Fra Nag til Iowa - brødrene Naig

Søskentreff i Stavanger sommeren 1939. 

F.v. Bertel Naig, Serina Seljeskog, Eli Fjelde og Thor Naig

Oldemor Eli Fjelde hadde to brødre i Amerika. Begge var flere ganger i Norge for å besøke slekta i Stavanger og på Jørpeland.

Thor og Bertel vokste opp i fattige kår på husmannsplassen Runnene på Nag i Strand kommune. Foreldrene deres var Malene og Tore Nag. Malene og Tore giftet seg i 1854 og overtok samme året husmannsplassen Runnene etter Tores foreldre. De fikk ni barn, hvorav tre døde som små. En sønn, Marcelius, var sjømann og omkom mens han var til sjøs.

Thore Nag med barna Thor Naig, Eli Fjelde, Serina Seljeskog og Henrik Nag

Thor og Bertel hadde derfor tre søsken i gamlelandet. Det var mi oldemor Eli Fjelde, Serina Seljeskog og Henrik Nag. Søstrene bodde på Jørpeland, mens broren Henrik bodde i Stavanger.

Husmenn på Nag - Om Bertel og Thors foreldre

Thor Naig

Thor ble født 3. september 1856. 26 år gammel bestemte han seg for å utvandre til Amerika og slo seg ned i Marshall county i Iowa. Senere flyttet han til Paullina i O`Brian county, hvor han traff Karen Sigvaldsen fra Rennesøy som han ble gift med i 1887. De hadde en farm ved Primghar.

Familiebilde fra 1939. F.v. Eli og Sigurd Teodor Fjelde, Thor Naig, 

Tormod Fjelde, Irene Fjelde, Serina Seljeskog, Inga Fjelde

 og Tommes Seljeskog. Foran: Eli og Ingrid Fjelde

 

Karen og Thor fikk til sammen seks barn. Den eldste datteren, Mathilda, døde av skarlagensfeber kun 14 år gammel. Nummer to het Sigvart. Han var ungkar og døde i 1958, nesten 70 år gammel. De fire neste barna til Karen og Thor ble gift og etterlater seg mange barn og barnebarn. Navnet på disse fire var Clela Meling (f.1891), Sadie Olumbia Meling (f.1893), Tenie Meling (f.1897) og Mavis Mansager (f.1900).

Etter å ha vært bønder i Primghar i 34 år, flyttet familien til Depew i Iowa. Her ble de boende til de døde. Karen døde under et opphold i Norge i 1927 og ble begravet i Norge. Thor døde i 1939, bare få måneder etter at han og broren Bertel var kommet tilbake til Amerika etter et besøk hos slekta i Rogaland.

Minneord om Thor Naig

I ei norsk-amerikansk avis ble det mot slutten av 1939 skrevet noen minneord om Thor. Jeg gjengir disse (litt språklig justert):

«Thor T. Naig døde hastig søndag den 26de november 1939. Han ble begravet ved Primghar, Iowa, efter begravelsesceremonier både i pastor Gaards kall her i Cylinder, og pastor Lees kall i Primghar.

Thor var født på Nag i Strand, Stavanger, Norge, den 3die september 1856 av foreldre Thore og Mallen Nag. I 1882 kom han til Marshall county, Iowa, hvor han var nogen år. Sener flyttet han til Paullina, O`Brien county, hvor han i september 1887 blev gift med Karen Sigvaldsen fra Rennesøy, Stavanger.

De bodde efterpå på farmen deres ved Primghar i 34 år. Derfra flyttet de til Depew, Iowa, hvor han bodde til sin død. Hans hustru døde under et besøk i Norge 2. november 1927. En datter døde også i Primghar, 14 år gammel.

De var 9 i Thors søskenflokk, hvorav bare 2 søstre i Norge og hans bror Bertel her i Cylinder er igjen. Den avdøde efterlater seg også 5 barn: Sigvart og Mrs. Sadie Meling, Cylinder Iowa; Mrs. Clela Meling, Japer Minnesota; Mrs. Tenie Meling, Nevere, Minnesota; og Mrs. Mavis Mannsager, Hallandale, Minnesota. Dessuten 14 barnebarn og 2 barnebarns barn.

Samme motiv, men her er Bertels kone Jossi kommet med.

 

Med Thor er nok en av de staute pionerskikkelser vandret bort. Det tynnes i rekkerne. Og snart sitter vi igjen med bare minnerne av disse banebrytende menn, som bygget landet. Thor var en av de stille i landet, -der var intet bråk eller bram med ham. Men under det stille vesen, luet der et dypt og følsomt sinn, som jeg hadde anledning å komme i berøring med i stille stunder på tomannshånd.

Og ennskjønt han var en loyal borger, så hadde han dog alltid Norge i tankerne. I de siste år levde han så å si på disse kjære barndoms- og ungdomsminner fra gamlelandet. Han gjorde også flere reiser hjem, -siste gang i sommer sammen med sin bror Bertel.

Det var også under et av disse besøk i Norge at han mistet sin kjære hustru, - mon om det ikke var hennes grav i Mor Norges skjød som drog ham mest? Kanskje han ville hvile på samme plett? Men han kom tilbake også denne gang. – Bare for å leve 2-3 måneder.

Hos oss som kjente ham vil minnet om Thor leve lenge, - hans slekt og barneflokken, glemmer ham nok ikke.

Kjemp for alt hvad du har kjært;

Dø om så det gjeller.

Da er livet ei så svært,

Døden ikke heller.»

Avskjed med Stavangerfjord. Nr.1 fra høyre er Serina Seljeskog, 

nr.2 er Marie Bredal,nr.3 er Taletta Dalane og nr.4 er Jossi Naig. 

Mannen med hatt er Karl Susort, en som hadde arbeidet på garden

 til Jossi etter at hun ble enke første gang. De fire til venstre er ukjent.

 

Siste tur til Strand

Som vi ser av minneordet, var Thor flere ganger på besøk i gamlelandet. Dette gjaldt nok også broren Bertel. Siste gang de var på besøk hos slekta på Jørpeland var sommeren 1939. Da var Thor 83 år gammel. Det var uro i verden på grunn av Hitlers krigshissing, men brødrenes heimlengsel var likevel så stor at de la i vei over Atlanterhavet. Bertel hadde med seg kona Jossi.

F.v. Tomas og Inga Fjelde, Bertel Naig, Irene og Sigurd Teodor Fjelde.

Foran: Marton og Sverre Fjelde

 

Heime i Rogaland var den nære familien til brødrene Naig krympet inn. Broren Henrik Nag og kona hans var døde, så det var kun to søstre igjen som levde. Det var Serina Seljeskog, som var barnløs og Eli Fjelde. Eli hadde mange barn og barnebarn i 1939. Husmannsplassen Runnene på Nag der brødrene vokste opp, var avviklet. Brødrene bodde antakelig hos Serina og mannen Tommes på Barka. Eli hadde bare et kammers hos en av sønnene, og hadde derfor liten plass til å ta imot overnattingsgjester.

Kirken i Cylinder hvor Bertel Naig var engasjert, 

blant annet som eldste i menigheten.

Bertel Naig

Bertel ble født på Runnene på Nag som den yngste av ni søsken. Han så dagens lys 31. desember 1867. Bertel gjorde som broren Thor, og emigrerte til Amerika. Han dro til Norway i Benton conty, Iowa i 1889.

Bertel Naig våren 1939

 

Året etter kom ei ett år yngre jente fra Tau til Benton county Iowa. Denne jenta het Johanne Torgersen Tau (Tow), og reiste til Amerika sammen med sin 16 år gamle bror Thorvald. 25. mars 1893 giftet Betel Naig og Johanne Tow seg. De slo seg ned i Palo Alto county i 1895. Johanne hadde flere søsken som var igjen i Rogaland, blant andre Berta som ble gift med Ole Pedersen og bosatt på Tau (se bilde), og Emelie som ble gift med Edvard Christian Tungland og bosatt i Stavanger.

Bertel Naig sin farm i Clinder Iowa i 2018.Bildet er hentet fra

 Bertels oldebarn Mike sin heimeside. Mike driver garden nå.

I Stavanger Aftenblad i 1907, sto det ifølge Martin Nag følgende notis om Bertel: «Bertel Nag, boende 1 eng. mil vest av Deprew, blev midt i vårånnen skamferet av en olm okse, som tog på ham, hadde ikke Torbjørn Tompsen fra Hjelmeland pr. Stavanger været i nærhed, hadde kanskje Nag blit dræpt. Han undslap ved at få sit ene knæ brukket, men det var vist nok, for der er store smerter med en brukket fod – han lå til sengs i ugevis, men er nu oppe og går ude rundt, med spjelket fod. B. Nag er udvandret ifra Nag pr. Stavanger, hans forældre lever endnu hjemme på Nag.»

Johanne og Bertel Naig og de elleve barna

 

Johanne og Bertel fikk hele elleve barn. De heter Matti (f.1896), Theodor (f.1897), Elmer (f.1898), Mabel (f.1901), Emma (f.1902), Thom (f.1903), Berger (f.1904), Genevieve (f.1907), Carl (f.1909 d.1925), Torger (f.1910) og Selma (f.1913). Bertel og Johanne var bønder. 11. september 1928 døde Johanne, ett par måneder før hun ville blitt 60 år.

Josie Naigs spennende historie - For sen til Titanic

I 1930 giftet Bertel seg på ny med Gidske «Josie» Handeland fra Sauda. Brudgommen var 62 år, mens bruden var 35. Josie kom til Amerika i 1912. Hun skulle reist med Titanic, men kom for sent fram til England fra Stavanger. I Amerika ble hun gift med tysværbuen Edward Peterson og de bosatte seg i Depew. De fikk fire barn i perioden 1917-1923. De heter: Peter Sigvald (f.1917), Ester Jeanette (f.1919), Marvin Milfred (f.1922) og Clara (f.1923 d.1926). Edward døde i 1924.

Josi og Bertel Naig og deres fire barn.

 

Det var dermed en 11 barns far (10 levde) som giftet seg med ei firebarns mor (tre levde) i 1930. Da skulle en kanskje tro at det ikke ville bli særlig flere barn. Men slik gikk det ikke. Bertel og Josie fikk fire barn sammen. Den siste ble født det året faren ble 68 år. Barna heter: Berta Josephine (f.1930), Berger Clarence (f.1931), Joseph Benjamin (f.1933) og Silas (f.1935).

Etter at Bertel kom heim fra Norge siste gang i 1939, levde han enda i 11 år. Han døde 15. oktober 1950. Den eneste gjenlevende av søsknene, Serina på Jørpeland, satte inn dødsannonse i Stavanger Aftenblad 28. oktober samme år. Josie levde til 1958.

Aftenbladet 28.10.1950

Minneord Silas Naig

Bertel sin yngste sønn, Silas, døde i januar 2011, 75 år gammel. I Emmetsburg News sto følgende minneord i juni samme år (google translate):

«En minnegudstjeneste for Silas Naig avholdes lørdag 25 juni, 10:30 på St. Johns Lutheran Sør Cemetery nær Depew. Pastor Judy Depue vil forrette.

Silas gikk bort lørdag 1 januar, 2011 i Evans, GA. Silas Naig, sønn av Bertel og Josie (Handeland) Naig ble født 18 juli 1935 på en gård i nærheten Depew. Han ble døpt og konfirmert ved St. Johns Lutheran i Depew og gikk på Vernon Township County skole i Palo Alto County. Han ble uteksaminert fra Emmetsburg High School og gikk på Emmetsburg Jr College for ett år.

Et av de siste bildene av Bertel Naig, sammen med noen av barna.

Silas kom inn i United States Air Force og var der i tre år, stasjonert i England, Nord-Afrika og Tyskland. Han jobbet sammen med sin bror, Berger, i Pennsylvania for en kort tid. Senere ble han med sine fettere i Seattle i kommersiell kongekrabbe og laksefiske på Kodiak og Adak, AK i Aleutene.

Han giftet seg med Paula Mitchell i 1978. I de senere årene, bodde han i Honolulu og engasjert i kommersiell tunfisk fiske. Han etterlater seg sønnen, Silas Monroe Naig, Las Vegas, NV, og datteren, Anna Naig, Evans, GA; søsteren, Bertha (Sam) Johnson fra Ringsted, broren Berger (Dorothy) Naig, Fairmont, MN, og svigerinne Darlene Naig, fra Emmetsburg, samt mange nieser, nevøer og søskenbarn.

Bertel Nags svigerinne Berta Pedersen (søster til Johanne Tow),

 hennes mann Ole og deres storfamilie

Hans nære som er døde: Bror Joe. Halvbrødre: Pete og Marvin Peterson, Elmer, Ted, Tom, Berger, Carl, og Torger Naig og halvsøstre: Esther Egland, Mattie Gjerde, Mabel Juhl, Emma Tow, Genevieve Christianson og Selma Egland.»

Kilder:

Marjorie Naig Jensen: Our Norwegian roots

Martin Nag: Hefter (1986, 1989, 1990)

Jan Alsvik: Folk i Strand
O. M. Nordli: Norsk Lutherske Menigheter i Amerika 1843-1916

Emmetsburg News

Diverse nettsider

Kriminell prestesønn på Fiskå

Fra Fiskå 1905

Peder Stud var prest i Strand i perioden fra ca. 1595-1616. En av hans sønner ble bonde på Fiskå og har satt spor etter seg i mange rettsprotokoller.

Peder Stud var en av de første lutherske prestene i Strand. Peder ble født ca. 1550. Hvor han ble født vites ikke, men han er nevnt i Suldal i 1579. Han ble prest i Strand en gang etter 1593.

Peder var gift og hadde fire barn da han kom til Strand. Hvem han var gift med er ukjent, men kona døde like etter at familien kom til Strand. Peder giftet seg på ny med den minst 30 år yngre og 18 år gamle Marta Thorsdatter Tjentland i 1598. Med den nye kona fikk han seks barn. Gjennom røttene til morfar Tomas Fjelde, stammer jeg fra to av disse barna til Peder. Disse barna var Samuel, som giftet seg til Fiskå, og ei datter som giftet seg til Heggheim. Etter at Peder døde, giftet Marta seg med Tord Tordsen, som var kapellan under Peder, og fikk to barn med han.

Strand kirke

Samuel Pedersen

I 1603 ble Peder Stud sitt sjuende barn født på prestegarden på Strand. De to eldste av Peders barn var allerede flyttet ut av heimen da Samuel ble født, men han han hadde likevel fire storesøsken å bryne seg på.

Vi vet ikke noe om Samuels barndom, men møter han i rettsprotokollene for første gang da han var blitt 22 år i 1625. Da ble han dømt av retten til å betale ei bot fordi han «laa med et løst quindfolk».

Senere samme år ble han stevnet på ny, denne gang av Kristoffer Grødem. Samuel hadde fridd til Kristoffer sin søster Marta, og de hadde avtalt å inngå ekteskap. Før de kom så langt, krenket Samuel Marta, og hun ble gravid. Da fikk Samuel kalde føtter, og slo opp med Marta. Far til Marta og Kristoffer var på det tidspunkt død, så da Samuel ble dømt, måtte han betale 40 riksdaler i bot og oppreisning til Kristoffer.

Saken mellom Marta og Samuel fortsatt imidlertid etter dette. I mars 1627 måtte han igjen møte i retten. Marta hadde da fått barnet, og i retten lovet Samuel å gifte seg med Marta og ta ansvaret både for henne og barnet. Men slik skulle det ikke gå.

I 1630 dukket Samuel opp i retten igjen. Han var nå blitt 27 år og var stevnet for å hatt samleie med to jenter. Den ene av jentene var den tidligere nevnte Marta. For dette forholdet fikk ikke Samuel noen streng straff. Men forholdet til den andre jenta var mer alvorlig. Denne jenta het også Marta og var datter til den første Martas søskenbarn. For å ha samleie med to så nære slektninger, var det på den tid dødsstraff som var den strengeste straffen.

Fra Fiskå 1886

Samuel forsvarte seg med at han ikke visst om at de to Marta-er var i slekt. Saken kom opp igjen på tinget i Årdal i desember 1632 og på Idse to dager etter tinget i Årdal. På begge disse ting førte Samuel mange vitner som bekreftet at slektskapet mellom Marta og Marta var ukjent. Det ser ut til at Samuel slapp med skrekken, og noe giftermål ble det ikke med noen av Marta-ene.

Gift i 1640

Samuel ble 37 år før han endelig ble gift. Bruden som han kom til å dele resten av livet sammen med, het Anna Josefsdatter Fiskå. Hun var ti år yngre enn Samuel, og hadde vokst opp på Ytre Fiskå. Anna og Samuel var leilendinger på om lag 1/3 av garden, mens Annas far brukte resten. Senere overtok Anna og Samuel hele gården, som også ble kalt Fiskåneset (br.1). De fikk tre barn sammen, Margrete som ble gift til Holta, Peder som overtok garden etter foreldrene og Marta.

Fiskå

Nye rettssaker

Samuels møte med rettsvesenet tok ikke slutt om han ble gift. I 1641 stevnet han selv en Taurabu for retten. Knut Tau hadde nemlig knivstukket den nygifte Samuel, og Samuel krevde Knut dømt. Samuel var så hardt skadd at han måtte til Stavanger for å få hjelp. Her fikk han behandling hos Frands Badscher og måtte betale sju riksdaler for hjelpa. I tillegg hadde han utgifter for kost og losji, mens han var i Stavanger. Knut ble dømt til å dekke alle Samuels utgifter. I tillegg ble han ilagt ei bot til kongen.

Så gikk det seks nye år. Samuel var blitt trebarnsfar, men temperamentet hadde han ikke klart å få kontroll på. På tinget i 1647 var Samuel stevnet av naboen Peder Grødem. Forseelsen var kanskje ikke så stor, men Samuel ble dømt for «Ørefygen han gaf Peder Grødimb». I 1658 fikk Samuel nok en gang ei bot. Denne gang ble han dømt for å ha såret Johannes Krogevold i handa med en kniv.

I 1658 ble Samuel sin sønn Peder, innkalt til soldattjeneste. Samuel nektet Peder å møte, og ble dermed stevnet for retten. Her forklarte han at han mente at Peder var alt for ung til å møte som soldat. Peder var 15 år på det tidspunktet. Han «var et lidet barn och Iche den tid haffde Veret til Sacramentet», forklarte Samuel. Videre sa han at Peder var tjener hos lensmann Holger Riskedal, og han hadde ikke fått beskjed om å møte. Samuel fikk bot for å ha holdt sønnen borte fra soldattjenesten.

Fiskå

I mars 1659 måtte Samuel møte på tinget på ny for samme sak. Da forklarte han at Peder hadde hugget seg i handa og ikke kunne møte til tjeneste. Tinget forlangte at Peder skulle møte på neste ting i juni 1659, men heller ikke da møtte Peder sammen med faren. På neste ting i november, tilbød Samuel seg å reise i militærtjenesten istedenfor sønnen. Om retten ikke godtok det, kunne han sende drengen Ole Eriksen. Fogden ville helst at Peder selv skulle gjøre soldattjenesten, men lovet å undersøke saken med lensherren. Hva som så skjedde, vet vi ikke. Rettsdokumentene er etter dette tause om saken.

Stavanger 1851 (tegning: erlingjensen.net)

Den siste gangen vi hører fra Samuel Fiskå, var han innkalt som vitne i en rettsak i Årdal. Saken gjaldt fisket i Mælsosen i Årdal. En Samuel Olsen hadde vært i tjeneste hos Siri Mæle i Årdal og var stevnet for retten for å ha skremt fisken i elva. Samuel Fiskå hadde opplysninger å bidra med om saken. Han kunne fortelle at han og Asbjørn Heggheim hadde vært på markedet i Stavanger. På vei heim gikk de innom Gunnar på Kuholmen og drakk ei kanne med øl. På samme sted satt Samuel Olsen og pratet med Ole Østerhus fra Årdal. Samuel Olsen fortalte da at han og andre på Mæle hadde kastet torv og mold i elva for å skremme fisken.

Samuel blir lagrettemann

Alle rettsakene Samuel var innblandet i, ser ikke ut til å ha svekket tilliten hans i bygda. I perioden fra 1658 og fram til sin død noe etter 1667, var han selv dommer på flere ting. I 1664 var han med å skrive under på manntallet for Årdal skipreide på kongsgarden i Stavanger. I 1666 var han også med på skatteinnkrevingen.

Samuels kone Anna ble ei gammel kone. Hun levde til 1705, og var altså 95 år gammel da hun døde. Garden har senere gått i arv i slekta helt fram til vår tid. Siste ledd i rekka som er oppgitt i Alsviks «Folk i Strand» er Sigrid og Ole Fiskå, som fikk datteren Olga Sigrid i 1958.

Kilder:

Jan Alsvik: Folk i Strand

Jørgen Søvik og hans to barn

Anna Maria og Garman Gabrielsen. 

Anna Maria var barnebarn av Jørgen N. Søvik 

(foto: Kenneth Stokka MyHeritage)

Jørgen Nilsen Søvik var bonde på Søvik i Tysvær. Han var gift to ganger og hadde ett barn med den siste kona og et barn utenom ekteskapet før han ble gift. Hans etterkommere ble spredd blant annet til Sandvik ved Kårstø, Stavanger og Jørpeland.

I denne artikkelen vil jeg se litt på etterkommerne etter sønnen til Jørgen. Datterens etterkommere er blant andre min oldefar Jørgen Sandvik og hans familie. Denne greina av slekta har jeg skrevet om i tidligere artikler.

Fra Søvik. (foto wideroe)

Her kan du lese mer om Anna Jørgensdatters etterkommere

Søvik garden

Søvik er den sørligste vika i Grindefjorden, mellom Aksdal og Skjoldastraumen i Tysvær kommune. Presteskyssen fra Skjold til anneks-kiken i Tysvær gikk med båt fra Skjold til Søvik og derfra over land til Tysværvåg.

Hele eller deler av garden var underlagt presten i Skjold fra gammelt av, men prestens del ble kjøpt av Jørgen i 1838. I 1668 ble de to Søvik-gardene samlet til ett bruk, og var et bruk fram til 1803 da de igjen ble delt i to. Senere ble gården delt i enda flere enheter. Det har bodd mine slektninger på garden i perioden 1668-1884.

Oldemor Johanne Sandvik, gift med Jørgen Sandvik f.Søvik

Johanne og Jørgen Sandviks etterkommere

Jørgen i 400 år

I denne delen av mi slekt har Jørgen vært et ofte brukt fornavn. Første gang jeg finner navnet er på Digranes i Sørfjorden, mellom Odda og Utne. Jørgen Digranes ble født i 1631 og var bonde og lensmann. Jørgen sin datter Halldis kalte opp en av sine sønner etter faren. Han het Jørgen Knutson Hjødlo, ble født i 1705 og døde i 1772. Han bodde i Hjøllo i Odda.

Jørgen på Hjøllo fikk en sønn i 1746 som han også kalte Jørgen. Jørgen Jørgensen Topnes slo seg ned som bonde på Topnes i Nedstrand. Jørgen Topnes sin datter Elsa ble gift med Nils Søvik i 1806. De ble foreldre til hovedpersonen i denne artikkelen, Jørgen Nilsen Søvik.

Etter dette har Jørgen-navnet gått igjen i slektene etter de to barna til Jørgen Søvik. I mi grein som går gjennom Jørgens datter Anna, er det mange som heter Jørgen. De to første barna til Anna Søvik, ble kalt Jørgen. Begge døde bare få dager etter fødselen. Også det tredje barnet ble kalt Jørgen. Han vokste opp og ble min oldefar, Jørgen Sandvik.

Oldefar Jørgen fikk mange barn. En av sønnene fikk navnet etter faren, Jørgen Jørgensen Sandvik. To av barnebarna fikk navn etter bestefar Jørgen, Jørgen Hersdal og Jørgen Larsen Sandvik. I neste generasjon er det ingen nye Jørgen-er, men oldefar Jørgen har minst tre tipp oldebarn som bærer hans navn, Odd Jørgen Sandvik, Jørgen Sandvik (min brorsønn) og Ole Jørgen Hersdal.

Siste blad Jørgen - Jørgen Sandvik, min brørsønn

Jørgen Nilsson Søvik

Jørgen Nilsen Søvik ble født i 1807 på Søvik. Han overtok garden, Søvik g.nr.100 br.nr.1, etter sine foreldre. Da han var 18 år, fikk han en sønn utenfor ekteskapet. Det var Karina Nilsdatter som var guttens mor, og de kalte han Jørgen etter faren.

I 1828 ble Jørgen N. Søvik gift med Anna Ivarsdatter Ulvebene fra Vikebygd. Anna døde allerede i 1830, og i 1832 giftet han seg på ny med Inga Rasmusdatter Tveit. Med henne fikk han datteren Anna i 1833. Anna ble gift med Lars Knutsen Kyrkjeteig fra Skjold. De overtok Søvik etter hennes foreldre, men måtte selge på tvangsauksjon i 1884 og flyttet til husmannsplassen Sagatreet under Kyrkjeteig i Skjold. Årsaken til at de måtte selge, var at Lars hadde kausjonert for flere og maktet ikke å innfri når kravene kom. I tillegg til garden, måtte også dyra og alt innbo selges, til og med Annas giftering. Anna og Lars var foreldrene til min oldefar Jørgen Sandvik.

Jørgen N. og Inga fikk folge hos svigersønnen Lars og dattera Anna da disse overtok garden. Jørgen døde 14. desember 1876, mens kona Inga levde til 1882.

Tre av Jørgen N. Søvik sine oldebarn, søsknene 

f.v. Lars Sandvik, Tøri Hersdal og Jørgen Sandvik

Jørgen Jørgensen Søvik

Hvordan gikk det så med sønnen til Jørgen N. Søvik, som ble født utenom ekteskapet i 1825? Han ble gift med Brita Kristina Larsdatter fra Tysvær. De bodde først som bønder på Søvik bruk 4 fra 1841, men flyttet til Stavanger i 1856. I Stavanger var Jørgen «arbeidsmann og jordabeider» i 1865 og «arbeidsmann for byen» i 1885. Dette ville vi kanskje kalt bygartner i dag.

Brita og Jørgen leide hus av L.W. Hansen i 1865. Da delte de bolig med Tønnes Gundersen  fra Fjotland og kona Christine Nilsdatter fra Lund. Hvor dette huset var, vet jeg ikke. Men huset var ifølge folketellingen i «Stavanger kjøpstad. Domkirkens og St. Petri menighet». 20 år senere var det ny folketelling i Stavanger. Da delte Brita og Jørgen hus med svigersønnen, kjøpmann Garman Gabrielsen og deres datter Anna Maria. Brita og Jørgen bodde i andre etasje, mens Anna Maria og Garman bodde i første etasje.

Mens Brita og Jørgen bodde i Søvik, fikk de fem barn. Ett av dem døde som liten. Etter at de flyttet til Stavanger fikk de to nye barn. Jeg vil videre gi en kort oversikt over barna deres og noen av deres etterkommere.

Fra Stavanger Aftenblad 06.11.1916

Rasmus Søvik

Den førstefødte av Brita og Jørgens barn ble født på Søvik i 1847. Han døde allerede året etter, i 1848.

Karsten Lunde. Foto.Geni

Anna Maria Gabrielsen

Nummer to i rekken ble kalt Anna Maria. Hun ble født på Søvik i 1849. I Stavanger traff hun Garman Gabrielsen fra Årsvoll i Høyland. Garman var fire år eldre enn Anna Maria og var kjøpmann av yrke. De fikk sju barn. Eldst var Rakel Marie som ble gift med Ole Enoksen. De bodde i Øvre Strandgate 99. De hadde fem barn. En av dem, Einar, var krigsseiler og omkom da D/S Isbjørn forliste i Den Engelske Kanal 17. desember 1944. Rakel Marie og Ole Enoksens to neste barn var begge ugift, Mikal og Jørgen. Nummer fire, Berte Kristine ble gift med Ole Andersen Gaard fra Talgje og de fikk tre barn, Signe, Georg og Anders.

Nikolai Lunde. Foto Geni

Den femte av Anna Maria og Garmans barn het Gabrielle. Hun ble gift med Nikolai Lunde fra Søgne i Vest Agder, og de fikk seks barn. Lars Garman ble gift med Mary Nesbakken i 1939. De fikk ett barn. Barn nummer to, Astrid var ugift. Barn nummer tre, Karsten var misjonær i Kina og Madagaskar for NMS gift med Tora Brandseter, ingen barn. Senere ble han styrer på Diakonhjemmet i Oslo. Barn nummer fire, Ella ble gift med Sigurd Høysæter som fikk sønnen Svein som var pastor i Norkirken i Bergen. Barn nummer fem het Nikolai, som var diakon i St. Johannes kirke Stavanger gift med Karen Elisabeth Omland fem barn. Barn nummer seks var Johan Schrøder. Johan ble gift med Haldis Dagmar Egeland og bosatt i Skudeneshavn, de har tre barn.

Jørgen Gabrielsen. Foto Geni

Barn nummer seks het Karl Severin. Han emigrerte til Chicago hvor han ble gift og fikk ei datter, Mignon Astrid Nelson. Datteren bodde i San Bernadino i California. Det siste av barna til Anna Maria og Garman het Magda Bertina. Hun var kontorist i Stavanger og ugift.

Marta Karina Jørgensen

Nummer tre i rekken ble kalt Marta Karina. Hun ble født i 1851. Jeg har ikke funnet ut noe mer om henne enn at hun var «sypige» i 1885 og bodde i heimen hos foreldrene.

DS Isbjørn

Brita Olina Jørgensen

Brita Oline var navnet på det fjerde barnet til Brita og Jørgen. Hun ble gift med Rasmus Hansen og andre gang med Anders Andersen Hetland. Noe mer vet jeg ikke om henne.

Marta Kristina Jørgensen

Brita og Jørgen gav barn nummer fem navnet Marta Kristina. Om henne vet jeg ikke noe.

Johan Lauritz Jørgensen

Johan Lauritz var barn nummer seks i rekken. Som 19-åring mønstret han på båt i utenriksfart, og var sjømann fram til 1895. De to siste årene var han på båten «Rask» som gikk mellom Stavanger og England.

Aftenbladet 30.08.1929

Rasmus Jørgensen

Sistemann fikk navnet Rasmus. Han var ungkar. I 1910 var han tekstilarbeider. Han bodde da i loftsleiligheten i Øvre Strandgate 99 og betalte ei husleie på kr.180,- per år.

Aftenbladet 20.04.1939

Kilder:

Nils Olav Østrem: Skjold gard og ætt 1-2

Nils Olav Østrem: Tysvær gard og ætt 4-5
Bjørg Lunde Rugland: Slekta fra Lunde på Hundvåg

Aftenbladet.no

Digitalarkivet

Ingeborg Vinge – fra Sokndal til Skien

Gaudland (foto: stf.no)

Ingeborg Andreasdatter Gaudland Vinge levde det meste av livet sitt i Sokndal. Men mot slutten av livet flyttet hun til Østlandet sammen med tre av sine voksne barn.

Det er begravelse i Skiens mektige kirke 16. juli 1884. Det er midtsommer, og i kirken er det kun samlet elleve familiemedlemmer og noen få andre. Det er gamleprosten Andreas Hauge som forretter. Han er sønn av den kjente vekkelsespredikanten Hans Nielsen Hauge og er selv en kjent kristenleder i Norge. På en av benkene sitter ei gammel dame, prestens svigermor Gustava Kielland.  Gustava er blant annet kjent for å ha stiftet Norges første kvinneforening og for å ha forfattet sangen «O, jul med din glede».

Gustava hadde ekstra grunn til å møte opp i denne begravelsen til ei ukjent kvinne fra Sokndal. Hun hadde vært gift med den kjente presten Gabriel Kirsebom Kielland som hadde røttene sine fra denne kommunen i Sør-Rogaland.

Det var Ingeborg Vinge som ble stett til hvile denne sommerdagen. Hun hadde kommet til Follestad i Skien for kun ett år siden, sammen med sønnen Johannes og hans familie, dattera Grete og hennes to barn og ungkarssønnen Andreas. Ikke lenge etter ankomst til Skien ble gamlemor Ingeborg syk. Hun fikk koldbrann og døde en smertefull død 12. juli 1884. Den lille familien hadde liten omgangskrets og ingen familie i Skien, noe som førte til en nesten tom kirke i begravelsen.

Skien kirke (foto: norgefoto.org)

Gaudland

Slik ser jeg for meg avslutningen av Ingeborg Andreasdatter Vinge sitt liv, men historien hennes starter på garden Gaudland i Sokndal. Gaudland er en liten fjellgard mellom Heskestad og Hauge i Dalane. Garden ble også kalt Gauteland, og er nå fraflyttet.

7. desember 1810 ble det feiret bryllup på Gaudland. 30 år gamle Andreas Olsen Gaudland ble gift med den to år yngre Serine Johannesdatter Regedal. Serine og Andreas overtok Anders sin heimegard på Gaudland, gardsnummer 96. To år etter bryllupet fikk de sin førstefødte, dattera Ingeborg. De fikk kun to barn. Den andre var en sønn som de kalte for Ole og han ble født i 1815. To måneder etter at Ole ble født, døde mor Serine. Far Andreas levde til 1836.

Ingeborg ble født i et av de største nødsårene i Norge. Avlingene over hele landet slo feil, og utenriks var Danmark/Norge i allianse med Napoleon. Folk sultet, og nøden rammet nok også det lille småbruket på Gaudland. Men både Ingeborg og Ole vokste opp og fikk egne familier. Ole overtok heimebruket på Gaudland, mens Ingeborg flyttet noen hundre meter i nordvestlig retning. Ole ble gift med Elisabeth Sørensdatter Immerstein. De overtok Gaudland og fikk sju barn, hvorav seks vokste opp. Fire av barna dro til Amerika, ei datter flyttet til Egersund, mens ei datter ble gift og bosatt på Immerstein.

Gamlehuset på Vinge

Vinge

Det er mange små gardsbruk på heia mellom Helleland, Heskestad og Hauge i Dalane. Nabobruket til Gaudland i nordvest heter Vinge. Det er også kalt Vinje og Winge. I 1807 ble det født en gutt på Vinge. Han het Jakob Lorents og var sønn nummer to til Lars Mikkelssen Vinje og Guri Jakobsdatter fra Indre Evje. Den eldste sønnen het Mikkel og var to år eldre en Jakob.

Det var Jakob som ble først gift av brødrene. I 1835 ble han gift med nabojenta Ingeborg fra Gaudland. Jakob var da 28 år, mens Ingeborg var 23. To år etter Ingeborg og Jakob, ble også Mikkel gift, og begge brødrene slo seg ned på Vinge. En liten gard skulle nå fø to familier. Jakob måtte derfor ta seg noe arbeid utenom garden, og han arbeidet da som tømmermann.

Som normalt på denne tiden, kom det etter hvert mange barn i familiene på Vinge. Den første hos Ingeborg og Jakob het Andreas og ble født i 1836. Nummer to ble ei jente, og hun ble kalt Serine etter Ingeborg si mor og hun ble født i 1838. Neste i rekken var Grete i 1841, deretter Lars i 1843, Johannes i 1846 og til slutt Karen Gjertine i 1850. Karen ble mi oldemor.

Vinge

Jakob dør og barna flytter ut

1851 ble et sorgens år på Vinge. Både Jakob og faren Lars døde dette året. Lars ble en gammel mann på 73 år, mens Jakob derimot ble kun 44 år. Igjen satt kona Ingeborg på 39, med seks barn i alderen ett til 16 år. På den tid var et slikt dødsfall en katastrofe i tillegg til sorgen. Kanskje var det noe hjelp i at Andreas var blitt 16 år og kunne hjelpe til både på garden og med ekstraarbeid utenom garden.

Familien ble boende på Vinge, men barna måtte ut i arbeid så snart de var store nok til det. Den første av barna som stiftet egen familie var Serine. Hun ble gift med Reinert Pedersen fra Egersund i 1863. Reinert drev eget fargeri i kjelleren i huset hvor han og Serine bodde. Eldste sønn Andreas fikk etter hvert arbeid i de kjente gruvene i Blåfjell i Sokndal. Grete fikk tjenestejobb hos faster Gunhild i Bjerkreim. Gunhild var gift med ordfører, lensmann og bonde Tønnes Bjerkreim.

Lars var den første tiden dreng på en gard i Helleland, men ble senere baker i Egersund. Han ble i 1868 gift med Martine Pedersdatter Øvre Løvås. Også Johannes fikk jobb i Blåfjell. Han arbeidet som smed i gruvene. Yngstedatter Karen gikk i søster Grete sine fotspor, og fikk etter hvert arbeid på garden til faster Gunhild i Bjerkreim.

Sogndalstran (foto:dehistoriske.no)

Til Sogndalstrand

I 1870 var Ingeborg blitt 58 år. Alle barna var flyttet ut, og det var tid for å avvikle på Vinge. Sønnen Johannes ble gift med Teodora Tollefsdatter Vindbirkeland fra Birkeland i Egersund dette året, og de slo seg ned som husmenn på Løvås i Sokndal. Andreas og Grete var flyttet til anleggsbrakkene på Blåfjell, og hadde arbeid i forbindelse med gruvene. Sønnen Lars flyttet fra Egersund i 1868 og endte opp på Sogndalstrand hvor han fortsatte som baker med handelsbrev. Det ble bestemt at mor Ingeborg skulle flytte inn hos Lars og hans familie, mens minstedatter Karen antakelig var på plass i Bjerkreim på det tidspunktet.

Etter at Ingeborg flyttet til Strannen, som Sogndalstrand ble kalt lokalt, opplevde familien to vonde hendelser. I 1871 ventet Teodora og Johannes familieforøkelse. Det viste seg at det var tvillinger, og kun den ene overlevde fødselen. Teodora døde også, enten i fødselen eller like etter. Johannes flyttet etter dette til søsknene på Blåfjell og fikk jobb i gruvene. Datteren som overlevde, ble plassert i fosterheim hos besteforeldrene i Egersund.

Tre år senere, nærmere bestemt den 24. mars 1874 skjedde det ei sprengningsulykke i Sogndalstrand som kostet Lars livet. Det gikk galt med et mineskudd. En stein fra salven tok feil retning og traff Lars i hode og ryggen, og livet hans sto ikke til å redde. Lars var da 31 år gammel og etterlot seg ei like gammel enke og tre barn i alderen 1-5 år.

Etter dette fikk Ingeborg fortsette å bo i heimen til enka etter Lars og hennes tre små barn. Svigermors hjelp var nok kjærkomment for den unge enka. Men Martine ble ikke alene særlig lenge. Om lag ett par år etter at Lars omkom, giftet hun seg på ny med Lars sin bror Johannes. Johannes flyttet inn i heimen på Sogndalstrand, og han fikk også hjem datteren fra det første ekteskapet.

Tre av Ingeborg sine barnebarn. Døtre av yngstejenta Karen.

F.v. Inga, Guri og Ingeborg Efteland

Oppbrudd mot øst

Ting begynte også å skje med Ingeborg si god voksne datter Grete. I anleggsmiljøet på Blåfjell traff hun en ung svensk gutt som hun ble glad i. Han het Edvard Johannes Ekman og var sju år yngre en Grete. Han var smed av yrke. Edvard Johannes var opprinnelig fra Norrköping noen mil sørvest for Stockholm, men familien hans var flyttet til Borre i Vestfold. Grete ble gravid, og hun og Edvard Johannes bestemte seg for å flytte til Borre og gifte seg der. Bryllupet sto i Nykirke kirke 16. november 1879, og deres førstefødte kom til verden en måned etter bryllupet.

Mye tyder på at Gretes bror Johannes, hans familie og mor Ingeborg flyttet til Borre samtidig med Grete. For Johannes og Martines andre felles barn ble døpt i Nykirke i desember 1879. Johannes var da smed av yrke, som sin svoger Edvard Johannes. Ingeborg sin ugifte sønn, Andreas, var fadder til Gretes barn, så det er sannsynlig at han også ble med på flyttelasset.

Nykirke kirke (foto: horten.kirke.no)

Dermed var Ingeborg og tre av hennes barn blitt østlendinger. Den eldste og den yngste datteren var imidlertid igjen i Rogaland. Serina fikk som nevnt tidlig egen familie i Egersund, mens Karen traff faster Gunhild sitt barnebarn Martin på garden i Bjerkreim. Martin var født utenom ekteskapet av Gunhilds eldste sønn og ei nabojente. Han vokste opp hos mora, men etter endt skolegang arbeidet han på garden til sin far. Karen og Martin ble gift i 1882 og bosatte seg på Efteland i Helleland.

Årsaken til at Ingeborg og de tre barna flyttet til Østlandet kjenner jeg ikke til. Blåfjell gruver ble lagt ned i 1875, og arbeidet med malmen ble avsluttet i 1876. Dermed var søsknene arbeidsledige, noe som kan være en grunn til oppbrudd. Og kanskje har Gretes vordende ektemann skaffet arbeid for Johannes og Andreas på sin heimplass i Borre.

Skien by retning nordover. (foto: telemark.no)

Follestad nede til høyre

Endestasjon i Skien

Oppholdet i Borre ble ikke langt for Ingeborg og hennes familie. I 1882 hadde Johannes og familien flyttet til Porsgrunn, og han hadde fått jobb som lokomotivfører. Ikke lenge etter, flyttet de videre til Skien. Til Skien kom også Grete med sine to barn og Andreas. Om Grete var blitt enke, eller om hun ble skilt, vet jeg ikke, men mannen Edvard Johannes var ikke med til Skien.

Hele storfamilien slo seg ned i bydelen Follestad i Skien. Og her var det altså at mor Ingeborg ble syk og døde etter et langt og krevende liv, 72 år gammel. Begravelsen skjedde som nevnt i Skien kirke 16. juli 1884.

Her kan du lese mer om søsknene fra Vinge

Kilder:

Digitalarkivet.no

Statsarkivet Stavanger

Karsten Alnæs: Historien om Norge

Wikipedia.no

Stein Norem Wisteds Ættesoge for Sokndal

nbl.snl.no

slekt.org/books/skien1886/014kirken.html
Trygve Ege Olsen m.fl.: Fortid og folk på gnr. 93-gnr 109 i Sokndal kommune

Rallaren Robert Karlsen

Stålverket i eldre tid

Robert Marinius Karlsen var en markert personlighet på Jørpeland. Han kom opprinnelig fra Oslo, men flyttet til Jørpeland i 1917.

Robert ble født i Kristiania 29. september 1888. Mye tyder på at han vokste opp i trange kår. Under folketellingen i 1900 bodde Robert og familien i Larviksgaten 10 i Oslo. Faren Laurits Karlsen (f.1862) var Løsarbeider, mens mora Jutta (f.1863) var husmor og avisbud. For avisjobben fikk hun kr.12,-. I tillegg til Robert, hadde Jutta og Laurits barna Ragnhild(f.1886), Otto (f.1891), Aagot (f.1895) og lille Ragnvald (f.1900).

I 1910 var det ny folketelling. Da var familien Karlsen flyttet til Maridalsveien 181. Far Laurits var da registrert som Løsarbeider og anleggsarbeider. Roberts søster Ragnhild var antakelig flyttet ut av heimen. Ragnvald er heller ikke nevnt, noe som kanskje tyder på at han er død. Robert er på dette tidspunktet 22 år, han bor heime og har yrke «stenpukker».

Robert Karlsen med sløyfe

Etter hvert tok Robert ut på anleggsarbeidet landet rundt, og endte opp på Jørpeland. I «Strand bygdebok» skriver Jan Alsvik følgende om Robert Karlsen:

«Robert Karlsen var fødd i Oslo i 1888. Før han kom til Jørpeland i 1917, hadde han vore med på anlegget av Bergensbanen og på utbygginga på Rjukan. På Jørpeland var han med både på tunnelen i Førlandsåsen og dammen i Dalen. Frå Jørpeland gjekk ferda vidare til fleire anlegg, og Robert Karlsen blei etter kvart godt kjent med rallarlivet. Han var også ein tur i kolgruvene på Bjørnøya.

I 1924 slo han seg ned på Jørpeland for godt, han hadde nemleg gifta seg med ei strandajente under første opphaldet i Strand. Robert Karlsen blei seinare godt kjend som emissær i distriktet. Han kunne spela på fleire strenger – alvor og spillopper veksla, og han var eit oppkomme av gode historiar frå rallarliv og arbeidsliv elles.

Robert Karlsen hadde mykje godt å fortelja om den typiske rallaren – dei var hjelpsame, gilde folk. Han var ein forkynnar mange sette stor pris på i Sørbygda, også etter krigen.»

Omtale ved sølvbryllupet.

Aftenbladet 27. mars 1943

Stålverket på Jørpeland startet i 1949 å gi ut et eget bedriftsblad. Her ble det viet mye plass til å formidle stålverkets historie. I den forbindelse ble Robert Karlsen utfordret til å skrive litt om den første tiden han var på bedriften. Her benytter han også anledningen til å fortelle om sin omvendelse. Her er Roberts historie fra nr.2 1954:

«Arbeidsforholdene ved Staalverket var ikke før som nå. Da var det meget arbeidsledighet og permisjon. Det var mange ganger vanskelig, og det så mørkt ut. De som ikke hadde mot til å ta seg ut, gikk og ventet på at det skulle bli bedre. For oss anleggsarbeidere var det alltid litt å gjøre.

På den tiden var det ikke maskinboring. Det var å slå med feiselen på bornakken fra morgen til kveld. Men da skal jeg si det var sang og munterhet. Den som snudde boren sang, mens den andre slo. Det var mange rallarsanger som ble sunget, når vi skulle slå inn et 4 meters hull. Nå skal dere få høre et vers som var godt å slå etter:

Jag var en liten rallare fra Dalane,

Jag kom, jag gick mig halt,

Jag frös og svalt.

Jag lå i lader överalt.

Mine Upplands böner tänker jag

får lön på domens dag.

Ja, dette var rallarlivet før. Man frøs og svalt, det var ikke alltid å gå på roser.

Stålverket. Ukjent tid

En gang vi var permittert på Staalverket, satte kommunen i gang et veiarbeide på Idsal. Vi var 7 mann fra Jørpeland. Vi fikk låne sluppen til Marselius Pedersen til å bo i, og vi laget køyer i lasterommet. Der var det sang og liv. En dag vi tok oss en tur rundt denne øya, fant vi noen store hauger, og så skulle vi se hva dette var. Jo, det var vikinge-graver. Vi ble da enige om at noen av oss skulle legge oss ned i disse gravene for å se hvem som hadde den lengde og bredde som disse vikingene hadde hatt. Den første som prøvde gravene, var Johannes Langeland. Vi måtte alle bøye oss ned for å se om han virkelig fylte ut graven. Jo, vi ble alle enige om at han var av den gamle garden – av vikingeætt. Vi prøvet oss flere, men ingen av oss hadde de målene. Vi ble likevel enige om at vi i alle fall ikke hadde så lite av vikingeblod i oss.

---

Det var året 1926 – som jeg har hugd inn i fjellet – det ble et merkeår for meg. Da fikk jeg mitt åndelige gjennombrudd. Jeg fikk ved Guds lys se, at jeg hadde levet et liv i synd og ugudelighet. Det ble en kamp for meg som ingen kan tenke seg.

Da sa Johannes Langeland til meg: «Du Robert, du er kalt av Gud». Det så mørkt ut for meg, og Rudolf Oftedal sa: «Jeg tror du blir gal.» Men så fikk jeg se Jesus som sonoffer-lammet, som den der døde for ugudelige. Da begynte takken og lovsangen.

Ja, nå har dere fått vite litt av hvert, men størst av alt er det siste.»

80 År 

Fra aftenbladet 27.09.1968

Robert ble gift med Malene Olsdatter Langeland i 1918 og de fikk seks barn. Robert døde i 1969.

(Dette er en bearbeidet utgave av artikkelen "En rallars omvendelse" som jeg publiserte 13.02.2014)

Kilder:

Bedriftsblad for Stavanger Electro Staalverk A.S. 1953-54

Jan Alsvik: Folk i Strand

Jan Alsvik: Strand bygdebok

Aftenbladet.no