Fra Hidle til Jørpeland

Furuneset (foto Jan Alsvik)

En stor familie kom gående opp Jørpelandsdalen en vårdag i 1942. Konas svoger fra Tungland hadde hentet dem med hest og kjerre på kaien i Vågen på Jørpeland.

Kanskje var det den pågående krigen som var årsaken til at familien hadde valgt å bryt opp fra Grønvik i Riska. Nå hadde de fått invitasjon fra søster og svoger om å komme til Furuneset. Familien besto av seks barn i alderen 4-18 år, mor på 41 år og far på 50. Alle hadde etternavn Hidle. Mor og de tre minst barna fikk sitte på i kjerra sammen med bagasjen, mens resten måtte bruke beina.

Vel framme på Furuneset hadde mors søster Jenny Furunes ordnet med et solid måltid mat til de reisende. De hadde mye å snakke om rundt bordet, både om siste nytt om slekt og venner og om den grusomme krigen som også hadde nådd Rogaland. Tre år før krigen brøt ut hadde moster Jenny og mannen Olaus Furunes fått leie bruk 20 på Tungland som var skilt ut fra bruk 6 som tilhørte Tobias Tungland. Jenny og Olaus fikk kjøpe dette bruket og hadde flyttet dit i 1938. De eide fremdeles garden på Furuneset som de hadde overtatt etter Olaus sine foreldre samme året som han kjøpte på Tungland. Far hans døde i 1937, mens mora levde til 1938.

Kanskje var det omtrent slik det skjedde da Pauline og Mandius Hidle kom flyttende fra Riska til Furuneset en gang under krigen. Hvem var så de nye driverne på Furuneset?

Kart over Ryfylke. Nord-Hidle med rødt prikk. 

(kart: norgeskart.no)

Fra Sjernarøy til Riska

Mandius Johnsen Hidle ble født på øya Nord-Hidle i Sjernarøy 23. juni 1892. På den tiden ble Hidle kalt for Hille. Gården med samme navn som øya hadde vært i slekta i flere generasjoner. Hans bestefar het Nils Nilsen Hidle og overtok garden etter sine foreldre. Nils og kona Siri ble født henholdsvis i 1788 og 1796. Det var sønnen Johne som overtok gården. Han ble født i 1834 og ble gift med Aolene Jacobsdatter Hidle fra nabogarden Søre Hidle. Aolene ble kalt for Lene og hun ble født i 1854.

Mandius ble konfirmert i Sjernarøy kyrkje på Kyrkjøy 29. september 1907 og fikk karakteren «god» av presten. Tre år senere var det folketelling i Norge og Mandius var registrert som gårdsgutt på gården til Nils J. Hidle. Hvor lenge han var på denne garden vites ikke, men noe senere finner vi han igjen på Misjonsskolen i Stavanger hvor han hadde praktisk arbeid.

Mandius hadde en bror som var advokat i Stavanger. Denne broren hadde gjennom sitt virke blitt eier av en gard på Hogstad på Hommersåk. Denne garden ligger ved krysset til Li. Etter at Mandius hadde arbeidet non år ved Misjonsskolen, fikk han drive garden på Hogstad fra 1918. Da hadde han rukket å bli 26 år gammel.

Sjernarøy kyrkje (foto wikipedia)

Bondekone fra Høle

Siden Mandius var ungkar var det nødvendig med hjelp på gården. I 1920 var den 19 år gamle Gunhild Helland fra Gjesdal tjenestepike på gården. Men Mandius hadde også ei jente til som ansatt. Hun var budeie og husholderske og het Pauline Hamre og var fra Høle. Pauline het opprinnelig Karen Pauline Hammer og var født 15. august 1901 og var dermed like gammel som Gunhild. Etternavnet Hamre var en modernisering av gårdsnavnet Hammer. Mellom Pauline og Mandius oppsto det et kjærlighetsforhold og de ble gift i 1922. Da var bruden 22 år, mens brudgommen var blitt 30. De dannet en kristen heim.

Paulines farmor og farfar het Bertha Gurina Jonasdatter Eskeland og Ola Aadnesen Hammer. Bertha Gurine ble født i 1826 og Ola i 1815. De ble gift i 1847 og drev garden Hammer i Høle. I 1851 fikk de odelsgutten Jonas som ble Pauline sin far og som overtok Hammer etter sine foreldre.

Pauline sin morfar kom fra husmannsplassen Klemmå på Nag i Strand. Han het Rasmus Paulsen Naig og ble født i 1837 på Klemmå. Mormor het Ane Serina Guttormsdatter Riska og var tre år yngre enn Rasmus. Hun vokste opp på en gard på Riska. Serina og Rasmus drev gården på Riska sammen med hennes foreldre den første tiden etter at de ble gift. Sener ble gården delt og de drev den ene halvdelen av gården, mens Rasmus i tillegg var tømmermann. Det kan nevnes at ett av Ane Serine og Rasmus sine oldebarn ble gift til Jørpeland og het Klara Schmidt.

I 1871 ble så Paulines mor Rakel Serina Rasmusdatter Riska født. Gården Hammer på Høle var en liten gård. Pauline måtte derfor ut i arbeid som vanlig var på den tiden, kort tid etter at hun ble konfirmert. Og som nevnt over endte hun opp først som budeie og senere som bondekone på Riska.

Gård til salgs (Aftenbladet 12.07.1921) 

Stadig på flyttefot

Sommeren 1921 ble gården på Hogstad forsøkt solgt, uten at det ble noe av. Derfor ble Pauline og Mandius Hidle boende på Hogstad til ca. 1932 da Sandnes kommune eksproprierte deler av gården. Deres første barn kom i 1924 og fikk navnet Ella. Hun ble senere gift med Kåre Henriksen og bodde da i Søgne. Johannes var nummer to. Han ble født i 1926 og var enslig stålverksarbeider bosatt på Tungland.

De fire siste barna var alle jenter og het Lilly (f.1929) gift med Harald Oldeiede, Ruth (f.1932) og gift med Rasmus Bjørkhaug, Kari (f.1935) og gift med Kjell Gulliksen og Marit (f.1938) og gift med Rasmus Kjell Voll. Alle disse bodde på Jørpeland bortsett fra Kari som var bosatt på Randaberg.

Etter perioden på Hogstad flyttet familien Hidle til Vågen i Riska og Mandius hadde ulikt forefallende arbeid. I 1939 fikk de på nytt anledning til å drive gård. Da fikk de forpakte en gård i Grønvika på Li i Riska. Men så kom krigen og alt det som den førte med seg. Da Pauline og Mandius fikk tilbud om å drive gården på Furuneset i Jørpelandsdalen, valgte de å slå til.

Brødrene Olaus og Severin Furunes

(foto Jan Alsvik)

Endestasjon på Tungland

Familien Hidle kom som nevnt til Furuneset antakelig våren 1942. Det gikk imidlertid ikke mange dagene etter at de var kommet dit før tragedien rammet familien. 26. juli 1942 døde far Mandius brått. Han ble funnet død i Dalaveien. Pauline satt igjen alene langt fra Jørpeland sentrum og med eneansvar for en stor barneflokk. Den yngste i søskenflokken, Marit, var kun fire år. Pauline valgte derfor å flytte til Tungland hvo hun fikk leie småbruket Veiene også kalt Vegane. Her ble familien boende.

Minneord Mandius Hidle

(Aftenbladet 01.08.1942)

Den yngste av døtrene til Pauline og Mandius, Marit, ble boende på Tungland. Hun og mannen Kjell fikk bygge hus på Kjell sin heimegård. Deres datter Marianne ble gift med Joar Veland. Marianne og Joar fikk sønnen Simon som ble gift med Eli Birgithe Jenssen fra Lebesby som jeg er onkel til. Der har ei lita jente som dermed har solide røtter fra Hidle.

Marit Hidle Voll

(foto Strandbuen 12.2008)

1.1 Marit Hidle Voll f.1838

2.2 Mandius Hidle f.1892

3.2 Karen Pauline Hammer (Hamre) Hidle

4.3 Johne Nielsen Hille f.1834

5.3 Aolene Jakobsdtr. Hille f.1854

6.3 Jonas Olsen Hammer f.1851 g.03.11.1889 m.

7.3 Rakel Serina Rasmusdatter Riska f.1871

8.4 Nils Nilsen Hille f.1788

9.4 Siri Johannesdtr. f.1796

10.4 Jacob Rasmussen Søre Hille f.1824

11.4 Sofie Halvorsdtr. f.1824

12.4 Ola Aadnesen Hammer f.1815 g.1847 m.

13.4 Bertha Gurina Jonasdatter Eskeland f.1826

14.4 Rasmus Paulsen Riska f.1837 på Klemmå Nag Tømmermann og bonde på halv garden til Serina

15.4 Ane Serina Guttormsdtr Riska f.1840

 

Kilder

Eivind Smith: Riska gardar og tettsted (1993)

Haakon F. Myckland: Norges bebyggelse (1958)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

aftenbladet.no

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket.no

Dødsannonse Mandius Hidle

(Aftenbladet 31.07.1942)

Dødsannonse Pauline Hidle

(Rogalands Avis 11.07.1961)

Dødsannonse Lene Hidle

(Aftenbladet 22.06.1938)

Dødsannonse Johne N. Hidle

(Aftenbladet 10.12.1917)

Samuel Leganger – prest i Strand 1864-1871

 

Samuel Leganger (foto Jacobsen: Sørøysund)

Etter at presten Ditlef Ephraim Jæger flyttet fra Strand i 1862, sto prestekallet ledig i ett år. I 1863-64 vikarierte den norskamerikanske pastoren Hans A. Stub, men i 1864 var ny fast prest på plass på prestegården.

Tidlig på høsten 1864 startet en prestefamilie i Hammerfest på en tur sørover. Presten hadde hatt tjenestetid i Hammerfest i åtte år, og var nå på vei til et nytt kall i Strand prestegjeld i Rogaland. Med på flyttelasset var prestekona og deres to barn. Ett barn hadde fått sin grav i Finnmark. Det var tidlig september og været var bra. Turen med dampbåten gikk derfor fint uten for mye sjøsyke.

Presten hadde vokst opp på Nordfjordeid så familien la inn en stopp her på turen mot Rogaland. På en av nabogårdene fikk presten rekruttert en ung mann til å bli med sørover. Presten hadde fått beskjed om at prestegården på Strand trengte full opprustning, så han tenkte at det var nødvendig med god arbeidshjelp. Da det var tid for avreise, viste det seg at denne arbeidskaren var havnet på fylla og ikke var i stand til å bli med til Rogaland. Gode råd var dyre. Presten visste at på gården Bjørlo var det en sprek 24-åring som kunne være aktuell som erstatter. Han oppsøkte denne Christen Bjørlo og han svart ja til å bli med på et eventyr. Torsdag 29. september 1864 var reisefølget endelig vel framme i Strand og kunne installere seg i den nedslitte prestegården.

Fra Nordfjordeid. Myrahaug midt på bildet og BJørlo til venstre

(foto Bergen museums årbok 1912)

Sogning med kall til Finnmark

Samuel Leganger ble født på gården Myrahaug i Eid prestegjeld i Nordfjord. Far hans het Hans Thiis Leganger og hadde valgt en militær karriere.  Hans var sønn av sognepresten i Eid som også het Samuel Leganger. Hans ble gift med ei prestedatter fra Vanylven på søre Sunnmøre som het Barbara Cecilie Schreuder. Hans Leganger var offiser i forsvaret i 39 år. Han måtte slutte av helsemessige årsaker før han ble pensjonist. I en notis i Morgenbladet 12. mars 1842 sto det at han hadde søkt om og fått innvilget førtidspensjon. Den 65 år gamle kapteinen i Bergenske Infanteriebrigade led av kronisk gikt og var derfor uskikket til militærtjeneste. Han hadde en ikke ubetydelig gjeld grunnet barnas skolegang, ble det opplyst.

13 år gammel begynte Samuel på Molde latinskole og var ferdig der i 1840 etter fem års skolegang. Det neste skoleåret leste han som privatist, før han høsten 1841 begynte på teologistudiet ved universitetet i Christiania (Oslo). Han var ferdig utdannet teolog i 1845, men søkte ikke da noen prestestilling. Kanskje ønsket han litt erfaring som lærer før han startet sin prestegjerning. I alle fall var han de neste seks årene huslærer i to familier på Vestre Toten.

Molde Latinskole (foto digitaltmuseum.no)

Høsten 1851 flyttet han tilbake til Oslo for å studere samisk med tanke på prestetjeneste i Nord Norge. Samtidig som han leste språk tok han også oppdrag som privatlærer. Han avla eksamen i samisk våren 1853 og 30. juli samme året ble han gift. Den utkårede het Otilie Martine Johanne Farup. Hun var fra gården Tronstad på Hurum og var datter av proprietær Ole Farup og kona Marthe Kristine Thrane. Otilie var 11 år yngre enn sin mann og 20 år gammel da hun ble gift. De nygifte flyttet til Ålesund etter bryllupet, hvor Samuel først var lærer og senere bestyrer ved Ålesund borgerskole. De var ved denne skolen i fire år.

Høsten 1857 var Samuel Leganger endelig klar for å starte som prest. Han var da blitt 35 år og hadde blitt utnevnt til sogneprest i Hammerfest prestegjeld i Finnmark. I Hammerfest involverte Leganger seg både i det kristne og det kommunale arbeidet. Han hadde tre hjertesaker, nemlig misjon, avhold og skole. I 1862 fikk han innvie et nytt bedehus i Hammerfest. Han var medlem av Hammerfest avholdsforening og i Hammerfest Sparekasses direksjon.

På den tiden Leganger var prest i Hammerfest, var det en emissær fra Jørpeland som reiste på kryss og tvers i Troms og Finnmark som forkynner og avholdstaler. Han het Ole Haagensen Kallem. Det er stor sannsynlighet for at Kallem og Leganger treftes flere ganger disse årene og kanskje var det Kallem som hadde gjort Leganger oppmerksom på misjonsmiljøet i Strand prestegjeld? Det blir bare antakelser.

Ole Kallem (foto wikipedia)

Noe som preget Samuel Leganger sin prestetjeneste i nord var de mange drukningsulykkene i forbindelse med fiskenæringen. Leganger hadde sin klare mening om hva som var årsaken til de mange ulykkene. Han hadde nemlig lagt merke til at folket i nord brukt mindre båter enn fiskere i sør. Og været og sjøgangen i nord var tøffere en i sør. I en anmerkning om dette skrev han blant annet: «Jeg har nå sett adskillig av Norges kyst, men ingen steder brukes så små båter på det åpne havet som i Finnmark.» (Språklig revidert)

Siden Samuel Leganger brukte to år på å lære seg samisk, er det naturlig å tro at han hadde planer om et langt liv som prest i nord. Men slik skulle det ikke gå. Som nevnt i innledningen avsluttet han tjenesten i Hammerfest sommeren 1864 for å overta som sogneprest i Strand. Samtidig med at han begynte i tjenesten i Strand, ble dette prestegjeldet delt. Høle og Forsand hadde inntil 1864 vært anneks under Strand, men ble dette året et eget Høgsfjord prestegjeld.

Hammerfest 1852 (foto lokalhistoriewiki.no)

Som nevnt over, vikarierte den norskamerikanske pastoren Hans A. Stub som prest i Strand i 1863-64. Stub emigrerte til USA i 1848 og var heime i Norge i 1861-65. Han døde i Minnesota i 1907. Kirken i Strand var på denne tiden eid av private, men disse tok ikke godt vare på kirken. Stub fikk derfor med seg kommunestyret på et vedtak om at kirkeeierne måtte se til at kirkegulvet «blev skuret idemindste til hver Høitid og lade det feies og støves ordentlig til hver Gudstjeneste.»

Pastor Hans A. Stub vikarierte som prest i Strand i 1863-64

(foto ELS Ottesen Museeum sin Facebook side)

Åtte år som prest i Strand

Kort tid etter at Samuel Leganger kom til Strand satte han i gang arbeidet med å bygge nye bygg på prestegården. Han fikk nødvendig hjelp av Christen Bjørlo fra Nordfjordeid og en yngre ungdom fra Strand. Husa som da ble bygget ble stående på prestegården fram til vår tid. Christen Bjørlo ble boende i Strand. Han ble gift med Serine P. Amdal og de fikk 10 barn. Fire av disse døde som små eller unge og fire emigrerte til Amerika. Ei datter ble gift til Madla, mens sønnen Peder ble boende på Tau. Han ble stamfar til ei stor Bjørlo-slekt i Strand.

Samuel Leganger holdt sin første tale i Strand 4. november 1864, det var en 50-års markering for unionen med Sverige i 1814. To dager senere, 6. november 1864 var det tid for innsettelses gudstjeneste med pomp og prakt. Det var vanlig at presten ble involvert i kommunalt styre og stell. Slik gikk det med Leganger også i Strand. Han var innvalgt i herredsstyret i perioden 1866-73. Han ivret for forbedring av skolevesenet og for at kommunen skulle få en boksamling som strandbuen kunne låne bøker fra. Han var også engasjert i avholdssaken og misjonens sak. Han hadde derfor et godt forhold til kristenfolket i kommunen. Mange av foreningene i nordre Strand leverte sine misjonsoffer til presten, som så sørget for å få dem videre til NMS i Stavanger.

Samuel Leganger. Fargelagt bilde etter Jacobsen av ChatGPT

Vi hørte at pastor Stub var lite fornøyd med hvordan eierne av Strand kirke rengjorde og vedlikeholdt bygget. Dette aktualiserte spørsmålet om behovet for ny kirke i prestegjeldet. Dette skulle bli en sak som var under behandling i hele Legangers tid i Strand. I 1866 fikk ordfører Ola T. Barkved utarbeidet et forslag til oppussing av gamlekirken. I 1868 kom det opp et nytt forslag om i stedet å bygge to nye kirker, ei i Sørbygda og ei i Nordbygda. Heller ikke dette ble det noe av. Først i oktober 1871 ble det endelige vedtaket fattet. Det skulle bygges ny kirke i Strand på den gamle kirketomta. Dette vedtaket ble fattet bare et halvår før Leganger forlot Strand, så det ble hans etterfølger som fikk æren av å ta nykirken i bruk.

Da Samuel Leganger kom til Strand var det flere husmenn som var knyttet til prestegården. Dette ønsket Leganger å avvikle og sa opp alle med husmannskontrakt. Men det var en av disse som satte seg på bakbeina. Han ble kalt Prestelausen fordi han aldri gikk i kirken. Da Prestelausen nektet å flytte, tok Leganger med seg et skriv fra departementet som han viste fram. Prestelausen svarte med å si at presten kunne ta jorda, men ikke huset for han hadde ikke noe sted å flytte til. Derfor ville han bli værende. Da Leganger viste han brevet fra departementet, svarte Presteløsen: «Kan så være det, men jeg vil si presten det, at å sette Presteløsen på bare bakken er nå ikke som å løse ei ku av båsen, heller. Så mye lov vett også jeg, og du kan hilse de embetskarene inne i Kristiania, at Presteløsen vil bli sittende han, med kongelig beskyttelse og godtfolks hjelp fra bygda.» (Språklig revidert) Presteløsen ble værende i stua si fram til han ble gammel. Da betalte barna hans billett til Iowa hvor han ble boende til han døde.

Samuel Leganger sin prestesønn Hans Thiis Leganger

(foto Norges Geistelighet 1925)

En annen morsom historie fra Leganger sin prestetid i Strand hendte under folketellingen i 1865. Leganger likte ikke hunder. Under denne folketellingen ba han tellerne også å få med seg hvor mange hunder det var i husholdningene. Dette var utenom det offisielle telleskjemaet. Tellingen viste at det var 171 «tærende Bæster» i Strand. Det vil si en hund per 12 mennesker. Han regnet ut at hundene spiste mat for 500 spesidaler, noe som var større enn fattigbudsjettet i Strand. Han mente at hundene gjorde lite nytte for maten, «ligesom og at den, naar den er bleven gammel og ubrukelig, ogsaa er bleven i saare kostbart Verktøi..» (Alsvik i Strandbuen 02.09.1988).

Da Otilie og Samuel Leganger kom til Strand hadde de med seg to barn. Mens de var i Strand, fødte Otilie seks barn til og senere kom ytterligere tre barn. Navnet på barna er: Martha Kristine, Barbara Cecilie (1857-58), Ole, Hansine, Laura, Ivar, Barbara Cecilie, Otto Emil, Samuel, Ansgar, Hans Thiis og Otilie. Hans Thiis Leganger ble prest slik som faren. Han ble også svigerfar til den kjente forfatteren Arnulf Øverland som i 1933 skrev om kristendommen som «den tiende landeplage».

Samuel Leganger som eldre. 

(fargelagt bilde av ChatGPT etter Alm: Moen)

Til Sokndal og Hadeland

1. mai 1872 dro familien Leganger fra Strand for å overta som prestefamilie i Sokndal, litt lenger sør i Rogaland. Her ble han værende til 1881. Tre dager før, den 27. april 1872 holdt Lars Oftedal sin avskjedstale i Sokndal. Han hadde vikariert i sognet i noen måneder og det hadde gått store vekkelser over bygda, ikke minst i gruvelandsbyen Blåfjell. I forlengelsen av denne vekkelsen ble det bygget et nytt bedehus i Blåfjell. Dette fikk Leganger innvie sammen med Lars Oftedal. Han fikk også innvie det nye Ivesdal kapell i Bjerkreim kommune som vikar for biskopen som måtte melde forfall.

Leganger hadde god kontakt med kristenfolket også i tiden i Sokndal. I desember 1877 ville han arrangere basar til inntekt for Indremisjonen, men han fikk ikke lov til dette på grunn av fare for smitte av skarlagensfeber. Leganger var uenig i dette vedtaket og søkte på nytt ett par ganger, siste gang til Amtmannen. Han mente at smittefrykten var overdrevet. Det var like stor smittefare under gudstjenestene i kirken, argumenterte han. Men han nådde ikke fram og det ble ingen basar det året. Amtmannen mente at dette ikke var en sak for ham, men en sak for legen. (Alsvik Dalane Tidende 17.04.1989)

Dødsannonse for Samuel Leganger

(Afteposten 17.03.1897)

Tiden i Sokndal ble avrundet i 1881. Da dro Otilie og Samuel Leganger til Hadeland hvor han ble sogneprest i Gran prestegjeld og prost i Gran og Land prosti. Han ble i dette kallet fram til sin død 16. mars 1897. Han var neste 75 år da ha fikk heimlov. Han hadde da søkt om avskjed fra kallet fra 30. september 1897 på grunn av sykdom, men døde altså på post. Kona Otilie overlevde mannen med 14 år. Hun døde 78 år gammel i 1911.

 

Kilder

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

Ernst Berge Drange: Tysnes gards- og ættesoge (1989)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jens M. Alm: Moen (1995)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Jörg Ulric Kunzendorf: Dverbergfolket og kirka (1993)

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Martin Nag: Det indre lys: Strand-kvekerne (1983)

Olaus Haneberg: Sokndal kirke og dens klenodier (1953)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie (1983)

Ragnvald Jacobsen: Bankens virke byens vekst (1974)

Reidar Bolling: Oddernes kirke gjennom 900 år (1948)

Reidar Brandsberg: Sogndal ladested (1988)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Torgny Birkeland: Randesund gjennom 100 år (1964)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Øyvind Midbøe: Eilert Sundt og samen (1973)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Årbok Bergen museum 1912

Digitalarkivet.no

Facebook siden til FB ELS Ottesen Museum

Lokalhistoriewiki.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/

Wikipedia.no

Ditlef E. Jæger - misjonsprest i Strand

Ditlef Ephraim Jæger (foto Bolling: Oddernes kirke)

Det var Ditlef Ephraim Jæger som fikk kallet til å overta som prest i Strand etter Ole Schavland. Jæger kom til sine egne.

Våren 1840 kom en ung mann fra Vanse i Agder inn døra i prestegården på Strand. Han var sønn av brødrevennen Fredrik T. Knudsen og het selv Hans Christian. Hans Christian hadde kall til å bli misjonær. Han hadde studert på misjonsskolen i Bremen som var eid av Det Rhinske Missionsselskap. Nå var han tilbake i heimlandet for å prøve å realisere et mål som han og faren hadde, nemlig å stifte et landsdekkende norsk misjonsselskap.

Faren var da flyttet til Oslo, men søkte permisjon fra arbeidet for å følge sønnen på turneen langs kysten fra Oslo til Stavanger. De dro fra Oslo i november 1839 og underveis fikk de stiftet flere misjonsforeninger. Vel framme i Stavanger drøftet de sin kongstanke med både haugianer- og brødrevennledere. Disse lovet å drøfte saken nokså raskt, og i mellomtiden tok Hans Christian en reise til Jæren og Ryfylke for å prøve og stifte nye misjonsforeninger og å inspirere til en samling av disse.

Hans Christian Knudsen etter maleri av Görbitz 1849,

(foto borgerskolen.no)

I sin rapport etter denne besøksrunden var Hans Christian spesielt begeistret for misjonsiveren i Høgsfjord og Strand. Her var det mange som brant for misjonens sak og i Strand hadde de til og med en misjonsforening som hadde vært virksom i seks år. Ikke alle prestene i Norge var begeistret for misjonstanken, men det var annerledes med sokneprest Jæger i Strand. Han var med i misjonsforeningen og ivret for å nå ut over landets grenser med evangeliet.

Hans Christian ble derfor tatt vel imot da han kom til Strand prestegård. Det var Ole Thorsen Barkved som var leder for misjonsforeningen, og etter samtale både med presten og med Barkved, ble det bestemt at misjonsforeningen skulle deles i to. Siden foreningen dekket hele kommunen, var det sjelden samlinger. Avstanden var for stor fa Jørpeland til Fiskå. Hvis det var en forening for søre Strand og en for nordre ville det bli enklere å ha flere samlinger. Dette var den mest konkrete frukt av Knudsen sitt besøk i Strand.

I Stavanger var interessen blandet for en felles misjonsorganisasjon, men et frø var sådd og allerede i 1842 ble Det Norske Misjonsselskap stiftet. Dette var imidlertid for sent for unge Knudsen. Han reiste ut som misjonær for det tyske misjonsselskapet allerede høsten 1840.

Dvergberg kirke på Andenes. (foto Dvergbergfolket og kirka)

En sørlending fra nord

Ditlef Ephraim Jæger ble født i Kristiansand 21. oktober 1802. Ditlef sin farfar var prest i Moland kyrkje i Fyresdal. Han het Ditlev Luth og kona het Clausine Marie Winter. Luth kom til Fyresdal i 1769 og både han og kona døde med tre ukers mellomrom i 1774. De etterlot seg en stor barneflokk med små barn. To av barna ble adoptert av Ditlev sin etterfølger i presteembetet, Efraim Jæger. En av de adopterte var far til Ditlef Ephraim, Kjell Nils Winther Luth Jæger. Han var kun ett år da foreldrene døde.

Kjell Nils Winther Luth Jæger ble først kaptein i infanteriet, senere anla han kornmøtte og papirmølle i Kristiansand. Han avsluttet sin yrkeskarriere som overtollbetjent i Mandal. Han ble gift med Ellen Bolette Beer fra Flekkefjord og de fikk åtte barn. Ei datter ble gift med den kjente kunstneren Adolph Tidemand, mens sønnen Ditlef Ephraim ble prest som sin farfar.

Ditlef Ephraim vokste opp i Kristiansand og her tok han eksamen artium i 1821 19 år gammel. Han ble gift 18. februar 1824 med Katharina Dorthea Bergfeldt fra Mandal og sammen dro de til Kristiania (Oslo) hvor Ditelf Ephraim først tok eksamen philosophicum i 1827 og teologisk embetseksamen 13. juni 1828.

8. april 1829 satte ekteparet Jæger med sine tre barn kursen nordover mot Andøya. Her hadde prestekallet stått tomt i fem år, men nå skulle Ditlef Ephraim overta som sokneprest i Dvergberg sokn i daværende Senja prosti. Han ble i dette kallet i sju år, før familien i 1836 satte kursen sørover mot Strand prestegård. Da hadde fru Katharina Dorthea nådd å føde åtte barn, men ett av disse døde som liten.

Ditlef Ephraim Jæger

Maleri av ChatGPT etter foto fra boka Oddernes kirke

26 år som prest og prost i Strand

Prestefamilien Jæger ankom Strand 10. november 1836. Det var samme året som det kjente presteparet Gustava og Gabriel Kielland flyttet fra Finnøy til Lyngdal. Kielland hadde vikariert i Strand i perioder mens Ole Schavland var prest. Han hadde da fått god kontakt med haugianerne i Strand, og var nok en viktig årsak til at Strand misjonsforening ble stiftet i desember 1834 som Norges tredje misjonsforening.

Misjonsforeningen hadde sine samlinger i forbindelse med gudstjenester i Strand kirke og samlingene var gjerne i heimer. Noe av det første den nye soknepresten fikk på pulten etter at han kom til Strand, var planer misjonsforeningen hadde om et eget forsamlingshus i nærheten av kirken. Ole T. Svines (senere Barkved) var den som var talsmann for dette prosjektet og prest Jæger gav sin fulle tilslutning til byggingen. Dermed sto det som muligens er Norges første bedehus ferdig på nabotomta til Strand kirke i 1837.

Etter at Hans Christian Knudsen var reist fra Strand, ble det fortgang i planene om et landsdekkende misjonsselskap. I 1842 lykkes endelig arbeidet med å samle misjonsforeningene. Da var det en storsamling i Stavanger, med utsendinger fra mange bygder og byer i landet. Fra Sørbygden møtte selvsagt Ole Thorsen Barkved, mens det var naturlig at presten Jæger møtte fra Nordbygden.

I Strand var det også en liten gruppe med kvekere. Jæger måtte i noen få tilfeller skrive ut noen strandbuer fra kirkeboka fordi disse var konvertert til kvekersamfunnet. Mye tyder på at Jæger likevel hadde et godt forhold til disse og var noen ganger på deres samlinger.

Katharina Dorthea og Ditlef Ephraim fikk til sammen 13 barn i perioden 1826-45, ni av disse overlevde faren. Jeg har funnet følgende navn på barna, men lista er noe usikker: Boletter Helene, Christane Fredrikke ( gift med kirkesanger Rasmus Høie i Strand), Nikoline, Trine, Henrik (døde som sjømann i Calgary 19 år gammel), Ingeborg Cathrine, Niels Winther Luth (døde 6 år gammel), Birgitte Claudine, Aasine Fredrikke, Zille Johanne, Niels Winther Luth, Christian Fredrik Bergfeldt og Ida Hendriette. Mor Katharina Dorthea døde mens familien bodde på Strand. Dødsdatoen var 13. november 1861 og hun ble 58 år gammel.

Maleri av Siri Pedersdatter Strand malt av Adolph Tidemann

i 1849. (foto nasjonalmuseet.no)

Første uka i august 1849 fikk prestefamilien på Strand besøk av Ditlef Ephraims søster og hennes berømte mann Adolph Tidemand. Mens kunstmaleren var på besøk, malte han minst to malerier. Det ene er av bondekona Siri Pedersdatter Strand. Ditlef Ephraim var ellers flere ganger valgt til valgmann for Strand til Stortingsvalg.

I 1850 ble Jæger utnevnt til prost i Stavanger i tillegg til soknepreststillingen i Strand. Dette til tross for at biskop Jacob von der Lippe ved flere bispevisitaser ikke var helt fornøyd med Jægers forkynnelse. Som prost fikk Jæger være med å innvie Frue kirke (gjerne kalt Hetland kirke) i Stavanger. Innvielsen skjedde 18. oktober 1854 og Jæger var sammen med biskop Lippe.

Biskop i Agder (og Stavanger) og Telemark i 1841-1874.

(foto wikipdia)

Siste år på Sørlandet

Etter at kona døde i 1861 søkte Ditlef Ephraim Jæger nytt prestekall på Sørlandet. Han ble i 1862 utnevnt til sokneprest i Oddernes med hovedkirken i Randesund. Året etter ble han også prost i det som da het Torridal prosti med hovedsete i Vennesla. Han fikk ikke mange år på Sørlandet. Han døde 27. mai 1866 og ble 64 år gammel.

Ditlef Efraim Jæger sin dødsannonse

(Stavanger Amtstidende 30.05.1866)

 

Kilder

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jens M. Alm: Moen (1995)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Jörg Ulric Kunzendorf: Dverbergfolket og kirka (1993)

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Martin Nag: Det indre lys: Strand-kvekerne (1983)

Olaus Haneberg: Sokndal kirke og dens klenodier (1953)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie (1983)

Ragnvald Jacobsen: Bankens virke byens vekst (1974)

Reidar Bolling: Oddernes kirke gjennom 900 år (1948)

Reidar Brandsberg: Sogndal ladested (1988)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Torgny Birkeland: Randesund gjennom 100 år (1964)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Øyvind Midbøe: Eilert Sundt og samen (1973)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/

 

 

Ole Schavland - den første prest i nye Strand sogn

 

Ole Schavland. (Foto: Fra Martin Nags bok Steingjerde som han fikk

fra Stortingets arkiv. Bildet er fargelagt og bearbeidet av ChatGPT)

Ingen har i nyere tid vært prest i Strand så lenge som trønderen Ole Schavland. Han styrte prestekallet i 48 år.

Strand prestegjeld besto i 1789 av Forsand og Høle (Høgsfjord) og Strand kommune. Forsand og Høle soknet til Høle kirke, mens hovedkirken lå på Strand i Strand kommune. Presten i Strand holdt da gudstjeneste annen hver søndag på Høle og på Strand. Presten i Strand var fram til 1832 direkte underlagt bispesetet, og presten ble derfor kalt visepastor. I 1832 ble Strand med Forsand og Høle et eget prestegjeld, og presten ble sokneprest. Forsand fikk sin kirke i 1854. Da ble Høle og Forsand regnet som anneks til Strand. Først i 1864 ble Forsand og Høle utskilt fra Strand til Høgsfjord prestegjeld.

I 1837 ble en ny formannskapslov vedtatt av Stortinget. Da ble Strand og Høle (inkludert Forsand) en egen kommune, med Osmund Olsen Fossand som ordfører og Tore Torsen Svines som varaordfører. Navnet var Strand kommune. I 1840 fremmet Ole Torsen Barkved forslag om at Strand skulle bli en egen kommune. I juni 1841 ble det holdt folkeavstemming, og Barkved sitt forslag fikk flertall. Dermed ble Strand egen kommune og Ole Torsen Barkved ble første ordfører i den nye Strand kommune.

En av de mest sentrale stortingsrepresentantene som sto bak utkast til ny formannskapslov, var soknepresten i Strand Ole Schavland. Han var medlem av justiskomiteen, og var den som førte i pennen forslaget som skulle ut på høring. Han rakk å oppleve at lovforslaget ble vedtatt, men satt da ikke selv på Stortinget.

Strand kirke. Denne sto ferdig i 1874. (foto privat)

En trønder blir prest i Strand

Skavlan er en gård 6 km øst for Snåsa sentrum i den nordre enden av Snåsavatnet i gamle Nord-Trøndelag fylke. Fra denne garden stammer farsslekta til Ole Schavland. Faren var vaktmester i hæren og var bosatt i Sparbu i Steinkjer kommune. Han het Einar Schavland og døde i 1766 da Ole var 7 år gammel. Mor til Ole het Inger Larsdatter Schelven og levde til 1809. Ole hadde fem søsken. En av disse døde få dager etter far Einar og ble begravet i samme kiste som han. Mor Inger giftet seg på nytt etter Einars død og fikk tre barn i andre ekteskap.

Ole Schavland ble født 22. desember 1759 i Sparbu. I 1774 finner vi Ole i Åfjord på Fosen halvøya. Her var han fadder til et par barn og ble nevnt som «fullmektig». Men Ole ville bli prest og søkte opptak til teologistudiet i Køberhavn. Han startet studiet i 1782 og tok teologisk embetseksamen i 1785.

Hans første kall som prest ble som personalkappelan i Mandal. Her var onkelen Jakob Schavland prest. Jakob Schavland begynte å bli skrøpelig til helsa og trengte en yngre medhjelper. Onkel Jakob døde i 1788 og Ole ble da hjelpeprest i annekset Holum i Mandal. Han var i denne stillingen kun ett år, før biskopen ville ha ham i en større stilling i Ryfylke. Sommeren 1789 satte han kursen vestover og flyttet inn på prestegarden i Strand. Han fikk da ansvar for Strand, Høle og Forsand og stillingen var visepastor.

Bildet av Ole Schavland som Martin Nag fikk tak i fra Stortingets arkiv.

Myndig prest i 48 år

Ole Schavland var stor av vekst. Teologisk var han preget av sin samtid og var opptatt av folkeopplysning. Han fikk startet leselag i Strand og opprettet bibliotek. Han oppmuntret også ungdom til å ta utdanning, og fikk blant annet fire ungdommer til å ta lærerseminariet i Kristiansand som ble drevet av biskop Peder Hansen.

På denne tiden var det vanlig at embetsfolk giftet seg med døtre til andre av samme stand. Her brøt Ole Schavland med skikk og bruk. Han ble forelsket i Siri Torsteinsdatter som var bondedatter fra Høle. Siri var ti år yngre enn Ole og da de ble gift ca.1794, var Ole 35 år og Siri 25 år.

Elisabeth Olesdatter Schavland og Christoffer Christoffersen Østebø

fra Talgje med deres barn ((foto Ætt og heim 1980)

Siri og Ole fikk seks barn. Fire av disse var jenter og ble gift til ulike garder i Rogaland. Inger (f.1795) ble gift med Nils Ommundsen Varland, Karen (f.1797) ble gift med Torger Torgersen Rossavik fra Forsand, Elisabeth (f.1800) ble viet til Kristoffer Kristoffersen Østebø på Talgje og Elen (f.1811) ble gift med Enok Torgersen Meling fra Tananger. Sønnen Einar (f.1803) døde kun 16 år gammel. Han var da nevnt som sjømann og ble begravet på kirkegården i Strand. Den andre sønnen ble født i 1806 og fikk navnet Aage. Han ble prest som faren og var personalkapellan hos far i 1829-34. Deretter ble han prest i Stranda og Trondheim. Han var en periode ordfører i Trondheim og satt også flere perioder på Stortinget. Han ble gift med Gerhardine Pauline Berg.

Ole Schavland sin sønn Aage Schavland (foto wikipedia)

Ole Schavlands barnebarn Einar Aagesen Schavland.

Han stiftet den første folkehøgskolen på Sunnmøre.

(foto Lokalhistoriewiki.no)

Ekteskapet mellom Ole Schavland og Siri Høle endte i en tragedie. 20. juli 1829 tok Siri sitt eget liv ved å drukne seg i prestetjernet på Strand. I kirkeboken ble det ført inn at hun var sinnsforvirret. Flere andre uoffisielle kilder hevder at Ole hadde vært utro og fikk et barn med ei annen kvinne og at dette var årsaken til at hun valgte å ta livet sitt. Det heter også at Ole som straff for det som var skjedd måtte skjære av en flik av prestekjolen og sette på en lapp som tegn på utroskapen.

Ole var 70 år gammel da han ble enkemann. Han var en høyt respektert prest og var innvalgt på Stortinget som varamann i perioden 1821-26 og fast medlem i 1827-29. Stortinget hadde på denne tiden samlinger hvert tredje år. På 1820-tallet var det samlinger i 1821, 1824, 1827 og 1828. Det siste året var en ekstra samling. Mens Ole var på Stortinget var først prost Alexander Lange vikar, mens etter 1826 var det Finnøypresten Gabriel K. Kielland som vikarierte. Kielland var preget av Brødrevennene og ivret for ytremisjon. Hans påvirkning var nok en viktig grunn til at Norges tredje misjonsforening ble stiftet i Strand i desember 1834.

Trønderpresten var nok glad i sterk drikke. Det fortelles at han en gang var på en julefest på Brådland. Her var han sammen med en forsandbu som het Lars Mele. Både presten og Lars drakk mye under heftige diskusjoner om noen bibelske spørsmål. Etter hvert utviklet diskusjonen seg til en høylytt krangel mellom de to. Til slutt ble de så mye uvenner at Lars heiv presten ut vinduet.

Ole Schavland ble i 1834 utnevnt til sokneprest i Strand som en følge av at Strand ble eget prestegjeld. Han søkte avskjed i 1836, men fortsatte i tjenesten fram til 14. mai 1837. Da holdt han avskjedpreken i Strand kirke. Han var da blitt 77 år gammel. Som pensjonist flyttet han til Stavanger og her døde han 6. august 1839.

ChatGPT-bildet i fullskala. Ole Schavland.

Omtale av prost og biskop

Etter bispevisitasen i 1817 omtalte biskopen Ole Schavland: «En mann av megen lærdom, sjelden skarpsindighet og en høyt aktverdig fast karakter.» Året etter gav biskopen Schavland denne attesten: «En i liv og lærdom utmerket mann.» Jeg tar også med en omtale i 1934: «Soknepresten, den 75-årige olding, hr. pastor Schavland, preket over dagens evangelium… Hans preken var i seg selv et mønster på en kristelig prediken og utførtes ved et liv, en sannhet og kraft, som heller ikke i den henseende lot noe tilbake å ønske.»

Ole Schavlands dødsannonse. (Morgenbladet 08.09..1839):

"Vor kjære Fader, Ole Schavland, blev ved Døden bortkaldt fra

dette Liv den 6te August sidstl., i hans Alders 80de Aar. Da han

efterat have tjent Gud som hans Ords troe Forkynder i 51 Aar, og

 af disse i 48 Aar havde været Sognepræst til Strands kald, havde

erholdt naadigst Afskjed fra sit Embede, boet han i de 2 sidste Aar

i Stavanger, hvor han med god Sjels og Legems Førlighed nød en

rolig og tilfreds Alderdom, inntil han efter 8 Dages Sygeleie hen-

given og glad henvandrede til det Bedre. Dette bekjendtgjøres her-

ved sørgeligst for fraværende Slægt og Venner af

den afdødes Børn.

Mer fargerik var prosten Alexander Lange i sin omtale. I 1819 hadde Lange ledet begravelsen til Ole Schavlands sønn. I den forbindelse gav han Ole denne omtalen:  «Den gamle prest var en merkelig mann, med et veldig stort legeme. Ansiktet hans var fint, mandig, strengt og ubøyelig bestemt. Han hadde også en kraftig ånd, hadde stor kunnskap og var uten tvil emnet til en mer fremtredende stilling i livet. Men han hadde giftet seg med en aldeles udannet pike og syntes fra den tid av, å ha bestemt seg for å gjemme seg for verden og leve som bonde. Han kom nesten aldri til byen, og ingen kom til ham. Døtrene sine lot han vokse opp som alminnelige bondepiker og giftet dem bort til bondegutter.» (Alle sitat språklig revidert)

Kilder

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)