveit)

Ole Kallem fikk stå i mange stor vekkelser lande rundt, ikke bare i Nord Norge, men også mange steder i sør, blant annet i Bergen og i Ålesund. Kirkehistorikeren Heggtveit gir en skildring av forkynnelsen til Ole Kallem. Jeg tar med et lite avsnitt, noe språklig revidert: «Med sitt dype kjennskap til menneskehjertets fordervethet, nøyde han seg ikke med at folk avla totalavholdsløftet. Nei, han påviste klart at mennesket er uten kraft til å gjøre dette av seg selv. En vinner først fullstendig seier når en får syn for sin åndelige avmakt og søker hen til frelsens kilde i Kristus Jesus for å bli renset fra all synd og få ny kraft til å leve et nytt liv i forsakelse og Kristi etterfølgelse.

Det er betegnende at Jesaja 35 og 53 hørte til hans yndlingstekster. Han pleide som regel ikke forberede seg synderlig, uten ved å lese Guds ord og med flittig og alvorlig bønn. Det meste var øyeblikkets inspirasjon.»

Nid-dikt mot Ole Kallem i Dagbladet 17. oktober 1882

Siste år i Gjerpen

I 1877 opplevde Ole en stor sorg. Hans kjære kone fra Tungland fikk da heimlov, 73 år gammel. Omtrent samtidig fikk Ole fornyet kontakt med avholdsbevegelsen og var med å starte forening for Det Norske Totalavholdsselskap (DNT) i Trondheim. Han gikk inn som arbeider i DNT og reiste landet rundt og startet lokale DNT foreninger. Det sies at han fikk starte mer enn 100 avholdsforeninger med mer enn 10 000 medlemmer landet rundt. Slike foreninger startet han bl.a. i Namsos, Steinkjer, Levanger, Egersund og Sand. Samtidig som han talte for totalavhold, forkynte han alltid Guds ord samtidig. 

Fra Stavanger Aftenblad 27. august 1923

På oppfordring fra venner i Skien, solgte han garden i Trondheim i 1879 og kjøpte ny gard på Gjerpen i Skien. Her ble han gift for annen gang med ei enke fra Ulefoss. Han fortsatte å reise for DNT fram til helsa satte en stopper for virksomheten hans.

I 30 år hadde han vært plaget av en nyresykdom. Denne gikk over til kreft. Han reiste til Oslo for å få hjelp, men legene kunne ikke gjøre noe. Han reiste derfor heim igjen til Skien. En venn som besøkte han skrev følgende fra dødsleiet: «Gud er trofast, han har det godt og hviler på forgjettelsene og gledes og stundes efter å vandre.»

Ole Kallem døde 29. mars 1885, 72 år gammel. Det var minneord om han i mange av landets aviser. Under denne artikkelen har jeg tatt med et langt minneord som først sto i VG og sener i Bergens Tidende. (Noe språklig revidert) I 1917 ble det reist ei minnestøtte på graven hans i Skien av noen av hans mange venner. På denne står: «Ole Kallem 1813-1885. Avholdsfolket reiste han dette minde»

Kilder:

Heggtveit: Den Norske kirke i det nittende århundre

Arent Midtbø: Alles vel er vårt mål (nb.no)

Wikipedia.no

Digitalarkivet
nb.no (Nasjonalbiblioteket)

Jan Alsvik: Folk i Strand

Johan Veka: Glytt frå kristenliv i Rogaland

Andreas Aarflot: Norsk Kirkehistorie

Lokalhistoriewiki.no

Rolf Inge Larsen: En salig røre
Aftenbladet.no

Ole Thorsen Barkved - kristenleder og ordfører

Fra Jørpeland

Ole Thorsen Barkved var den ubestridte leder i kristenflokken i Strand fra ca. år 1834. Han hadde også stor tillit i bygda generelt, og ble kommunenes første ordfører.

- NLM Jørpeland 1905-2005. Artikkel 2 -

Svines er en gard helt sør i Strand kommune, like over fjorden fra Jørpeland. Ole sin farsfamilie hadde bodd på Svines i noen generasjoner, mens mor hans kom fra Gøysa i Forsand. Svines-garden var på den tid en forholdsvis stor gard, og den lå under bispestolen fram til 1841. Da fikk Oles foreldre Inga og Thore Svines, overta garden.

Foreldrene ble gift i 1803 og bryllupet ble feiret tre dager på Forsand og tre dager på Svines. Under feiringen på Svines, lød det en av dagene ett kraftig smell. Det var en stor bjørn som ble skutt like i nærheten av garden. Det fortelles ellers at mor Inga hadde stor rikdom med seg, da hun flyttet til Svines. Hun kom fra en søskenflokk på åtte, hvorav kun Inga og ei søster vokst opp. Begge ble gift til andre garder og Gøysa ble solgt og pengene delt mellom de to søstrene.

Oppvekst på Svines

Inga og Thore fikk fem gutter, hvorav en av dem døde som liten. Ole var nummer tre i søskenflokken og ble født på 22. september 1814 på Svines. Han ble konfirmert i Strand kirke 18. oktober 1829, antakelig av vikarierende prest Gabriel Kielland. Kielland var prest på Finnøy, men vikarierte flere ganger på slutten av 1820-tallet for presten i Strand, Schavland, som møtte på Stortinget. Ole fikk bare gode merknader i prestens protokoll.

Gabriel K. Kielland

Året etter at han var ferdig med grunnskole og konfirmasjon, ble han plukket ut av presten til å være omgangsskolelærer i de sørlige bygdene i Strand. Det vil si Idse, Idsal, Kvalvåg, Erlandsdalen, Svines, Odnanes og Botne. Mye tyder på at presten hadde lagt merke til evner og oppførsel til ungdommen fra Svines. I tillegg var Oles eldste bror Thore lærer før Ole. Det var ikke vei mellom de fleste av bygdene han var lærer, så framkomstmidlet var for det meste båt. Han var lærer fram til 1837, muligens til 1839, og slapp derfor unna militærtjeneste. I 1835 var det 110 barn som Ole underviste.

Det var i denne perioden Ole ble frelst. I ei huspostille skrev han at ble frelst i 1835. Året før, i 1834, var Ole sentral i forbindelse med stiftelsen av Strands første og Norges tredje misjonsforening. Hvordan dette henger sammen, vet vi ikke. Kanskje var han en aktiv haugianer i 1834, men ble åndelig frigjort i 1835 ved påvirkning fra Kielland og brødrevennene? Kanskje har han skrevet feil årstall for sin omvendelse i huspostillen? Det blir bare spekulasjoner.

Vi vet i alle fall at Ole var en av pådriverne da misjonsforeningen ble stiftet. Mye tyder på at det var etter tett kontakt med foreningen i Stavanger, at det ble knoppskyting i Strand. Den først skriftlige meldingen fra foreningen i Strand, er fra 1837. Da skrev Ole Svines at foreningen hadde møter fire ganger i året. Han nevnte også at de på møtene hadde bønnestund, leste informasjon om misjonsarbeid og at de gav sitt offer til misjonen i misjonsbøssa. I 1837 sendte foreningen, som for det meste besto av «tjenestefolk og simple barn», hele 15 spesidaler til misjonsprosjekt drevet av brødrevenner. Det tilsvarte godt og vel verdien av ei ku.

Ole var også pådriver for å få reist Norges første bedehus like ved kirka på Strand. Huset sto ferdig bygd i 1837. Misjonsforeningen hadde sine samlinger først og fremst i heimer, men etter at bedehuset var ferdig var det også samlinger der i forlengelsen av gudstjenestene. Det var da Ole som var leder, ikke presten.

Norges første bedehus. Det lille huset mellom løa og kirken.

Flytting til Barkved

Mor Inga på Svines var aktiv pådriver for at sønnene hennes skulle bli godt gift. Om hun medvirket da Ole fant kona si, vet vi ikke. Han ble i alle fall forelsket i ei jente fra en forholdsvis stor gard på Barkved, like nord for Jørpeland sentrum. Denne jenta het Kari Ivarsen Barkved og var enebarn. De ble viet i Strand kirke 3. april 1839. Bruden var to år eldre enn brudgommen. Kari mistet far sin da hun var seks år og fikk skøyte på garden året etter. Mor hennes drev garden fram til Kari og Ole ble gift. Da fikk mora en god folgekontrakt.

Ole var på den tid blitt en avholdt mann i bygda. Han ble snart engasjert, på godt haugiansk vis, i kommunalt styre og stell. I 1840 ble han valgt inn i kommunestyret og var medlem der i 24 år. Høle, Forsand og Strand var på den tid en felles kommune, og Ole ble valgt til varaordfører. Allerede året etter foreslo han at kommunen skulle deles, og Strand bli egen kommune. Dette forslaget ble vedtatt, og Strand ble egen kommune fra 1842 med Ole som første ordfører. Han var ordfører i til sammen 18 år fordelt på tre perioder: 1842-43, 1850-57 og 1862-69. Ole var med i nesten det som fantes av styrer og råd i kommunen. I tillegg var han medlem av amtstinget (fylkestinget). Han var også formann i byggekomiteen for ny kirke i Strand.

Fra Barkved. Bedehuset framme i midten

Midt i alt arbeid i misjonsforening, kirke, kommune og fylket, drev Ole også garden på Barkved. De hadde 9 kyr, 60 sauer og en hest på garden, i tillegg til noen få griser og geiter. Korn og poteter hørte også med, og i alle fall i de første årene, var han med på sildefiske. Fra han ble gift i 1839, skrev han seg for Ole Thorsen Barkved.

Kari og Ole fikk barna Anna (f.1840), Inger (f.1843), Ivar (f.1846), Ane Serina (f.1850), Tore (f.1853), Olaus (f.1856), Peder (f.1860) og Adolf Kristian (f.1864). Oles yngste sønn Adolf Kristian var sjømann. Han hadde to turer til Sør-Afrika med misjonsskipet Paulus. Senere var han på andre skip i utenriksfart. Han opplevde et forlis i 1889, men ble berget. I 1894 ble han fra et annet skip, spylt over bord av en bråttsjø og omkom.

Misjonsskipet Paulus ved kai i Stavanger (foto NMS)

Selv om han hadde vært aktivt med i kommunalt og fylkeskommunalt arbeid, var alltid Guds rike det viktigste for Ole. Han var med i forening og møter helt fram til sin død. I et ettermæle etter Ole står det om han at han var «ein stø, traust mann. Ein mann med stor vyrnad hjå bygdefolket – og ein god leiar for kristenfolket. Han tala på «samlingane»». Kari døde av tuberkulose og vatersott (opphoping av vann i kroppen) i 1873, 61 år gammel. Ole levde som enkemann i 18 år og døde i 1891, 77 år gammel.

Kilder:

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland

Jan Alsvik: Strand bygdebok

Jan Alsvik: Folk i Strand

Njål Tjeltveit red.: Bedehusarven. Artikkel av Josef Tungland: Møte mellom gamalt og nytt på bedehusa kring 1900.

Emil Birkeli: Liv i vekst

John Nome: Demring i Norge

Holger Barkved: Soga um Strand

Johan Veka: Glytt frå kristenlivet i Rogaland.

Josef Tungland: Upublisert materiale om kristenliv i Strand

Kristoffer Fjelde: Det fyrste bedehuset i Noreg

Strand historielag: Artikkel av Odd Tungland
Erling Jensen: Lokalhistorie fra Rogaland

Aftenbladet.no

nb.no

Kristenliv i Strand på 1800-tallet

Fra Jørpeland ca.1915

Hans Nielsen Hauge var aldri på Jørpeland, men frukten av haugevekkelsen nådde også til ytre Ryfylke. Og med vekkelsen fulgte misjonskallet.

- NLM Jørpeland 1905-2005. Artikkel 1 -

Jeg vil i noen artikler sette fokus på Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) sine hundre første år på Jørpeland. Arbeidet for NLM, eller Kinamisjonen, som det het før, startet for alvor på Jørpeland i 1905. Før vi ser på oppstarten, er det naturlig å ta med litt av misjonshistorien i Strand på 1800-tallet.

Vi starter forening!

Det var gudstjeneste i Strand kirke en adventsøndag i 1834. Folk kom fra store deler av kommunen for å være med på samlingen om Guds ord. Det var presten Schavland som forrettet. En av tilhørerne var ekstra spent denne søndagen. Det var en ungdom på 20 år som var lærer og nyfrelst haugianer. Ole Thorsen Svines var lærer i de sørligste bygdene i kommunen, fra Idse til Botne. Han startet som lærer allerede som 16 åring, i 1830. Selv om han var ung, hadde han allerede god kontakt med haugevennene i Strand og med grupper mer preget av brødrevennene, i Stavanger. I Stavanger hadde de startet misjonsforening allerede i 5. desember 1827.

Gabriel K. Kielland

Noen år tidligere hadde Finnøy-presten Gabriel Kielland vikariert for Strand-presten. Schavland hadde da permisjon for å møte på Stortinget. Vikarpresten Kielland var preget av nye strømninger blant kristenfolket. Dette gjaldt først og fremst brødrevennene. Ja, Kiellland ble selv regnet som brødrevenn. Ole Svines var konfirmant det året Kielland var vikarprest, og møte med denne evangeliske presten satte sine spor. 4-5 år etter konfirmasjonen ble Ole frelst. Han ble regnet som haugianer, men med tydelig preg av mer frigjort kristendom fra brødrevennen.

Denne adventsøndagen i 1834 ville den nyfrelste lærer Ole, prøve å få startet en misjonsforening også i Strand. Han hadde spredd invitasjonen til haugevennene i Strand om en samling etter gudstjenesten, hvor målet var å få startet en forening for hedningemisjonen. Ole fra Svines ledet an drøftingen og resultatet ble som han ønsket. Denne dagen i 1834 ble Strands første misjonsforening startet.

Haugevenner og brødrevenner

Kanskje var det omtrent slik det foregikk da Strand kommune sin første misjonsforening ble stiftet i desember 1834. Bakgrunnen for oppstarten av foreningen, var vekkelser i kjølvannet av Hans Nielsen Hauges virksomhet og påvirkning fra ei åndelig gruppe kalt Brødrevennene.

Hans Nielsen Hauge

Hans Nielsen Hauge var fra Østfold og hadde sitt store åndelige gjennombrudd i 1796. I perioden fram til han ble fengslet i 1804 reiste han Norge på kryss og tvers og forkynte Guds ord. Det førte til en vekkelse i folket som det knapt har vært maken til i Norge. Hauge var flere ganger i Rogaland, men aldri i Strand. I Stavanger og omegn var det flere grupper med haugianere, med John Haugvaldstad som lokal leder. Strandbuen var med jevne mellomrom ærender i byen, og noen av disse kom i kontakt med haugianerne. I 1830 årene var det blitt en flokk Haugevenner også i Strand. Haugevennene var regnet for å være noe lovisk preget, med et klart fokus på «saliggjørelsens orden».

Brødrevennene hadde sin inspirasjon fra Hernutterne i Tyskland. Dette var en kristen bevegelse som var markert evangelisk i sin forkynnelse, og var også blant de første som startet med organisert misjonsarbeid i fjerne land. Brødrevennene i Stavanger syntes nok haugianerne var vel loviske, mens haugevennene ment brødrevennene sin forkynnelse var alt for lett. Fram mot oppstarten av den første misjonsforening, var de imidlertid kommet hverandre såpass nær, at begge gruppene gikk sammen om misjonsforeningen som ble startet i Stavanger i 1827. Vikarpresten i Strand, Gabriel Kielland, var en av pådriverne ved oppstarten av Stavanger-foreningen dette året. Det er derfor mye som taler for at han også var med og puffet på den unge læreren fra Svines, for å få i gang misjonsforening også i Strand.

Fra husmøte til bedehus

Vi vet ikke hvor mange som ble med Ole Svines i misjonsforeningen. Flokken holdt sine fire møter i året, enten i heimer eller i et av skolelokalene i kommunen. I Stavanger var foreningens samlinger første mandag hver måned. Siden avstandene i Strand er store, klarte ikke misjonsfolket her å få til mer en kvartalsvise samlinger.

Det var lærer Ole Svines som var den naturlige leder på disse møtene, selv om han altså kun var 20 år og antakelig nyfrelst da foreningen ble stiftet. På møtene var det god tid til bønn. Det ble antakelig lest fra en huspostill og artikler fra ulike blader som omhandlet misjon. De hadde også skaffet seg ei misjonsbøsse, som det ble ofret i. Etter hvert holdt Ole og andre venner også sine prekener. Den første rapporten fra foreningen i Strand som er bevart, er fra 1837. Da sendte Ole innholdet i misjonsbøssa. Dette året var det gitt 15 spesidaler, noe som tilsvarte litt mer enn ei ku kostet. De fleste medlemmene i foreningen var ifølge Ole Svines, «tjenestefolk og simple børn».

Kort tid etter at foreningen var startet, dukket ideen opp om et eget hus til misjonssamlingene. Misjonsfolket fikk bygget et lite hus på ei tomt like i nærheten av kirken, og dette huset ble tatt i bruk i 1837. Så langt vi vet, var dette Norges første bedehus. Det var i bruk fram til 1871. At drømmen om et eget bedehus ble realisert, kan tyde på at flokken i misjonsforeningen var blitt forholdsvis stor.

Strand kirke med bedehuset midt på bildet

Inn i NMS

Misjonstanken tentes mange steder i landet, og det ble startet et arbeid for å samle foreningene i et misjonsselskap. En av dem som ivret sterkt for dette var en misjonsstudent som het H. C. Knudsen. Han reiste mye i Ryfylke i 1840 og talte både Guds ord og misjonens sak. Han fikk også startet flere misjonsforeninger denne vinteren.

En ting som bekymret han var at i mange bygder var det enda stor spenning mellom haugianerne og brødrevennene. Noen steder gikk det så langt at folk fra de ulike grupper ikke engang ville treffes langs vegen. Lå det an til et slikt treff, kunne det hende at en av partene heller stakk til skogs, enn å treffe på en fra den andre grupperingen.

I 1842 lykkes endelig arbeidet med å samle misjonsforeningene. Da var det en storsamling i Stavanger, med utsendinger fra mange bygder og byer i landet. Fra Jørpeland (Sørbygden) møtte selvsagt Ole Thorsen Svines. Han var på det tidspunkt blitt gift med ei odelsjente fra Barkved, og hadde flyttet dit. Etter giftermålet skrev han seg da, som skikken var, for Ole Thorsen Barkved. Møtet i Stavanger resulterte i at Det Norske Misjonsselskap ble stiftet

To år tidligere hadde foreningen i Strand blitt enig om å deles. Det var tungvint å samle folk fra hele kommunen. Det ble derfor to foreninger, en for nordbygda og en for sørbygda. Det resulterte også i at det ble hyppigere møtefrekvens.

I 1836 ble husmannssønnen Ole Haagensen frelst. Han ble født på Sand i 1813, men kom til Jøssang i Strand sammen med familien i 1822. Familien flyttet til husmannsplassen Langelandsåna i sentrum av Jørpeland i 1829. Ole ble gift med ei jente fra Tungland og overtok farens husmannsplass samme året han ble frelst. Han begynte snart å delta på foreningsmøtene både med sang og bønn. Senere begynte han å avlegge vitnesbyrd og å forkynne Guds ord. Han var en av lederne i misjonsflokken på Jørpeland, sammen med Ole T. Barkved, fram til han flyttet fra Strand senhøsten 1852. Han flyttet da til Kalheim i Vikedal, og tok navnet Ole Kallem. Han ble senere en landskjent forkynner og avholdstaler.

Ole Haagensen Kallem

Vekkelsen stilnet og folket forsvant

Etter 1850 avtok misjonsinteressen noe, men mange sto fortsatt trofast med. Nye foreninger ble også stiftet. Etter at Ole T. Barkved trappet ned, overtok Mikkel Fjelde lederskapet blant misjonsfolket på Jørpeland. Han fungerte som en eldste og var den som leste fra huspostillen og ledet samlingene. Andre misjonsvenner vi kjenner til var bl.a. Halvard og Samuel Langeland, Tore Barkved, Tarald Fjelde, Tore Fjelde (Aust), Kristian Fjelde og Gjertrud og Rasmus Voll. Gjertrud var med i kvinneforeningen for NMS, som ble startet ca. 1854, og hun sang ofte på møter. Heimen på Voll Tungland var også åpen for predikanter til overnatting.

Fram mot 1880 opplevde misjonsfolket på Jørpeland noen spredte vekkelser. I 1870 kom en emissær fra Farsund og hadde møter. Han het Reinert Pedersen. Da var det noen som ble frelst på Jørpeland, men enda flere i nordre Strand. Tre år senere var det mindre aktivitet. Da meldtes det fra Jørpeland om 10 misjonsmøter det året og at det var to aktive kvinneforeninger i tillegg til misjonsforeningen.

Reinert Pedersen reiste for den nystiftede Lutherstiftelsen, som senere ble Indremisjonsselskapet. I Lutherstiftelsen reiste også Thormod Rettedal fra Forsand. Rettedal hadde mor fra Heia. I 1876 ble Ryfylke Indremisjon stiftet. Emissær Ole Henriksen fra Sauda hadde en omfattende virksomhet på Jørpeland og resten av Strand året etter. Han fikk da startet hele åtte misjonsforeninger som sluttet seg til Indremisjonen.

I resten av Rogaland gikk det rike vekkelser i 1860-70 årene. Utenom det som er nevnt over, nådde disse i liten grad Strand. Kristenlivet var derfor preget av gammel kristentradisjon. En markert predikant fra Sokndal het Gunder Ougendal. Han ble frelst gjennom haugevennene, men ble senere også påvirket av brødrevennene. I en melding skildret han spenningene mellom haugevenner og brødrevenner. Han skrev at han undres at kristenlivet i Ryfylke, Jæren og Dalane var så annerledes enn andre steder i landet. De er så ensformige i Sør-Rogaland, mente han. Når en hadde hørt en kristen vitne, hadde en hørt alle. Det var alltid jammer i bønnen og mer bønn om lydighet enn troens lydighet. De uttrykte alltid en frykt for å tilegne seg syndenes forlatelse. Videre formante Ougendal sterkt de kristne i Sør-Rogaland til ikke å leve i en falsk egenrettferdig kristendom. Derfor la han vekt på å forkynne et frigjørende evangelium for dem. En annen skildrer kristenlivet på den tid som «mye strev og lovtrelldom».

Biskop J. C. Heuch

Biskop Heuch og Obstfelder på visitas

Fram mot århundreskiftet avtok møtevirksomheten og den åndelige gløden enda mer, og mange falt fra troen. Den landskjente presten Lars Oftedal skrev i 1893 at det eneste lyspunktet i Strand, var bygdene mellom Alsvik og Fiskå. Her var det enda et friskt kristenliv.

Fra denne tiden har vi to skildringer av den åndelige situasjonen på Jørpeland og i Strand. Den senere landskjente dikteren Sigbjørn Obstfelder bodde noen år i sin ungdom på Jørpeland. Han har skrevet om en gang han som tenåring var på et møte i misjonsforeningen. Han skrev bl.a.:

«Vi trådte da inn i den lave systue under det gresskledte tak. Man må selv ha vært i «samling», for at begripe den luft, som slo meg imøte. Stuen var full, og et lite kammer hadde man tatt til hjelp. Stakkars folk! Hvor de svettet! Hvor deres ansikter blusset!...

Så begynte sangen. Seminaristen, som satt borte i vinduet med slik nonchalant mine, og som sannsynligvis i egne øyne dominerte hele forsamlingen, ført nok an. Hvis man ikke visste hva diskant vil si, kunne man få høre det da han begynte. Hvis man ikke visste hva mislyd ville si, kunde man høre det i denne forsamling. Jeg følte mig så gyselig høytidelig stemt….

Nå reiste en av bygdens åndelige fedre sig. Han løftet sitt øye mot takbjelken og foldet sine hender, han dro noen krampaktige sukk Derpå ba han med en høyst mulig skjelvende stemme en improvisert bønn. Stille var det i salen – kun sukk fra enkelte beklemte hjerter. Det er tungsinnet, som jeg finner min største glede i, fordi byliv og dannelse har gjort mitt gemytt mottagelig….

Så oppløftet en annen av bygdens åndelige pengefedre sin stemme. Han ville lese et stykke av gamle Arndt. Han leste da med behørige forsikringer på alle bygdemålets fremmede ord…. Alvorlig gikk jeg derifra. Det var den kveld, jeg begynte å tenke mot kristendommen.»

(Språklig revidert)

Sigbjørn Obsfelder

J. C Heuch var biskop mot slutten av 1800-tallet. I en visitas fra Strand skriver han bl.a.:

«Denne menighet (Strand) er, selv om den ligger omgitt av meget interesserede menigheter, så sløv og likegyldig som noen i stiftet. Det merkes øyeblikkelig. Visitasmøtet, som på disse kanter stadig pleier å være meget tallrikt, så det ofte er vanskelig å skaffe de fremmøtte plass, bestod i Strand av 3 medhjelpere og kirkevergen; ikke en av Indremissionsstyrets eller Skolestyrets menn hadde innfunnet seg…

De kirkelige forhold har alltid været dårlige i Strand, men aldri som nå. Det er, som man ikke mer kan finne menigheten. Derimot antar jeg, at den uvilje, som denne menighet i årrekker har hatt til sine prester, danner grunnlaget for den ukirkelighet, hvorav et tiltagende fabrikkliv med derav følgende sosialistiske impulser formår å frembringe en likefrem religiøs indifferentisme, som ellers er ukjent på disse kanter. Men sikkert er det, at Strand ligger som en avsvidd flekk i en blomstrende have. Å reise tvers over fjorden til Rennesøy er som å komme til en annen jord.» (Språklig revidert)

Mot nye tider?

Slik var situasjonen for kristenlivet på Jørpeland da 1800-tallet var på vei over i 1900-tallet. Gamle Mikkel Fjelde hadde overlatt ledelsen av misjonsflokken til Anstein Moen, som fortsatte i de gamle spor. Rundt om i landet for øvrig, var det imidlertid en ny tid underveis. Mange hadde fått en sterk nød for å starte misjonsarbeid i Kina. Kinamisjonsforbundet ble startet i 1891. På Vestlandet hadde mange også fått løsere bånd til Den norske kirke og et radikalt lekfolk begynte å organisere seg.

Før vi ser på oppstarten av NLM på Jørpeand, vil jeg ta med portrett av fire av lederne i kristenflokken på Jørpeland: Ole T Barkved, Ole Kallem, Mikkel Fjelde og Anstein Moen.

Kilder:

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland

Jan Alsvik: Strand bygdebok

Jan Alsvik: Folk i Strand

Njål Tjeltveit red.: Bedehusarven. Artikkel av Josef Tungland: Møte mellom gamalt og nytt på bedehusa kring 1900.

Emil Birkeli: Liv i vekst

John Nome: Demring i Norge

Holger Barkved: Soga um Strand

Johan Veka: Glytt frå kristenlivet i Rogaland.

Josef Tungland: Upublisert materiale om kristenliv i Strand

Kristoffer Fjelde: Det fyrste bedehuset i Noreg

aftenbladet.no

nb.no

wikipedia.no

lokalwikipedia

Tre søstre og en bror

Siste halvdel av 1800-tallet og første del av 1900-tallet var ei oppbruddstid i Norge. Mange reiste til Amerika og Canada, mens andre nøyde seg med korter reise. De fire søsknene fra Sandvik var intet unntak.

Tøri og John Sandvik overtok heimegarden hans i 1862. Det året døde far til John, og han ble dermed selveiende gardbruker mot folge til mora Johanna og broren Endre som var døvstum. John var da 41 år og Tøri 36. De hadde på dette tidspunktet fire barn. Eldst var sønnen Erik på ti år, deretter Torborg på sju år, Oline på fem og Johanne på to år. Heimen på Sandvik var en kristen heim. John sin far var med å stifte Det Norske Misjonsselskap, og både John og faren var ledere på det lokale bedehuset i Tysvær.

Sandvik (foto Wideroe)

Ett halvt år etter at gamle Erik Sandvik døde, ble også Tøri syk og døde. John satt dermed igjen alene med ansvaret for de fire små barna og sin syke bror. John sin mor var 64 år gammel, men kunne nok være til god hjelp for den koneløse sønnen. Hun døde først i 1873, 75 år gammel. John giftet seg på ny i 1871, med den 22 år yngre Inger Johanne Jakobsdatter fra Sjernarøy. Brudgommen var 50 år og bruden 28. Etter dette begynte de fire søsknene å få utfartstrang. De tre eldste flyttet bort fra heimen, mens yngstedatteren Johanne og hennes mann overtok heimegarden på Sandvik. Hun flyttet fra Sandvik først i 1915.

Far John og stemor Inger Johanne fikk fem barn, hvorav fire emigrerte til Amerika. Det var Tøri (f.1873), som ble gift med Ivar Pedersen som var farmer i Frost, Minnesota. Videre Jørgine født i1877 og gift med Sunnmøringen Thomas Rørstad, prest i Milan, Minnesota. John født i1880 og gift med Alida Jonsdatter. Han var mekaniker i Seattle, Washington. Den siste av søsknene som reiste til Amerika var Oline (f.1884) gift med farmer og fisker Torvald Tollaksen bosatt i Paulsbo, Washington. Sønnen som ble igjen i Norge, het Jakob (f.1875). Han ble gift med odelsjenta Olidia Bertilde Larsdatter N. Kvinnesland. De overtok hennes heimegard.

Alida og John Sandvik. Gravstein

Flyfoto Sandvik 1970

Flyfoto Sandvik 2013 etter at Kårstø er bygget

(begge foto: norgeibilder.no)

Hvor ble det så av de fire helsøsknene fra Sandvik. Her følger en kort presentasjon av dem og deres familier:

Erik Sandvig

Erik var den eldste i søskenflokken. Han ble født 7. november 1852 på Sandvik. Etter endt skolegang begynte han som snekker, i tillegg til å hjelpe til heime på garden. Etter hvert ble han kjent med og glad i ei jente fra Årvik i Tysvær. Det ble bryllup i Tysvær kirke i 1874. Bruden het Lisabeth Marie Årvik og var 24 år, mens brudgommen var 22. De fikk ikke egne barn.

Erik og Elisabet, som hun skrev seg senere), bodde på Sandvik de ni første årene som ektefolk. I 1883 bestemte de seg for å dra til Amerika. Her fortsatte han å arbeide som snekker, men i 1887 startet han på en teologisk utdannelse ved Northfield Seminary C.T. Denne utdannelsen fullførte han i 1890 og begynte da som prest i Dell i Minnesota. Her virket han til 1903.

Erik Sandvig

I 1903 skiftet han menighet, og ble prest i First Lutheran Church Poulsbo Washington fram til 1909. Deretter var han to år prest i St Peter's Lutheran Church, Clinten, Washington. De siste årene av sitt liv, var han prest i Everet.

Elisabet Marie og Erik adopterte ei jente som het Ellian M Otawig (Carvig). Hun ble født i 1891, men noe mer vet jeg ikke om henne. Erik døde i Poulsbo, Kitsap, Washington 8. juli 1928. Han ble 76 år gammel.

Erik J. Sandvik. Gravstein

Torborg Svendsen

Torborg var den eldste av jentene. Hun ble født 7. april 1855. Torborg tok normal skolegang, men etter det måtte hun raskt ut i arbeid. Som 20-åring hadde hun fått arbeid hos ei utflytta Tysværdame, som var gift med en mann fra Kopervik på Karmøy. De het Torun (Taaren) og Ingebreth Larsen og bodde i Hovedgata 102A i Kopervik. Her var Ingebreth handelsmann og baker. Under folketellingen i 1875 hadde Torun og Ingebreth seks barn. Torborg og ei annen jente var tjenestepiker. I tillegg hadde de ansatt ei butikkjomfru, to bakergutter og en bakersvenn.

Kopervik (foto Lokalhistorie Rogaland FB)

I Kopervik traff Torborg Sandvik en sju år eldre notbas som hun giftet seg med 7. juni 1877. Han het Hans Jakob Svendsen Skaar. Torborg og Hans Jakob slo seg ned i Strandgaten 19 i Kopervik. Etter hvert kom barna på rekke og rad, i alt seks stykker. Torborg døde 13. desember 1923 og ble 68 år gammel, mens Hans Jakob levde til 1936 og var 89 år gammel.

Fra Kopervik (Bilder: Lokalhistorie Rogaland FB)

Barna deres var først Svend Magnus (1878-1923), som var sjømann. Han ble gift med Dorthea Mydland. De fikk to sønner, Hans Jacob Skaar Svensen og Sven Magnus Svensen. Nummer to i barneflokken til Torborg og Hans Jakob het Tyri Josefine (f.1880). Hun ble gift med apoteker Henrik Bernhard Pedersen. Tyri Josefine og Henrik Bernhard fikk barna Berit (f.1905), Ståle Andreas (f.1907), Hans Jacob Skaar (1908-1946), Tor (f.1910), Tyra (f.1912), Henrik (1917-1944) og Åsta (f.1919).

Barn nummer tre het Marta Kristine og ble født i 1882. Hun ble gift med verftseier Sigvart Johan Reinertsen fra Kopervik. De hadde tre barn: Trygve (f.1908) som emigrerte til New York, Torlaug Henriette (f.1919) og Bergliot Sofie (f.1921). Nummer fire i rekken var Erikka Elisabeth født i 1886, som var enslig forretningsdrivende i New York.

Det femte barnet ble en sønn som fikk navnet John Sandvik. Han ble født i 1890 og ble gift med Frida Sørensen. De hadde to døtre, Torborg (f.1923) og Eli Dagmar (f.1925). Siste barnet til Torborg og Hans Jakob fikk navnet Henriette, og var som sin søster Erikka, forretningsdrivende i New York.

Fra Kopervik (Bilder: Lokalhistorie Rogaland FB

Oline Stølen

Oline var nummer tre av søsknene fra Sandvik. Hun ble født 3. april 1857. Som sin søster Torborg, fikk hun arbeid i Kopervik etter endt skolegang. Her traff hun en ett år eldre gutt fra garden Stølen på Nordstokke utenfor Kopervik. Han het Andreas Villumsen Stølen og var sjømann. Senere overtok han heimegarden Stølen. Oline og Andreas ble gift 15. desember 1881. De fikk to barn sammen, Hilda Karoline i 1882 og Tøri i 1883 (død 1893). Tre måneder etter at Tøri ble født, døde mor Oline, 29. mars 1884. Hun var blitt syk av nervefeber, det som vi i dag kaller tyfoidfeber.

Andreas giftet seg på ny i 1888 med Anne Gurine Knudsdatter. De fikk fem barn, hvorav tre døde som små. Sønnen Vilhelm (f.1892) ble gift med Olava Kristine Nilsen, mens Karl Magnus (f.1896) overtok Stølen etter faren. Andreas døde 11. juli 1939, 83 år gammel.

Oline og Andreas sin datter Hilda Karoline ble gift med Torbjørn Sivertson Rundhaug fra Nordstokke ved Kopervik. Hilda Karoline ble født 25. september 1882, mens Torbjørn var et halvt år yngre. Torbjørn overtok Rundhaug etter sine foreldre, og han var i tillegg fisker. Han hadde vært en tur i Amerika i 1900, men returnerte til Norge samme år. De fikk fem barn. Sivert (f.1907), Andreas (f.1910 og døde som liten), Magnus (1917-1917) og Magnus (f.1920).

I tillegg hadde de sønnen Olaf (f.1916) som ble gift med Klara Oline Munthe fra Kopervik. Klara Oline hadde mor fra Kopervik og far fra Finland. Han het opprinnelig Nestor Sannanp Mynttä, men kalte seg i Norge for Nestor Munthe. Klara Oline og Olaf fikk barna Solfrid (f.1943), Turid (f.1946) og Odd Kristian (f.1950)

Johanne Sandvik

Johanne Sandvik

Den yngste av Sandvik-søsknene ble født 9. mars 1860 og døpt Johanne ni dager senere. Hun ble gift med Jørgen Larsen Søvik og overtok heimegarden til Johanne De er mine oldeforeldre og behørig omtalt i andre artikler på denne bloggen. Johanne og Jørgen fikk åtte barn, som alle flyttet til Jørpeland. Jørgen døde i 1912 og Johanne solgte garden i 1915 og flyttet til datteren Anna på Jørpeland. Hun døde på Jørpeland 8. januar 1924.

Kilder:

Erik Bakkevig: Erik Eriksen Hesthammer og Eli Jacobsdatter Askelands forfedre og slekt (hefte og tavle)

Nils Dybdahl-Holte: Tysvær gards og ættesoge

Arnvid Lillehammer: Bygdebok for Karmøy I-VI

aftenbladet.no

nb.no

digitalarkivet.no