Eller var det det? De mange år har visket ut mange spor, men rettsprotokollen taler sitt klare språk.
Det var februar i 1678. På øya Heng i Strand kommune, var en av familiene i sorg. Vi vet ikke sikkert, men kanskje var det Siri Andersdatter som var død, kun 18 år gammel. I tilfelle var det andre gang på kort tid at denne familien ble rammet av døden. To år tidligere hadde Siris far, Anders Heng, omkommet under storsildfisket ved Skudenes. Nå var det datteren Siri, som mor Kirsten måtte følge til gravplassen ved kirken på Strand. Heldigvis hadde hun datteren Astri igjen, som i 1875 var blitt viet til sin Rasmus.
Rasmus førte liket av Siri i båt til Strandastøa, med Kirsten og Astri som følge. I Strandastøa var det en flokk med venner som var møtt fram, for å skysse liket og følget med hest og kjerre opp bakkene til kirken. Det hadde vært en hard vinter, så telen var dyp på jordene i Ryfylke. Gravfølget innså snart at det var umulig å kunne grave ei grav på kirkegården. De bestemte seg derfor for å gravlegge Siri i våpenhuset. Presten var ikke til stede, men han ville foreta jordfestelsen etter gudstjenesten dagen etter. Rasmus og ett par venner satte i gang å grave, men var ikke kommet langt ned i bakken, før det dukket opp et blått håndkle.
Øvre Fjelde mot slutten av 1600-tallet
På Øvre Fjelde på Jørpeland var det antakelig to hovedbruk på 1600-tallet, men muligens også en husmannsfamilie eller to. På det ene bruket bodde Anna Sigstensdatter, sammen med mannen Lars Ingebretsen Nes. Anna var født og oppvokst på garden, og overtok den etter sine foreldre. Anna var først gift med Hoskuld Olsen Tungland, som døde en gang før 1663.
Etter at hun ble enke, ble hun glad i en ny mann, som het Ole Bergesen Nes. De var enige om å gifte seg, men like før bryllupet ble de klar over at de var i nær slekt. De måtte derfor søke kongen om lov til å inngå ekteskap. En slik søknad kostet imidlertid penger, noe Anna og Ole ikke hadde. De måtte derfor gå den tunge veien å avlyse ekteskapet. Ole sa fra seg bygselen som han hadde overtatt etter Annas første mann, fordi han syntes synd på Anna som hadde flere små barn fra første ekteskapet. Men Anna hadde ikke økonomi til å bygsle garden, så Ole fikk låne penger, som han ga videre til Anna. Saken endte med at Anna og Ole giftet seg med hver sitt søsken fra Nes. Anna med Lars, og Ole med Lars sin søster Martha.
På det andre bruket, var det Astri Olesdatter Øvre Fjelde som overtok som leilending etter sin far. Hun ble gift med Erik Olsen fra Nordland, i daværende Forsand. Erik døde i 1658, og Astri giftet seg på nytt med Ole Olsen, som var 32 år eldre enn henne. Astri og Ole fikk ei datter i 1658, som de gav navnet Ingrid. Så lang vi vet, fikk de kun denne ene datteren. I tillegg hadde Astri datteren Marta fra første ekteskapet. Livet var tøft for den lille familien, og enda tøffere ble det da mor Astrid døde i 1674, kun 38 år gammel. Ole var da blitt 66 år.
I 1665 var det bryllup i Strand kirke. Da var det Guri Olsdatter Veland, som ble gift med en neste 20 år eldre innflytter fra Sirdal, Svend Taraldsen Skreå. Det er mulig at Svend fikk leie en husmannsplass på Øvre Fjelde da han kom flyttende fra Sirdal. Svend var nok en selvbevisst kar, for året før bryllupet, hadde han nektet å skysse fogdens tjener, noe han var pliktig til. For dette ble han stevnet for retten, uten at vi vet hva dommen ble. Guri fikk ikke noe langt liv, hun døde i 1676 og etterlot seg to små barn.
Da satt den nesten 50 år gamle Svend, alene igjen med sine to små barn på sju og ti år. Gode råd var dyre, og den gamle Svend kastet øynene på datteren til naboen som var blitt enkemann to år tidligere. Over 30 års aldersforskjell var ingen hindring, selv om jenta kun var 18 år. Gamle Ole Fjelde hadde ikke mye valg da Svend ba om datteren. Det ble bestemt bryllup, og Ingrid og Svend ble gift. Samtidig overtok også Svend bygselen etter sin gamle svigerfar.
Et grusomt mord?
Det gikk ikke lang tid etter bryllupet, før Ingrid ble med barn. Svend så mørkt på situasjonen. Han var blitt en gammel mann på over 50 år, og hadde allerede to viltre barn å ta seg av. Det var stridt nok syntes han. Han befalte derfor Ingrid til å skjule graviditeten så lenge som mulig, og når det ikke var mulig lenger, skulle hun holde seg innendørs. Uker ble til måneder, og like over nyttår 1678 fødte Ingrid i all hemmelighet en fullbåren gutt. Alt gikk bra med både mor og barn i fødselen, men far Svend hadde onde planer.
Det var en tirsdag i februar. Vi er tilbake i våpenhuset i Strand kirke, der gravfølge fra Heng var i ferd med å gravlegg den avdøde. Det blå håndkleet som kom til syne, viste seg å inneholde en nyfødt gutt som må ha blitt gravlagt like i forveien. Ingen visste noe om hva som var skjedd, så presten ble varslet. Presten hadde heller ikke fått melding om noen gutt som var død, så han befalte at den lille guttekroppen skulle legges inn i kirken til neste dag. Under gudstjenesten ble gutte-liket vist fram, og det ble nokså snart avslørt at det var Ingrid og Svend på Øvre Fjelde som var foreldrene.
Da det ble kjent at øvrigheten visste hvem som hadde begått udåden, forsto Svend at skulle de berge livet, måtte de flykte bort fra Jørpeland. Han tok med seg Ingrid, og de to barna han hadde fra første ekteskap. På Spredel hadde han liggende en liten robåt med segl, som de brukte til flukten. Været var dårlig for en tur med en liten båt, men de hadde ikke noe valg. Kraftig vind og snøvær gjorde turen inn Høgsfjorden svært risikabel, men det gikk godt. Ferden gikk inn Lysefjorden og til fots over fjellet til Sirdal. Svend ville heim til Skreå.
Rettssak 8. juli 1678
Myndighetene foretok en grundig etterforskning av det som var skjedd. 8 juli 1878 var de klar til å føre saken for retten. Ingrid og Svend var stevnet for barnedrap, mens morfar Ole var anklaget for å ha hjulpet til å skjule udåden. Mange vitner var også kalt inn, til saken som ble ført i Stavanger Rådstue. Ingrid og faren Ole møtte fram i rettssaken, mens Svend holdt seg unna.
Første vitne ut var Anna Melberg. Hun hadde vært med i følget som skulle gravlegge Siri Heng. Hun forklarte hvordan de fant liket av gutten da de skulle gravlegge Siri. Etter at flere andre vitner hadde forklart seg, var det tid for morfar Ole å forklare seg. Han kunne fortelle at det var han som hadde tatt med seg den døde gutten til kirken. Her hadde han gravd ned liket i våpenhuset, siden det var dyp tele på kirkegården.
Etter tilståelsen, var han snar med å legge til at dette ikke var noe han hadde gjort av fri vilje. Tvert imot, svigersønnen Svend hadde truet han til å gjøre ugjerningen. Ole sa også at han ikke hadde vært med da gutten ble født. Det var kun Svend som var med som fødselshjelper. Inger hadde bedt Svend om å hente naboen Berta Fjelde, men Svend hadde nektet. Ole hadde også spurt Svend om han skulle hente ei annen nabokone, Gunnhild. «Hva skal du med henne», var svaret. Da Ole kort tid etter fødselen, kom inn til datteren Ingrid, lå gutten død i senga sammen med mora.
Så var det Ingrid som måtte forklare seg. Hun støttet opp om farens forklaring. Hun hadde selv vært så svak under og etter fødselen at hun knapt kunne huske hva som var skjedd. Også hun hadde tryglet mannen om å hente hjelp, men han nektet. Hun kunne også fortelle at det var Svend som hadde tvunget familien til å rømme. Svend hadde tidligere vært voldelig overfor henne, så hun torde ikke protestere. Selv innrømmet Ingrid at hun hadde holdt det hemmelig at hun var med barn, og at hun ikke hadde fortalt noen om hva som var skjedd etter fødselen.
Da alle involverte og vitner hadde forklart seg, var det tid for dommerne og avsi sin dom. Ingrid ble dømt til å forlate lenet (Rogaland fylke) innen 8 dager. Far hennes fikk også samme straff. Svend ble dømt til den strengeste straff, det vil si dødsdom. Han var imidlertid på rømmen, så det er uvisst om dommen noen gang ble utført. Allerede før rettsaken kom opp, var det foretatt skifte etter Svend og Ingrid på Øvre Fjelde. I skiftet ble det notert at «Ingrid og Svend hadde rømt fra deres begåtte misgjerning og mord på deres eget barn.» Skiftet er datert 13. juni 1677.
Hva som senere skjedde
med Svend, Ingrid, Ole og Svends barn, sier historien ingenting om.
(Fortellingen bygger på
opplysninger hentet fra Jan Alsviks Folk i Strand)
