Far, Oskar Sandvik, var en ekte Jørpelandsgutt, selv om foreldrene var fra Høle og Tysvær. 10. februar 2024 er det 100 år siden han ble født.
Søndag 10. februar 1924 ble det født en gutt i andre etasje i et lite hus i Vågen på Jørpeland. Gleden var stor da det gikk bra med både mor og barn. Dette var Olava og Lars Sandvik sitt fjerde barn. De tre første barna ble født i Stavanger, hvor familien bodde de tre første årene etter at Olava og Lars ble gift. Johanna kom i 1919, Klara i 1920 og Jørgen i 1922. Olava hadde sin oppvekst på Kjosavik og Tengesdal i Høle, mens Lars vokste opp på Sandvik i Tysvær.
Det var minst to årsaker til at familien flyttet til Jørpeland like før jul 1922. På Jørpeland var det et stort stålverk, hvor Lars fikk arbeid i Pusseriet. Den andre årsaken var at Lars sin søster og svoger, Anna og Olaus Lea, hadde ledig en liten leilighet i et hus i Vågen. Huset hadde to små leiligheter og i tillegg hadde Olaus et kontor. Olava og Lars leide leiligheten i andre etasje, med skråtak i de fleste rom.
Lars sin mor flyttet som enke til datteren Anna på Jørpeland i 1914, men hun døde bare en måned før far ble født. Da far var ett år, døde også hans morfar Ole Tengesdal. Men også en gledelig hendelse skjedde i 1925, for da fikk far en lillebror som ble oppkalt etter far Lars. Neste barn kom i 1927 og fikk navnet Magnus. Høsten 1928 ble Olava gravid nok en gang. Men far Lars skulle ikke få treffe sitt barn nummer sju. Han fikk lungebetennelse og døde like før jul i 1928. Far fortalte at han kun hadde et lite minne etter sin far. Det var en gang han løftet far i taket.
Far var knapt fem år da faren døde. Det betydde at det ble ekstra hardt arbeid sent og tidlig for mor Olava, selv om hun hadde ansvar for sju barn i alderen 0-10 år. Hun fikk arbeid som pedell og vaskehjelp på skolen på Fjelde. Det betydde at hun måtte på jobb grytidlig om morgenen. Skolen skulle vaskes og klareres før elevene kom. Om vinteren måtte hun fyre i ovner for å få nok varme i klasserommene, før undervisningen kunne starte. Utenom arbeidet på skolen, brukte Olava også mye tid på å hekle sengetepper. Disse gikk hun fra hus og solgte lodd på, til inntekt for familien. Men det var ikke nok til å få endene til å møtes. Hun fikk også støtte fra sosialkontoret.
Alt dette arbeidet krevde at de eldste barna tidlig måtte hjelpe til i heimen. Spesielt eldste datter Johanna tok mye ansvar. Hun ble som ei mor nummer to for sine småsøsken. Alle måtte ut i arbeid så snart de var ferdig med skolegang og konfirmert. Noe videreutdannelse var det ikke økonomi til.
Far ble konfirmert i 1938. Han fikk ganske snart etter konfirmasjonen, arbeid hos onkelen, Olaus Lea, og var med Lea på ulike oppdrag med den såkalte «Leabåten». Med denne drev Olaus Lea frakt av varer og personer rundt om i ytre Ryfylke. 15 år gammel hadde han nok tjent noen kroner, for da annonserte han i Stavanger Aftenblad etter «en liten hanhund» som han ønsket å kjøpe. Far var 16 år da krigen brøt ut, og to år ut i krigen, fikk han fast jobb på Stålverket. Denne bedriften skulle bli hans arbeidsgiver fram til konkursen i 1977. Far var på ulike avdelinger den første tiden, men fikk ganske snart fagbrev som mekaniker og hadde resten av sin arbeidstid på Mekanisk verksted.
Utenom arbeidet hos Lea og senere på Stålverket, var det en ting som opptok far på fritiden, og det var sport. Han var svært opptatt av å være best i det han var med på. Noe som blant annet medførte at han avsto for bruk av alkohol. Idrettsmiljøet på Jørpeland var kjent for stort alkoholforbruk, men mens kameratene hans gjerne nøt alkohol, var far edru. Det var fotball som var hans favoritt, men han var også aktiv innen bandy, friidrett og sjakk. Ellers var han glad i å gå turer i fjellet, både sommerstid og på ski om vinteren. Bærplukking og fisking var også aktiviteter han nevnte fra sin barndom og ungdomstid.
Far bodde heime helt til han ble gift. I 1947 valgte familien å flytte fra Vågen til et hus på Langeland, hvor Nessa fra 1953 hadde butikk og hvor det når er Pizza-butikk. Da Nessa fikk overta huset, flyttet Sandvik-søsknene til nabohuset. Dette var et nytt hus som Stålverket bygget for å leie ut til sine arbeidere. I 1950 døde farmor Olava brått og uventet, kun 54 år gammel. Et strevsomt liv tok slutt, ved at hjertet sluttet å slå.
Denne hendelsen skulle få avgjørende betydning for far. Far hadde fire søsken som var kristne. Klara var på Østlandet da sette skjedde, mens Alf, Lars og Johanna var heime. Far hadde ikke hatt tanker om å bli en kristen. For han var idretten livet. Senere på kvelden var han alene på rommet sitt, mens Alf, Johanna og Lars var i stua og sang sanger om himmelen. I siste verset av en av sangene de sang, står følgende: «Skal vi møte våre kjære, Se dem glade der igjen? Evig sammen med dem være, Aldri skilles venn fra venn?»
Da de sang dette verset, ble Oskar så sterkt kallet av Gud, at han gikk inn til søsknene og sa at han ville bli en kristen. Han sa selv at det var ei makt som dreiv han til å gå inn til søsknene. Han fikk broren Alf med på kjøkken og bekjente dette for han, deretter for Lars og Johanna. Dermed ble det jubel, midt i sorgen.
Far var idrettsmann på sin hals, og denne innstilling og holdning forsvant ikke med det samme han ble frelst. Når han nå var blitt en kristen, skulle han være det på skikkelig vis. Han brøt totalt med idretten og vennene der. Hele pokalsamlingen sin samlet han sammen og kastet i Tunglandselva. Idrettsvennene kunne ikke forstå hva som var skjedd med Oskar, og de ville nødig miste en av de beste på fotballaget. Mange tok derfor kontakt med han, for å få han til å komme tilbake, men far sto på sitt. Alle broer tilbake til idretten var brent.
For far begynte imidlertid en ny tidsregning fra 5. september 1950. Han ble bevart i troen resten av livet. Om han forlot gamle venner i idrettsmiljøet, fikk han nye venner på bedehuset. Søskenbarnet Johannes Tungland ble nå hans næreste venn. Litt etter litt vant han også tillit blant lederne på bedehuset, og fikk oppgaver som leder både i søndagsskole, guttelag og misjonslaget.
Høsten 1952 kjøpte far ei tomt i Steinhagen, av Sigrid og Ole Voll. Det skulle imidlertid gå vel ti år før huset var ferdig og han og hans familie kunne flytte inn i nytt hus. Far var da i mellomtiden blitt gift med mor Eli Fjelde på nyttårsaften 1955. Mens far bygget på huset, bodde han og mor hos naboene Maggi og Helmer Solgård. I 1957 fikk de første barnet, Torild og neste kom i 1960, Ove. Ei uke etter innflyttingen i det nye huset, kom nummer tre, Einar i 1963. Minstebarnet Sissel ble født i 1965.
De første årene etter at mor og far flyttet inn i huset i Steinhagen, ble det brukt mye tid på å få hagen i orden. Far gjorde det aller meste for hånd. Store steiner som ikke kunne håndteres, gikk han løs på med slegge eller han brukte hammer, meisel og dynamitt. Han gravde store hull i myra ned mot veien, og fylte dem med stein fra den øvre delen av tomta.
Mor og far brukte mye av sin tid på bedehuset og med Guds ord og bønn i heimen. Far startet dagen en time før han gikk på jobb, med å lese i Guds ord og bønn. Ofte tok han seg ei stille stund også om kvelden, men da var det vanskeligere å få ro. Mor tok sine stille stunder innimellom arbeidet heime. Mor var med i Jørpeland yngre kvinneforening NLM, mens far var en periode leder i guttelaget på Gry og fast søndagsskolelærer. Han startet på mandagen med å lese teksten for kommende søndag, og brukte uka til å forberede seg. Det ble som oftest korte andakter, men mange av barna har i ettertid vitnet om at far hadde noe å gi.
På Jørpeland var det møteuker fra tirsdag til søndag hver uke fra september til påske, for minst sju ulike organisasjoner. Mor og far delte på å gå på møte og å være barnevakt heime. Det ble nok flest møter på far. Far hadde også andakt hver dag ved middag eller kveldsmat. Da leste han, enten et kort avsnitt fra Bibelen eller et stykke fra ei barneandaktsbok. Deretter ba han ei kort bønn, og så avsluttet hele familien andaktsstunden med å si sammen: «Jeg blir alltid hos deg, Jesus» (Salme 73) Dette sluttet vi med da vi barna ble ungdommer. Da måtte vi avgjøre selv om vi ville følge Jesus, sa far. Ofte hadde han også bibelske spørsmål som han stilte oss barna. I dag ville vi kalt det for Bibel-quiz.
Økonomien tilsa at det ikke var mulig med noen store utflukter i feriene. Men da vi barna ble voksne, tok mor og far noen bussturer blant annet til Misjonssambandets generalforsamlinger. Da Sissel flyttet til Finnmark i 1989 og jeg til Drammen i 1991, var de minst en gang i året på besøk. Dermed tok de igjen litt av det de gikk glipp av i yngre år.
Far arbeidet som nevnt på Stålverket fram til konkursen julen 1977 og oppsigelsestiden våren 1978. Deretter fikk han jobb hos svogeren, Sverre Fjelde på hans bedrift Fjelde mek. Verksted. Etter hvert ble han veldig lei av arbeidet, og begynte tidlig å telle ned til pensjonsalderen. Og lettelsen var stor da dagen endelig kom, på nyåret 1991. Mor og far fikk noen gode år som pensjonister, og ble boende på Tungland ut april 2009. Da var helsa til far blitt såpass svekket, at det var fornuftig å flytte nærmer sentrum. Huset ble solgt og nytt hus kjøpt i Wallemveien 1H. Dette huset ble solgt, da mor flyttet på sykeheim.
I 1979 opererte far bort en føflekk som det var kreft i. Etter det var han i god form fram til tidlig på 2000-tallet. Da fikk han problemer med hjerteklaffer, tette blodårer og hjerterytmen. De tette årene og hjerteklaffer ble skiftet, og han fikk operert inn en pacemaker. Sommeren 2009 var mor og far på sin siste felles tur til Finnmark. Da ble det oppdaget et stygt sår, i pannen på far. Vel heim viste det seg at det var kreft i såret, en kreft som kom fra en svulst på ei nyre. Han var da blitt så svak, at noen operasjon av nyren ikke var aktuelt. Sent på høsten 2010 ble han så dårlig, at han fikk plass på sykeheimen. Her sovnet han stille inn fredag 17. desember 2010, 86 år gammel.
