Ole Tengesdal – oldefar og kleptoman

Oldemor Karen Tengesdal med døtrene f.v. Gurine, Karoline og 

farmor Olav, med sønnen Magnus på fanget.

Mi farmor het Olava Sandvik. Hun vokste opp på Kjosavik og Tengesdal, men flyttet til Stavanger som ungdom. Her traff hun farfar Lars Sandvik, som hun ble gift med. De bosatte seg på Jørpeland. I denne artikkelen skal vi bli bedre kjent med hennes far og familie.

Det var tidlig morgen tirsdag 24. februar 1891. På garden til Karen (30) og Ole Kjosavik (31) var de seks voksne i heimen, akkurat ferdig med frokost. I tillegg til Karen og Ole, bodde også Oles foreldre Oline (56) og Torkel (67) Kjosavik i folge på garden. Karen og Oles ugifte faster, Anne Talette Knutsdatter Veraland (69) og Karens bror Kristian Tengesdal (22) bodde også på garden. Anne Talette var ugift fattiglem og fikk noe inntekt av strikking. Kristian var dreng. Karen og Ole sine to gutter, Ole Marcelius (6) og Thorvald Martinius (3) lå enda og sov. Karen var gravid, og familieforøkelsen var ventet i begynnelsen av juni. Ole var ekstra rastløs denne morgenen. Like etter frokost forsvant han, uten å si hvor han skulle.

Ole hadde flere ganger og over flere år blitt tatt på fersk gjerning i å stjele, og hadde to ganger vært tiltalt og straffet for sine tyverier. Ved St. Hans tider i 1890 hadde han reist til Stavanger for å levere et lass med bark til en garver på Lagård. Da barken var levert, kjørte han til Lervik hvor han satt fra seg hesten og kjerra og fant en låve hvor han overnattet. Han sto tidlig opp om morgenen og gikk en snarvei over markene tilbake til Lagård for å få betalingen for barken.

Underveis kom et kraftig skybrudd, og Ole søkte ly i maler Salve Aanensen sin låve i Paradis. Her så han en hestesele som han fikk «en ubetvingelig lyst» til å stjele. Han stakk selen i en sekk og gikk sin vei. Nå bestemte han seg for å gå en tur til Sandnes, men da han kom forbi Hillevåg, fikk han øye på en karjol på tomta til Sandvigens fabrikk, som brant til grunnen høsten 1888. Ole fikk lyst på denne karjolen. Han kastet sekken oppi, trakk den et stykke på veien, og satte den fra seg i veikanten. Han gikk så tilbake til Lagård og fikk oppgjøret for barken, og derfra videre til Lervik for å hente hesten og kjerra. Så bar det tilbake til Hillevåg hvor han hentet karjolen og fraktet den til Lura, hvor han satt den fra seg. 

Ole Kjosavik etterlyst. Fra Polititidende 1891

Noen dager senere var han tilbake på Lura og hentet karjolen heim til Kjosavik. Når han møtte folk på veien som spurte hvor han hadde fått karjolen, svarte han at han hadde byttet den til seg mot noen hjulmaterialer hos en mann på Nærbø. Ole brukte deretter karjolen både når han skulle til kirken i Høle eller på Høyland, og ellers i andre ærender. Forbrytelsen ble imidlertid avslørt, og Ole tilbød seg å betale kr. 400,- for karjolen. Da han skulle betale for den, ble prisen satt ned til kr.140, pluss kr.70 for «bryderi ved oppdagelsen». Senere hadde Ole også vært hos en hjulmaker på Sandnes og stjålet ett par hjulklosser til en verdi av 10 øre per stykke.

For disse siste tyveriene, hadde statsadvokaten hatt Ole inne til forhør. Myndighetene mistenkte at det var noe galt med Oles mentale tilstand og forlangt derfor en legeerklæring. Denne bekreftet at Ole Tjosevigs sinnstilstand ikke var normal, og konkluderte med at han var kleptoman. Legen anbefalte myndigheten at Ole måtte bli innlagt på sinnssykeasyl til observasjon. Før han ble innlagt hadde imidlertid Ole nok en gang vært på tokt. Denne gang var det en nabo som ble frastjålet en del poteter. Ole ble derfor innkalt til nytt forhør denne tirsdags morgenen 24. februar, men han dukket ikke opp hos myndighetene.

Senere på dagen kom derfor lensmannen til Kjosavik og spurte etter Ole. Karen fikk da vite at mannen hennes på nytt var mistenkt for mange tyveri. Hun fortalte at Ole var gått fra heimen tidlig på morgenen uten å si hvor han skulle. Han kom ikke heim denne dagen. Dagen etter, onsdag 25. februar, gikk det derfor ut en arrestordre fra sorenskriveren på Jæren. Ole Kjosavik var besluttet pågrepet og skulle fraktes til Stavanger amts distriktsfengsel. Det ble varslet at den som så Ole, måtte melde fra til nærmeste politikammer, eller om nødvendig selv pågripe ham. Ole ble beskrevet som over middels høy, «rødmusset» og hadde rødbrunt hår og skjegg. 

Notis i Stavangeren 27.02.1891

Ole var imidlertid forduftet. I heimen på Kjosavik var det fortvilelse og hos lensmannen forargelse. Saken ble også kjent gjennom aviser. Avisa Stavangeren skrev i detaljer om saken og avsluttet med at til tross for at etterforskning var iverksatt, hadde myndigheten ikke funnet spor etter Ole. Avisen trakk så en drastisk konklusjon: «Det er dessverre å frykte at den ulykkelige har berøvet seg livet!» Denne konklusjonen ble trukket i samråd med Ole sin lege.

Før vi ser hvordan det videre gikk med Karen og Ole Tengesdals historie, skal vi først høre litt om gardene Kjosavik, Tengesdal og Veraland, som er sentrale i farmor Olava si slekt. Deretter en kort oversikt over Karen og Ole sin sammenvevde slekt.

Bildet er tatt på fjellet like over Veraland, som sees ned litt til venstre.

Midt i bildet sees Tengesdal og lenger ned i dalen skimtes Kjosavik, som

ellers strekker seg ned dalen mot høyre bak det mørke fjellet.

(Foto ut.no)

Avmerket f.v Kjosavik, Tengesdal og Veraland.

(Kart noreskart.no)

Kjosavik

Kjosavik er ei lita fjellbygd i Noredalen i gamle Høyland kommune. Senere er Høyland kommune slått sammen med Sandnes. Kjosavik ligger i sørlige enden av Storavatnet, med Auglend i sør og Osaland og Tengesdal i øst som nærmeste nabogarder. Bygda vekslet lenge mellom Høyland sokn og Høle sokn, med to år i Høyland og ett i Høle. Denne ordningen ble avviklet i 1842, og bygda har etter det ligget under Høyland sokn.

Kjosavik tegnet av M- Gabriel Monsen (fra Høyland gards- og ættesoge)

Kjosavik er en gammel gard, som var bebodd minst tilbake til 1300-tallet. Navnet er skrevet på ulike måter, de siste årene som Tjosevig, Kjosevik og nå altså Kjosavik. Fram til 1645 var Kjosavik en gard, deretter vekslet det mellom to og tre garder, fram til 1800-tallet da det var sju ulike bruk. Første kjente bruker i mi slekt er Olav Kjosavik som bodde her på midten av 1500-tallet. Slekta bodde på bruk 2. 

Omkring 1865 kjøpte Torkel Tengesdal bruk 4. Han var gift med Oline Kjosavik fra bruk 2. Oline vokste opp i tøffe forhold. Foreldrene hennes het Guri og Ole Olsen Kjosavik. Faren lå under for alkohol. I rettssaken mot Ole Olsen sitt barnebarn, Ole Torkelsen, het det at «tiltaltes morfar har således vært i høy grad drikkfeldig».

Tengesdal (foto Høle gjennom hundreåra)

Tengesdal

Tengesdal er nabogard til Kjosavik i øst, og ligger i vestlige enden av Tengesdalsvatnet i daværende Høle kommune. Navnet antas å komme fra elva som renner i dalen mellom Tengesdalsvatnet og Storavatnet. Elvenavnet Tengs finnes imidlertid ikke i skriftlige kilder, så dette er usikkert. Tengesdal var lenge eid av bispestolen i Kristiansand, og det var to bruk. I 1801 hadde disse to gardene blitt til fem bruk.

Mi slekt fra Tengesdal, var både leilendinger, husmenn og selveiende bønder. Den siste av mine forfedre som bodde her, var oldeforeldrene mine, Karen og Ole Tengesdal. De bodde på bruk 1 og gardsnummer 12. Karen og Ole solgte bruket i 1917 og flyttet til Stavanger.

Veraland (foto Høle gjennom hundreåra)

Veraland

Veraland ligger litt opp i høyden på motsatt side av dalen (nord) i forhold til Tengesdal. Det antas at navnet kommer av den mannlige delen av sauefamilien. Kanskje var det opprinnelig et område hvor bønder i området hadde værer på beite. Veraland har kun vært ett bruk, men det ble utvidet med en husmannsplass mot slutten av 1700-tallet.

Den første kjente bruker på Veraland i mi slekt, drev garden på siste halvdel av 1600-tallet. Den siste var mi tippoldemor, som en kort periode i sitt andre ekteskap, bodde på Veraland. Dette var fra 1877 til begynnelsen av 1880-tallet.

Mye inngifte

I 1758 ble Knut Fossmork gift med enka på en av gardene på Tengesdal. Hun het Gunvor og hadde nylig mistet både mannen og deres eneste sønn. Gunnvor og Knut fikk flere barn, blant annet brødrene Tarald og Torkel. Tarald ble gift med Gunnhild Veraland og de overtok garden på Veraland etter hennes foreldre. Torkel ble gift med sin tremenning Kristi Nordland, og de overtok garden på Tengesdal.

Begge brødrene fikk flere barn. Tarald fikk blant annet ei datter, som fikk navnet Gunvor. Torkel fikk en sønn som ble døpt Knut etter bestefaren. Disse to søskenbarna valgte å slå seg sammen, og fikk tillatelse til å gifte seg i 1817. De fikk rydde en husmannsplass på Tengesdal hvor de slo seg ned. Gunvor og Knut fikk mange barn. Tre av dem skal vi se nærmere på.

I 1820 fikk de datteren Gunnhild. Hun giftet seg med sin tremenning fra Veraland, som het Knut Knutsen Veraland. De overtok Veraland. Gunvor og Knuts sønn Torkel, født i 1824, ble gift med Oline Kjosavik og de ble bønder på Kjosavik. En annen sønn, Mathias, ble født i 1831. Han ble gift med Maria Lomeland og overtok heimegarden på Tengesdal.

Maria Tengesdal og hennes andre mann Knut Veraland.

Tre av barna bak. (foto privat)

Maria og Mathias fikk seks barn i perioden 1862-1874, hvorav fem fikk vokse opp. En av disse var mi oldemor Karen Tengesdal. To år etter at siste barnet ble født, døde Mathias kun 44 år gammel. Mathias sin søster Gunnhild fikk heller ikke noe langt liv. Hun døde fem år før broren Mathias. Dermed var det en svoger på Veraland som var enkemann og ei svigerinne på Tengesdal som var enke. Maria Tengesdal og Knut Veraland valgte å gifte seg, og gikk derfor fra å være svoger og svigerinne, til å bli mann og kone.

Mathias og Gunnhild sin bror Torkel, ble som nevnt gift med Oline Kjosavik. Torkel fikk kjøpe nabogarden til Olines heimegard på Kjosavik, bruk 4. Oline og Torkel fikk åtte barn, hvorav fem vokste opp. En av disse var min oldefar Ole, som er omtalt i starten av denne artikkelen.

Kjosavik bruk 2 (foto Norges bebyggelse)

Karen og Ole Tjosevig sin familiehistorie

Kanskje var all denne inngifte, en av årsakene til at både oldefar Ole og hans søster Theoline ble psykisk syke. Theoline ble gift med Ole Skår og fikk tre barn med han. Så ble hun psykisk syk og ble utplassert til garden Lobekk på Varhaug. Her bodde hun resten av sitt liv.

Oldefar Ole ble født som nummer to i søskenflokken på Kjosavik. Eldste broren, Nils Kristian, ble gift til en gard på Skjørestad i Riska, så det ble Ole som overtok heimegarden på Kjosavik. Allerede som ungdom, begikk Ole sitt første tyveri. Da stjal han et lass med høy fra en av gardene i området. Dette førte til at han ikke ville gå i kirken. Da han ble kjærest med Martha Kylles, holdt han dette skjult for henne. 

Ole og den seks år eldre Martha, ble gift 14. november 1882. Året etter bryllupet, var Marthas mage blitt ekstra stor. Da hun fødte, viste det seg at det var tvillinger. Den ene gutten var dødfødt, mens den andre døde samme dag som han ble født. Fødselen knekket også helsa til Martha, og to uker etter fødselen sovnet også hun inn.

Dette var selvsagt et tungt slag for Ole, og han begynte kort tid etter å se seg om etter ei ny kone. På Tengesdal døde som nevnt Oles farbror, Mathias, i 1876, mens kona hans Maria giftet seg til Veraland. Etter få år, flyttet Maria og Knut Veraland til Stavanger med de yngste barna. Den eldste i søskenflokken på Tengesdal, Karen Gurine, var omtrent 20 år da mora og stefaren flyttet til Stavanger. Sannsynligvis hadde Karen da fått seg jobb som tjenestepike på en av gardene i området. Det var tydeligvis tett kontakt mellom søskenbarna Ole Kjosavik og Karen Tengesdal, for i 1884 ble Karen gravid og fødte sønnen Ole Marcelius 19. juni 1885. I kirkeboken var anført at Ole Marcelius var født «uekte».

Karen og Ole måtte skaffe seg dåpsattest i forbindelse med at de som 

søskenbarn skulle gifte seg.

Søskenbarn kan ikke gifte seg uten tillatelse fra det offentlige. Kanskje var det årsaken til at bryllupet mellom Karen og Ole ikke sto før halvannen måned etter fødselen, nemlig 4. august 1885. Tillatelse ble gitt og giftermålet var lovlig. Dette var likevel i grenseland, siden Karen og Ole hadde felles besteforeldre, og disse besteforeldrene (Gunvor og Knut Tengesdal) også var søskenbarn. Karen og Ole fikk sønn nummer to i oktober 1888 og han fikk navnet Torvald.

Om det var kjent da Ole og Karen ble gift, at Ole hadde sine psykiske problem, vites ikke. Da Ole måtte møte i retten, vitnet hans foreldre om at han fra tid til annen hadde «vært noe underlig». Som nevnt innledningsvis, gikk det i alle fall ikke lenge før Ole kom i klammeri med myndighetene for sine tyverier. I retten ble det nevnt at han i løpet av kort tid hadde stjålet: Ei lammestek, en kornsekk, høy, en sau, et lam, to sauer m.m. Senere hadde han vært i byen og stjålet åtte lammeskinn, en kvigehud, tre skinn fra okser med mer.

Først to måneder etter at han stakk av, den 22. april 1891, kunne lensmannen puste lettet ut. Ole Kjosavik ble denne dagen funnet i live og arrestert, siktet for gjentagende tyverier. Han ble satt i varetektsfengsel, blant annet i frykt for at han ville emigrere til Amerika for å slippe unna straffen for sine tyverier. Selv om skammen var stor i heimen på Kjosavik, var det også en lettelse over at Ole endelig var funnet og at han var i live etter to måneder på rømmen. 

Notis i Polititidende 1891

Den 10. juni ble Karen og Ole foreldre til lille Martin, mens far Ole enda satt i fengsel. Karen, broren Kristian og svigerforeldrene hadde fått unna våronna før fødselen. Men Ole trengtes sårt på garden, og søkte derfor om løslatelse i påvente av rettsak. Noen dager etter dommen var falt, den 26. juni 1891, ble søknaden innvilget, og han ble løslatt mot kausjon. Dermed fikk Ole også være med på dåpen av Martin i Høyland kirke 5. juli.

Da saken til Ole kom opp i Meddomsretten i Jærens sorenskriveri 19. juni, ble det lagt fram legeattester om at han var sinnssyk. Nærmere bestemt, led han av kleptomani, ifølge de to lokale legene som hadde undersøkt han. Direktøren på Eg sinnssykehus hadde hatt Ole til observasjon og delte ikke sine to kollegaers oppfatning. Han mente at Ole var helt normal. En av de lokale dommerne hadde observert Ole da han hadde en av sine anfall med periodisk melankoli, noe direktøren på Eg ikke hadde sett.  Meddomsretten tok derfor de to lokale legenes erklæring til følge, og Ole ble frikjent. Selve dommen falt 22. juni 1891 og lød som følger:

«Tiltalte Ole Torkelsen Tjosevig bør for påtalemyndighetens tiltale i denne sak fri at være. Aktor sakfører Dåe og forsvarer oversakfører Årstad tilkjennes i saler henholdsvis 65 og 55 kroner, samt den sakkyndige lege Schumacher 15 kroner, som alt er utstedt av det offentlige.» Dette kunne ikke myndigheten akseptere, og dommen ble anket til Lagmannsretten.

Det skjedde ikke noe mer med Ole sin sak, før det ble innkalt til rettsak i Lagmannsretten 2. februar 1892. Ole hadde fått oppnevnt overretssakfører Årstad som sin forsvarer. Årstad hadde hatt mange samtaler med Ole, og innstilte i tråd med legenes anbefaling, på påtaleunnlatelse, siden Ole var sinnssyk. Da rettssaken startet, hadde avisene Stavanger Avis, Vestlandsposten og Stavangeren sine journalister på plass, som rapportert i detaljer fra både legers og vitners forklaringer. 

I sin forklaring for retten, sa Ole at han til tider led av tungsinn og mismot. Når han hadde disse lidelsene, ble han aldeles likegyldig for følgene av sine handlinger. Dette tungsinnet mente han startet da hans første kone døde, og at han før ekteskapet hadde fortiet en hemmelighet for henne. Både Oles foreldre og en bror vitnet i retten, og kunne bekrefte at Ole etter første konas dødsfall, begynte å oppføre seg merkelig. Andre som vitnet, kom med sprikende forklaringer. Noen ment at hans oppførsel tilsa at han ikke kunne være normal, mens andre mente han oppførte seg normalt som andre folk.

Notis i Polititidende 1891

Notis i Haugesunderen 12.01.1892

Journalisten i Stavangeren hadde med følgende opplysning om Ole: «Tiltalte som alltid åpent har tilstått, lever i gode kår. Han har alltid i dyre dommer måttet tilbakebetale til dem han hadde stjålet av.»

Det var i Lagmannsretten oppnevnt tre sakkyndige leger. I tillegg til de to lokale legene, Schumacher og Moe, som også var sakkyndige i Meddomsretten, var dokter Platou oppnevnt som en tredje sakkyndig. Distriktslege Schumacher hadde undersøkt Ole og hadde en bestemt oppfatning om at Ole ikke kunne være normal. Han kunne ikke si bestemt at Ole led av kleptomani, men han var overbevist om at Ole begikk sine tyveri under «innflytelser som måtte gjøre ham delvis utilregnelig som følge av en abnorm tilstand.» Han konkluderte derfor med at Ole Kjosavik «ikke var normal, men uansvarlig.»

Doktor Moe gav sin tilslutning til kollega Schumachers vurderinger. Han hadde undersøkt tiltaltes slekt, og sa at «flere i slekta led av nervesykdommer. Tiltaltes morfar hadde i høy grad vært drikkfeldig», noe som også kunne ha satt sine spor i tiltalt. Doktor Moe konkluderte derfor med at Ole «ikke kunne ansees som tilregnelig».  

Den tredje sakkyndige var doktor Platou, som var direktør ved Egs Sindsygeasyl i Kristiansand. Han var totalt uenig med sine to kollegaer. Platou mente at Ole ikke var utilregnelig og at han hadde «begått sine handlinger under fullt ansvar.» Plautou fikk også støtte gjennom en erklæring fra Det medisinske fakultetet. 

Notis i avisen Stavangeren 04.02.1892 

der dommen mot Ole Kjosavik kunngjøres.

Det var 11 lekdommere med kemner Pedersen som juryformann, som så skulle avgjøre skyldspørsmålet. Dommen ble som følger: «Tiltalte erklæres skyldig og dømmes til seks måneders straffearbeid med anbefaling om benådning til fengsel på vann og brød med kr.200 i omkostninger.» I et senere nummer av Polititidende i 1892 er det opplyst at Ole startet soningen 11. mai og at han ble løslatt allerede 11. juni.

Jeg har ikke funnet noe flere avisnotiser om Oles kleptomani etter dommen. Kanskje fikk han hjelp til å få kontroll på sine spesielle lyster etter å ha sonet straffen? Karen og Ole holdt i alle fall sammen livet ut.

Gard til salgs på Kjosavik (Vestlandsposten 29.01.1890)

Kanskje var det tegn på at familien på Kjosavik slet med fars psyke, at garden ble lagt ut for salg i Vestlandsposten 29. januar 1890. I omtalen av Oles tyverier i Stavangeren, ble Ole omtalt som «en yngre velstående gardbruker», så det var nok ikke økonomien som var grunnen. Salget ble det imidlertid ikke noe av, og familien fortsatte å bo på Kjosavik noen år til. I annonsen sto det at det på garden er sju kyr, en hest og 35 sauer. De sådde 35 tønner med korn og satt 60 tønner med poteter.

Barn nummer fire kom i mars 1894. Han fikk navnet Olaus, men allerede i januar 1895 fikk han meslinger og døde. Ett år etter at Olaus døde, ble mi farmor Olava født. Fødselsdatoen var 10. januar 1896. De tre siste av barna til Karen og Ole var jenter. Maria kom i 1898, Karoline i 1901 og Gurine i 1904.  Maria døde av lungebetennelse i 1918, knapt 20 år gammel, mens spanskesyken herjet som verst.

Fra Tengesdal (foto Ove Sandvik)

Til Stavanger via Tengesdal

I 1898 døde Oles far Torkel Kjosavik. Dette satte nok ny fart i tanken på å selge Kjosavik. Garden ble på nytt lagt ut til salg, og denne gang var det en kjøper til garden som meldte seg. Samtidig fikk Karen og Ole kjøpe en gard på Tengesdal som ble tinglyst 23. februar 1901. Prisen for garden var kr.1500,-. I skjøte står det at en trebunnfabrikken som lå på garden, var unntatt salget. Gamlemor Oline Kjosavik ble ikke med til Tengesdal, men flyttet til andre av barna.

Etter dette blir det stille fra Karen og Ole på Tengesdal i offentlige arkiv, fram til 1910. Den eldste sønnen, Ole Marcelius, emigrerte til Amerika i 1903, og nummer to, Thorvald, fulgte etter i 1904. Men allerede to år senere kom begge tilbake til Norge. Ole Marcelius ble etterlyst i ei Amerikansk avis. Det var funnet en koffert som var hans. Det ble opplyst at han hadde vært tung på flasken og man var urolig for hvor han var blitt av. Da etterlysningen sto i avisen, var han antakelig allerede tilbake i Norge.

Gard til salgs (Aftenbladet 10.01.1910

Så i 1910 kommer et nytt livstegn fra oldefar Ole. Da rykket han inn en annonse, der han vil selge garden på Tengesdal. Det ble antakelig ingen respons på annonsen, for senere på våren meldte han fra til myndigheten at han vil emigrere til Amerika. Ole Marcelius hadde da allerede reist tilbake til Amerika, og hadde med seg den yngre broren, Martin. De reiste med amerikabåten Adriatic. Martin returnerte etter kort tid til Norge, mens jeg ikke har funnet noen spor etter Ole Marcelius etter 1910.

Aftenbladet 14.05.1925

Aftenbladet 05.03.1929

Far Ole oppgav fattigdom som grunn for å emigrere, men han hadde ikke noen billett. Ved folketellingen i desember 1910, var han ikke sammen med familien på Tengesdal. Da ble det oppgitt at han sannsynligvis var i Waterloo i Iowa. I emigrasjonsregisteret er det oppgitt at han reiste fra Stavanger 21. mars 1910. Hvor lenge han var i USA, vet jeg ikke, men antar at det ikke tok lang tid før han var tilbake hos kona Karen og barna på Tengesdal. Det skulle gå enda sju år, før han og Karen fikk solgt garden. I 1917 flyttet de til Stavanger og fram til han døde i 1925, hadde familien fem ulike adresser i Stavanger og Hundvåg. Karen overlevde Ole med fire år. Hun døde i 1929.

Karen Tengesdal, mi oldemor

Hvordan gikk det så med barna til Karen og Ole. Thorvald bodde sammen med foreldrene i 1920. Han var da slaktersvenn og drev for egen regning. Han ble psykisk syk og innlagt på Dale sykehus, hvor han ble til han døde ugift i 1949. Martin var jordarbeider i 1920. Han stiftet familie og forble bosatt i Stavanger. Farmor Olava flyttet til Jørpeland og ble mor til sju. Hun ble enke i 1928, da farfar døde av lungebetennelse, mens farmor var gravid med nummer sju. De to yngste, Karoline og Gurine, fikk begge store familier i Stavanger.

 ------

Jeg har gransket i slekta mi i flere tiår. Farmor Olavas slekt har jeg bare kjent i bruddstykker. At oldefar Ole Kjosavik/Tengesdal slet med en psykisk sykdom var ukjent for meg fram til nå, da notisen i avisen Haugesunderen dukket opp ved et søk i Nasjonalbibliotekets arkiv. Kanskje er tilfellene av psykisk sykdom i farmors slekt et resultat av inngifte? Kanskje var oldefar Ole sine gardssalg og forsøk på gardssalg og all flytting på sine eldre dager, grunnet i hans psykiske sykdom og etter hvert økonomisk fattigdom?

 

Farmor Olava Sandvik i yngre år

Farmor Olava Sandvik, omtrent 50 år gammel

Kilder

Eivind Smith: Riska gardar og tettstad (1993)

Gudtorm Mikkelson: Gjesdal indre del. Gards- og ættesoge (1994)

Haakon F. Myckland: Norges bebyggelse Sørlige seksjon (1957)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Lisabet Risa: Bjerkreimboka I (1997)

Ola Aurenes: Høyland gards og ættesoge (1954)

Sigleif Engen: Forsandboka b.1 d.2 (1981)

Søren Arneson: Gards- og ættesoga for Gjesdal (1994)

 

Aftenbladet.no

Digitalarkivet.no

Disnorge.no: Sigleif Engen: Høle bygdebok

Nb.no

Norgeskart.no

Polititidende 1891

Eli og Thore Nag - husmenn på Jørpeland

Ronnene Nag. (Tegning: Hallvard Ramsfjell)

En jordlapp til leie, ei lita stue og arbeid for bonden. Det var ofte framtiden for familier som ikke hadde odel på noen gard. Slik var det også for Eli Dalen og Thore Nag.

I denne artikkelen vil jeg fortelle litt om historien til mine tipptipp oldeforeldre Eli Bjørnsen Dalen (1799-1879) og Thore Asgautsen Nag (1799-1848).

Eli fra Dalen

Dalen er nevnt som seter under Jørpeland tidlig på 1700-tallet. Sener ble det husmannsplass under Jørpeland, før det ble et selveiende bruk omtrent i 1860. I 1775 skjedde ei tragisk ulykke i Dalen. Husmann Asgaut Dalen var 26 år gammel og var gift med den 17 år eldre Anna Fløysvik. De hadde tre barn som levde, og hadde også mistet et barn. En vinterkveld i 1775 var Asgaut en tur på isen. Isen brast og Asgaut falt gjennom isen og druknet. Anna og de tre barna ble antakelig boende i Dalen, til hun giftet seg på nytt i 1785. Etter det ble husmannsplassen i Dalen stående tom i noen år.

I 1793 kom et forholdsvis nygift par til Dalen, med en fersk husmannskontrakt i bagasjen. Det var den 26 år gamle Bjørn Aslaksen fra Brådland innerst i Frafjorddalen, som i 1791 var blitt gift med Eli Paulsdatter fra Rodabakken. Eli sine foreldre var husmenn i Øvstebø i Hunnedalen, før de flyttet til Rodabakken, så det er mulig at Eli og Bjørn treftes der.

Etter at de giftet seg, bodde Eli og Bjørn ett par år på husmannsplassen Fladebråd, under Bjørn sin heimegard. Samme år som de ble gift, fikk de sønnen Aslak, som antakelig døde samme år som han ble født. I 1792 fikk de barn nummer to, som de kalt Dagna. Hun var sammen med foreldrene da de flyttet til Dalen. Dagna druknet i Botsfjorden i 1836. I 1794 kom Jorun, som over 40 år gammel ble gift med enkemann Torger Rasmussen Voll Tungland.

De to neste barna var jenter og døde som barn. Gunhild ble født i 1796 og døde i 1814, mens Eli ble født i 1798 og døde samme år, kun fire måneder gammel. I 1799 kom ei ny Eli, som vi kommer tilbake til. De to siste barna kom i 1802, Aslak, som kun ble 11 dager gammel og Bertha i 1803. Bertha flyttet til Stavanger. Her ble hun gift med Iver Thormodsen Vetteland fra Ogna i 1834. De fikk minst to døtre, Bertha (f.1844) og Jorine (f.1849) som ble gift med Tønnes Johannesen Efteland fra Helleland.

Eldre bilde fra Dalen (foto Strand historielag)

Eli ble altså født i Dalen i september 1799 og vokste opp sammen med foreldre og fire søstre. Ikke lenge etter at Eli ble født, døde morfaren på Rodabakken, og mormor Dagna Rodabakken flyttet til Dalen. De økonomiske forhold for Eli og Bjørn i Dalen, var ikke gode, så mormor var notert som «Almisse-lem» da hun døde i 1804, 90 år gammel. I august 1811 var lille Eli blitt 12 år gammel. Faren Bjørn skulle da ro ei jente fra Nag over Dalavatnet (muligens Liarvatnet). Kanskje var hun på vei til Nagastølen? Underveis gikk noe galt. Båten veltet, og både Bjørn og den 21 år gamle Marit Asgautsdatter Nag druknet. 10 år senere skulle Eli Bjørnsdatter bli gift med Marit Nag sin halvbror Thore.

Thore fra Nag

Det var ikke første gang familien på Nag ble rammet av ei drukningsulykke. Marit sin eldre bror, Peder, ble i 1808 gift med Kirsten Botne og overtok samtidig heimegarden etter foreldrene. I august 1809 var han på vei til Nagastølen. Da han var nesten framme, skjedde ei ulykke og han druknet i Svortingsvatnet. Dermed mistet Asgaut Nag to av sine voksne barn i drukningsulykker i Jørpelandsheia, med kun to års mellomrom.

Asgaut ble født på Geitaskjer på Fiskå i 1746. Her overtok han i 1779, garden etter sin far. Han var da gift med Siri Larsdatter Helland. Siri og Lars fikk seks barn i perioden 1770-1791. Samme året som det siste av barna ble født, døde Siri, høyst sannsynlig i barsel. Året etter giftet Asgaut seg på nytt med den 20 år yngre Kristi Pedersdatter Nedre Bjørheim. I 1795 (ca.) solgte de garden på Geitaskjer og kjøpte bruk 4 på Nag.

Asgaut hadde fem barn fra første ekteskapet, som alle ble med på flyttelasset til Nag. I det andre ekteskapet fikk han og Kristi fem barn, hvorav fire vokste opp. Nest sist i rekken var Thore, som ble født i 1799. Det gikk bra økonomisk for Asgaut og Kristi, men sorgen lå hele tiden på lur. I 1806 ble Kristi syk og døde, og Asgaut var enkemann for andre gang. De yngste barna var da fra 12 til fem år gamle. Heldigvis for Asgaut, hadde han voksne barn som kunne hjelpe han med både gard og barn.

Kvinneforening på Ronnene. Eli og Thor sitt barnebarn Serina, nr.2 f.h.

(foto: Martin Nag: Tresko)

To år etter at Kristi døde, bestemte den da 62 år gamle Asgaut seg for å overlate garden til sin eldste sønn fra første ekteskapet, Peder. (se over) Men året etter måtte han altså ta tilbake garden, da Peder druknet i Svortingsvatnet. Han drev garden til 1817, da delte han den i to bruk, som han gav videre til sønnene Lars fra første ekteskap og Peder jr. fra andre ekteskap. Ved skiftet etter kona Kristi, viste formuen en netto på 433 riksdaler, noe som var over gjennomsnittet bra.

Thore var sju år da han mistet mora si, og 10 og 12 år da halvsøsknene druknet. Han var derfor vel kjent med sorg i oppveksten, selv om han nok materielt hadde det bra. Han ble konfirmert 23. juni 1816. Hva Thore arbeidet med etter konfirmasjonen, har jeg ikke opplysninger om. Det er imidlertid sannsynlig at han hadde arbeid på en av gardene til sine halvbrødre.

Husmannsplassen Ronnene lå der jeg har markert med en sirkel.

Fylkesveien mellom Jørpeland og Tau sees så vidt nederst til høyre

(foto Ove Sandvik)

Husmennene Eli og Thore Ronnene Nag

13. juni 1821 ringte klokkene i Strand kirke. Da tok presten Schavland imot «pige Elie Biørndatter 24 aar Dalen u: Hiørpeland» og «ungkarl Thore Asgautson 22 aar. Naig». Alderen på Eli er feilført i kirkeboken. Både Eli og Thore er født i 1799, Thore i april og Eli i september, så begge var altså 22 år da de ble gift.

Eli og Thore hadde ikke noe odelsjord, så de måtte ta til takke med en tilværelse som husmenn. Etter at de ble gift, bodde de først ett år som såkalt innerste på Nag, før de fikk husmannskontrakt på Langelandsmoen fra 1822-1830. Eli sin mor, Eli Dalen, bodde hos datteren på Langelandsmoen som «husmannsenke» da hun døde i 1828. Etter perioden på Langeland, flyttet de til husmannsplassen Hathammer under Helland. Denne plassen hadde Thore sin to år eldre bror, Bjørn, drevet en periode. Han ble enkemann i 1828, og giftet seg på nytt til en gard på Melberg året etter. Eli og Thore ble på Hathammer fram til 1839. Da fikk de ta i bruk Ronnene på Nag, som ny husmannsplass. Her ble de boende resten av livet.

Malena og Thore Ronnene Nag

De fikk sitt første barn samme året som de ble gift. Bjørn var syk da han ble født og ble derfor hjemmedøpt samme dag som han ble født. Han døde etter kun tre dager. Deretter kom barna på rekke og rad: Kristi (f.1822) ble gift med Anders Tostensen Spredel, Bjørn (f.1825) gift med Berta Oline Grøtnes, Asgaut (f.1828) gift med Marta Bjørkhaug fra Barka, Thore (f.1830) overtok Ronnene, Eli (f.1834) gift med kirketjener Eivind Eivindsen fra Sola, Daniel (f.1837) gift med Marta Tobia Åsen. De bodde på Ronnene. I 1840 fikk Eli og Thore et dødfødt barn, mens siste barnet, Karine (f.1841) døde som ugift 41 år gammel. Hun hadde levd av å veve.

Husmannskontrakten med eieren av Ronnene, sa at det skulle betales ei årlig avgift på en spesidaler. Videre skulle Thore slå et myrstykke, som bonden tidligere hadde betalt en slåttekar en daler og to ort for å få slått. Eli og Thore skulle få fritt beite for ei ku og seks sauer. I 1865 hadde de på Ronnene ei ku, to sauer og en gris. De sådde 1/8 tønne bygg, ei halv tønne havre og ei tønne poteter. Ti år senere hadde de ni sauer og sådde 1/10 tønne bygg, ei kvart tønne havre og ei tønne poteter.

Ni år etter at Eli og Thore kom til Ronnene, ble Thore syk og døde kun 49 år gammel. Det skjedde 2. oktober 1848 og han ble begravet 7. oktober. Det var ikke noen overflod for en stor farløs familie. Året etter Thores død, kom eieren av Ronnene, Tormod Nag, med to ulltepper (Qvitler) til husmannsenka. De var en gave til Eli Ronnene, men Tormod fikk sin betaling fra fattigkassen. Han leverte en faktura (se bilde) til kommunens regnskapsfører Ole T. Heggheim på til sammen 1 spesidaler og 1 ort.

Faktura fra Tormod Nag til Fattigvesenet i Strand.

Gjaldt betaling for to ulltepper til Eli Nag.

(foto Martin Nag: Årringer)

Eli valgte å drive Ronnene videre, med hjelp av de voksne barna. Da sønnen Thore giftet seg med Malene Henriksdatter Strand i 1854, drev de hver sin halvdel av husmannsplassen. Eli levde til hun var 79 år, og døde av kreft 11. mars 1879. Hun ble begravet 19. mars. Da Eli døde, bodde sønnen Thore med sin familie, sønnen Daniel og datteren Karine heim. Karine spedde på husholdet med å selge vevde produkter. Hun døde i 1892. Daniel ble gift med Marta Åsen i 1887. De fikk to sønner. Marta døde av tarmkreft i 1901, mens Daniel døde av hjertesvikt i 1907. De to sønnene deres var da 13 og 20 år gamle. Året etter at faren døde, reiste begge til Amerika.

Malena og Thore Ronnene fikk ni barn. Tre døde som små, en forsvant som ungdom på havet, mens to emigrerte til Amerika. Døtrene Eli (gift med Tore Fjelde), Serina (gift med Thomas Seljeskog) og sønnen Henrik (gift med Berta Tungland) ble igjen i Norge. Malena døde av astma i 1904, mens Thore levde til han ble 97 år gammel. Han døde i 1927.

Tollef Trondsen – fra Lauperak til Bjerkreim

Lauperak (foto Dalane folkemuseum)

Tollef Trondsen Bjerkreim var sønn til den mest kjente bonden i Rogaland på 1700-tallet, Trond Lauperak. Tollef flyttet til Bjerkreim og ble etter hvert selveiende bonde.

Det var grytidlig morgen søndag 31. mai 1753. På Lauperak var gardsfolket travelt opptatt med å lage til fest. Bonden selv, Trond Eriksen Lauperak, og kona Berte var allerede på vei ned mot Ørsdalsvatnet og båten som lå klar. De hadde med seg sine tre barn Erik på tre år, Ingeborg på to og den lille nyfødte gutten deres, som var dagens hovedperson. Foreldrene hadde bestemt at han skulle bære navnet Tollef. Målet for dagens ferd, var Bjerkreim kirke. Her skulle lille Tollef bli døpt.  

Frisk oppvekst på Lauperak

Lauperak er ei lita bygd ved Ørsdalsvatnet, omtrent halvvegs mellom Bjerkreim sentrum og Vassbø i Ørsdalen. Bygda ligger på sørsiden av vannet. På midten av 1700-tallet var det en gard i bygda, som Trond Lauperak eide. Det var to husmannsplasser til garden. Trond var fjerde generasjon i slekta som eide Lauperak, og den hadde vært i slekta siden midten av 1600-tallet. I 1779 delte Trond garden i to. Han beholdt selv den ene delen (bruk 2), mens den eldste sønnen fikk den andre delene, bruk 1. Garden var av de større i Bjerkreim.

Trond Lauperak ble på folkemunne kalt «kongen av Bjerkreim». Han hadde et friskt temperament, og oppførte seg nok ikke alltid like fint overfor kona Berte. Mot slutten av livet bodde de på hver sin kant. Berte og Trond fikk en stor barneflokk. Den første kom i 1750 og fikk navnet Erik. Deretter kom Ingeborg (f.1751), Tollef (f.1753), Adam (f.1756 d.1756 kun fire uker gammel), Adam (f.1757), Trond (f.1760), Gitle (f.1763), Jonas (f.1766) og Morten (f.1770). Tollef, Adam og Morten ble gift med tre søstre fra Bjerkreim. Tre av søsknene bosatte seg på Helleland, mens resten bodde på ulike garder i Bjerkreim. Flere av dem var dyktige driftekarer, som drev buskap for salg fra Bjerkreim til Kristiansand.

Fra Lauperak (foto Dalane folkemuseum)

Barna på Lauperak ble tidlig satt i arbeid. Tollef var ikke mer enn 8-9 år gammel da han ble satt til å gjete foreldrenes sauer og geiter. Dyra måtte også gjetes om vinteren, for det var en del ulv i Bjerkreimsheiene på den tiden. Trond hadde mellom 40 og 50 geiter. Ei av geitene hadde for uvane å springe fra flokken og heim til åkeren på Lauperak. En sommerdag sa Trond til Tollef, at hvis han klarte å holde denne geita i flokken og komme med samlet flokk tilbake om kvelden, skulle han få en ekstra daler. Det gikk bra til midt på dagen. Da stakk geita av, og Tollef etter. Han nådde den igjen like før den skulle hoppe over gjerde og ut på jordet. Han fikk tak i den ene foten, tok fram kniven og stakk geita til døde. Så flådde han geita og tok med seg skinnet. Om kvelden kom han heim til far sin og sa at han hadde med en samlet flokk som avtalt, også den vanskelige geita. Så nå vil jeg har daleren, sa han og kastet geiteskinnet framfor faren. Faren svarte at daleren skulle han få, men han måtte aldri gjøre dette igjen.

Tollef ble boende heime på garden også etter konfirmasjonen, men i 1770 ble han innkalt til militærtjeneste. Faren var en mektig og selvrådig kar og nektet sønnen å reise. Han ment både at Tollef trengtes på garden, og at han var for ung til å bli soldat. Tollef var da 17 år gammel. Året etter ble imidlertid Tollef tatt av myndighetene og ført til en militærleir i Lund. Trond reagerte kraftig og fikk med seg den eldst sønnen Erik og satte etter Tollef. I Lund ble det en kraftig konfrontasjon mellom Trond og soldatene. Dette endte med at Trond ble slått i bakken. Det ble rettsak mot Trond, en rettsak som til slutt endte med at han ble frikjent.

Tollef Trondsen sitt vitnemål etter endt militærtjeneste

Det var morbror til Tollef som var årsak til at han ble innkalt til militærtjeneste. Det var eldre ungdommer enn Tollef i Bjerkreim, som ikke var innkalt. Disse eldre ungdommene burde blitt utkommandert før han. Morbroren som var lensmann, hadde et ønske om at sønnen sin skulle gifte seg med ei rik jente, men hun var forelsket i Tollef. Morbroren mente da at hvis han fikk Tollef ut av bygda, var det større sjanse for at hun ville heller ble glad i hans sønn. Dette lyktes imidlertid ikke lensmannen med.

Etter at Tollef var ferdig med militærtjenesten, tok han hyre på en båt som skulle til Amsterdam. Det ble imidlertid med denne ene turen. Han mønstre av, og reiste heim igjen til Bjerkreim. Da han var vel tilbake, begynte han som kveghandler og driftekar sammen med to av brødrene.

Vassbø i Ørsdalen (foto Dalane folkemuseum)

Våren 1786 var Tollef blitt 33 år gammel. Han ble da far til sønnen Ommund, som ble døpt 7. mai det året. Mor til Ommund var Kari Torstensdatter Vassbø fra Ørsdalen. Kari og Tollef var ikke gift, og Ommund vokste opp sammen med mora og hennes familie i Ørsdalen. Han vokste opp i tøffe kår. Besteforeldrene, Marit og Tosten Vassbø, drev bruk 7. De fikk seks barn, hvorav fire døde som små. Marit drev garden som enke, etter at Tosten døde i 1765, 50 år gammel. I 1792 overtok et søskenbarn av Tosten garden, mot folge til Marit og Tosten sin yngste datter Thiøn. Marit, datteren Kari og Karis sønn Ommund, ble innerste på nabogarden Kalveskog. I 1798 skulle Kari hent lyng i heia, men kom ikke tilbake. De fant henne død i utmarka. I 1804 skjedde det sammen med Ommund, Kari og Tollefs sønn. Han frøs i hjel, kun 18 år gammel. Mormor Marit døde i 1803, 85 år gammel.  

Til Bjerkreim

Tollef sin bror Adam, fikk overta som leilending på bruk 3 i Bjerkreim 30. juni 1783. Året etter ble han gift med den ni år yngre Martha Maria Villasdatter Bjerkreim. Martha Maria var oppkalt etter to mostre som døde som små. Hun var eldste datter til Guro og Villas Bjerkreim på bruk 5, sørøst for bruk 3. Han ble boende i Bjerkreim fram til våren 1792, da han og familien fikk kjøpe en gard i Hovland i Helleland. Da Adam flytte, fikk Tollef overta som leilending på bruk 3 i Bjerkreim.

Flott bilde av Adam Trondsen sin svigersønn Peder Thoresen (f.1796).

Han ble gift med Ane Adamsdatter. (foto Dalane folkemuseum)

Det gikk lang tid før Tollef fant seg kone. Svigerinnen Martha Maria hadde flere yngre søstre. I 1791 hadde Tollef fridd til ei av disse, den neste eldste av barna som vokste opp på bruk 5. Tollef var blitt 38 år da bryllupet sto 29. juni 1791, mens bruden, Ingeborg, var 20 år. 11 år senere ble Tollef og Adam sin bror Morten (32) gift med Ingeborg og Martha Maria sin søster Aagot (24).

Tollef og kona Ingeborg ble dermed bønder på bruk 3 i Bjerkreim, kort tid etter at de ble gift. I tillegg til å være bonde, var Tollef også gjestgiver og skyss-skaffer. Bruket var forholdsvis stort, så i 1801 hadde de fire tjenere ansatt. I 1802 fikk Ingeborg og Tollef kjøpe garden de drev, og ble selveiende bønder. Det var Lektoratet i Kristiansand som solgte garden.

En gang var Tollef gjest i et bryllup i Bjerkreim. Etter bryllupet hadde gjestene fortsatt med mye drikking og festing. Tollef var en av de som førte an i festen, som etter hvert utartet seg med bråk og spetakkel. Det ble en del oppstyr etter bryllupsfesten, og Tollef ble innkalt til kontoret til den berømte og beryktede prest Reiner i Bjerkreim. Reiner var ellers en ivrig avholdsmann, og hadde vært i mye klammeri med Tollef sin far, Trond Lauperak. Reiner ga Tollef en solid overhaling. Da presten var ferdig med sin refsetale, svart Tollef: «Du må unnskylde, kjære far. Det var så kort tid bryllupet holdt på, derfor måtte vi ta så «Græske» tak.»

Bjerkreim bruk 3, midt på bilde med rød løe. (foto widerøe)

Stor familie

Heime på garden i Bjerkreim vokste familien jevnt og trutt. Den førstefødte ble ei jente. Hun ble født i 1792 og fikk navnet Berthe. Hun ble først gift med Tollef Klausen Fotland fra Egersund, senere med Sakarias Larssen Hadland. Berthe og familien hennes bodde på Fotland, Egersund. Nummer to het Willas og ble født i 1794. Han kommer vi tilbake til. Nummer tre ble født i 1797. Hun het Guri og levde et omflakkende liv som ugift. Først flyttet hun til Kristiansand, deretter heim igjen til Bjerkreim, tilbake til Kristiansand, før hun endte opp i Stavanger.

Nummer fire ble oppkalt etter farfar Trond. Han ble født i 1799 og fikk kun leve knappe to år. Han døde i mai 1801, mens det kom en ny gutt i februar 1802. Han ble døpt Tønnes, men døde kun 10 måneder gammel. Etter dette skulle det gå knappe tre år før nestemann meldte sin ankomst. Tønnes ble født i 1805, og også han kommer vi tilbake til. De to siste barna til Ingeborg og Tollef var Ingeborg Maria født før jul i 1807 og Else Alette født i 1812. Ingeborg Maria ble gift med Gullich Carlsen Birkeland og bosatt på Møgedal i Helleland. Else Alette ble gift med Hans Carlsen Havsø og bosatt på Havsø i Egersund.

Tollef Trondsen sine to sønner, Willas (t.v.) og Tønnes Bjerkreim.

I 1822 var Tollef klar til å overgi garden til sin eldste sønn Willas. Tollef var da blitt 69 år gammel, og han og Ingeborg fikk folge hos Willas. Samme året som Willas overtok garden, ble han gift med Kari Henriksdatter Kløgetveit. I perioden fram til 1828 fikk de fem barn som alle døde i fødselen. Under den siste fødselen, døde også Kari. Alt dette ble så tøft for Willas, at han i 1830 valgte å overlate garden til sin yngre bror Tønnes. Willas giftet seg på nytt, året etter at den første kona døde. Dette ble et ulykkelig ekteskap, som endte i skilsmisse ved kongelig resolusjon i 1836.

Willas var predikant på sin fritid. Det var et sterkt haugiansk miljø i Bjerkreim, men Willas var nærmer tilknyttet en gruppering som ble kalt for «de sterktroende». Han var imidlertid mer evangelisk enn de fleste innen denne retningen. Willas ble av myndighetene anklaget for brudd på konventikkelplakaten, det vil si at han forkynte Guds ord uten å være prest, eller ha tillatelse fra presten. Dette var ulovlig fram til 1842. Willas bodde på garden hos broren Tønnes resten av livet.

Både Ingeborg og Tollef fikk leve lenge. Da sønn nummer to overtok bruket i 1830, nærmet Tollef seg 80 år. Han levde helt til han ble 90 år, og døde 12. november 1843. Ingeborg ble 81 år. Hun døde 9. april 1852. Sønnen Tønnes var aktivt med i kommunalt styre og stell ved siden av å være bonde. Han var Bjerkreims ordfører en toårsperiode og lensmann i mange år.

 

Kilder

Lisabet Risa: Bjerkreimboka (2000)

Sem Austrumdal: Bjerkreim skipreida (1932)

Aasmund Salveson: Trond Lauperak. Segn og soga fra Rogaland (1922)

 

 

Du kan lese mer om denne slektsrekka fra Bjerkreim på denne bloggen:

 

1. Trond Eriksen Lauperak (1727-1804)

2. Tollef Trondsen Bjerkreim (1753-1843)

3. Tønnes Tollefsen Bjerkreim (1805-1885)

4. Tollef Tollefsen Bjerkreim (1834-1923)

5. Martin Tollefsen Efteland (1853-1908)

6. Inga Fjelde (1892-1973)

7. Eli Sandvik (1932-2021)

8. Ove Sandvik (1960-)

Lensmann Tollef Tollefsen fra Bjerkreim

Tollef og Inger Tollefsen Bjerkreim (foto Risa)

Tollef Tollefsen var bonde i Bjerkreim. I tillegg var han også lensmann i 20 år. Han er min tippoldefar.

Inger Bjerkreim og barna ventet far Tollef heim fra Egersund hva tid som helst. Det var med blandede følelser. Mann og far Tollef hadde hatt en av sine jevnlige handleturer til Egersund, sammen med andre fra bygda. I tillegg til varer som trengtes til hushold og gardsdrift, var Tollef alltid innom hos kjøpmann Refsland i et spesielt ærende.

Det var et stort konsum av alkohol på landsbygda i Norge mot slutten av 1800-tallet. Avholdsbevegelsen holdt på å vokse seg stor, men mange hang igjen i et gammelt drikkemønster. Tollef var en av dem. Kjøpmann Refsland solgte brennevin, og Tollef kjøpte alltid med seg ei femliters blekktønne med brennevin når han var i byen. I tillegg til tønna han hadde med seg heim, ble betydelige mengder konsumert underveis. Ofte når han kom heim til kone og barn, var han full. Det var en skrekk for både kone og barn. Sønnen Tønnes valgt tidlig å bli avholdsmann etter opplevelsene med faren.

Bjerkreim bruk 3 med rød løe. (foto widerøe)

Født på Bjerkreim bruk 3

Gunhild og Tønnes Tollefsen hadde bare vært gift ett år da de fikk sitt første barn. Tønnes hadde vokst opp på bruk 3 i Bjerkreim, men det var en eldre bror som overtok heimegarden i 1822. Denne broren het Willas, og fikk en tung skjebne. Han og kona fikk fire dødfødte barn. Da kona fødte nummer fem, døde både hun og barnet. Dette ble et så tungt slag for Willas, at han ba sin ugifte bror Tønnes om å overta garden. Willas ble boende på garden, og arbeidet som gårdsgutt.

Tønnes overtok garden i 1830 og tre år sener ble han gift med Gunhild Larsdatter Vinje fra Sokndal. 11. februar 1834 fødte Gunhild deres første barn. Han fikk navnet Tollef, etter sin farfar. Fem dager etter fødselen, ble Tollef døpt i Bjerkreim kirke. Faddere var onkel Willas, Gullik Møgedal, Svale Gjedrem og tantene Guri Birkrem og Berte Fotland. Etter Tollef, skulle Gunhild og Tønnes få ti barn til. Fem av disse døde som små eller unge. De fem søsknene til Tollef som vokste opp het Lars (f.1837) og ble bosatt på Vinningland, Ingeborg Marie (f.1838) bosatt i Stavanger, Wilhelm Tobias (f.1842) bosatt blant annet på Fana ved Bergen og på Hinna, Claus (f.1844) bosatt i Bjerkreim og Ingeborg (f.1856) bosatt i Egersund.

Gunhild og Tønnes Tollefsen Bjerkreim (foto Risa)

Tollef vokste opp i gode kår etter den tids forhold. Foreldrenes gard var forholdsvis stor, og far Tønnes ble tidlig sentral i styre og stell i kommunen. Han ble blant annet Bjerkreims første ordfører i 1838. Tollef var bare 13 og et halvt år da han ble konfirmert den 3. oktober 1847. Presten må ha vært fornøyd med den unge konfirmanten, for han fikk «meget godt» i både kristendomskunnskap, flid og oppførsel. Etter konfirmasjonen, arbeidet odelsgutten Tollef på heimegarden.

Sent på høsten 1852, hadde den da 18 år gamle Tollef, en flyktig romanse med den fem år eldre nabojenta Guri Malene Gitlesdatter Birkrem. Denne romansen førte til at min oldefar Martin Tollefsen ble født den 19. august 1853. Noe ekteskap mellom Guri Malene og Tollef var ikke aktuelt, så Martin ble boende hos sin mor. Siden mor og far var nærmeste naboer, hadde Martin god kontakt med begge foreldrene.

Familie på Versland og Bjerkreim

Tollef sin far ble lensmann i Bjerkreim i 1855, da gamlelensmannen druknet. I 1860 var far Tønnes på lensmannsoppdrag på garden Versland i Bjerkreim. Bonden på bruk 1 ble meldt savnet, da han ikke kom hjem etter en tur i marka. Han ble snart funnet omkommet «ihjelfrosset i marka». Kona maktet ikke å sitte med garden, og solgte den til lensmann Tollefsen i 1861. Han kjøpte også noe tilleggsjord året etter.

På det tidspunkt hadde Tollef funnet sin utkårede. Hun het Inger Mauritsdatter Malmeim fra Malmeim ved Vikeså. Hun var sju år yngre enn Tollef, og født 16. juli 1841. Bryllupet sto 15. april 1863, med Villas V. Birkrem og Abraham E. Birkeland som forlovere. Bruden var 21 år og brudgommen 29 år. Etter bryllupet bosatte de nygifte seg i Ingers heim på Malmeim. Her ble deres første barn født, to måneder etter bryllupet. Hun fikk navnet Lina Emilie, men fikk kun leve i vel sju måneder. 9. mars 1864 måtte Inger og Tollef føre sitt første barn til grava.

Inger og Tollef Tollefsen (foto Risa)

Året før Inger og Tollef ble gift, brant en ny-oppsatt låve på Versland ned til grunnen. Bygningen ble påtent, og var ikke forsikret. Det var derfor et stort tap for Tønnes, som var eier av bruket. Sommeren 1864 var likevel Inger og Tollef klar til å flytte inn på Versland, og å drive bruket. Og 23. mai 1865 var gleden stor på Versland. Da ble odelsgutten Tønnes født. To år senere kom Isak Cornelius, men han ble syk og døde allerede 1. desember samme år. Dermed hadde Inger og Tollef mistet to av sine tre barn.

Motgangen skulle imidlertid ikke ende med det. Far Tønnes hadde kr.3000,- utestående hos sitt søskenbarn Tron Aarstad i Egersund. Til sammenligning hadde Tollef ei årsinntekt på ca.kr.2000 i 1882. Han var da den i Bjerkreim som hadde nest høyest inntekt. Våren 1868 gikk Tron Aarstad konkurs, og Tønnes mistet alt han hadde utestående i Egersund. Det store tapet innebar at de måtte selge garden på Versland. Inger og Tollef flytte da heim til foreldrene hans sin gard i Bjerkreim sentrum. Tollef drev deretter garden sammen med far sin, fram til han selv overtok noen år senere.

Inger og Tollef ble foreldre igjen 27. januar 1872. Også denne gang ble det en gutt, som de gav navnet Maurits Johan. 16. april 1874 fødte Inger sitt femte barn, som de valgte å oppkalle etter den avdøde broren. Navnet ble Isak Kornelius, og han skulle få samme skjebne som sin navnebror. 30.desember 1875 døde han, kun halvannet år gammel. En og en halv måned etter at Isak Kornelius døde, ble Inger og Tollef foreldre nok en gang. Claus Gustav ble født 17. februar 1876. Han fikk de beholde i ni år. Claus Gustav fikk kreft i underkjeven og døde etter et svært smertefullt sykeleie, 24. april 1885. Deres siste barn ble født 30. januar 1881 og fikk navnet Gunhild. Av deres sju barn, måtte de dermed følge fire til ei tidlig grav. Det var tøffe tak.

De tre barna til Inge Inger og Tollef Tollefsen som vokste opp.

F.v. Tønnes, Gunhild og Maurits Johan. (foto Risa)

Bonde og lensmann

Far Tønnes fylte 70 år i mars 1875. Med god helse, valgte han å fortsette som lensmann ett år til. Våren 1876 gav han sine overordnede beskjed om at han ville tre til side, og la nok inn et godt ord for sønnen Tollef til å overta embetet. Tollef ble konstituert som lensmann i Bjerkreim samme høst og ble formelt ansatt som ny lensmann 18. januar 1877. I praksis var det nok Tollef som også hadde hovedansvaret på garden, men han overtok ikke formelt før skjøte var tinglyst 25. mai 1879.

Sønnen som Tollef hadde utenom ekteskapet, ble konfirmert i 1868. Ikke lenge etter fikk han jobb som gardsgutt på garden til far og farfar. Det var flere tjenere på garden, en av disse var Karen Gjertine Vinje fra Sokndal. Hun var søskenbarn til Tollef og var tre år eldre enn Martin. Karen og Martin ble etter hvert mer enn kollegaer og slektninger, for 31. oktober 1882 ble de viet i Bjerkreim kirke. Omtrent samtidig med at han ble gift, kjøpte han garden Efteland i Helleland, og her stiftet de sin heim.

Notis i Den Norske Rikstidende 19.01.1877

I 1880 kjøpte Tollef og tre andre bønder fra Bjerkreim, garden Brattebø. Tanken bak dette kjøpet var å bruke det som sommerbeite. De skilte derfor ut bygningene og heimemarka og solgte det, men beholdt utmarka som heiebeite for sauene. Tollef var nå blitt en velholden mann. Skatteligning for 1882 viste som tidligere nevnt, at han var den Bjerkreimbuen med nest størst inntekt. Han betalte dette året kr.86,- i skatt og hadde en formue på kr.8300,-. I 1887 hadde inntekten gått ned til kr.1900, men var fremdeles den nest høyeste i Bjerkreim. Formuen var øket til kr.11.600,-.

På heimefronten fortsatte det med sorger og gleder. 28. januar 1882 ble den 16 år gamle sønnen til Inger og Tollef, Tønnes, far til Bertin Tønnesen. Han ble boende hos mora, Ingeborg Knutsdatter Eikestein. I løpet av to år døde begge foreldrene til Tollef. Mor Gunhild døde i april 1883, 73 år gammel, mens far Tønnes døde i juli 1885, 80 år gammel. Tollef og Inger sin sønn, Tønnes, giftet seg med søskenbarnet Gunilda Larsdatter Vinningland i 1886. De bosette seg i hans heim på Bjerkreim. Han fikk bygd på heimehuset, og startet der med krambu og poståpneri. Gunilda ble imidlertid syk av tuberkulose ikke lenge etter, og døde 8. april 1889. 24. juli samme året, ble også Tollef sin sønn Maurits Johan far utenom ekteskapet. Han var da 17 år. Mor til Martin Johan, som barnet fikk navnet, var Marta Larsdatter Hustoft.

Annonse i Aftenbladet 21.09.1894

Tønnes ventet ikke lenge med å gifte seg på nytt. Denne gang var Abigael Røysland den utkårede. Bryllupet sto i Bjerkreim 12. juni 1890. Maurits Johan ble gift i 1895 med Inger Emilie Skurve. De bodde den første tiden på heimegarden hans på Bjerkreim, men fikk i 1899 skilt ut en del av heimegarden som et eget bruk og bosatte seg der. Den tredje av Inger og Tollef sine barn som vokste opp, Gunhild, utdannet seg til lære og forble ugift.

Materielt sett var Inger og Tollef Tollefsen blant Bjerkreims rikeste. Han hadde også flere tillitsverv i bygda, blant annet var han ordfører i Sparebankens forstanderskap. Samtidig har vi sett at det var mange tunge tak for familien. Tollef ble tidlig klar over at han ikke ville sitte i stillingen som lensmann like lenge som sin far. Da Tollef i 1896 ble 62 år gammel, søkte han avskjed. Både han og sønnen Tønnes, hadde nok forventet at stillingen skulle gå i arv på garden. Tønnes søkte derfor om å få overta lensmannsstillingen etter sin far, men det ble Tollef Gjedrem som fikk stillingen. Dette var en stor skuffelse både for far og sønn Tollefsen. Selv om Tollef Gjedrem senere skulle bli svigerfar til Tønnes sin eldste datter, ble det aldri noe godt forhold mellom de to.

Mange år som pensjonist

Selv om Tollef ble pensjonist som lensmann, valgte han å sitte med garden en stund til. Men i 1897 ble han alvorlig syk. Familien våket over han, og legen gav ikke store håpet om at han skulle overleve. Men sykdommen snudde, og Tollef kom til krefter igjen. Kanskje var det sykdommen som gjorde at han like etter ba sønnen Tønnes om å overta garden, mot folge til de gamle.

Notis i Vestlandsposten 09.09.1882

Ved århundreskiftet var det flere vekkelser i Bjerkreim. Tønnes sin kone, Abigael, var den første som ble frelst. Tønnes selv sto lenge imot kallet, men ble frelst i mars 1902. Tønnes var flittig med å skrive dagbok, og etter at han ble frelst er det ett tema som stadig går igjen i dagboka hans: Mor og far må bli frelst. Ikke lenge etter at han ble frelst skrev han: «Far og mor står mot vekkelsen og ser ut til å være harde halser å knekke. Den gamle fariseismen sitter dypt i dem. Måtte snart våre bønner bli bønnhørt. Gud er mektig.» 11.01.1903 skriver han igjen: «Far og mor er ennå ikke kommet til Jesus. De står søkende, men kan ikke finne seg til rette på «den måte vi har det». Gud frelse dem snart.» 23.05.03: «La min far og mor snart få møte med Deg. Hør bønnen!» 23.05.05: «Far og mor ennå friske og raske, men ufrelste. Gud, når vil Du komme med bønnhørelsen!»

På Efteland hadde Tollef sin sønn Martin, blitt enkemann i 1898. I 1905 gikk han konkurs og broren Tønnes måtte overta Efteland siden han var kausjonist. Martin flyttet tilbake til Bjerkreim sammen med sine fire barn, men ble syk ikke lenge etter. Han fikk samme kreftsykdom som sin lillebror Claus Gustav, nemlig svulst i underkjeven. Martin døde i januar 1908, 54 år gammel.

19. april 1913 var en gledens dag for de gamle på Bjerkreimgarden. Inger og Tollef kunne da samle slekt og venner og feire gullbryllup. Men også denne gleden hadde en bismak. Tønnes slet med økonomien og tenkte som mange andre i Bjerkreim og Dalane, på muligheten for å kjøpe seg større gard på Østlandet. 20. november 1913 falt det mange tårer i Bjerkreim. Abigael og Tønnes hadde gjort alvor av planene. De hadde solgt garden i Bjerkreim og kjøpt ny gard i Høland i Akershus. Denne dagen reiste de østover med de fleste av barna og med flyttelasset. Inger og Tollef fikk bo hos sønnen Maurits Johan på nabobruket. Maurits Johan bestemte seg for å ta tilbake lensmannsgarden, som den ble kalt, på odel. Skøyte ble tinglyst 22.11.1918 og storfamilien flyttet «heim» over nyttår 1919.

Det var et tungt slag for Inger og Tollef at sønnen Tønnes og familien brøt opp fra Bjerkreim. Tønnes si dagbok forteller at det gikk veldig mange brev mellom Bjerkreim og Høland. Og ikke minst ved høytider og fødselsdager, falt det mange tårer. Tollef fylte 80 år 11 februar 1914. Tønnes skrev denne dagen i dagboka si: «I dag en særlig minnedag – og lengselens dag. Far er 80 år. Å hvor jeg lengter etter far og mor. I fjor fikk vi være sammen – i år langt fra hverandre. Underlige skjebnens tilskikkelser. Her er sannelig ikke å vandre på roser. Det har far og mor erfart. Han stakkar har også hatt mye motgang, og lidt mye uskyldig. Må vi få være sammen i himmelen. Det er mitt daglige rop til Gud.»

Tollef Tollefsen Bjerkreim (Foto Fredrik Gjedrem)

24. mars 1914 dukker et brev opp i postkassen på Høland. Brevet førte til mange tårer, men denne gang var det gledens tårer. Tønnes skrev: «Fra far får jeg titt brev. Er glad at han og mor er raske og friske. Fra Gudrun fikk jeg brev, og hvor hun får tro at far har funnet sin frelser. Hvor glad vi ble. Ja, kjære Gud, Du hører og har hørt alle rop om frelse. Du må fremdeles gjøre det.» Senere på året la gamle Tollef ut på langreise, sammen med datteren Gunhild. Målet var Høland, for å se den nye heimen til sønnen Tønnes. Det ble helt sikkert en festreise for den 81 år gamle Tollef. Tønnes var også på noen besøk i Bjerkreim. I november 1915 var han på en slik tur og skrev i dagboka: «Enn å få treffe far og mor. Tårene kunne ikke holdes ved møtet. Tross deres høye alder, var de kjekke og raske.»

Fire måneder senere var han tilbake i Bjerkreim. Da hadde både Inger og Tollef fått lungebetennelse. Dagboka forteller: «Fant da far og mor i hver sin seng. Mor tålig, men far svært dårlig. Legen hadde vært der søndag og hadde lite håp om at far skulle bli god igjen. Det var et rørende møte med oss og vi gråt både far og mor og jeg… Og så herlig å høre, - især av far at han var lykkelig og salig på blodets regning. Mor syntes jeg ikke var fullt så frigjort. De første 8 dagene var far så dårlig at vi hver stund ventet på døden. Far hadde ofte store åndelige anfektelser og lå da kjempende med Gud i bønn. Hadde nokså store smerter, men var ved full sans hele tiden.» Også denne gang gikk det bra, og de gamle ble etter hvert friske igjen.

Tollef fikk være åndsfrisk helt til det siste. 16. februar 1923 var han oppe og i full vigør som vanlig. Ett par dager før hadde han laget et par tresko. Utpå dagen 16. februar ble han akutt syk og familien forsto at det gikk mot slutten. De fortalte dette til Tollef, og da sa han til sine som han hadde rundt seg: «Ja, jeg kjenner det. Gud være takk for Jesus Kristus Guds sønns blod renser fra hele min synd, både gammel og ny.» Så sovnet han inn, 2-3 timer etter at han ble syk. Han ble begravet fra Bjerkreim kirke 23. februar. Kona Inger levde til 10. oktober 1932.

 

Dødsannonse Tollef Tollefsen (Aftenbladet 17.02.1923)

Kilder

Lisabet Risa: Bjerkreimboka

Tønnes Bjerkrheim: Banebryter og foregangsmann

digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Aftenbladet.no