NMS i Strand i 200 år

Fra t NMS-stevne på Jonsokberget kristihimmelfartsdag 1972

(foto Misjonstidende)

En mandag i desember 2025 fikk jeg være sammen med mannsforeningen til NMS på Jørpeland  på deres (foreløpig) siste møte. Her fortalte jeg om den rike historien som Det Norske Misjonsselskap har i Strand kommune.

I denne artikkelen vil jeg gi et kort resyme av det jeg fortalte.

Det Norske Misjonsselskap (NMS) ble stiftet i 1842, men NMS sin i historie i Strand strekker seg faktisk tilbake åtte år før NMS ble en landsorganisasjon. I 1834 ble nemlig Strand misjonsforening stiftet. Leder var den unge Ole Thoresen Svines. I Strand var det tidlig ei gruppe med haugianere. I perioden 1826-36 vikarierte Finnøy-presten Gabriel K. Kielland som prest i noen perioder, mens den faste presten var på Stortinget og ellers ved ulike høve. Han fikk mange gode venner i kommunen. Kielland tilhørte Brødrevennene som hadde syn for ytremisjon noe haugianerne ikke hadde. Kielland var en drivkraft til at misjonsforeningen i Strand kom i gang som Norges tredje misjonsforening.

I 1839-40 reiste en ungdom fra Farsund langs Norskekysten med tanke på å stifte nye misjonsforeninger og å arbeide for at disse ble samlet til en landsorganisasjon. I Strand ble han begeistret for misjonsengasjementet og besøket resulterte i at foreningen ble delt i to, Nordre Strand og Søndre Strand. Dette fordi det da ble lettere å ha flere møter siden avstanden ble kortere mellom medlemmene.

I 1842 ble så NMS stiftet i Stavanger og begge foreningene i Strand var representert. Ole T. Svines som da hadde skiftet navn til Ole T. Barkved, representerte Sør, mens presten Jæger representerte Nord. I tillegg var det også en representant for Kolabygda, Torgeir Meling. Samtidig med at NMS ble stiftet, ble det vedtatt å starte egen misjonsskole. Sterke krefter i NMS ville etter kort tid legge denne ned, for de ville at Den Norske Kirke skulle utdanne misjonærene.

Dette falt ikke i god jord hos det myndige lekfolket i Strand. De sendte et skarpt brev til ledelsen i NMS der de avsluttet med følgende: «Teologiske kandidater kan man vel få, men om det hos disse alltid finnes det for misjonssaken så uunnværlige trosliv, i en ekte ydmyk kristelig ånd, forenet med deres teori, det synes ikke alltid å være tilfelle.» «Og hvis ikke selskapet kommer til noen selvstendig standpunkt, som det vi gudskjelov har evne til…, så vil vi ikke lenger bli i selskapet, men tre ut av det.» Resultatet ble at skolen fortsatte etter en pause.

Ole Kallem (foto wikipedia)

Kvinneforeningene har vært sentrale i alt misjonsarbeid i Norge. Jeg har ikke nøyaktig årstall for når den første kvinneforeningen kom i gang i Strand, men tror det var i 1848. Det året ble Nordre Strand kvinneforening stiftet. I løpet av kort tid var det foreninger i de fleste bygder i Strand. Det var kvinneforeninger, mannsforeninger, misjonsåkerforeninger og skillingsforeninger.

Den første emissæren fra Strand som reiste utenfor kommunens grenser var Ole Haagensen som senere ble kjent som Ole Kallem. Han vokste opp på Jøssang og Langeland og ble frelst i 1836. Han begynte først å synge på samlingene senere talte han også. Han flyttet fra Strand i ca. 1850 og ble en landskjent forkynner og avholdstaler. Halvor Halvorsen Langeland var neste forkynner ut. Han var opprinnelig fra Numedal i Buskerud, men flyttet til Strand. Han ble ansatt som emissær i NMS i 1863 og fikk tjene i 40 år.

I perioden 1836-1872 var Ditlef Ephraim Jæger og Samuel Leganger prester i Strand. Begge disse kan kalles misjonsprester og var aktivt med i NMS sin virksomhet. De to neste prestene derimot kom på kant med lekfolket. Denne striden skulle prege kristenlivet i Strand de neste årene. Rundt 1870 tok emissærvirksomheten seg opp i Norge, og i Strand ble det flere vekkelser bl.a. ved emissær Reinert Pedersen. Flere i Strand ble også gode venner med den kjente presten Lars Oftedal og beholdt vennskapet også etter Oftedals fall.

Martha Haagensen og Martin Meeg

(foto G. A. Meling)

Martha Tou (foto Misjonstidende)

Tre av NMS sine misjonærer rundt århundreskiftet 1900 var fra Strand eller hadde røtter herfra. Den første ble født i Stavanger, men far hennes var født og oppvokst i Strand. Faren het Haagen Haagensen og var bror til nevnte Ole Kallem. Haagen sin datter Martha dro til Madagaskar for NMS i 1885 og ble der gift med Martin Julius Meeg. Neste misjonær var Erik Tou fra Tau. Han dro først til Amerika, men reiste i 1889 til Madagaskar som misjonær for NMS. Han gikk senere over i et norskamerikansk misjonsselskap. Den tredje misjonæren var Martha Tou. Hun var sju år i Kina for NMS i 1919-1926.

De første tiårene av 1900-tallet var tunge år for NMS. Da var det Kinamisjonen som hadde vind i seglene og fikk oppleve mange vekkelser i Strand, ikke minst ved Sven Foldøen og Olaus Østebø. I 1928 kom Ola Sandvik (fars tremenning) og John Ulland til Langeland kapell for å ha møter. Det brøt ut en stor vekkelse som ble til fornyelse for NMS sitt arbeid på Jørpeland. I 1938 kom en ny vekkelse, denne gang ved NMS sine forkynnere Tor Ånestad og Ola Schrøder. Mange ungdommer ble frelst i den vekkelsen.

Ola Sandvik (t.v.) og John Ulland

(foto ukjent)

I denne perioden fikk NMS tre nye forkynnere fra Stand, eller som var bosatt i Strand. Det var Gotvald Havn, Sigurd Amdal og Sem Vetteland. Etter krigen har NMS også fått sende ut flere misjonærer: Torunn Lunde (Kamerun), Ingeborg Aslaksen Edland (Madagaskar), Kari og Dag Vestbøstad (Taiwan), Dorthe Tronstad Høyland (Frankrike) og Ingfrid Mulen (Frankrike).

NMS har hatt fast møtevirksomhet på Jørpeland bedehus siden det første bedehuset i Strand kom i 1899. De senere årene har imidlertid virksomheten avtatt, og NMS har vedtatt å flytte virksomheten fra bedehuset til Jørpeland kirke fra januar 2026.

De siste årene har Olaug og Kjell Nygård vært sentrale i 

NMS på Jørpeland (foto ukjent)

Ivar Holsvik og Martin Stensaker – prester i Strand 1915-1929

Martin Stensaker og barna (foto Jan Alsvik)

I denne siste artikkelen om prester i Strand i perioden 1790-1930 møter vi to veldig forskjellige prester.

I Strand kommune har vi vært velsignet med mange myndige lekfolk som handlet etter sin overbevisning, selv om presten hevdet noe annet. Det var mange og gjennomgripende vekkelser som preget kristenlivet. De to siste prestene i denne serien hadde nok helt ulik forståelse for denne åndelige situasjonen.

Ivar Olaf Holsvik

Det var Ivar Holsvik som overtok som sogneprest i Strand da Arne Scheie dro til Snåsa. Holsvik var Sunnmøring. Han ble født i Volda 30. januar 1875. Foreldrene hans var lærer og kirkesanger Botolf Andreas Holsvik og kona Gjertrud Petrine Elisabeth Følsvik. Ivar tok artium i Ålesund i 1895 og fortsatte på teologiske studier i Oslo. Han tok teologisk embetseksamen i 1901.

Hans første kall som prest ble som personalkapellan for sogneprest J. N Brun på Sagene i Oslo. Her var han ansatt fra 1902-1907. Deretter fortsatte han som hjelpeprest for Hartvig Halvorsen i Vålerenga i ett år, før han ble generalsekretær for Santalmisjonen i 1908-1911. Deretter fortsatte han som hjelpeprest i Uranienborg i ett år og så to år i Oslo Indremisjon fram til 1915.

Ivar Holsvik (foto Soga um Strand)

I 1903 var Ivar Holsvik prest for en villstyring av en konfirmant i Sagene kirke. Denne konfirmanten het Robert Karlsen og hadde vokst opp i en heim der faren ofte var full, og moren mange ganger måtte ta med barna og flykte fra sin berusede mann. Mor formante sin små om å holde seg borte fra alkoholen, men Robert handlet mot mors vilje. Konfirmasjonstiden betydde lite for Robert, som kom til å leve et tøft liv som raller. Da Holsvik kom som prest til Strand, møtte Robert en dag opp på prestekontoret med sin utkårede for å lyse til bryllup. Dette var i mars 1918. Hvordan det gikk med gjensynet mellom presten og konfirmanten sier historien lite om, men overraskelsen var nok stor for Holsvik. Det kan ellers nevnes at Robert ble radikalt omvendt i 1926 og begynte som evangelist noen år senere.

Ivar Holsvik fant kona si på Sunnmøre. Her ble han kjent med Marie Solem fra Ålesund. Marie var datter til Erik Solem som var en av de stor lekmannshøvdingene inne Indremisjonsforbundet og NLM. Maries bror Johannes ble senere borgermester i Ålesund og også han var en markert og radikal lekmannshøvding innen de nevnte organisasjonene. Johannes var en av forloverne da Ivar og Marie giftet seg 10. august 1902. Marie var to år yngre enn Ivar. De fikk ikke egne barn, men hadde en periode to pleiebarn.

Ivar Holsvik (foto privat)

Marie og Ivar Holsvik kom til Strand som prestepar i 1915 og ble i sognet til sommeren 1920. I tillegg til prestegjerningen var han også forfatter. Mens han var i Strand skrev han ei hjelpebok for religionsundervisning som han kalte «Kristentro og kristenliv», Han skrev også 50-års jubileumsskriftet for Santalmisjonen i 1917. Dette historieskriftet het «Festskrift i anledning Santalmissionens 50-aars juilæum». Han var også fast skribent i tidsskriftet Norsk Kirkeblad fra 1917.

Da han forlot Strand etter fem år, skrev han at «5 lykkelige år har jeg tilbragt her, og har mødt meget hjertelag og megen kjærlighet.» Neste stopp for ekteparet Holsvik var Paulus kirke i Oslo hvor Ivar var residerende kapellan fram til 1933. En periode var han i tillegg også hjelpeprest ved Ullevål sykehus. Den siste bolken fram til pensjonsalderen var han sogneprest og senere prost i Asker.

Ivar Holsvik som gammel

(Asker og Bærum Budstikke 26.11.1969)

Ivar Olaf Holsvik pensjonerte seg i 1945. Han mistet kona 17. februar 1958, mens han selv døde 22. november 1969. Marie ble 81 år gammel, mens Ivar levde til han var neste 95 år. De bodde i Bærum som pensjonister.

Martin Stensaker

Det var den 26 år gamle Martin Stensaker fra Drammen som overtok som sogneprest i Strand etter Ivar Holsvik. Stensaker ble født 9. november 1894 og foreldrene hans var Helmine og Mathias Rasmussen Stensaker. Mathias var maskinist. Kort tid etter at Martin ble født flyttet familien fra Drammen til Bergen. Martin tok realartium ved Bergen katedralskole i 1914 og fortsatte med teologistudiet i Oslo. Han var ferdig utdannet teolog i 1919. Det følgende året tok han først praktikum, og var deretter stiftskapellan i Hålogaland et halvår, med tjeneste i Salangen, Berg og Torsken i Troms. Han ble så utnevnt til sogneprest i Strand og var dermed helt fersk som prest da han kom Rogaland like før jul i 1920.

Martin Stensaker (foto privat)

Martin Stensaker kom ikke alene. Han rakk akkurat å bli gift med Hjørdis Neumann Bennetter fra Oslo før han dro vestover. Hjørdis var født i 1899 og bryllupet sto 10. november 1920. Da var altså Hjørdis 21 år og Martin som nevnt 26 år. De fikk fire barn, hvorav tre ble født i Strand. Barna het Halldis (f.1921), Sonja(1924), Jan Martin (f.06.11.1925) og Liv Unni.

Martin kom til Strand med ungdommelig iver. Noe av det første han startet med var å få bedehuset på Jørpeland omgjort til kapell. Dette var noe bedehusstyret med formann Rasmus Larsen Tungland var sterkt imot.  Saken om bedehusets framtid kom opp til avgjørelse på bedehusets årsmøte i 1921. Både Stensaker og bedehusfolket hadde mobilisert kraftig. Det viste seg at bedehusfolket var i mindretall. Da saken skulle tas opp til avstemming, reiste Rasmus L. Tungland seg og gikk fra møtet. Store deler av bedehusfolket fulgte etter. Dermed ble det gjort vedtak om å gjøre om bedehuset til kapell, mot kun tre stemmer. Dette betydde at bedehusfolket trakk seg fra styre og stell av kapellet, og de kom ikke tilbake før mot slutten av 1930-tallet.

Dette var med på å sette enda sterkere skille mellom det radikale bedehusfolket og presten og hans folk. Mange var fortvilet over at presten fikk «verden med seg og tok bedehuset!» Bedehuset ble fremdeles brukt til møtevirksomhet for misjonsorganisasjonene, men mange av disse ville ikke ha noe med styre og stell av huset før neste 20 år var gått. De som gikk ut den gang, ble aldri mer med i styret for Langeland kapell.

Musikkurs på Tau 1926. Martin Stensaker nr. 3 f.h i andre rekke

(foto Jan Alsvik)

Stensaker fikk startet to ungdomsforeninger tilsluttet KFUM/KFUK, en på Jørpeland og en på Tau, men ingen av disse fikk noen lang levetid. Han var ellers praktisk anlagt og la ned et stort arbeide på prestegården. Han var også drivkraften i en restaurering av Strand kirke som ble foretatt i hans presteperiode. Han søkte om tillatelse til å få kjøre motorsykkel, men dette ble avslått. I 1929 søkte han på nytt, denne gang om å få lov til å kjøre bil. Søknaden ble innvilget av kommunestyret. Martin Stensaker var nestformann i skolestyret i Strand og på fritiden hadde han kunstmaling som hobby.

I november 1929 var familien Stensaker sin tid i Strand over. Han ble da utnevnt til residerende kapellan i Øvre Eiker vest for Drammen. I perioden 1946-1954 var han sogneprest i Strømsgodset menighet i Drammen, før han avsluttet sin prestetjeneste som residerende kapellan i Fagerborg menighet i Oslo i 1954-1962. Under krigen gikk det rykter om at Stensaker ikke hadde sagt opp lønnen fra Nazi-regimet slik de fleste andre prestene i Norge gjorde. I et brev til menighetsrådet i Haug tilbakeviste han imidlertid dette og gav sin fulle tilslutning til bekjennelsesskriftet «Kirkens Grunn». Martin Stensaker døde i Oslo 15. desember 1972 og ble 80 år gammel. Kona Hjørdis ble 90 år gammel og døde først 20. mars 1989.

Dødsannonse Martin Stensaker

(fra Drammens Tidende 17.12.1974)

Etter Stensaker har følgende vært faste prester i Strand: Erling Laland (1930-1939), John Richard Ofstad (1940-1961), Arne Meinich Gundersen (1962-1971), Adolf Nielsen (1971-1985), Sigurd Skjelsbæk (1985-2002), Jeffrey Huseby (2002-2010) og Martin Ivar Arnesen (2010-). På Jørpeland: Ingvar Dragsund (1979-1999), Geir Øy (1999-2014), Bård Boye (2014-2021) og Michael Skappel Zülow (2022-).

 

Kilder

Anders Gjerdi: En biografisk skissebok (1977)

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

August Steinhamar: Norderhov (1914)

Elin Grubba Rabben: Etterkommere av Markus Fredrik Bang (2000)

Ernst Berge Drange: Tysnes gards- og ættesoge (1989)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jan Alsvik: Strand bygdebok (1991)

Jens M. Alm: Moen (1995)

Jens Petter Nielsen: I Kopperverkets tid. Kåfjord kirke 150 år. (1987)

Johan Veka: På skulebenk i eldre tider (1980)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Jorunn Ingrid Engen: Eidskog bygdebok (1985)

Jörg Ulric Kunzendorf: Dverbergfolket og kirka (1993)

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)

Martin Nag: Brev fra Ryfylke (1980)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Martin Nag: Det indre lys: Strand-kvekerne (1983)

Olaus Haneberg: Sokndal kirke og dens klenodier (1953)

Ole Rambech Bugge: Familien Rambech (1907)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie (1983)

Ragnvald Jacobsen: Bankens virke byens vekst (1974)

Reidar Bolling: Oddernes kirke gjennom 900 år (1948)

Reidar Brandsberg: Sogndal ladested (1988)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Torgny Birkeland: Randesund gjennom 100 år (1964)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Øyvind Midbøe: Eilert Sundt og samen (1973)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Årbok Bergen museum 1912

Digitalarkivet.no

Facebook siden til FB ELS Ottesen Museum

Lokalhistoriewiki.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/

Spydeberghistorien FB

Wikipedia.no

Siste reis til England

Briggen "Perlen". En av båtene som Thor Henrriksen var

kaptein på. (foto Stavanger maritime museum)

Thor Henriksen Strand steg raskt i gradene i det maritime miljøet i Stavanger. Men livet hans var ikke noen dans på roser.

Thor Henriksen var yngst i søskenflokken til min tippoldemor Malene Henriksen Ronnene Naig. Malene var nummer sju av søsknene, mens Thor var yngst og nummer åtte. Foreldrene deres var Henrik Pedersen Strand og kona Malene Johannesdatter. Mor Malene ble født på Finnøy, men vokste opp på Ugelid og Rodabakken. Malene og Henrik var bønder på bruk 3 på Strand, som hadde navnet Kirkebakken.

Henrik ble født i 1777 og var først sjømann før han overtok hele garden etter sin far i 1802. Han og Malene opplevde det gledelige at alle åtte barna fikk vokse opp og fikk egne familier ulike steder i Strand. Henrik havnet i avisene på 1840-tallet. Da ble han anklaget og også dømt for salg av brennevin på kirketrappa sammen med to andre naboer.

Malene og Thore Ronnene Nag. Malene var Thor Henriksen 

sin søster (foto privat)

Yngste sønnen deres, Thor, ble født 20. mai 1831. Da var faren 54 år gammel og mor 41. Thor ble konfirmert i Strandakirken 2. november 1845 og sto som nr.4 på kirkegulvet. Siden han hadde tre eldre brødre var det ikke noe håp om å få overta gården. Kanskje var det far Henrik som anbefalte minstemann om å gå i hans egne fotspor som sjømann. For så snart Thor var konfirmert dro han til Stavanger og fikk hyre på barken «Ledaal». Denne skuta hadde da nettopp ankommet Stavanger fra Brasil, hvor den var første norske båt som seilte helt til Sør-Amerika. Etter at Thor mønstret på som matros gikk «Ledaal» i fraktefart til Østersjøen, Svartehavet og Middelhavet. «Ledaal» var bygget i Stavanger i 1837 og forliste i 1873 lenge etter at Thor hadde mønstret av.

En gang på 1850-tallet fikk Thor jobb på ei ny skute. Barken «Souverain» ble sjøsatt i 1852 og var på det tidspunktet den største skuta som hadde tilhørighet i Stavanger. «Souverain» gikk helt til Australia på en av sine første turer, men den gikk snart over til å seile til Svartehavet. Jeg har ikke funnet nøyaktig når Thor var mannskap på denne båten. Også «Spuverain» havarerte en god stund etter at Thor hadde mønstret av. Skuta gikk på grunn på Raunen ved Hårr på Jæren.

Barken "Ledaal". På denne skuta var Thor Henriksen skipper.

(foto Stavanger Sjøfartshistorie)

Kanskje var det i 1855 at Thor skiftet fra «Ledaal» til «Souverain»? Det var i alle fall dette året at han svarte ja til sin utkårede. Bryllupet sto i Domkirken i Stavanger 8. oktober. Den utkårede hadde navnet Christiane Charlotte Petronelle Pedersdatter Holm og var seks år yngre enn Thor. Brudgommen var 24 år gammel og bruden kun 18 år. Christiane var datter til glassmester Peder Pedersen Holm og kona Christiane Jensdatter.

Christiane og Thor sitt første barn ble en sønn som ble født 2. mai 1858. Han fikk navnet Henrik Christian, men han døde allerede 10. april 1859 og ble dermed knapt ett år gammel. Da han døde, var mor Christiane gravid med barn nummer to. Dette barnet ble en jente som ble født 26. august. På denne tiden var det skikk og bruk å kalle opp det avdøde barnet. Siden det denne gang ble en jente, fikk hun navnet Christiane Henriette. Barn nummer tre kom 21. november 1865 og fikk navnet Thor Olaus. Han fikk leve i fire år før han døde av tuberkulose 1. februar 1870. I mellomtiden hadde Christiane og Thor fått jenta Janna Sylvia Elisa den 29. februar 1868.

Som for sjømenn flest var det mor som måtte stå for oppdragelsen av barna. Far var borte i måneder om gangen. Familien Henriksen bosatte seg i Nykirkebakken i Stavanger etter bryllupet. Etter en stund flyttet de til Holmen før de slo seg ned for godt i Blidensolstredet på Straen. På Straen leide de hus hos skipper-enka Ane Evertsen og hennes to barn. Det samme gjorde Ole Olsen Viken og hans datter Petra Christiane (f.19.04.1862). Ole Viken var nylig blitt enkemann etter Christiane Charlotte sin søster Elisabeth og han var kaptein som Thor.

Da Thor ble gift, var han steget i gradene til styrmann. I desember 1863 var det igjen tid for han å skifte båt. Denne gang ble han ansatt som kaptein på briggen «Perlen». 7. desember dette året kom «Perlen» ut for en alvorlig storm like utenfor Falmouth helt sørvest i England. Båten fikk store skader, men kom til land. Det gjorde derimot ikke kapteinen. Han ble under stormen blåst på sjøen og omkom. Det var da Thor overtok som kaptein. «Perlen» var eid av rederiet Jacob Kielland & Sønn.

Briggen "Johanne Margrethe" var den siste skuta som

Thor Henriksen arbeidet på. (foto Stavanger Sjøfartshistorie)

Neste gang Thor skiftet skute var i 1868. Da ble han ansatt som kaptein på den flunkende nye briggen «Johanne Margrethe» som eides av konsul J. Sømme, kapteinløytnant Kielland oberstløytnant Smith og Axel Kielland. Denne skuta gikk i fraktefart til Svartehavet, Middelhavet og Nord-Amerika. I 1879 forsvant båten sporløst på en seilas mellom Nord-Amerika og Frankrike.

Thor var nok heime da sønnen Thor Olaus var syk, for på sin siste tur med «Johanne Margrethe» ble også far syk og han var antakelig smittet av sønnen. I en notis i ei Stavangeravis ble det meldt at «Johanne Margrethe» med kaptein Henriksen var ankommet Konstantinopel 28. oktober 1870. Dette er siste gang jeg har funnet livstegn fra Thor Henriksen. Neste gang det meldtes fra Thor var fra Yarmouth sørøst i England. I begynnelsen av februar kom det melding om at kaptein Henriksen hadde dødd her 6. februar 1871, 39 år gammel. Dødsårsaken var den samme som for sønnen Thor Olaus, nemlig tuberkulose.

Notis i Stavanger Amtstidende og Adresseavis

30.11.1870 om at "Johanne Margrethe" og 

kaptein Henriksen var ankommet Konstantinopel.

den 28. oktober 1870.

Heime på Straen i Stavanger satt kona Christiane og de to døtrene Christiane Henriette og Janna Sylvia Elisa igjen i sorg. Som nevnt over bodde også Christiane sin svoger i huset på Straen og han var enkemann. I løpet av året som fulgte ble de to enige om å slå seg sammen. Ole Olsen Viken kom opprinnelig fra garden Vika i Suldalseidet ved Hylsfjorden. Ole var like gammel som Thor Henriksen. Christiane og Ole ble gift i Domkirken 18. januar 1872. Da var ikke liket av Thor kommet til Stavanger enda. Han ble først gravlagt fra Domkirken 30. oktober 1872.

En måned før Thor sin begravelse fikk Christiane og Ole sitt første barn. Det var en gutt som ble oppkalt etter første mannen til Christiane. Han fikk navnet Thor Henriksen Olsen Viken og ble født 24. september. Barn nummer to kom 25. oktober 1873 og fikk navnet Ole Andreas. Han fikk kun leve halvannen måned og døde 5. desember 1873. Det neste barnet ble født 12.oktober 1875 og ble oppkalt etter Ole sin første kone Elisabeth. 25. desember 1876 kom deres siste barn Anna Otilia. Hun ble døpt 18. februar 1877, men vel to måneder etter dåpen fikk hun hjernebetennelse og døde 2. mai.

2. oktober 1880 ble Ole Viken utskrevet av sjømannsrullene i Stavanger. Etter dette finner jeg ikke noe livstegn i Stavanger fra familien Christiane Charlotte Pernille Pedersdatter og Ole Olsen Viken og deres barn Christiane Henriette, Janna Sylvia Elisa, Petra Christiane, Thor Henriksen og Elisabeth. Men i Vestlandsposten 15. juli 1892 står dødsannonsen til Christiane og Thor Henriksen sin datter Janna Sylvia Elisa. Hun var da gift med N. A. Nelsen og bosatt i Brooklyn og døde 23. juni 1892 kun 24 år gammel. Dette betyr nok at Christiane og Ole emigrerte til Amerika rundt 1880. Historien deres i Amerika kjenner jeg ingen ting til. 

Dødsannonse i Vestlandsposten 15.07.1892

Janna Sylvia Elisa Neslen (f.Henriksen)

 

Kilder

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

M. L. Michaelsen: Stavanger sjøfartshistorie (1927)

Digitalarkivet.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Tre prester i Strand – 1896-1914

Strand kirke (foto ukjent)

 Etter at sogneprest Henrik Bauer Moses flyttet fra Stand, var det tre ulike prester i embetet de neste 18 årene. Nils Fredrik Christian Bruun Skaar var første mann ut.

Jeg har i fem tidligere artikler omtalt prestene i Strand fra 1789-1895. I denne artikkelen vil jeg gi en noe korter presentasjon av de tre mennene som var sogneprester i Strand i perioden 1896-1914.

Omkring århundreskiftet 1900 var de kirkelige forhold i Strand helst mørke. De to siste prestene hadde kommet på kant både med kristenfolket og bygdefolket generelt. I 1899 var biskop Heuch på Visitas og var helst tung på labben i etterkant: «Denne menighet (Strand) er, selv om den ligger omgitt av meget interesserede menigheter, så sløv og likegyldig som noen i stiftet. Det merkes øyeblikkelig. Visitasmøtet, som på disse kanter stadig pleier å være meget tallrikt, så det ofte er vanskelig å skaffe de fremmøtte plass, bestod i Strand av 3 medhjelpere og kirkevergen; ikke en av Indremissionsstyrets eller Skolestyrets menn hadde innfunnet seg…

De kirkelige forhold har alltid været dårlige i Strand, men aldri som nå. Det er, som man ikke mer kan finne menigheten. Derimot antar jeg, at den uvilje, som denne menighet i årrekker har hatt til sine prester, danner grunnlaget for den ukirkelighet, hvorav et tiltagende fabrikkliv med derav følgende sosialistiske impulser formår å frembringe en likefrem religiøs indifferentisme, som ellers er ukjent på disse kanter. Men sikkert er det, at Strand ligger som en avsvidd flekk i en blomstrende have. Å reise tvers over fjorden til Rennesøy er som å komme til en annen jord.» (Språklig revidert)

Det sto nok noe lysere til med lekmannsarbeidet, men også i de kretser ventet man på vekkelse. Hvem var så neste prest ut?

Nils Bruun Skaar (foto Norderhov)

N. B. Skaar – prest i Strand 1896-1906

Den som overtok presteembetet i Strand etter Henrik Bauer Moses var nevnte Nils Fredrik Christian Bruun Skaar. Han skrev seg helst for N. B. Skaar. Nils var sønn av den kjente biskop i Hålogaland og Nidaros Johannes Skaar og Cathinka Wilhelmine Pauline Hansen. Johannes Skaar gav ut ei egen salmebok og skrev også et stort verk om salmenes historie.

Nils ble født 13. august 1858 i Nord-Aurdal i Valdres, men foreldrene flyttet til Skien i 1862. Her gikk Nils på Skien lærde- og realskole fra 1866 og Skien latinskole i 1876. I 1867 ble han alvorlig syk og lå til sengs i et halvt år. Sykdommen førte til at han mistet hørselen på det ene øret og at han de neste 20 årene periodevis hadde store hodesmerter. Han ønsket å utdanne seg til en militær karriere, men sykdommen satte en stopper for det.

Han begynte derfor i stedet på presteutdannelse og ble ferdig utdannet teolog i 1882 og tok praktikum i 1885. Etter at han var ferdig med teologien i 1882 var han de neste tre årene lærer ved U. Phils pikeskole i Oslo og assistent ved Sjømannsmisjonens hovedkontor. I 1885-1889 var han personalkappelan hos presten Krogh i Fana, før han en sjuårs periode var kateket i Langesund.

Torvald Skaar, N. B. Skaar sin sønn født i Strand

(foto Norges leger)

Nils ble gift i Gamle Aker kirke 2. februar 1889 med Marie Elisabeth Olsen som var to år yngre enn brudgommen. De fikk fire barn, de to første i perioden de bodde i Fana, nummer tre i Langesund, mens minstemann ble født etter at prestefolket kom til Strand. Navnet på barna er Eilef (f.1889), Ingrid (f.1889), Johannes (f.1891) og Torvald (f.1898). «Strandbuen» Torvald ble gift med Anna Elisabeth Collett Børs og var lege bl.a. på Rikshospitalet og Ullevål sykehus.

Nils Skaar og familien kom til Strand i 1896 og han var prest her til 1906. Han fikk i gang gudstjenester på Fiskå og Jørpeland. På Jørpeland ønsket han at det nye bedehuset på Langeland som sto ferdig i 1905 skulle bli kapell, men det fikk han ikke gjennomslag for. I et tilbakeblikk på den åndelige situasjonen fram til årsskiftet 1904-05, skrev han at  «Strand havde i længere tid hørt til Lars Oftedals faste borge. Deraf forstaaes, at forholdet til kirken og det geistelige embetet ikke i det hele og store var særlig intimt.»

Ved neste årsskifte var det imidlertid kommet nye toner. Da hadde det vært en dyptgripende vekkelse på Jørpeland ved Andreas Kvinlog og også vekkelse i Nordre Strand. Skaar noterte følgende: «Saavel i Nord- som i Sørbygden har det været betydelige og glædelige vækkelser, der særlig i dette aar (1905) har øget nadverdsgjæsternes tal i ikke uvæsentlig grad. Men paa begge steder følger tilbøielighed til splittelse inad, og Gud give visdom og naade til at holde flokken sammen.»

N. B. Skaar (foto Nationen 04.11.1925)

N. B. Skaar var formann i både skolestyret og fattigstyret i Strand. Da han flyttet fra kommunen i 1906 fikk han denne attesten, gjengitt i Vestlandsposten: «At løfte folkeoplysningen til det høiest mulige er for ham en hjertesak, derfor gik ogsaa folkeskolen her i Strand hurtig fremover under hans ledelse, saa den nu staar blant de beste i amtet… Som prædikant er han den klare, hjertevarme forkynder av korsets evangelium.»

N. B. Skaar dødsannonse (Aftenposten 09.11.1925)

Etter ti år i Strand fortsatte Nils Bruun Skaar som residerende kapellan i Norderhov menighet ved Hønefoss fram til 1913. Da ble han forfremmet til sokneprest, og i 1914 til prost i samme menighet. Her var han fram til sin død. I denne perioden sørget han for at Lunner kirke ble restaurert og foretok selv innvielsen 20. juli 1924. Han satte også i gang med bygging av kapell i Ask, men kapellet ble ikke ferdig før i 1927, to år etter at Skaar var død. Prost N. B. Skaar døde 3. november 1925 og ble 67 år gammel. Kona Marie døde 26. oktober 1930 og ble 70 år gammel.

John Kristian Simonsen (foto Harstad Tidende)

John Kristian Simonsen 1906-1909

Den som kirkedepartementet ansatte som N. B. Skaar sin etterfølger var en 58 år gammel mann fra Rana. Han het John Kristian Simonsen og var født 15. mai 1848. Foreldrene hans var husmenn på Storlia i Langvassgrenda nord for Mo i Rana og het Simon Johnsen og Elisabeth Gabrielsdatter.  Faren var i tillegg fisker. John Kristian vokste opp i fattigdom og fikk kun 24 ukers folkeskole. Men det var pågangsmot i unggutten. 13 år gammel ble han med faren på vintersildefiske og dette ble gjentatt de to neste årene.

I 1864 og i tre år framover var John Kristian lærer i folkeskolen i Dunderlandsdalen før han i 1867 tok et lærerkurs i Mosjøen. Etter lærerskolen flyttet han til Trondenes ved Harstad og var huslærer hos distriktslegen der fram til 1875. Da satte han kursen mot hovedstaden, hvor han tok et toårig forberedende studie ved Universitetet og fortsatte deretter to år med ordinære studier. I 1879 var han blitt 31 år gammel og fikk jobb som styrer ved Melsomvik borgerskole utenfor Tønsberg. Etter fem år i denne stillingen begynte han på teologistudiet ved Universitetet og var ferdig utdannet i 1888 og med praktikum i 1890.

John Kristian Simonsen (foto Soga um Strand)

Selv om han nå var ferdig utdannet prest, fortsatte han likevel som lærer. Først fire år ved ungdomsskolen i Bø (1890-94) og deretter ett år i Mandal. I Mandal traff han Marie Andrea Salvesen som var 11 år yngre enn John Kristian. De ble gift 1. januar 1895 og da var brudgommen blitt 47 år og bruden 38 år. Etter et halvt år som mann og kone brøt Marie og John Kristian opp fra Mandal og flyttet til Hitra hvor John Kristian endelig hadde fått en stilling som residerende kapellan. Han ble på Hitra i 10 år fram til 1906. Her var han blant annet formann i skolestyret, vergerådet og kirketilsynet.

Da sognepreststillingen i Strand ble ledig etter N. B. Skaar i 1906, var det John Kristian Simonsen som ble ansatt som Skaar sin etterfølger. Han var da blitt 58 år gammel og fikk bare ett par år i stillingen før han ble syk av kreft. I 1908 var han innlagt på Stavanger sykehus, men frisknet såpass til igjen at han kom tilbake til Strand. Men det tok ikke lang tid før kreftsykdommen igjen tok tak og han fikk et langt sykeleie før «døden befridde ham fra lidelsene». Han døde 21. august 1909 61 år gammel og ble begravet på Strand kirkegård 26. august. I et minneord om John Kristian het det at han hadde «en utrættelig energi og noget af det, vi her sørpaa vil kalde for den nordlandske seighed..». Et annet minneord sa det slik: «Hr. Simonsen var en dyktig og nidkjær prest, men sykdom hindret ham i å virke slik som han gjerne ville.»

John Kristian Simonsen minneord

(Lister og Mandals Amtstidende og Adresseavis

26.08.1909)

Dødsannonse John Kristian Simonsen

(Lister og Mandal Amtstidende og

Adresseavis 26.08.1909)

På selveste julaften i 1896 fikk presteparet på Hitra sitt eneste barn. Det ble en gutt som fikk navnet Arvid. Han og mor Marie flyttet til Stavanger i oktober 1909 og her ble de boende. Arvid Simonsen ble gift i 1927 med Dagmar Kristine Ramsland fra Stavanger og de fikk minst to barn, Marie og Kristian. Marie Simonsen døde 17. april 1936 og ble 77 år gammel.

Arne Scheie (foto Soga um Strand)

Arne Scheie 1909-1914

John Kristian Simonsen rakk ikke å sette særlige spor etter seg i Strand. Han var bare tre år i stillingen og disse årene var preget av sykdom. Den neste presten i Strand tålte dårlig det fuktige klimaet i Rogaland og søkte seg bort etter fem år i stillingen.

Den nye presten het Arne Scheie og var fra Kristiansand. Han ble født 30. mai 1868 av foreldre megler Otto Gustav Scheie og Katarina Elisabeth Christensen. Arne tok Katedralskolen i Kristiansand og fortsatte på teologistudiet ved Universitetet i Oslo. Her tok han teologisk embetseksamen i 1891. Før han startet opp som prest, var han lærer i åtte år. I perioden 1891-1899 var han først lærer i Grimstad, deretter i Sandefjord før han fortsatte som assistent ved den kongelige arbeiderkommisjon.

Arne Scheie ble gift med Johanne Marie Johannesen 7. september 1896 og de fikk til sammen ti barn, hvorav ett døde som liten. Barna var Audhild (f.1897), Eva (f.1898), Elisabeth (f.1899), Ida (f.1901), Arne (f.1903), Johanne (f.1904), Kaare (f.1905), Birgit (f.1907), Peder Andreas (f.1909), Wanda (f.1910). Johanne Marie var fra Kristiansand og var fem år yngre enn mannen Arne.

Arne Scheie 

(foto Østlendingen 06.09.1938)

I 1899 ble Arne Schei utnevnt stil sogneprest i Gimsøy i Lofoten. Etter fem år i Gimsøy fortsatte han fem nye år i Bindal helt sør på Helgeland før han og familien kom til Strand i 1909. Også her var han kun i fem år før han søkte nytt kall. Som nevnt innledningsvis var klimaet en viktig årsak til at han dro fra Strand. Han skrev selv: «Det nokså rå klima har ikke vært heldig for helbreden, idet gigten som både min hustru og jeg har pådraget os i de første vanskelige tider på Gimsø med dårligt hus, her i Strand heller har tiltaget, væsentlig af denne grund har jeg ment det rigtigst at måtte flytte herfra, hvor her ellers er lett og godt at være.»

Scheie kom til Strand samtidig med at Sven Foldøen begynte sitt «tokt» gjennom Strand. Hele denne perioden var derfor preget av vekkelser og et vekkelsesfolk som ikke sto Statskirken nær. Hvordan Scheie forholdt seg til vekkelsene har jeg ikke funnet opplysninger om.

I 1914 ble Scheie ny sogneprest i Snåsa i Nord-Trøndelag. Her var han til 1921 da flyttelasset gikk til Brandval i nærheten av Kongsvinger. Hans siste prestekall var som prost i Skedsmo i Akershus i perioden 1928-1938. De fleste steder han var prest, også i Strand, var han formann i skolestyret i gjeldende kommune. Han flagget offentlig at han støttet partiet Venstre og oppfordret i leserinnlegg i ulike aviser andre til å stemme som ham.

Arne Scheie dødsannonse

(Akershus Arbeiderblad 06.09.1938)

Prost Arne Scheie døde på post 4. september 1938 i prestegarden på Skedsmo. Han ble 70 år gammel. Kona Johanne døde 1. august 1950, 77 år gammel.

Kilder

Anders Gjerdi: En biografisk skissebok (1977)

Anders Langangen: Elever ved Kristiania katedralskole (2020)

August Steinhamar: Norderhov (1914)

Elin Grubba Rabben: Etterkommere av Markus Fredrik Bang (2000)

Ernst Berge Drange: Tysnes gards- og ættesoge (1989)

Haagen Krog Steffens: Norske slekter 1915 (1915)

Holger Barkved: Soga um Strand (1975)

Jan Alsvik: Folk i Strand (1995)

Jan Alsvik: Strand bygdebok (1991)

Jens M. Alm: Moen (1995)

Jens Petter Nielsen: I Kopperverkets tid. Kåfjord kirke 150 år. (1987)

Johan Veka: På skulebenk i eldre tider (1980)

Jon Bergsåker: Høle gjennom hundreåra (1964)

Jorunn Ingrid Engen: Eidskog bygdebok (1985)

Jörg Ulric Kunzendorf: Dverbergfolket og kirka (1993)

Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)

Martin Nag: Brev fra Ryfylke (1980)

Martin Nag: Steingjerde (1990)

Martin Nag: Det indre lys: Strand-kvekerne (1983)

Olaus Haneberg: Sokndal kirke og dens klenodier (1953)

Ole Rambech Bugge: Familien Rambech (1907)

Oluf Løwold: Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)

Ove Sandvik: Ole Kallem (2020)

Melding frå Nord-Trøndelag historielag 1922

N. F. Leganger: Norges geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925 (1925)

Ragnvald Jacobsen: Sørøysund lokalhistorie (1983)

Ragnvald Jacobsen: Bankens virke byens vekst (1974)

Reidar Bolling: Oddernes kirke gjennom 900 år (1948)

Reidar Brandsberg: Sogndal ladested (1988)

Sigleif Engen: Forsandboka (1989)

Torgny Birkeland: Randesund gjennom 100 år (1964)

Trygve Brandal: Fjordafolk (2002)

Øyvind Midbøe: Eilert Sundt og samen (1973)

Egil-Henrik Bjørlo: «Ei fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)

Årbok Hadeland 2014

Årbok Bergen museum 1912

Digitalarkivet.no

Facebook siden til FB ELS Ottesen Museum

Lokalhistoriewiki.no

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/

Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/

Spydeberghistorien FB

Wikipedia.no