Stålverket og Jørpeland

Harald Maaland gav i fjor høst ut ei bok om Stålverket på Jørpeland. Han skildrer bedriftens historie og dens innvirkning på lokalsamfunnet.

Helt siden jeg hørt at boka var underveis, har jeg gledet meg til å lese den. Og jeg ble ikke skuffet. For meg som er vokst opp med duren og røyken fra Stålverket, er det mye kjent å lese, men også mye nytt.

Boka starter med en skildring av Jørpeland før Stålverket ble bygd. Jørpeland var da ei bygd med ca. 450 innbyggere og vi følger utviklingen fram til i dag, hvor Jørpeland er en småby med 7000 innbyggere. En formidabel vekst fra å være ei utkantbygd i kommunen, til å bli kommunesenter med mer enn halvparten av kommunens innbyggere.

Stålverket ble startet av to forretningsmenn fra Stavanger, Thomas Poulsson og Fredrik Jacobsen. Årsaken til at de valgte Jørpeland som sted for å bygge opp en ny bedrift, var tilgangen til elektrisk kraft fra Tunglandselva, ei isfri havn, gode muligheter for tomt og nærhet til Stavanger og Europa.

Anleggsarbeidet startet i 1911 og det første stålet ble produsert 8. mars 1913. Etter det fulgte en periode med veldig vekst for Stålverket, men også med mange nedturer. Det er interessant å lese om hvor mye bedriften engasjerte seg i lokalsamfunnet. Det ble på bedriftens regning bygget mange hus og leiligheter til arbeiderne. Med det fulgte også veier, bruer og tilrettelegging av fritidsaktiviteter. Også her var Stålverket med på finansieringen.

Forfatteren Harald Maaland (foto. aftenbladet.no)

Innflyttingen til Jørpeland ble stor de første ti-årene etter oppstart. Folk kom fra mange ulike bygder i Rogaland og resten av Norge. Det kom innvandrere fra Sverige, Tyskland, Østerrike og flere land i Europa. Jørpeland ble ei internasjonal bygd.

På det meste var det 1159 ansatte på Stålverket. Det var ifølge bok i 1970. I 1977 gikk bedriften konkurs. Da var det ca. 900 ansatte i bedriften. Stålverket kom i gang igjen året etter konkursen med 240 ansatte. Tallet på ansatte økte igjen til 435 i 1990, men avtok så fram mot neste konkurs i 2015. Nye eiere kom til og drev Stålverket i to år, før det ble konkurs for tredje gang. Også denne gang kom nye eiere til, og bedriften eies nå av Rasmus Nordbø fra Fiskå, med røtter fra Tungland, og Randaberg-buen Bjørn Rygg.

I tillegg til mye spennende historie, inneholder også boka mange spennende bilder fra Jørpeland og fra Stålverkets 100-årige historie. Det er også med noen portrett av direktørene ved bedriften og ledere i fagforeningen «Jern og metall».

Arbeider ved Stålverket. Morfar Thomas Fjelde nr.7 fra høyre

Personlige betraktninger

Jeg er selv et «produkt» av Stålverket. Her fikk både farfar og morfar jobb. Far min begynte på «Verket» som 16 åring og arbeidet der til konkursen i desember 1977 og ut oppsigelsestiden våren 1978. Selv hadde jeg sommerjobb på Stålverket de to siste årene før konkursen, på en liten serviceavdeling. Det var en spesiell opplevelse. Arbeidstempoet på bedriften var på den tid labert og enda slakkere på sommeren. Det var nok alt for mange ansatte i forhold til behovet.

Fritt etter hukommelsen var mine arbeidsdager omtrent slik: Vi hadde oppstart om morgenen kl.07.00, og satt og pratet fram til litt over kl.07.30. Da kom formannen, og praten fortsatte til ca.kl.08.30. Etter det begynte vi å samle utstyr for første oppdrag, og kom av gårde litt før kl.09.00. Klokken hadde så vidt passert kl.10.30 da vi begynte å pakke sammen, for å komme tilbake til lokalet hvor vi skulle ha lunch kl.11.00. Vi hadde god tid også ved lunchen og kom sjelden av gårde til nytt oppdrag før nærmere kl.12.30. Arbeidsdagen sluttet kl.15.00, og da brukte vi den siste timen «på brakka» med god drøs.

Stålverket 1913

Jeg hadde trivelige dager på sommerjobben og tjente noe sårt tiltrengte kroner, men det slappe arbeidstempoet brant seg fast i meg. Jeg husker også fortalt fra oppveksten om hvordan arbeidere med litt for stor arbeidslyst, ble trakassert av kollegaer. Dette skjedde ved at arbeidskollegaer stilte seg i ring rundt han som var for ivrig og bare så på han. En lite fin form for mobbing. Kollegaen ble beskyldt for å ødelegge for de andre, ved å ha for høyt arbeidstempo.

Stålverket var en trygg arbeidsplass for de fleste voksne menn på Jørpeland fram mot konkursen i 1977. Det skulle derfor mye til for en vanlig arbeider å gjøre ting som satte han i fare for å miste jobben. Hvordan skulle han da klare å forsørge familien? Dette var et problem for min far på ett spesielt område.

Fagforeningen «Jern og metall» forlangte at alle arbeidere skulle være organisert. Prøvde noen å unngå det, ble de utsatt for mobbing og utfrysning. Medlemskap i «Jern og metall» innebar også støttemedlemskap i Arbeiderpartiet. Dette var vanskelig for far. Far var en kristen og var kritisk til den avkristningslinje dette partiet førte. Ekstra vanskelig ble det da partiet frontet arbeidet med den nye fosterdrapsloven. Så selv om det var mange vanskelige ting med konkursen i 1977, husker jeg at det var en stor lettelse når far kunne si opp medlemskapet i «Jern og metall», og begynne i en bedrift der det ikke var «fagforeningstvang».

Fra kaien på Stålverket

Takk for boka

Maaland sin bok er grundig og interessant. Det er veldig nyttig og viktig å kjenne historien. Boka får med seg det meste som er verd og få med. Det eneste jeg savner er noen kritiske blikk på noe av det jeg har skissert i avsnittet over.

Bildet viser Stålverkets sentrale plass på Jørpeland

Fagforeningsmiljøet var nok langt sterkere i Sauda og Odda enn på Jørpeland. Noe av dette nevnes i bok. Sosialistene fikk ikke så stor oppslutning på Jørpeland som i mange andre lignende industribygder. Likevel er det noe ved denne fagforeningskulturen også på Stålverket som det burde vært satt sterkere fokus på. Men det kan komme en annen gang. «Stålverket som støpte et samfunn» er ei bok jeg varmt vil anbefale. Jeg er takknemlig for arbeidet Maaland har gjort for å hente fram viktige sider ved Stålverkets spennende historie.

Takk for boka!

Pensjonisttreff på Stålverket. (Dette bilde og de andre gamle bildene 

er slike jeg har liggende på min PC fra før jeg begynte å noter opphavsretten)