Onsdag 22. oktober 2025 fikk min siste onkel, Per Wold Tungland, flytte heim til Jesus. Han har fått leve et langt liv og var passert 95 år da han døde.
Per Bernhard ble født i Hillevåg 13. februar 1930. Far hans var Martin Voll Tungland og han var fra garden Voll på Tungland. Martin utdannet seg til elektriker og fikk arbeid i Hillevåg. Her traff han ei trivelig jente som het Borghild Moi og de ble gift i pinsen i 1926. Da bryllupet ble feiet i Hillevåg, tok det fyr i løa på Voll og den brant ned til grunnen. Alle dyrene ble berget bortsett fra en kalv.
Martin Tungland var som ung, mannskap på farens båt som gikk mellom Stavanger og Bergen. Faren Rasmus Voll Tungland hadde to frakteskuter som het Voll og Tungland. Den ene gikk mellom Kristiansand og Stavanger og den andre mellom Stavanger og Bergen. Martin ble veldig sjøsyk og måtte slutte som sjømann etter kort tid. Han begynte i stede på teknikken i Stavanger og utdannet seg som elektriker. En dag hadde Martin besøk på hybelen av kjæresten Borghild. Plutselig kom Martins far på besøk. Da sprang Borghild og gjemte seg på loftet, slik at ikke Rasmus skulle få vite at hun var på kjærestebesøk. Det var ikke akseptert på den tiden at kristne ungdommer besøkte hverandre på hyblene, selv uten overnatting.
Borghild sine foreldre kom fra Lund kommune helt sør i Rogaland og de het Grøsareid til etternavn de første årene som gifte. Da de flyttet til Hillevåg, var det mange som hadde problemer med å huske etternavnet deres. De ble derfor gjerne kalt «Moierane», siden Moi var kommunesenteret i Lund. Familien skiftet derfor etternavn til Moi.
Borghild og Martin var kristne og trofaste med på arbeidet på bedehuset i Hillevåg. De fikk sin første datter Kirsten i 1927 og Per kom som nummer to i 1930. Familien kjøpte en eiendom i Jørpeland sentrum i 1933 og flyttet dit. Martin fikk arbeid som elektriker på Stålverket, men startet senere sin egen bedrift. Borghild og Martin sitt siste barn, Brit Marit, ble født i 1938. Kirsten ble gift med Bert Tungland og de var bosatt på Bryne. Marit ble gift med Inge Nic. Larsen og bodde først på Jørpeland, men flyttet senere til Bryne de også.
Da Borghild og Martin flyttet til Jørpeland, ble bedehuset på Langeland en sentral samlingsplass. Mor Borghild var blitt frelst i en vekkelse ved Sven Foldøen og ble kalt for «Foldøbaden». Ofte når Foldøen var på Jørpeland, tok han inn hos Borghild og Martin. Foldøen var en bestemt herremann. Når han skulle hvile middag, ble ofte barna sendt ut. Per fortalte at det var mange ganger han satt på trappa og ventet på at Foldøen skulle våkne. Han var også ofte på kaien når Foldøen kom og fulgte han opp Vågabakken. Jeg spurte han en gang om barna gruet seg til Foldøen kom? Da var han helt tydelig for sin del, at det var tvert imot. Når Foldøen kom, var det fest.
Huset de bodde i var den gang lite og det var kombinert butikk og verksted i kjelleren. Senere ble det bygget på. I min oppvekst var det skomakeren i Vigå som hadde verkstedet sitt i kjelleren. Det var ikke bare Foldøen som kom på besøk til heimen på Jørpeland. De som oftest var innom var Borghild sin familie i Hillevåg. En gang hadde de 12 overnattingsgjester. En som ofte tok turen til Jørpeland var Per sin filleonkel Konrad Nærbø. Han likte å male og Per måtte flere ganger vise han aktuelle motiver han kunne feste til lerretet. Selv hadde Per et maleri av den gamle brua over Tunglandselva som onkelen hadde malt.
Onkel Per fortalte at han i oppveksten ofte var mørkredd. I barndommen var det først og fremst Krokhølsmeden og Steen på Jonsokberget som han var redd. Steen gikk med stokk og hadde en hund i band. Han var nok en original. Per måtte nesten daglig gå fra Jørpeland sentrum hvor de bodde, til Voll på Tungland for å hente melk. En gang møtte han krokhølsmeden på Tunglandsbrua. Smeden hadde da brette opp langbuksa, slik at beina var bare til langt opp på låra. Han husker de veldig skitne og hårete beina. Smeden forsto at guttungen var redd, og lo av han.
Per hadde flere minner fra krigen som han delt med meg. Han husket at guttegjengen flere ganger var oppe på Jonsokberget og så tyske og engelske fly i kamp over Stavanger. Han så også da det engelske flyet ble skutt ned over Svines. Han var en av de første som kom dit etterpå. Han tok med seg en fallskjerm, som søsteren Kirsten fikk sydd en kjole av i ettertid. En annen gang var klassen hans var på tur til Barkavika. Mens de var der ble det luftangrep mellom engelske og tyske fly i Stavanger. Barna kastet seg i grøfta. Der var det noen rør som de gjemte seg inni og stakk bare hode ut for å følge med på det som skjedde. Guttene var også flere ganger på nøst i eplehagen til en tysk stålverksarbeider. En gang ble de oppdaget og han kom springende etter dem, mens han ropte: «Gjør dere dette vil jeg drepe dere en gang til.» Han var ikke helt stø i norsken og guttene lo godt av det han sa.
Krigstiden skulle bli avgjørende for livet til Per. Selv om han hadde vokst opp i en kristen heim, begynte han som 10-12 åring å trives bedre med ikke-kristne kamerater. Sammen med disse ble det litt nasking og det hendte de smakte både tobakk og alkohol. Vinteren 1942-43 var det en stor vekkelse på bedehuset på Jørpeland. Det var Mindor Dragsund fra Indremisjonsselskapet som var taler og veldig mange unge ble frelst.
En kveld ville gjengen til onkel Per møte opp på bedehuset for å lage bråk. Per ville helst ikke at de skulle det, for han visste med seg selv hvordan det da ville gå. De dro imidlertid og vel framme gikk de rolig opp på galleriet etter at møtet var begynt. Da de kom dit, sto Pers bestefar i midtgangen og avla et vitnesbyrd. Han la ikke merke til de nyankomne på galleriet. Det første ungdommene hørte var at han sa: «Nå må dere huske ungdommer at det er kun to veier å gå på. Den ene fører til fortapelse og den andre til himmelen. Velg Jesus i dag.»
Det ble ikke bråk med Per og vennene hans. I stedet lusket de seg ut. Utenfor sa en av de andre til onkel Per: «Du ble så stille!» Ja, svarte han, nå har jeg innsett at jeg ikke lenger kan vakle til begge sider. Nå vil jeg bli en kristen. Kameraten svarte at det ville han også bli, men han ville vente litt. Så langt Per visste, ble denne kameraten aldri en kristen.
.jpg)
Vel heime ble Per møtt av far. Han spurte hva som var skjedd med han. -Jo, jeg var på møtet i kveld og der bestemte jeg meg for å bli en kristen, svarte onkel Per. De bøyde kne heime i stua. Da kom et ord fra Bibelen til onkel Per: «Frykt ikke, jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min.» Jes 43,1 Det ble hans løsningsord.
Påsken 1944 var det en ungdomsleir på Hjelmeland. Her møtte Per og hans nye kamerater Alf Sandvik, Odd Tungland, Johannes Tungland og Josef Tungland opp. Det var privat innkvartering og han husket at han og Alf fikk tildelt et rom med ei dobbeltseng. Men de var ikke alene, også taleren Ådne Berge skulle bo på dette rommet. Det endte med at Berge fikk ei seng, mens Alf og Per delte den andre. Under leiren tirsdag i påskeuka (4.4.44) fikk en annen av talerne, Tore Tungland, hjelpe sin bror Josef til liv i Gud.
Litt lenger ut i ungdomstiden var Per og Alf sammen med ungdomsforeningen på Jørpeland på besøk hos ungdommene på Ebeneser Ganddal. Der var det et musikklag fra Ebeneser som sang. Han husket blant andre Jesper Krogedal, Petter Rettedal, Ester Kydland og en Bjuland. Taler på samlingen var Lars Høie. Høie minnet om bibelverset fra Heb 12,2 om Jesus som troens opphavsmann og fullender. Etter møtet snakket Per og Alf om dette verset og det ble stort for dem begge at det var Jesus som var troens opphavsmann. Det var ikke de som skulle få til å tro, Jesus skapte troen i deres hjerte. Begge streket under den delen av bibelverset i sine bibler. 70 år sener talte Einar Krogedal om det samme verset på et møte på Fredheim. Da ble den siste delen av det samme bibelverset stort for Per. Jesus er troens fullender. Og nå måtte han streke under den delen av verset.
Det var mange trivelige jenter i bedehusmiljøet der Per vanket. Og ei av disse ble hans etter noen omveier. Det var ei jente fra Tungland som het Ingrid Fjelde. De var like gamle, og de ble viet på Jørpeland 14. april 1954. De fikk tre barn, Svein (1955), Egil (1959) og Inger Brit (1962). Familien bodde i leiligheter på Tjensvoll og Hinna før de bygget eget hus på Øvre Vaulen. Som pensjonister solgte de huset og kjøpte en leilighet i sentrum av Hillevåg.
Per utdannet seg til
elektriker og var deretter en tur til sjøs. Senere videreutdannet han seg til ingeniør
i Oslo, men han peilet seg snart inn mot skolen og tok pedagogikk og ble
faglærer. Han arbeidet blant annet ved Sandnes yrkesskole i mange år. I 1975
ble han ansatt i en stilling som konsulent hos fylkesskolesjefen i Rogaland og
var her fram til 1983 da han ble rektor ved Bergeland videregående skole. I
1988 skiftet han beite og ble rektor ved Godalen videregående skole. Her var
han til han ble pensjonist.
Han hadde et ekstraordinært godt minne. En som var lærer da Per var rektor fortalte en gang om et møte som Per ledet. Dette var et møte med ei lang saksliste og mange kompliserte saker. Per hadde ikke papir med seg, men hadde alt i hode. Denne læreren ble mektig imponert over måten Per kunne lede møtet på uten å ha notater med seg. Dette minnet fikk også jeg oppleve i mange av våre samtaler. Han kunne gjengi i detaljer taler han hadde hørt på bedehuset mange år tilbake i tid.
På fritiden var Per engasjert i misjonsarbeidet. Han var leder i NLM Stavanger sin barne- og ungdomsnemnd, leirleder og styreleder for Tryggheim vgs i mange år. Men det var først og fremst lokalt at han engasjerte seg. I et festskrift for Fjelltun Bibelskole på Kristianlyst fortalte han om et spesielt besøk han fikk like etter at familien var flyttet til Hinna:
«Vi hadde nettopp flyttet til Hinna som unge ektefolk, da det en kveld ringte på døren. Jeg åpnet og så en høy eldre kvinne stå der. Hun hadde briller og høreapparat og så litt streng ut. «Jeg er Marie Mossige og jeg kommer til deg med et kall!» sa hun. Jeg ba henne komme inn slik at vi kunne samtale nærmere om dette. Og da hun hadde satt seg kom hun fram med det hun hadde på hjertet.
Hun hadde slik nød for misjonsarbeidet i sitt distrikt, det vil si Hillevåg, Kristianlyst og Mariero. «Jeg trenger unge folk til å overta arbeidet fordi jeg kjenner at kreftene ikke strekker til», sa den gamle misjonskvinnen. «Du er den som skal overta ansvaret for misjonsforeningen og guttelaget.» Jeg svarte ja til dette kallet og det ble starten på et mangeårig samarbeid med Marie.»
Det var to bedehus i Hillevåg da Ingrid og Per flyttet til Hinna. Disse begynte å bli gamle og lite tjenlige. I tillegg vokste Stavanger by og trengte stadig mer areal både til veier, industri og til husbygging. Marie Mossige innså at det måtte bli bygget et nytt bedehus, og hun ba i 1962 Per ordne med ei tomt til dette bedehuset på garden hennes. Han tok kontakt med kommunen, og det endte med et makebytte. Kommunen fikk fjellknausen Eikeberget til friluftsområde, mens Marie fikk ei tomt på fem mål der Fjelltun Bibelskole senere ble bygget. Denne tomta gav hun til Hillevåg misjonsforening, med klausul om at det skulle bygges bedehus på tomta.
Misjonsforeningen i Hillevåg var ikke i stand til å bygge nytt bedehus, så det ble NLM sitt hovedstyre som tok ansvar for byggingen. Det ble et kombinert bygg med bibelskole, studenthybler og bedehus. Per hjalp også Marie Mossige med det praktiske da hun testamenterte hele eiendommen sin til misjonen. Per hadde etter dette fortsatt et engasjement for Fjelltun, men det ble etter hvert Fredheim på Hinna som ble den åndelige heimen til Ingrid og Per.
Som nevnt var Per gift med Ingrid Fjelde. Hun var eneste søster til min mor og familien fra Hinna var med jevne mellomrom på besøk hos oss på Tungland. Ett av mine aller første minner fra barndommen var en hendelse med onkel Per. Eller kanskje heller med han lille blå folkevogn boble. Jeg var omtrent 5-6 år gammel og vi var flere barn i hagen og lekte. Da skal jeg ha tatt en stein og sagt til de andre at «jeg er ikke redd onkel Per». Så skulle jeg kaste steinen over bilen, men i stedet traff steinen frontlykta som knustes. Selve hendelsen husker jeg ikke, men reaksjonen etterpå sitter bom fast. Jeg ble livredd og løp bort det raskeste jeg kunne.
Mor og moster sto hverandre veldig nær. Det fikk også jeg nytte godt av blant annet ved at mor og far og Ingrid og Per besøkte meg flere ganger. De var på besøk både i Drammen, på Finnsnes, i Namsos og på Moi. Etter at jeg flyttet tilbake til Rogaland i 2010 var jeg innom dem i Hillevåg med jevne mellomrom. Per ble enkemann i 2015 og jeg var også etter det flere ganger innom for en god prat. Onkel Per hadde nok en del av det som vi på jørpelandsk kaller for «nykker», men vi to kom veldig godt overens. Vi hadde felles misjonskall og begge var interessert i historie. Mye av det jeg her har tatt fram er fra disse samtalene.
Onkel Per slet mye med helsa de siste årene, det var både hofte- og hjerteplager. Men han var klinkende klar i hode til det siste. Nå er han forfremmet til herligheten og har fått møte sin frelser og sine kjære som har gått foran. Det lengtet han etter på samme måte som Paulus: «Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre.» (Fil 1:23) Han hadde funnet veien: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» (Joh 3:36)
Jeg lyser fred over onkel Per sitt minne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar