Tragisk drukningsulykke på Nag

Fire by-familier på tur til Nag i 1892.

Anton Christian Meyer sittende til høyre med hatt og hvitt skjegg.

(foto. Sydvesten nr.2 1995)

I 1897 skjedde en kullseiling på Nag, som skulle få det tragiske utfall at to ungdommer omkom. De to ungdommene var søsken, og barn til en markert prest i Stavanger.

Det var søndag 4. juli 1897. Prestefruen Gertrud Marie Meyer hadde dagen før tatt sin store barneflokk med seg fra Stavanger, for å ha noen feriedager på Nag. Her hadde de vært flere ganger før, for å komme bort fra byens mas. Mange av barna var blitt ungdommer, og var i alderen 10-26 år. Far selv, residerende kapellan i Domkirken i Stavanger, Anton Christian Meyer, var igjen i Stavanger og skulle antakelig komme etter til Nag over helga.

De fleste bønder i Strand, drev kombinasjonsbruk med fiske. Vegnettet var bare begrenset utbygget, så alle hadde sin båt. Ungdommene i prestefamilien så fram til å komme på sjøen, og allerede søndag kveld hadde de fått lånt seg en liten seilbåt. Klokken var blitt 19.00 da fire av Meyer-ungdommene gikk om bord for å seile på sjøen i bukta på sørsiden av Nag. Det hadde blåst opp en sterk nordavind, som tok godt tak i seilet da båten kom et stykke fra land.

Ungdommene var ikke erfarne seilere, og ved en vending av båten gikk det galt. Svingen ble fra krapp og båten ble fylt med vann. De klarte ikke å lense båten raskt nok, så båten kantret og lå plutselig med kjølen i været. Ulykken ble observert fra land, og snart var redningsmannskap på vei ut til den havarerte båten.

Nag 2022 (foto Ove Sandvik)

Folket på Nag

Før vi får høre hvordan de gikk med de fire ungdommene, skal vi se litt på hvem som bodde på Nag dette året, og hvem denne prestefamilien var.

Det bodde folk på fire bruk og på fire husmannsplasser på Nag i 1897. Minst to av disse heimene hadde tatt imot sommergjester fra Stavanger de siste årene. Ifølge Martin Nag gjaldt dette Taletta og Thomas Nag og enka Ane Nag. På ingressbildet som er tatt på Nag i 1892, ser vi minst fire slike byfamilier. Det er adjunktfamilien Caspar Christian Boye, som losjerte hos Taletta og Thomas og adjunktfamilien Adolf Lunde, som losjerte hos Ane. I tillegg var ifølge Martin Nag, familiene til prost Meyer og overlærer Wilhelm Eckhoff på besøk da bildet ble tatt.

Sommeren 1897 var Taletta Nag nylig blitt enke. Hun var da 44 år gammel og drev bruk 3 sammen med sine fire barn. Hun og sin avdøde mann Thomas Serinius Nag hadde fått til sammen sju barn, men kun fire av dem levde denne sommeren. De var i alderen 3-18 år. Ane Nag drev bruk 2 og hadde vært gift med gardbruker og lærer Lars Tormodsen Nag, som døde i 1891. De fikk åtte barn, men den nest yngste døde av hjernebetennelse i 1896. De andre barna var i alderen 7-21 år. Ane var kveker, og hadde mange kveker-samlinger i heimen sin på Nag.

På bruk 1 var det Lars sin eldre bror Erik og hans kone Anna Olsen som var brukere. Anna og Erik hadde sju barn i alderen 17-34. To av døtrene var gift og hadde flyttet fra Nag. Anna og Erik hadde kjøpt bruk 4 i 1895, men sommeren 1897 sto bygningene på bruket tomme. En av sønnene deres, overtok bruket i 1900. På det siste bruket på Nag, bruk 5, bodde enka Hulleborg Langballe Nag på 62 år. Hun hadde vært gift med Samuel Tormodsen Nag, men de hadde ikke barn. Hulleborg hadde solgt garden i 1895 til Taletta og Thomas Nag på bruk 3, mot folge.

Mine tippoldeforeldre husmenn Malene og Thore Ronnene Nag

På husmannsplassen Ligstø bodde Peder Mauritsen (82) sammen med datteren Marta Kristine (33) som var enke og hennes to barn. På husmannsplassen Klemmå bodde Laura Johanne (43) og Henrik Pedersen (51) og deres seks barn i alderen 1-13 år. På Ronnene bodde mine tippoldeforeldre Malene (70) og Thore Thorsen Nag (67). På den siste husmannsplassen, Runden, bodde ungkar Lars Tormodsen Nag (48).

Det betyr at det i 1897 bodde 12 voksne og 23 barn/ungdommer på Nag, fordelt på fire bruk og fire husmannsplasser. Det var til dette bygdesamfunnet, at «de fine» byfamiliene kom på sommerferie. Det gav nok ei kjærkommen ekstrainntekt for de som leide ut bolig, men det var også mulighet for kulturkollisjoner.

Prost Anton Christian Meyer

En av disse som leide feriebolig, var altså tidligere prost på Jæren, nå res.kap. i Stavanger Anton Christian Meyer og kona Gertrud Marie. Anton ble født i Bergen 8. mai 1842. Foreldrene het Fredrik Meyer og Hermike Fredrikke Feisz. Anton var til sjøs i 1856-58, og tok deretter artium og ex.phil. Han begynte på teologistudier i Oslo i 1863 og ble ferdig utdannet prest i 1869. I mai 1869 ble han ansatt som sjømannsprest i byen Antwerpen i Belgia. Foreningen som ansatte han het «Foreningen til evangeliets forkyndelse for skaninaviske sømænd i fremmede havne». Han ble i Antwerpen til april 1874. 12. juli 1870 ble han gift med Gertrud Marie Reimers, som var ett år yngre enn Anton. Gertrud vokste også opp i Bergen.

I 1874 flyttet Gertrud og Anton til Tonstad, hvor han var sokneprest i Sirdal fram til 1879. Da overtok han som sokneprest, i Lye menighet på Jæren. Her kom han i en heftig konflikt med den kjente lekpredikanten Thormod Rettedal fra Forsand, med ei mor fra garden Nordland på Heia i Strand. Anton Meyer var markert høykirkelig og hadde lite sans for lekmannsvirksomheten. Tirsdag 2. mars 1880 møtte Thormod Rettedal opp på Meyers kontor. Som skikken var på den tid, pleide lekpredikantene å oppsøke presten for å «få godkjent» møtevirksomheten som var planlagt.

Anton Christian Meyer (foto Jærmuseet)

Dette møtet endte med full konfrontasjon og Meyer viste Thormod på dør. Han ville ikke godkjenne noe lekmannsarbeid og ba Thormod reise heim. Thormod svarte enkelt og klart at han ville reise heim når han var ferdig! Han ble i Bryne-traktene i to uker og samlet fulle hus hver kveld. Mange ble frelst. Samme dag som Rettedal reiste fra Time, begynte en avisdebatt om forholdet mellom prest og lekpredikant. Skarpest penn hadde presten Meyer. I en artikkel som gikk over to nummer i «Stavanger Amtstidende og Adresseavis», den første 23. mars 1880, nærmest hudflettet han Rettedal.

Rettedal fikk full støtte av den kjente vekkelsespresten Lars Oftedal, som gikk til kraftig motangrep på Meyer. Anton Meyer og Lars Oftedal forble etter dette kirkelige motpoler. Martin Nag antyder at Serina Nag Seljeskog kan være ei av damen på bildet øverst i artikkelen. Serina hadde arbeidet for Lars Oftedal på garden Emmaus. Etter Lars Oftedals fall i 1891, måtte han selge noen eiendommer. Da kjøpte Serina og mannen Thomas Seljeskog høsten 1893, Oftedal sin eiendom Rosendal. Som venner av Oftedal, var det lite sannsynlig at Serina og Thomas også hadde kontakt med familien Meyer.

Serina og Thomas Seljeskog

I januar 1883 ble Anton Meyer forfremmet til prost i Jæren prosti, en stilling han hadde til han i 1888 flyttet til Stavanger og ble kapellan i Domkirken i Stavanger. Her ble han til 1898, da familien flyttet heim til Bergen. Her ble han sokneprest i Korskirken fram til han ble pensjonist. Anton Christian Meyer døde 30. august 1919 i Stryn og ble begravet i Korskirken i Bergen. Gertrud og Anton fikk 12 barn i perioden 1871-1887. Sønnen Henrik døde 1. desember 1882, kun tre måneder gammel. I tillegg til ungdommene som døde i 1897, var også ei datter psykisk syk og bodde på en psykiatrisk institusjon som voksen.

Tilbake til Nag sommeren 1897

Da redningsmannskapet på Nag kom fram til den kullseilte båten, var den eldste sønnen forsvunnet. Det antas at han fikk krampe og druknet. Han ble aldri funnet. De to yngste av søsknene hadde klart å klamre seg fast til båtripen. De var forkomne, men uskadd. Ei datter ble funnet da redningsfolket fikk snudd den kullseilte båten. Avisene kunne melde at de fant henne «hengende i båtens rigg som lik».

Sokneprest i Strand 1896-1906 Nils Bruun Skaar

Det ble gjort opplivningsforsøk på jenta i over to timer, men til ingen nytte. Livet sto ikke til å redde. Det ble soknepresten i Strand, Nils Fredrik Christian Bruun Skaar, sin tunge lodd og ta båten til Stavanger mandag 5. juli for å meddele sin kollega Anton Christian Meyer at han hadde mistet to av sine ti barn i den forferdelige ulykken på Nag. Dette kom på toppen av en ikke ferdig bearbeidet sorg. For prestefamilien Meyer hadde 1. april samme året, mistet den 22 år gamle datteren Magdalene Margrete i et epilepsianfall.

Pasasjerbåten Ragnar gikk i rute mellom Strand og Stavanger

(foto Stavanger byarkiv)

Prost Meyer fikk hyre en båt og reiste straks inn til Nag, for å være sammen med familien i sorgen. Tirsdag formiddag reiste så hele familien tilbake til Stavanger med passasjerbåten Ragnar. Den savnede sønnen het Fredrik Meyer. Han var 18 år, og skulle begynne på sjøkrigsskolen for å bli skipsoffiser. Datteren het Elisabeth Meyer og var 20 år gammel.

Kunstneren Kitty Kielland var venn av familien Meyer. Hun la ned blomst 

på grava til Elisabeth Meyer. (foto nrk.no)

Det var prost Selmer i Stavanger, som forrettet begravelsen til Elisabeth fredag 9. juli. Han talte ut fra Peters ord til Jesus, etter at Jesus spurte disiplene om også de ville gå bort fra ham: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord,» (Joh 6:68) Medlemmer av Ynglingeforeningen i Stavanger bar kisten til graven, hvor en sterkt beveget Anton C. Meyer forrettet jordpåkastelsen. Kunstneren Kitty Kielland var en venn av familien. Hun la ned en vakker bukett på kisten, som fra før var overlesset av blomster.

Dødsannonse Emma Elisabeth  og Fredrik Meyer 

(Bergens Aftenblad 08.07.1897)

 

Kilder

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Johan Fredrik Lampe: Bergen Stifts biskoper og præster (1896)

Martin Nag: Kveker-spor: Naig-brev under Kveldsbeleika (1995)

N. Aars-Nikolaysen: Foreningen til evangeliets forkyndelse for skaninaviske sømænd i fremmede havne (1889)

Ove Sandvik: Thormod Rettedal – vekkerøst og kristenhøvding (blogg-ove.blogspot.com)

Sydvesten. Lokalhistorisk magasin for Rogalan nr.2 1995

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ole Tengesdal – oldefar og kleptoman

Oldemor Karen Tengesdal med døtrene f.v. Gurine, Karoline og 

farmor Olav, med sønnen Magnus på fanget.

Mi farmor het Olava Sandvik. Hun vokste opp på Kjosavik og Tengesdal, men flyttet til Stavanger som ungdom. Her traff hun farfar Lars Sandvik, som hun ble gift med. De bosatte seg på Jørpeland. I denne artikkelen skal vi bli bedre kjent med hennes far og familie.

Det var tidlig morgen tirsdag 24. februar 1891. På garden til Karen (30) og Ole Kjosavik (31) var de seks voksne i heimen, akkurat ferdig med frokost. I tillegg til Karen og Ole, bodde også Oles foreldre Oline (56) og Torkel (67) Kjosavik i folge på garden. Karen og Oles ugifte faster, Anne Talette Knutsdatter Veraland (69) og Karens bror Kristian Tengesdal (22) bodde også på garden. Anne Talette var ugift fattiglem og fikk noe inntekt av strikking. Kristian var dreng. Karen og Ole sine to gutter, Ole Marcelius (6) og Thorvald Martinius (3) lå enda og sov. Karen var gravid, og familieforøkelsen var ventet i begynnelsen av juni. Ole var ekstra rastløs denne morgenen. Like etter frokost forsvant han, uten å si hvor han skulle.

Ole hadde flere ganger og over flere år blitt tatt på fersk gjerning i å stjele, og hadde to ganger vært tiltalt og straffet for sine tyverier. Ved St. Hans tider i 1890 hadde han reist til Stavanger for å levere et lass med bark til en garver på Lagård. Da barken var levert, kjørte han til Lervik hvor han satt fra seg hesten og kjerra og fant en låve hvor han overnattet. Han sto tidlig opp om morgenen og gikk en snarvei over markene tilbake til Lagård for å få betalingen for barken.

Underveis kom et kraftig skybrudd, og Ole søkte ly i maler Salve Aanensen sin låve i Paradis. Her så han en hestesele som han fikk «en ubetvingelig lyst» til å stjele. Han stakk selen i en sekk og gikk sin vei. Nå bestemte han seg for å gå en tur til Sandnes, men da han kom forbi Hillevåg, fikk han øye på en karjol på tomta til Sandvigens fabrikk, som brant til grunnen høsten 1888. Ole fikk lyst på denne karjolen. Han kastet sekken oppi, trakk den et stykke på veien, og satte den fra seg i veikanten. Han gikk så tilbake til Lagård og fikk oppgjøret for barken, og derfra videre til Lervik for å hente hesten og kjerra. Så bar det tilbake til Hillevåg hvor han hentet karjolen og fraktet den til Lura, hvor han satt den fra seg. 

Ole Kjosavik etterlyst. Fra Polititidende 1891

Noen dager senere var han tilbake på Lura og hentet karjolen heim til Kjosavik. Når han møtte folk på veien som spurte hvor han hadde fått karjolen, svarte han at han hadde byttet den til seg mot noen hjulmaterialer hos en mann på Nærbø. Ole brukte deretter karjolen både når han skulle til kirken i Høle eller på Høyland, og ellers i andre ærender. Forbrytelsen ble imidlertid avslørt, og Ole tilbød seg å betale kr. 400,- for karjolen. Da han skulle betale for den, ble prisen satt ned til kr.140, pluss kr.70 for «bryderi ved oppdagelsen». Senere hadde Ole også vært hos en hjulmaker på Sandnes og stjålet ett par hjulklosser til en verdi av 10 øre per stykke.

For disse siste tyveriene, hadde statsadvokaten hatt Ole inne til forhør. Myndighetene mistenkte at det var noe galt med Oles mentale tilstand og forlangt derfor en legeerklæring. Denne bekreftet at Ole Tjosevigs sinnstilstand ikke var normal, og konkluderte med at han var kleptoman. Legen anbefalte myndigheten at Ole måtte bli innlagt på sinnssykeasyl til observasjon. Før han ble innlagt hadde imidlertid Ole nok en gang vært på tokt. Denne gang var det en nabo som ble frastjålet en del poteter. Ole ble derfor innkalt til nytt forhør denne tirsdags morgenen 24. februar, men han dukket ikke opp hos myndighetene.

Senere på dagen kom derfor lensmannen til Kjosavik og spurte etter Ole. Karen fikk da vite at mannen hennes på nytt var mistenkt for mange tyveri. Hun fortalte at Ole var gått fra heimen tidlig på morgenen uten å si hvor han skulle. Han kom ikke heim denne dagen. Dagen etter, onsdag 25. februar, gikk det derfor ut en arrestordre fra sorenskriveren på Jæren. Ole Kjosavik var besluttet pågrepet og skulle fraktes til Stavanger amts distriktsfengsel. Det ble varslet at den som så Ole, måtte melde fra til nærmeste politikammer, eller om nødvendig selv pågripe ham. Ole ble beskrevet som over middels høy, «rødmusset» og hadde rødbrunt hår og skjegg. 

Notis i Stavangeren 27.02.1891

Ole var imidlertid forduftet. I heimen på Kjosavik var det fortvilelse og hos lensmannen forargelse. Saken ble også kjent gjennom aviser. Avisa Stavangeren skrev i detaljer om saken og avsluttet med at til tross for at etterforskning var iverksatt, hadde myndigheten ikke funnet spor etter Ole. Avisen trakk så en drastisk konklusjon: «Det er dessverre å frykte at den ulykkelige har berøvet seg livet!» Denne konklusjonen ble trukket i samråd med Ole sin lege.

Før vi ser hvordan det videre gikk med Karen og Ole Tengesdals historie, skal vi først høre litt om gardene Kjosavik, Tengesdal og Veraland, som er sentrale i farmor Olava si slekt. Deretter en kort oversikt over Karen og Ole sin sammenvevde slekt.

Bildet er tatt på fjellet like over Veraland, som sees ned litt til venstre.

Midt i bildet sees Tengesdal og lenger ned i dalen skimtes Kjosavik, som

ellers strekker seg ned dalen mot høyre bak det mørke fjellet.

(Foto ut.no)

Avmerket f.v Kjosavik, Tengesdal og Veraland.

(Kart noreskart.no)

Kjosavik

Kjosavik er ei lita fjellbygd i Noredalen i gamle Høyland kommune. Senere er Høyland kommune slått sammen med Sandnes. Kjosavik ligger i sørlige enden av Storavatnet, med Auglend i sør og Osaland og Tengesdal i øst som nærmeste nabogarder. Bygda vekslet lenge mellom Høyland sokn og Høle sokn, med to år i Høyland og ett i Høle. Denne ordningen ble avviklet i 1842, og bygda har etter det ligget under Høyland sokn.

Kjosavik tegnet av M- Gabriel Monsen (fra Høyland gards- og ættesoge)

Kjosavik er en gammel gard, som var bebodd minst tilbake til 1300-tallet. Navnet er skrevet på ulike måter, de siste årene som Tjosevig, Kjosevik og nå altså Kjosavik. Fram til 1645 var Kjosavik en gard, deretter vekslet det mellom to og tre garder, fram til 1800-tallet da det var sju ulike bruk. Første kjente bruker i mi slekt er Olav Kjosavik som bodde her på midten av 1500-tallet. Slekta bodde på bruk 2. 

Omkring 1865 kjøpte Torkel Tengesdal bruk 4. Han var gift med Oline Kjosavik fra bruk 2. Oline vokste opp i tøffe forhold. Foreldrene hennes het Guri og Ole Olsen Kjosavik. Faren lå under for alkohol. I rettssaken mot Ole Olsen sitt barnebarn, Ole Torkelsen, het det at «tiltaltes morfar har således vært i høy grad drikkfeldig».

Tengesdal (foto Høle gjennom hundreåra)

Tengesdal

Tengesdal er nabogard til Kjosavik i øst, og ligger i vestlige enden av Tengesdalsvatnet i daværende Høle kommune. Navnet antas å komme fra elva som renner i dalen mellom Tengesdalsvatnet og Storavatnet. Elvenavnet Tengs finnes imidlertid ikke i skriftlige kilder, så dette er usikkert. Tengesdal var lenge eid av bispestolen i Kristiansand, og det var to bruk. I 1801 hadde disse to gardene blitt til fem bruk.

Mi slekt fra Tengesdal, var både leilendinger, husmenn og selveiende bønder. Den siste av mine forfedre som bodde her, var oldeforeldrene mine, Karen og Ole Tengesdal. De bodde på bruk 1 og gardsnummer 12. Karen og Ole solgte bruket i 1917 og flyttet til Stavanger.

Veraland (foto Høle gjennom hundreåra)

Veraland

Veraland ligger litt opp i høyden på motsatt side av dalen (nord) i forhold til Tengesdal. Det antas at navnet kommer av den mannlige delen av sauefamilien. Kanskje var det opprinnelig et område hvor bønder i området hadde værer på beite. Veraland har kun vært ett bruk, men det ble utvidet med en husmannsplass mot slutten av 1700-tallet.

Den første kjente bruker på Veraland i mi slekt, drev garden på siste halvdel av 1600-tallet. Den siste var mi tippoldemor, som en kort periode i sitt andre ekteskap, bodde på Veraland. Dette var fra 1877 til begynnelsen av 1880-tallet.

Mye inngifte

I 1758 ble Knut Fossmork gift med enka på en av gardene på Tengesdal. Hun het Gunvor og hadde nylig mistet både mannen og deres eneste sønn. Gunnvor og Knut fikk flere barn, blant annet brødrene Tarald og Torkel. Tarald ble gift med Gunnhild Veraland og de overtok garden på Veraland etter hennes foreldre. Torkel ble gift med sin tremenning Kristi Nordland, og de overtok garden på Tengesdal.

Begge brødrene fikk flere barn. Tarald fikk blant annet ei datter, som fikk navnet Gunvor. Torkel fikk en sønn som ble døpt Knut etter bestefaren. Disse to søskenbarna valgte å slå seg sammen, og fikk tillatelse til å gifte seg i 1817. De fikk rydde en husmannsplass på Tengesdal hvor de slo seg ned. Gunvor og Knut fikk mange barn. Tre av dem skal vi se nærmere på.

I 1820 fikk de datteren Gunnhild. Hun giftet seg med sin tremenning fra Veraland, som het Knut Knutsen Veraland. De overtok Veraland. Gunvor og Knuts sønn Torkel, født i 1824, ble gift med Oline Kjosavik og de ble bønder på Kjosavik. En annen sønn, Mathias, ble født i 1831. Han ble gift med Maria Lomeland og overtok heimegarden på Tengesdal.

Maria Tengesdal og hennes andre mann Knut Veraland.

Tre av barna bak. (foto privat)

Maria og Mathias fikk seks barn i perioden 1862-1874, hvorav fem fikk vokse opp. En av disse var mi oldemor Karen Tengesdal. To år etter at siste barnet ble født, døde Mathias kun 44 år gammel. Mathias sin søster Gunnhild fikk heller ikke noe langt liv. Hun døde fem år før broren Mathias. Dermed var det en svoger på Veraland som var enkemann og ei svigerinne på Tengesdal som var enke. Maria Tengesdal og Knut Veraland valgte å gifte seg, og gikk derfor fra å være svoger og svigerinne, til å bli mann og kone.

Mathias og Gunnhild sin bror Torkel, ble som nevnt gift med Oline Kjosavik. Torkel fikk kjøpe nabogarden til Olines heimegard på Kjosavik, bruk 4. Oline og Torkel fikk åtte barn, hvorav fem vokste opp. En av disse var min oldefar Ole, som er omtalt i starten av denne artikkelen.

Kjosavik bruk 2 (foto Norges bebyggelse)

Karen og Ole Tjosevig sin familiehistorie

Kanskje var all denne inngifte, en av årsakene til at både oldefar Ole og hans søster Theoline ble psykisk syke. Theoline ble gift med Ole Skår og fikk tre barn med han. Så ble hun psykisk syk og ble utplassert til garden Lobekk på Varhaug. Her bodde hun resten av sitt liv.

Oldefar Ole ble født som nummer to i søskenflokken på Kjosavik. Eldste broren, Nils Kristian, ble gift til en gard på Skjørestad i Riska, så det ble Ole som overtok heimegarden på Kjosavik. Allerede som ungdom, begikk Ole sitt første tyveri. Da stjal han et lass med høy fra en av gardene i området. Dette førte til at han ikke ville gå i kirken. Da han ble kjærest med Martha Kylles, holdt han dette skjult for henne. 

Ole og den seks år eldre Martha, ble gift 14. november 1882. Året etter bryllupet, var Marthas mage blitt ekstra stor. Da hun fødte, viste det seg at det var tvillinger. Den ene gutten var dødfødt, mens den andre døde samme dag som han ble født. Fødselen knekket også helsa til Martha, og to uker etter fødselen sovnet også hun inn.

Dette var selvsagt et tungt slag for Ole, og han begynte kort tid etter å se seg om etter ei ny kone. På Tengesdal døde som nevnt Oles farbror, Mathias, i 1876, mens kona hans Maria giftet seg til Veraland. Etter få år, flyttet Maria og Knut Veraland til Stavanger med de yngste barna. Den eldste i søskenflokken på Tengesdal, Karen Gurine, var omtrent 20 år da mora og stefaren flyttet til Stavanger. Sannsynligvis hadde Karen da fått seg jobb som tjenestepike på en av gardene i området. Det var tydeligvis tett kontakt mellom søskenbarna Ole Kjosavik og Karen Tengesdal, for i 1884 ble Karen gravid og fødte sønnen Ole Marcelius 19. juni 1885. I kirkeboken var anført at Ole Marcelius var født «uekte».

Karen og Ole måtte skaffe seg dåpsattest i forbindelse med at de som 

søskenbarn skulle gifte seg.

Søskenbarn kan ikke gifte seg uten tillatelse fra det offentlige. Kanskje var det årsaken til at bryllupet mellom Karen og Ole ikke sto før halvannen måned etter fødselen, nemlig 4. august 1885. Tillatelse ble gitt og giftermålet var lovlig. Dette var likevel i grenseland, siden Karen og Ole hadde felles besteforeldre, og disse besteforeldrene (Gunvor og Knut Tengesdal) også var søskenbarn. Karen og Ole fikk sønn nummer to i oktober 1888 og han fikk navnet Torvald.

Om det var kjent da Ole og Karen ble gift, at Ole hadde sine psykiske problem, vites ikke. Da Ole måtte møte i retten, vitnet hans foreldre om at han fra tid til annen hadde «vært noe underlig». Som nevnt innledningsvis, gikk det i alle fall ikke lenge før Ole kom i klammeri med myndighetene for sine tyverier. I retten ble det nevnt at han i løpet av kort tid hadde stjålet: Ei lammestek, en kornsekk, høy, en sau, et lam, to sauer m.m. Senere hadde han vært i byen og stjålet åtte lammeskinn, en kvigehud, tre skinn fra okser med mer.

Først to måneder etter at han stakk av, den 22. april 1891, kunne lensmannen puste lettet ut. Ole Kjosavik ble denne dagen funnet i live og arrestert, siktet for gjentagende tyverier. Han ble satt i varetektsfengsel, blant annet i frykt for at han ville emigrere til Amerika for å slippe unna straffen for sine tyverier. Selv om skammen var stor i heimen på Kjosavik, var det også en lettelse over at Ole endelig var funnet og at han var i live etter to måneder på rømmen. 

Notis i Polititidende 1891

Den 10. juni ble Karen og Ole foreldre til lille Martin, mens far Ole enda satt i fengsel. Karen, broren Kristian og svigerforeldrene hadde fått unna våronna før fødselen. Men Ole trengtes sårt på garden, og søkte derfor om løslatelse i påvente av rettsak. Noen dager etter dommen var falt, den 26. juni 1891, ble søknaden innvilget, og han ble løslatt mot kausjon. Dermed fikk Ole også være med på dåpen av Martin i Høyland kirke 5. juli.

Da saken til Ole kom opp i Meddomsretten i Jærens sorenskriveri 19. juni, ble det lagt fram legeattester om at han var sinnssyk. Nærmere bestemt, led han av kleptomani, ifølge de to lokale legene som hadde undersøkt han. Direktøren på Eg sinnssykehus hadde hatt Ole til observasjon og delte ikke sine to kollegaers oppfatning. Han mente at Ole var helt normal. En av de lokale dommerne hadde observert Ole da han hadde en av sine anfall med periodisk melankoli, noe direktøren på Eg ikke hadde sett.  Meddomsretten tok derfor de to lokale legenes erklæring til følge, og Ole ble frikjent. Selve dommen falt 22. juni 1891 og lød som følger:

«Tiltalte Ole Torkelsen Tjosevig bør for påtalemyndighetens tiltale i denne sak fri at være. Aktor sakfører Dåe og forsvarer oversakfører Årstad tilkjennes i saler henholdsvis 65 og 55 kroner, samt den sakkyndige lege Schumacher 15 kroner, som alt er utstedt av det offentlige.» Dette kunne ikke myndigheten akseptere, og dommen ble anket til Lagmannsretten.

Det skjedde ikke noe mer med Ole sin sak, før det ble innkalt til rettsak i Lagmannsretten 2. februar 1892. Ole hadde fått oppnevnt overretssakfører Årstad som sin forsvarer. Årstad hadde hatt mange samtaler med Ole, og innstilte i tråd med legenes anbefaling, på påtaleunnlatelse, siden Ole var sinnssyk. Da rettssaken startet, hadde avisene Stavanger Avis, Vestlandsposten og Stavangeren sine journalister på plass, som rapportert i detaljer fra både legers og vitners forklaringer. 

I sin forklaring for retten, sa Ole at han til tider led av tungsinn og mismot. Når han hadde disse lidelsene, ble han aldeles likegyldig for følgene av sine handlinger. Dette tungsinnet mente han startet da hans første kone døde, og at han før ekteskapet hadde fortiet en hemmelighet for henne. Både Oles foreldre og en bror vitnet i retten, og kunne bekrefte at Ole etter første konas dødsfall, begynte å oppføre seg merkelig. Andre som vitnet, kom med sprikende forklaringer. Noen ment at hans oppførsel tilsa at han ikke kunne være normal, mens andre mente han oppførte seg normalt som andre folk.

Notis i Polititidende 1891

Notis i Haugesunderen 12.01.1892

Journalisten i Stavangeren hadde med følgende opplysning om Ole: «Tiltalte som alltid åpent har tilstått, lever i gode kår. Han har alltid i dyre dommer måttet tilbakebetale til dem han hadde stjålet av.»

Det var i Lagmannsretten oppnevnt tre sakkyndige leger. I tillegg til de to lokale legene, Schumacher og Moe, som også var sakkyndige i Meddomsretten, var dokter Platou oppnevnt som en tredje sakkyndig. Distriktslege Schumacher hadde undersøkt Ole og hadde en bestemt oppfatning om at Ole ikke kunne være normal. Han kunne ikke si bestemt at Ole led av kleptomani, men han var overbevist om at Ole begikk sine tyveri under «innflytelser som måtte gjøre ham delvis utilregnelig som følge av en abnorm tilstand.» Han konkluderte derfor med at Ole Kjosavik «ikke var normal, men uansvarlig.»

Doktor Moe gav sin tilslutning til kollega Schumachers vurderinger. Han hadde undersøkt tiltaltes slekt, og sa at «flere i slekta led av nervesykdommer. Tiltaltes morfar hadde i høy grad vært drikkfeldig», noe som også kunne ha satt sine spor i tiltalt. Doktor Moe konkluderte derfor med at Ole «ikke kunne ansees som tilregnelig».  

Den tredje sakkyndige var doktor Platou, som var direktør ved Egs Sindsygeasyl i Kristiansand. Han var totalt uenig med sine to kollegaer. Platou mente at Ole ikke var utilregnelig og at han hadde «begått sine handlinger under fullt ansvar.» Plautou fikk også støtte gjennom en erklæring fra Det medisinske fakultetet. 

Notis i avisen Stavangeren 04.02.1892 

der dommen mot Ole Kjosavik kunngjøres.

Det var 11 lekdommere med kemner Pedersen som juryformann, som så skulle avgjøre skyldspørsmålet. Dommen ble som følger: «Tiltalte erklæres skyldig og dømmes til seks måneders straffearbeid med anbefaling om benådning til fengsel på vann og brød med kr.200 i omkostninger.» I et senere nummer av Polititidende i 1892 er det opplyst at Ole startet soningen 11. mai og at han ble løslatt allerede 11. juni.

Jeg har ikke funnet noe flere avisnotiser om Oles kleptomani etter dommen. Kanskje fikk han hjelp til å få kontroll på sine spesielle lyster etter å ha sonet straffen? Karen og Ole holdt i alle fall sammen livet ut.

Gard til salgs på Kjosavik (Vestlandsposten 29.01.1890)

Kanskje var det tegn på at familien på Kjosavik slet med fars psyke, at garden ble lagt ut for salg i Vestlandsposten 29. januar 1890. I omtalen av Oles tyverier i Stavangeren, ble Ole omtalt som «en yngre velstående gardbruker», så det var nok ikke økonomien som var grunnen. Salget ble det imidlertid ikke noe av, og familien fortsatte å bo på Kjosavik noen år til. I annonsen sto det at det på garden er sju kyr, en hest og 35 sauer. De sådde 35 tønner med korn og satt 60 tønner med poteter.

Barn nummer fire kom i mars 1894. Han fikk navnet Olaus, men allerede i januar 1895 fikk han meslinger og døde. Ett år etter at Olaus døde, ble mi farmor Olava født. Fødselsdatoen var 10. januar 1896. De tre siste av barna til Karen og Ole var jenter. Maria kom i 1898, Karoline i 1901 og Gurine i 1904.  Maria døde av lungebetennelse i 1918, knapt 20 år gammel, mens spanskesyken herjet som verst.

Fra Tengesdal (foto Ove Sandvik)

Til Stavanger via Tengesdal

I 1898 døde Oles far Torkel Kjosavik. Dette satte nok ny fart i tanken på å selge Kjosavik. Garden ble på nytt lagt ut til salg, og denne gang var det en kjøper til garden som meldte seg. Samtidig fikk Karen og Ole kjøpe en gard på Tengesdal som ble tinglyst 23. februar 1901. Prisen for garden var kr.1500,-. I skjøte står det at en trebunnfabrikken som lå på garden, var unntatt salget. Gamlemor Oline Kjosavik ble ikke med til Tengesdal, men flyttet til andre av barna.

Etter dette blir det stille fra Karen og Ole på Tengesdal i offentlige arkiv, fram til 1910. Den eldste sønnen, Ole Marcelius, emigrerte til Amerika i 1903, og nummer to, Thorvald, fulgte etter i 1904. Men allerede to år senere kom begge tilbake til Norge. Ole Marcelius ble etterlyst i ei Amerikansk avis. Det var funnet en koffert som var hans. Det ble opplyst at han hadde vært tung på flasken og man var urolig for hvor han var blitt av. Da etterlysningen sto i avisen, var han antakelig allerede tilbake i Norge.

Gard til salgs (Aftenbladet 10.01.1910

Så i 1910 kommer et nytt livstegn fra oldefar Ole. Da rykket han inn en annonse, der han vil selge garden på Tengesdal. Det ble antakelig ingen respons på annonsen, for senere på våren meldte han fra til myndigheten at han vil emigrere til Amerika. Ole Marcelius hadde da allerede reist tilbake til Amerika, og hadde med seg den yngre broren, Martin. De reiste med amerikabåten Adriatic. Martin returnerte etter kort tid til Norge, mens jeg ikke har funnet noen spor etter Ole Marcelius etter 1910.

Aftenbladet 14.05.1925

Aftenbladet 05.03.1929

Far Ole oppgav fattigdom som grunn for å emigrere, men han hadde ikke noen billett. Ved folketellingen i desember 1910, var han ikke sammen med familien på Tengesdal. Da ble det oppgitt at han sannsynligvis var i Waterloo i Iowa. I emigrasjonsregisteret er det oppgitt at han reiste fra Stavanger 21. mars 1910. Hvor lenge han var i USA, vet jeg ikke, men antar at det ikke tok lang tid før han var tilbake hos kona Karen og barna på Tengesdal. Det skulle gå enda sju år, før han og Karen fikk solgt garden. I 1917 flyttet de til Stavanger og fram til han døde i 1925, hadde familien fem ulike adresser i Stavanger og Hundvåg. I folketellingen for 1920 er det opplyst at Ole er helt arbeidsufør grunnet nervøsitet. Han var da 60 år gammel. Karen overlevde Ole med fire år. Hun døde i 1929.

Karen Tengesdal, mi oldemor

Hvordan gikk det så med barna til Karen og Ole. Thorvald bodde sammen med foreldrene i 1920. Han var da slaktersvenn og drev for egen regning. Han ble psykisk syk og innlagt på Dale sykehus, hvor han ble til han døde ugift i 1949. Martin var jordarbeider i 1920. Han stiftet familie og forble bosatt i Stavanger. Farmor Olava flyttet til Jørpeland og ble mor til sju. Hun ble enke i 1928, da farfar døde av lungebetennelse, mens farmor var gravid med nummer sju. De to yngste, Karoline og Gurine, fikk begge store familier i Stavanger.

 ------

Jeg har gransket i slekta mi i flere tiår. Farmor Olavas slekt har jeg bare kjent i bruddstykker. At oldefar Ole Kjosavik/Tengesdal slet med en psykisk sykdom var ukjent for meg fram til nå, da notisen i avisen Haugesunderen dukket opp ved et søk i Nasjonalbibliotekets arkiv. Kanskje er tilfellene av psykisk sykdom i farmors slekt et resultat av inngifte? Kanskje var oldefar Ole sine gardssalg og forsøk på gardssalg og all flytting på sine eldre dager, grunnet i hans psykiske sykdom og etter hvert økonomisk fattigdom?

 

Farmor Olava Sandvik i yngre år

Farmor Olava Sandvik, omtrent 50 år gammel

Kilder

Eivind Smith: Riska gardar og tettstad (1993)

Gudtorm Mikkelson: Gjesdal indre del. Gards- og ættesoge (1994)

Haakon F. Myckland: Norges bebyggelse Sørlige seksjon (1957)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Lisabet Risa: Bjerkreimboka I (1997)

Ola Aurenes: Høyland gards og ættesoge (1954)

Sigleif Engen: Forsandboka b.1 d.2 (1981)

Søren Arneson: Gards- og ættesoga for Gjesdal (1994)

 

Aftenbladet.no

Digitalarkivet.no

Disnorge.no: Sigleif Engen: Høle bygdebok

Nb.no

Norgeskart.no

Polititidende 1891

Eli og Thore Nag - husmenn på Jørpeland

Ronnene Nag. (Tegning: Hallvard Ramsfjell)

En jordlapp til leie, ei lita stue og arbeid for bonden. Det var ofte framtiden for familier som ikke hadde odel på noen gard. Slik var det også for Eli Dalen og Thore Nag.

I denne artikkelen vil jeg fortelle litt om historien til mine tipptipp oldeforeldre Eli Bjørnsen Dalen (1799-1879) og Thore Asgautsen Nag (1799-1848).

Eli fra Dalen

Dalen er nevnt som seter under Jørpeland tidlig på 1700-tallet. Sener ble det husmannsplass under Jørpeland, før det ble et selveiende bruk omtrent i 1860. I 1775 skjedde ei tragisk ulykke i Dalen. Husmann Asgaut Dalen var 26 år gammel og var gift med den 17 år eldre Anna Fløysvik. De hadde tre barn som levde, og hadde også mistet et barn. En vinterkveld i 1775 var Asgaut en tur på isen. Isen brast og Asgaut falt gjennom isen og druknet. Anna og de tre barna ble antakelig boende i Dalen, til hun giftet seg på nytt i 1785. Etter det ble husmannsplassen i Dalen stående tom i noen år.

I 1793 kom et forholdsvis nygift par til Dalen, med en fersk husmannskontrakt i bagasjen. Det var den 26 år gamle Bjørn Aslaksen fra Brådland innerst i Frafjorddalen, som i 1791 var blitt gift med Eli Paulsdatter fra Rodabakken. Eli sine foreldre var husmenn i Øvstebø i Hunnedalen, før de flyttet til Rodabakken, så det er mulig at Eli og Bjørn treftes der.

Etter at de giftet seg, bodde Eli og Bjørn ett par år på husmannsplassen Fladebråd, under Bjørn sin heimegard. Samme år som de ble gift, fikk de sønnen Aslak, som antakelig døde samme år som han ble født. I 1792 fikk de barn nummer to, som de kalt Dagna. Hun var sammen med foreldrene da de flyttet til Dalen. Dagna druknet i Botsfjorden i 1836. I 1794 kom Jorun, som over 40 år gammel ble gift med enkemann Torger Rasmussen Voll Tungland.

De to neste barna var jenter og døde som barn. Gunhild ble født i 1796 og døde i 1814, mens Eli ble født i 1798 og døde samme år, kun fire måneder gammel. I 1799 kom ei ny Eli, som vi kommer tilbake til. De to siste barna kom i 1802, Aslak, som kun ble 11 dager gammel og Bertha i 1803. Bertha flyttet til Stavanger. Her ble hun gift med Iver Thormodsen Vetteland fra Ogna i 1834. De fikk minst to døtre, Bertha (f.1844) og Jorine (f.1849) som ble gift med Tønnes Johannesen Efteland fra Helleland.

Eldre bilde fra Dalen (foto Strand historielag)

Eli ble altså født i Dalen i september 1799 og vokste opp sammen med foreldre og fire søstre. Ikke lenge etter at Eli ble født, døde morfaren på Rodabakken, og mormor Dagna Rodabakken flyttet til Dalen. De økonomiske forhold for Eli og Bjørn i Dalen, var ikke gode, så mormor var notert som «Almisse-lem» da hun døde i 1804, 90 år gammel. I august 1811 var lille Eli blitt 12 år gammel. Faren Bjørn skulle da ro ei jente fra Nag over Dalavatnet (muligens Liarvatnet). Kanskje var hun på vei til Nagastølen? Underveis gikk noe galt. Båten veltet, og både Bjørn og den 21 år gamle Marit Asgautsdatter Nag druknet. 10 år senere skulle Eli Bjørnsdatter bli gift med Marit Nag sin halvbror Thore.

Thore fra Nag

Det var ikke første gang familien på Nag ble rammet av ei drukningsulykke. Marit sin eldre bror, Peder, ble i 1808 gift med Kirsten Botne og overtok samtidig heimegarden etter foreldrene. I august 1809 var han på vei til Nagastølen. Da han var nesten framme, skjedde ei ulykke og han druknet i Svortingsvatnet. Dermed mistet Asgaut Nag to av sine voksne barn i drukningsulykker i Jørpelandsheia, med kun to års mellomrom.

Asgaut ble født på Geitaskjer på Fiskå i 1746. Her overtok han i 1779, garden etter sin far. Han var da gift med Siri Larsdatter Helland. Siri og Lars fikk seks barn i perioden 1770-1791. Samme året som det siste av barna ble født, døde Siri, høyst sannsynlig i barsel. Året etter giftet Asgaut seg på nytt med den 20 år yngre Kristi Pedersdatter Nedre Bjørheim. I 1795 (ca.) solgte de garden på Geitaskjer og kjøpte bruk 4 på Nag.

Asgaut hadde fem barn fra første ekteskapet, som alle ble med på flyttelasset til Nag. I det andre ekteskapet fikk han og Kristi fem barn, hvorav fire vokste opp. Nest sist i rekken var Thore, som ble født i 1799. Det gikk bra økonomisk for Asgaut og Kristi, men sorgen lå hele tiden på lur. I 1806 ble Kristi syk og døde, og Asgaut var enkemann for andre gang. De yngste barna var da fra 12 til fem år gamle. Heldigvis for Asgaut, hadde han voksne barn som kunne hjelpe han med både gard og barn.

Kvinneforening på Ronnene. Eli og Thor sitt barnebarn Serina, nr.2 f.h.

(foto: Martin Nag: Tresko)

To år etter at Kristi døde, bestemte den da 62 år gamle Asgaut seg for å overlate garden til sin eldste sønn fra første ekteskapet, Peder. (se over) Men året etter måtte han altså ta tilbake garden, da Peder druknet i Svortingsvatnet. Han drev garden til 1817, da delte han den i to bruk, som han gav videre til sønnene Lars fra første ekteskap og Peder jr. fra andre ekteskap. Ved skiftet etter kona Kristi, viste formuen en netto på 433 riksdaler, noe som var over gjennomsnittet bra.

Thore var sju år da han mistet mora si, og 10 og 12 år da halvsøsknene druknet. Han var derfor vel kjent med sorg i oppveksten, selv om han nok materielt hadde det bra. Han ble konfirmert 23. juni 1816. Hva Thore arbeidet med etter konfirmasjonen, har jeg ikke opplysninger om. Det er imidlertid sannsynlig at han hadde arbeid på en av gardene til sine halvbrødre.

Husmannsplassen Ronnene lå der jeg har markert med en sirkel.

Fylkesveien mellom Jørpeland og Tau sees så vidt nederst til høyre

(foto Ove Sandvik)

Husmennene Eli og Thore Ronnene Nag

13. juni 1821 ringte klokkene i Strand kirke. Da tok presten Schavland imot «pige Elie Biørndatter 24 aar Dalen u: Hiørpeland» og «ungkarl Thore Asgautson 22 aar. Naig». Alderen på Eli er feilført i kirkeboken. Både Eli og Thore er født i 1799, Thore i april og Eli i september, så begge var altså 22 år da de ble gift.

Eli og Thore hadde ikke noe odelsjord, så de måtte ta til takke med en tilværelse som husmenn. Etter at de ble gift, bodde de først ett år som såkalt innerste på Nag, før de fikk husmannskontrakt på Langelandsmoen fra 1822-1830. Eli sin mor, Eli Dalen, bodde hos datteren på Langelandsmoen som «husmannsenke» da hun døde i 1828. Etter perioden på Langeland, flyttet de til husmannsplassen Hathammer under Helland. Denne plassen hadde Thore sin to år eldre bror, Bjørn, drevet en periode. Han ble enkemann i 1828, og giftet seg på nytt til en gard på Melberg året etter. Eli og Thore ble på Hathammer fram til 1839. Da fikk de ta i bruk Ronnene på Nag, som ny husmannsplass. Her ble de boende resten av livet.

Malena og Thore Ronnene Nag

De fikk sitt første barn samme året som de ble gift. Bjørn var syk da han ble født og ble derfor hjemmedøpt samme dag som han ble født. Han døde etter kun tre dager. Deretter kom barna på rekke og rad: Kristi (f.1822) ble gift med Anders Tostensen Spredel, Bjørn (f.1825) gift med Berta Oline Grøtnes, Asgaut (f.1828) gift med Marta Bjørkhaug fra Barka, Thore (f.1830) overtok Ronnene, Eli (f.1834) gift med kirketjener Eivind Eivindsen fra Sola, Daniel (f.1837) gift med Marta Tobia Åsen. De bodde på Ronnene. I 1840 fikk Eli og Thore et dødfødt barn, mens siste barnet, Karine (f.1841) døde som ugift 41 år gammel. Hun hadde levd av å veve.

Husmannskontrakten med eieren av Ronnene, sa at det skulle betales ei årlig avgift på en spesidaler. Videre skulle Thore slå et myrstykke, som bonden tidligere hadde betalt en slåttekar en daler og to ort for å få slått. Eli og Thore skulle få fritt beite for ei ku og seks sauer. I 1865 hadde de på Ronnene ei ku, to sauer og en gris. De sådde 1/8 tønne bygg, ei halv tønne havre og ei tønne poteter. Ti år senere hadde de ni sauer og sådde 1/10 tønne bygg, ei kvart tønne havre og ei tønne poteter.

Ni år etter at Eli og Thore kom til Ronnene, ble Thore syk og døde kun 49 år gammel. Det skjedde 2. oktober 1848 og han ble begravet 7. oktober. Det var ikke noen overflod for en stor farløs familie. Året etter Thores død, kom eieren av Ronnene, Tormod Nag, med to ulltepper (Qvitler) til husmannsenka. De var en gave til Eli Ronnene, men Tormod fikk sin betaling fra fattigkassen. Han leverte en faktura (se bilde) til kommunens regnskapsfører Ole T. Heggheim på til sammen 1 spesidaler og 1 ort.

Faktura fra Tormod Nag til Fattigvesenet i Strand.

Gjaldt betaling for to ulltepper til Eli Nag.

(foto Martin Nag: Årringer)

Eli valgte å drive Ronnene videre, med hjelp av de voksne barna. Da sønnen Thore giftet seg med Malene Henriksdatter Strand i 1854, drev de hver sin halvdel av husmannsplassen. Eli levde til hun var 79 år, og døde av kreft 11. mars 1879. Hun ble begravet 19. mars. Da Eli døde, bodde sønnen Thore med sin familie, sønnen Daniel og datteren Karine heim. Karine spedde på husholdet med å selge vevde produkter. Hun døde i 1892. Daniel ble gift med Marta Åsen i 1887. De fikk to sønner. Marta døde av tarmkreft i 1901, mens Daniel døde av hjertesvikt i 1907. De to sønnene deres var da 13 og 20 år gamle. Året etter at faren døde, reiste begge til Amerika.

Malena og Thore Ronnene fikk ni barn. Tre døde som små, en forsvant som ungdom på havet, mens to emigrerte til Amerika. Døtrene Eli (gift med Tore Fjelde), Serina (gift med Thomas Seljeskog) og sønnen Henrik (gift med Berta Tungland) ble igjen i Norge. Malena døde av astma i 1904, mens Thore levde til han ble 97 år gammel. Han døde i 1927.