Mi farmor het Olava Sandvik. Hun vokste opp på Kjosavik og Tengesdal, men flyttet til Stavanger som ungdom. Her traff hun farfar Lars Sandvik, som hun ble gift med. De bosatte seg på Jørpeland. I denne artikkelen skal vi bli bedre kjent med hennes far og familie.
Det var tidlig morgen tirsdag 24. februar 1891. På garden til Karen (30) og Ole Kjosavik (31) var de seks voksne i heimen, akkurat ferdig med frokost. I tillegg til Karen og Ole, bodde også Oles foreldre Oline (56) og Torkel (67) Kjosavik i folge på garden. Karen og Oles ugifte faster, Anne Talette Knutsdatter Veraland (69) og Karens bror Kristian Tengesdal (22) bodde også på garden. Anne Talette var ugift fattiglem og fikk noe inntekt av strikking. Kristian var dreng. Karen og Ole sine to gutter, Ole Marcelius (6) og Thorvald Martinius (3) lå enda og sov. Karen var gravid, og familieforøkelsen var ventet i begynnelsen av juni. Ole var ekstra rastløs denne morgenen. Like etter frokost forsvant han, uten å si hvor han skulle.
Ole hadde flere ganger og over flere år blitt tatt på fersk gjerning i å stjele, og hadde to ganger vært tiltalt og straffet for sine tyverier. Ved St. Hans tider i 1890 hadde han reist til Stavanger for å levere et lass med bark til en garver på Lagård. Da barken var levert, kjørte han til Lervik hvor han satt fra seg hesten og kjerra og fant en låve hvor han overnattet. Han sto tidlig opp om morgenen og gikk en snarvei over markene tilbake til Lagård for å få betalingen for barken.
Underveis kom et kraftig
skybrudd, og Ole søkte ly i maler Salve Aanensen sin låve i Paradis. Her så han
en hestesele som han fikk «en ubetvingelig lyst» til å stjele. Han stakk selen
i en sekk og gikk sin vei. Nå bestemte han seg for å gå en tur til Sandnes, men
da han kom forbi Hillevåg, fikk han øye på en karjol på tomta til Sandvigens fabrikk,
som brant til grunnen høsten 1888. Ole fikk lyst på denne karjolen. Han kastet
sekken oppi, trakk den et stykke på veien, og satte den fra seg i veikanten.
Han gikk så tilbake til Lagård og fikk oppgjøret for barken, og derfra videre
til Lervik for å hente hesten og kjerra. Så bar det tilbake til Hillevåg hvor
han hentet karjolen og fraktet den til Lura, hvor han satt den fra seg.
Noen dager senere var han tilbake på Lura og hentet karjolen heim til Kjosavik. Når han møtte folk på veien som spurte hvor han hadde fått karjolen, svarte han at han hadde byttet den til seg mot noen hjulmaterialer hos en mann på Nærbø. Ole brukte deretter karjolen både når han skulle til kirken i Høle eller på Høyland, og ellers i andre ærender. Forbrytelsen ble imidlertid avslørt, og Ole tilbød seg å betale kr. 400,- for karjolen. Da han skulle betale for den, ble prisen satt ned til kr.140, pluss kr.70 for «bryderi ved oppdagelsen». Senere hadde Ole også vært hos en hjulmaker på Sandnes og stjålet ett par hjulklosser til en verdi av 10 øre per stykke.
For disse siste tyveriene, hadde statsadvokaten hatt Ole inne til forhør. Myndighetene mistenkte at det var noe galt med Oles mentale tilstand og forlangt derfor en legeerklæring. Denne bekreftet at Ole Tjosevigs sinnstilstand ikke var normal, og konkluderte med at han var kleptoman. Legen anbefalte myndigheten at Ole måtte bli innlagt på sinnssykeasyl til observasjon. Før han ble innlagt hadde imidlertid Ole nok en gang vært på tokt. Denne gang var det en nabo som ble frastjålet en del poteter. Ole ble derfor innkalt til nytt forhør denne tirsdags morgenen 24. februar, men han dukket ikke opp hos myndighetene.
Senere på dagen kom derfor
lensmannen til Kjosavik og spurte etter Ole. Karen fikk da vite at mannen
hennes på nytt var mistenkt for mange tyveri. Hun fortalte at Ole var gått fra
heimen tidlig på morgenen uten å si hvor han skulle. Han kom ikke heim denne
dagen. Dagen etter, onsdag 25. februar, gikk det derfor ut en arrestordre fra
sorenskriveren på Jæren. Ole Kjosavik var besluttet pågrepet og skulle fraktes
til Stavanger amts distriktsfengsel. Det ble varslet at den som så Ole, måtte
melde fra til nærmeste politikammer, eller om nødvendig selv pågripe ham. Ole
ble beskrevet som over middels høy, «rødmusset» og hadde rødbrunt hår og
skjegg.
Ole var imidlertid forduftet. I heimen på Kjosavik var det fortvilelse og hos lensmannen forargelse. Saken ble også kjent gjennom aviser. Avisa Stavangeren skrev i detaljer om saken og avsluttet med at til tross for at etterforskning var iverksatt, hadde myndigheten ikke funnet spor etter Ole. Avisen trakk så en drastisk konklusjon: «Det er dessverre å frykte at den ulykkelige har berøvet seg livet!» Denne konklusjonen ble trukket i samråd med Ole sin lege.
Før vi ser hvordan det videre
gikk med Karen og Ole Tengesdals historie, skal vi først høre litt om gardene
Kjosavik, Tengesdal og Veraland, som er sentrale i farmor Olava si slekt.
Deretter en kort oversikt over Karen og Ole sin sammenvevde slekt.
Kjosavik
Kjosavik er ei lita fjellbygd i Noredalen i gamle Høyland kommune. Senere er Høyland kommune slått sammen med Sandnes. Kjosavik ligger i sørlige enden av Storavatnet, med Auglend i sør og Osaland og Tengesdal i øst som nærmeste nabogarder. Bygda vekslet lenge mellom Høyland sokn og Høle sokn, med to år i Høyland og ett i Høle. Denne ordningen ble avviklet i 1842, og bygda har etter det ligget under Høyland sokn.
Kjosavik er en gammel gard, som var bebodd minst tilbake til 1300-tallet. Navnet er skrevet på ulike måter, de siste årene som Tjosevig, Kjosevik og nå altså Kjosavik. Fram til 1645 var Kjosavik en gard, deretter vekslet det mellom to og tre garder, fram til 1800-tallet da det var sju ulike bruk. Første kjente bruker i mi slekt er Olav Kjosavik som bodde her på midten av 1500-tallet. Slekta bodde på bruk 2.
Omkring 1865 kjøpte Torkel Tengesdal bruk 4. Han var gift med Oline Kjosavik fra bruk 2. Oline vokste opp i tøffe forhold. Foreldrene hennes het Guri og Ole Olsen Kjosavik. Faren lå under for alkohol. I rettssaken mot Ole Olsen sitt barnebarn, Ole Torkelsen, het det at «tiltaltes morfar har således vært i høy grad drikkfeldig».
Tengesdal
Tengesdal er nabogard til Kjosavik i øst, og ligger i vestlige enden av Tengesdalsvatnet i daværende Høle kommune. Navnet antas å komme fra elva som renner i dalen mellom Tengesdalsvatnet og Storavatnet. Elvenavnet Tengs finnes imidlertid ikke i skriftlige kilder, så dette er usikkert. Tengesdal var lenge eid av bispestolen i Kristiansand, og det var to bruk. I 1801 hadde disse to gardene blitt til fem bruk.
Mi slekt fra Tengesdal, var både leilendinger, husmenn og selveiende bønder. Den siste av mine forfedre som bodde her, var oldeforeldrene mine, Karen og Ole Tengesdal. De bodde på bruk 1 og gardsnummer 12. Karen og Ole solgte bruket i 1917 og flyttet til Stavanger.
Veraland
Veraland ligger litt opp i høyden på motsatt side av dalen (nord) i forhold til Tengesdal. Det antas at navnet kommer av den mannlige delen av sauefamilien. Kanskje var det opprinnelig et område hvor bønder i området hadde værer på beite. Veraland har kun vært ett bruk, men det ble utvidet med en husmannsplass mot slutten av 1700-tallet.
Den første kjente bruker på Veraland i mi slekt, drev garden på siste halvdel av 1600-tallet. Den siste var mi tippoldemor, som en kort periode i sitt andre ekteskap, bodde på Veraland. Dette var fra 1877 til begynnelsen av 1880-tallet.
Mye inngifte
I 1758 ble Knut Fossmork gift med enka på en av gardene på Tengesdal. Hun het Gunvor og hadde nylig mistet både mannen og deres eneste sønn. Gunnvor og Knut fikk flere barn, blant annet brødrene Tarald og Torkel. Tarald ble gift med Gunnhild Veraland og de overtok garden på Veraland etter hennes foreldre. Torkel ble gift med sin tremenning Kristi Nordland, og de overtok garden på Tengesdal.
Begge brødrene fikk flere barn. Tarald fikk blant annet ei datter, som fikk navnet Gunvor. Torkel fikk en sønn som ble døpt Knut etter bestefaren. Disse to søskenbarna valgte å slå seg sammen, og fikk tillatelse til å gifte seg i 1817. De fikk rydde en husmannsplass på Tengesdal hvor de slo seg ned. Gunvor og Knut fikk mange barn. Tre av dem skal vi se nærmere på.
I 1820 fikk de datteren Gunnhild. Hun giftet seg med sin tremenning fra Veraland, som het Knut Knutsen Veraland. De overtok Veraland. Gunvor og Knuts sønn Torkel, født i 1824, ble gift med Oline Kjosavik og de ble bønder på Kjosavik. En annen sønn, Mathias, ble født i 1831. Han ble gift med Maria Lomeland og overtok heimegarden på Tengesdal.
Maria og Mathias fikk seks barn i perioden 1862-1874, hvorav fem fikk vokse opp. En av disse var mi oldemor Karen Tengesdal. To år etter at siste barnet ble født, døde Mathias kun 44 år gammel. Mathias sin søster Gunnhild fikk heller ikke noe langt liv. Hun døde fem år før broren Mathias. Dermed var det en svoger på Veraland som var enkemann og ei svigerinne på Tengesdal som var enke. Maria Tengesdal og Knut Veraland valgte å gifte seg, og gikk derfor fra å være svoger og svigerinne, til å bli mann og kone.
Mathias og Gunnhild sin bror Torkel, ble som nevnt gift med Oline Kjosavik. Torkel fikk kjøpe nabogarden til Olines heimegard på Kjosavik, bruk 4. Oline og Torkel fikk åtte barn, hvorav fem vokste opp. En av disse var min oldefar Ole, som er omtalt i starten av denne artikkelen.
Karen og Ole Tjosevig sin familiehistorie
Kanskje var all denne inngifte, en av årsakene til at både oldefar Ole og hans søster Theoline ble psykisk syke. Theoline ble gift med Ole Skår og fikk tre barn med han. Så ble hun psykisk syk og ble utplassert til garden Lobekk på Varhaug. Her bodde hun resten av sitt liv.
Oldefar Ole ble født som nummer to i søskenflokken på Kjosavik. Eldste broren, Nils Kristian, ble gift til en gard på Skjørestad i Riska, så det ble Ole som overtok heimegarden på Kjosavik. Allerede som ungdom, begikk Ole sitt første tyveri. Da stjal han et lass med høy fra en av gardene i området. Dette førte til at han ikke ville gå i kirken. Da han ble kjærest med Martha Kylles, holdt han dette skjult for henne.
Ole og den seks år eldre Martha, ble gift 14. november 1882. Året etter bryllupet, var Marthas mage blitt ekstra stor. Da hun fødte, viste det seg at det var tvillinger. Den ene gutten var dødfødt, mens den andre døde samme dag som han ble født. Fødselen knekket også helsa til Martha, og to uker etter fødselen sovnet også hun inn.
Dette var selvsagt et
tungt slag for Ole, og han begynte kort tid etter å se seg om etter ei ny kone.
På Tengesdal døde som nevnt Oles farbror, Mathias, i 1876, mens kona hans Maria
giftet seg til Veraland. Etter få år, flyttet Maria og Knut Veraland til
Stavanger med de yngste barna. Den eldste i søskenflokken på Tengesdal, Karen
Gurine, var omtrent 20 år da mora og stefaren flyttet til Stavanger.
Sannsynligvis hadde Karen da fått seg jobb som tjenestepike på en av gardene i
området. Det var tydeligvis tett kontakt mellom søskenbarna Ole Kjosavik og
Karen Tengesdal, for i 1884 ble Karen gravid og fødte sønnen Ole Marcelius 19.
juni 1885. I kirkeboken var anført at Ole Marcelius var født «uekte».
Søskenbarn kan ikke gifte seg uten tillatelse fra det offentlige. Kanskje var det årsaken til at bryllupet mellom Karen og Ole ikke sto før halvannen måned etter fødselen, nemlig 4. august 1885. Tillatelse ble gitt og giftermålet var lovlig. Dette var likevel i grenseland, siden Karen og Ole hadde felles besteforeldre, og disse besteforeldrene (Gunvor og Knut Tengesdal) også var søskenbarn. Karen og Ole fikk sønn nummer to i oktober 1888 og han fikk navnet Torvald.
Om det var kjent da Ole og Karen ble gift, at Ole hadde sine psykiske problem, vites ikke. Da Ole måtte møte i retten, vitnet hans foreldre om at han fra tid til annen hadde «vært noe underlig». Som nevnt innledningsvis, gikk det i alle fall ikke lenge før Ole kom i klammeri med myndighetene for sine tyverier. I retten ble det nevnt at han i løpet av kort tid hadde stjålet: Ei lammestek, en kornsekk, høy, en sau, et lam, to sauer m.m. Senere hadde han vært i byen og stjålet åtte lammeskinn, en kvigehud, tre skinn fra okser med mer.
Først to måneder etter at han stakk av, den 22. april 1891, kunne lensmannen puste lettet ut. Ole Kjosavik ble denne dagen funnet i live og arrestert, siktet for gjentagende tyverier. Han ble satt i varetektsfengsel, blant annet i frykt for at han ville emigrere til Amerika for å slippe unna straffen for sine tyverier. Selv om skammen var stor i heimen på Kjosavik, var det også en lettelse over at Ole endelig var funnet og at han var i live etter to måneder på rømmen.
Den 10. juni ble Karen og Ole foreldre til lille Martin, mens far Ole enda satt i fengsel. Karen, broren Kristian og svigerforeldrene hadde fått unna våronna før fødselen. Men Ole trengtes sårt på garden, og søkte derfor om løslatelse i påvente av rettsak. Noen dager etter dommen var falt, den 26. juni 1891, ble søknaden innvilget, og han ble løslatt mot kausjon. Dermed fikk Ole også være med på dåpen av Martin i Høyland kirke 5. juli.
Da saken til Ole kom opp i Meddomsretten i Jærens sorenskriveri 19. juni, ble det lagt fram legeattester om at han var sinnssyk. Nærmere bestemt, led han av kleptomani, ifølge de to lokale legene som hadde undersøkt han. Direktøren på Eg sinnssykehus hadde hatt Ole til observasjon og delte ikke sine to kollegaers oppfatning. Han mente at Ole var helt normal. En av de lokale dommerne hadde observert Ole da han hadde en av sine anfall med periodisk melankoli, noe direktøren på Eg ikke hadde sett. Meddomsretten tok derfor de to lokale legenes erklæring til følge, og Ole ble frikjent. Selve dommen falt 22. juni 1891 og lød som følger:
«Tiltalte Ole Torkelsen Tjosevig bør for påtalemyndighetens tiltale i denne sak fri at være. Aktor sakfører Dåe og forsvarer oversakfører Årstad tilkjennes i saler henholdsvis 65 og 55 kroner, samt den sakkyndige lege Schumacher 15 kroner, som alt er utstedt av det offentlige.» Dette kunne ikke myndigheten akseptere, og dommen ble anket til Lagmannsretten.
Det skjedde ikke noe mer
med Ole sin sak, før det ble innkalt til rettsak i Lagmannsretten 2. februar
1892. Ole hadde fått oppnevnt overretssakfører Årstad som sin forsvarer. Årstad
hadde hatt mange samtaler med Ole, og innstilte i tråd med legenes anbefaling, på
påtaleunnlatelse, siden Ole var sinnssyk. Da rettssaken startet, hadde avisene
Stavanger Avis, Vestlandsposten og Stavangeren sine journalister på plass, som rapportert i
detaljer fra både legers og vitners forklaringer.
I sin forklaring for
retten, sa Ole at han til tider led av tungsinn og mismot. Når han hadde disse
lidelsene, ble han aldeles likegyldig for følgene av sine handlinger. Dette
tungsinnet mente han startet da hans første kone døde, og at han før ekteskapet
hadde fortiet en hemmelighet for henne. Både Oles foreldre og en bror vitnet i
retten, og kunne bekrefte at Ole etter første konas dødsfall, begynte å oppføre
seg merkelig. Andre som vitnet, kom med sprikende forklaringer. Noen ment at
hans oppførsel tilsa at han ikke kunne være normal, mens andre mente han
oppførte seg normalt som andre folk.
Journalisten i Stavangeren hadde med følgende opplysning om Ole: «Tiltalte som alltid åpent har tilstått, lever i gode kår. Han har alltid i dyre dommer måttet tilbakebetale til dem han hadde stjålet av.»
Det var i Lagmannsretten oppnevnt tre sakkyndige leger. I tillegg til de to lokale legene, Schumacher og Moe, som også var sakkyndige i Meddomsretten, var dokter Platou oppnevnt som en tredje sakkyndig. Distriktslege Schumacher hadde undersøkt Ole og hadde en bestemt oppfatning om at Ole ikke kunne være normal. Han kunne ikke si bestemt at Ole led av kleptomani, men han var overbevist om at Ole begikk sine tyveri under «innflytelser som måtte gjøre ham delvis utilregnelig som følge av en abnorm tilstand.» Han konkluderte derfor med at Ole Kjosavik «ikke var normal, men uansvarlig.»
Doktor Moe gav sin tilslutning til kollega Schumachers vurderinger. Han hadde undersøkt tiltaltes slekt, og sa at «flere i slekta led av nervesykdommer. Tiltaltes morfar hadde i høy grad vært drikkfeldig», noe som også kunne ha satt sine spor i tiltalt. Doktor Moe konkluderte derfor med at Ole «ikke kunne ansees som tilregnelig».
Den tredje sakkyndige var doktor Platou, som var direktør ved Egs Sindsygeasyl i Kristiansand. Han var totalt uenig med sine to kollegaer. Platou mente at Ole ikke var utilregnelig og at han hadde «begått sine handlinger under fullt ansvar.» Plautou fikk også støtte gjennom en erklæring fra Det medisinske fakultetet.
Det var 11 lekdommere med kemner Pedersen som juryformann, som så skulle avgjøre skyldspørsmålet. Dommen ble som følger: «Tiltalte erklæres skyldig og dømmes til seks måneders straffearbeid med anbefaling om benådning til fengsel på vann og brød med kr.200 i omkostninger.» I et senere nummer av Polititidende i 1892 er det opplyst at Ole startet soningen 11. mai og at han ble løslatt allerede 11. juni.
Jeg har ikke funnet noe
flere avisnotiser om Oles kleptomani etter dommen. Kanskje fikk han hjelp til å
få kontroll på sine spesielle lyster etter å ha sonet straffen? Karen og Ole
holdt i alle fall sammen livet ut.
Kanskje var det tegn på at familien på Kjosavik slet med fars psyke, at garden ble lagt ut for salg i Vestlandsposten 29. januar 1890. I omtalen av Oles tyverier i Stavangeren, ble Ole omtalt som «en yngre velstående gardbruker», så det var nok ikke økonomien som var grunnen. Salget ble det imidlertid ikke noe av, og familien fortsatte å bo på Kjosavik noen år til. I annonsen sto det at det på garden er sju kyr, en hest og 35 sauer. De sådde 35 tønner med korn og satt 60 tønner med poteter.
Barn nummer fire kom i mars 1894. Han fikk navnet Olaus, men allerede i januar 1895 fikk han meslinger og døde. Ett år etter at Olaus døde, ble mi farmor Olava født. Fødselsdatoen var 10. januar 1896. De tre siste av barna til Karen og Ole var jenter. Maria kom i 1898, Karoline i 1901 og Gurine i 1904. Maria døde av lungebetennelse i 1918, knapt 20 år gammel, mens spanskesyken herjet som verst.
Til Stavanger via Tengesdal
I 1898 døde Oles far Torkel Kjosavik. Dette satte nok ny fart i tanken på å selge Kjosavik. Garden ble på nytt lagt ut til salg, og denne gang var det en kjøper til garden som meldte seg. Samtidig fikk Karen og Ole kjøpe en gard på Tengesdal som ble tinglyst 23. februar 1901. Prisen for garden var kr.1500,-. I skjøte står det at en trebunnfabrikken som lå på garden, var unntatt salget. Gamlemor Oline Kjosavik ble ikke med til Tengesdal, men flyttet til andre av barna.
Etter dette blir det stille fra Karen og Ole på Tengesdal i offentlige arkiv, fram til 1910. Den eldste sønnen, Ole Marcelius, emigrerte til Amerika i 1903, og nummer to, Thorvald, fulgte etter i 1904. Men allerede to år senere kom begge tilbake til Norge. Ole Marcelius ble etterlyst i ei Amerikansk avis. Det var funnet en koffert som var hans. Det ble opplyst at han hadde vært tung på flasken og man var urolig for hvor han var blitt av. Da etterlysningen sto i avisen, var han antakelig allerede tilbake i Norge.
Så i 1910 kommer et nytt livstegn fra oldefar Ole. Da rykket han inn en annonse, der han vil selge garden på Tengesdal. Det ble antakelig ingen respons på annonsen, for senere på våren meldte han fra til myndigheten at han vil emigrere til Amerika. Ole Marcelius hadde da allerede reist tilbake til Amerika, og hadde med seg den yngre broren, Martin. De reiste med amerikabåten Adriatic. Martin returnerte etter kort tid til Norge, mens jeg ikke har funnet noen spor etter Ole Marcelius etter 1910.
Far Ole oppgav fattigdom som grunn for å emigrere, men han hadde ikke noen billett. Ved folketellingen i desember 1910, var han ikke sammen med familien på Tengesdal. Da ble det oppgitt at han sannsynligvis var i Waterloo i Iowa. I emigrasjonsregisteret er det oppgitt at han reiste fra Stavanger 21. mars 1910. Hvor lenge han var i USA, vet jeg ikke, men antar at det ikke tok lang tid før han var tilbake hos kona Karen og barna på Tengesdal. Det skulle gå enda sju år, før han og Karen fikk solgt garden. I 1917 flyttet de til Stavanger og fram til han døde i 1925, hadde familien fem ulike adresser i Stavanger og Hundvåg. Karen overlevde Ole med fire år. Hun døde i 1929.
Hvordan gikk det så med
barna til Karen og Ole. Thorvald bodde sammen med foreldrene i 1920. Han var da
slaktersvenn og drev for egen regning. Han ble psykisk syk og innlagt på Dale
sykehus, hvor han ble til han døde ugift i 1949. Martin var jordarbeider i
1920. Han stiftet familie og forble bosatt i Stavanger. Farmor Olava flyttet
til Jørpeland og ble mor til sju. Hun ble enke i 1928, da farfar døde av
lungebetennelse, mens farmor var gravid med nummer sju. De to yngste, Karoline
og Gurine, fikk begge store familier i Stavanger.
Jeg har gransket i slekta
mi i flere tiår. Farmor Olavas slekt har jeg bare kjent i bruddstykker. At
oldefar Ole Kjosavik/Tengesdal slet med en psykisk sykdom var ukjent for meg
fram til nå, da notisen i avisen Haugesunderen dukket opp ved et søk i
Nasjonalbibliotekets arkiv. Kanskje er tilfellene av psykisk sykdom i farmors
slekt et resultat av inngifte? Kanskje var oldefar Ole sine gardssalg og forsøk
på gardssalg og all flytting på sine eldre dager, grunnet i hans psykiske
sykdom og etter hvert økonomisk fattigdom?
Kilder
Eivind Smith: Riska
gardar og tettstad (1993)
Gudtorm Mikkelson:
Gjesdal indre del. Gards- og ættesoge (1994)
Haakon F. Myckland:
Norges bebyggelse Sørlige seksjon (1957)
Jon Bergsåker: Høle
gjennom hundreåra (1964)
Lisabet Risa:
Bjerkreimboka I (1997)
Ola Aurenes: Høyland
gards og ættesoge (1954)
Sigleif Engen: Forsandboka
b.1 d.2 (1981)
Søren Arneson: Gards- og
ættesoga for Gjesdal (1994)
Aftenbladet.no
Digitalarkivet.no
Disnorge.no: Sigleif
Engen: Høle bygdebok
Nb.no
Norgeskart.no
Polititidende 1891
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar