Rallaren Robert Karlsen

Stålverket i eldre tid

Robert Marinius Karlsen var en markert personlighet på Jørpeland. Han kom opprinnelig fra Oslo, men flyttet til Jørpeland i 1917.

Robert ble født i Kristiania 29. september 1888. Mye tyder på at han vokste opp i trange kår. Under folketellingen i 1900 bodde Robert og familien i Larviksgaten 10 i Oslo. Faren Laurits Karlsen (f.1862) var Løsarbeider, mens mora Jutta (f.1863) var husmor og avisbud. For avisjobben fikk hun kr.12,-. I tillegg til Robert, hadde Jutta og Laurits barna Ragnhild(f.1886), Otto (f.1891), Aagot (f.1895) og lille Ragnvald (f.1900).

I 1910 var det ny folketelling. Da var familien Karlsen flyttet til Maridalsveien 181. Far Laurits var da registrert som Løsarbeider og anleggsarbeider. Roberts søster Ragnhild var antakelig flyttet ut av heimen. Ragnvald er heller ikke nevnt, noe som kanskje tyder på at han er død. Robert er på dette tidspunktet 22 år, han bor heime og har yrke «stenpukker».

Robert Karlsen med sløyfe

Etter hvert tok Robert ut på anleggsarbeidet landet rundt, og endte opp på Jørpeland. I «Strand bygdebok» skriver Jan Alsvik følgende om Robert Karlsen:

«Robert Karlsen var fødd i Oslo i 1888. Før han kom til Jørpeland i 1917, hadde han vore med på anlegget av Bergensbanen og på utbygginga på Rjukan. På Jørpeland var han med både på tunnelen i Førlandsåsen og dammen i Dalen. Frå Jørpeland gjekk ferda vidare til fleire anlegg, og Robert Karlsen blei etter kvart godt kjent med rallarlivet. Han var også ein tur i kolgruvene på Bjørnøya.

I 1924 slo han seg ned på Jørpeland for godt, han hadde nemleg gifta seg med ei strandajente under første opphaldet i Strand. Robert Karlsen blei seinare godt kjend som emissær i distriktet. Han kunne spela på fleire strenger – alvor og spillopper veksla, og han var eit oppkomme av gode historiar frå rallarliv og arbeidsliv elles.

Robert Karlsen hadde mykje godt å fortelja om den typiske rallaren – dei var hjelpsame, gilde folk. Han var ein forkynnar mange sette stor pris på i Sørbygda, også etter krigen.»

Omtale ved sølvbryllupet.

Aftenbladet 27. mars 1943

Stålverket på Jørpeland startet i 1949 å gi ut et eget bedriftsblad. Her ble det viet mye plass til å formidle stålverkets historie. I den forbindelse ble Robert Karlsen utfordret til å skrive litt om den første tiden han var på bedriften. Her benytter han også anledningen til å fortelle om sin omvendelse. Her er Roberts historie fra nr.2 1954:

«Arbeidsforholdene ved Staalverket var ikke før som nå. Da var det meget arbeidsledighet og permisjon. Det var mange ganger vanskelig, og det så mørkt ut. De som ikke hadde mot til å ta seg ut, gikk og ventet på at det skulle bli bedre. For oss anleggsarbeidere var det alltid litt å gjøre.

På den tiden var det ikke maskinboring. Det var å slå med feiselen på bornakken fra morgen til kveld. Men da skal jeg si det var sang og munterhet. Den som snudde boren sang, mens den andre slo. Det var mange rallarsanger som ble sunget, når vi skulle slå inn et 4 meters hull. Nå skal dere få høre et vers som var godt å slå etter:

Jag var en liten rallare fra Dalane,

Jag kom, jag gick mig halt,

Jag frös og svalt.

Jag lå i lader överalt.

Mine Upplands böner tänker jag

får lön på domens dag.

Ja, dette var rallarlivet før. Man frøs og svalt, det var ikke alltid å gå på roser.

Stålverket. Ukjent tid

En gang vi var permittert på Staalverket, satte kommunen i gang et veiarbeide på Idsal. Vi var 7 mann fra Jørpeland. Vi fikk låne sluppen til Marselius Pedersen til å bo i, og vi laget køyer i lasterommet. Der var det sang og liv. En dag vi tok oss en tur rundt denne øya, fant vi noen store hauger, og så skulle vi se hva dette var. Jo, det var vikinge-graver. Vi ble da enige om at noen av oss skulle legge oss ned i disse gravene for å se hvem som hadde den lengde og bredde som disse vikingene hadde hatt. Den første som prøvde gravene, var Johannes Langeland. Vi måtte alle bøye oss ned for å se om han virkelig fylte ut graven. Jo, vi ble alle enige om at han var av den gamle garden – av vikingeætt. Vi prøvet oss flere, men ingen av oss hadde de målene. Vi ble likevel enige om at vi i alle fall ikke hadde så lite av vikingeblod i oss.

---

Det var året 1926 – som jeg har hugd inn i fjellet – det ble et merkeår for meg. Da fikk jeg mitt åndelige gjennombrudd. Jeg fikk ved Guds lys se, at jeg hadde levet et liv i synd og ugudelighet. Det ble en kamp for meg som ingen kan tenke seg.

Da sa Johannes Langeland til meg: «Du Robert, du er kalt av Gud». Det så mørkt ut for meg, og Rudolf Oftedal sa: «Jeg tror du blir gal.» Men så fikk jeg se Jesus som sonoffer-lammet, som den der døde for ugudelige. Da begynte takken og lovsangen.

Ja, nå har dere fått vite litt av hvert, men størst av alt er det siste.»

80 År 

Fra aftenbladet 27.09.1968

Robert ble gift med Malene Olsdatter Langeland i 1918 og de fikk seks barn. Robert døde i 1969.

(Dette er en bearbeidet utgave av artikkelen "En rallars omvendelse" som jeg publiserte 13.02.2014)

Kilder:

Bedriftsblad for Stavanger Electro Staalverk A.S. 1953-54

Jan Alsvik: Folk i Strand

Jan Alsvik: Strand bygdebok

Aftenbladet.no