Ole Kallem (foto: Heggtveit)
Haugianermiljøet var sterkt på strandalandet på
1800-tallet. En av dem som satte spor etter seg over hele landet var Ole
Hågensen Kallem. Han virket som forkynner og avholdstaler landet rundt.
Ole Hågensen Kallem ble født på Sand, vokste opp på
Jørpeland, ble gift med ei Tunglandsjente, flyttet til Vikedal, Troms og
Trøndelag, før han endte sine dager i Telemark. Her følger litt av denne
spennende personens historie.
Fra Sand til
Jørpeland
Ole Hågensen ble født på garden Sand på Sand i Ryfylke
13. februar 1813. Han ble født inn i en veldig fattig heim, og foreldrene var
Helga Tormodsdatter og Hågen Hågensen. Helga og Hågen fikk fire barn, og Ole
var den siste i rekka. Familien flyttet fra Sand en gang før 1817, men vi vet
ikke hvor de da slo seg ned. I 1817 døde Helga fra mann og barn, og Hågen giftet
seg på ny med Marta Øysteinsdatter. Hvor de bodde på det tidspunktet er ukjent.
Hågen og familien dukket imidlertid opp på Jøssang i
Strand i 1822. Da var han husmann på plassen Jøssanghagen. Marta og Hågen
flyttet videre til husmannsplassen Langelandsåna på Jørpeland før 1829. Det
året var Marta gravid for fjerde gang, men både mor og barn døde samme år. Da
satt Hågen igjen med seks eller sju barn. Han giftet seg derfor for tredje gang
i 1831 med Anna Torgersdatter Notvik. Med henne fikk han to barn, hvorav den
andre kun ble seks måneder gammel. På Langelandsåna, også kalt Åna, hadde
familien et lite hus verdsatt til samme verdi som to kyr.
Vanskelig oppvekst
Ole var på flyttefot under hele oppveksten. De første
fire årene bodde han på Sand, deretter er det uklart hvor han bodde, før han
altså kom til Jøssang i 1822 og videre til Jørpeland ca. 1828. Men da var han
allerede sendt ut i arbeid. Han var kun 12 år da stemora mente han måtte skaffe
seg arbeid for å «klare seg selv». Ole fikk ulike småjobber hos bønder i
Strand, og arbeidet som gjeter og senere som tjenestegutt.
I 1835 døde også den tredje kona til Oles far. Året
etter, i 1836 døde far Hågen. Ole selv var blitt forelsket i ei jente fra
Håhammer på Tungland, Ragnhild Eivindsdatter, som han giftet seg med samme året
som faren døde. Ragnhild og Ole flyttet da til Langelandsåna og overtok
husmannsplassen der i 1838, og tok også ansvaret for de halvsøsknene som var
igjen etter faren og hans to siste koner.
Jørpeland ca.1920 (Postkort: Aud Karin Bjelland Løvfall)
At Ole allerede som 12 åring måtte ut i arbeid, førte
til at han fikk lite skolegang. Dette var årsaken til at han først lærte å
skrive som voksen, og da skrev han veldig dårlig. Ole var stor og sterk og en
dyktig arbeidskar.
Samtidig med arbeidet på husmannsplassen, drev Ole også
fiske utenfor sør-Karmøy. Det var ikke nok til å skaffe nok mat til
storfamilien, men han fikk støtte og hjelp av gode sambygdinger. Etter noen år
som husmann, fikk Ragnhild og Ole skille ut deler av husmannsplassen som eget
bruk, og ble selveiere. De ble boende på denne gården på Jørpeland fram til
slutten av 1852.
Ragnhild ble altså født på Håhammer på Tungland i
1804. Hun var ni år eldre enn sin mann. Foreldrene hennes var Eivind Jakobsen
fra Jørpeland og Ragnhild Helgesdatter fra Forsand. Ragnhild og Eivind Håhammer
hadde sju barn, hvorav tre døde som små. Ragnhild var yngste barnet. Hun hadde
ei søster som het Berta, som ble gift med Torger Rasmussen Brekke fra Forsand.
Berta og Torger slo seg ned på Voll på Tungland og ble oldeforeldre til bl.a.
Rasmus Voll Tungland.
Frelst som
23-åring
1836 ble et begivenhetsrikt år for Ole Kallem. Vi har
tidligere nevnt at far hans døde det året, og at han ble gift med Ragnhild. En
viktig ting til skjedde dette året; han ble frelst. På Jørpeland var det en
markert haugiansk forsamling på den tid, men det var kontakt med brødrevennene
i Stavanger som resulterte i at han tok imot Jesus som sin frelser. Senere fikk
han også god kontakt med haugevennene i Strand og ble påvirket av begge
retninger i sitt kristensyn.
Det tok ikke lang tid etter omvendelsen før Ole
begynte å delta aktivt på samlingene til haugianerne. Til å begynne med deltok
han med sang og bønn, men etter hvert begynte han også å avlegge vitnesbyrd og å
tale. Det viste seg snart at han hadde nådegave som forkynner, og ble stadig
mer brukt som predikant. Det sies om forkynnelsen hans at den var klart
evangelisk, men også med vekt på helliggjørelsen. Han var veltalende og folk
ble lett oppslukt av hans forkynnelse.
Ole Kallem (Tegning: VG 1885)
Til Nord Norge via
Vikedal
Mot slutten av 1852 flyttet Ole og kona til Kalheim i
Vikedal. Da tok familien etternavnet Kallem. Her ble familien i tre år. Om en
av hans halvbrødre var med på flyttelasset, vites ikke. Men da familien solgte Kalheim
og flyttet nordover i 1855, hadde de med en pleiesønn. Denne pleiesønnen har
jeg ikke funnet i noen senere kilder.
Etter at familien flyttet til Vikedal, fikk Ole
kontakt med en gryende avholdsbevegelse og talte ofte mot brennevinet, samtidig
som han var rundt i bygdene for å forkynne Guds ord. «Det norske
avholdsselskap» i Stavanger kalte han til reisetaler for avholdssaken for
offentlige midler, noe han takket ja til. Han fikk i de to årene han reiste,
startet mange avholdsforeninger i området.
17. april 1854 skrev fogden i Ryfylke ut et reisepass
til Ole Kallem. Han hadde da svart ja til kallet fra «Den Stavangerske Bibel-
og traktatforening» om å reise til Finnmark som bok kolportør og bibelbud.
Kautokeino-opprøret hadde skremt mange, og behovet Bibler og sunn forkynnelse i
Finnmark ble ansett som stor. Ole og kollega Erik Lima reiste over hele Finnmark og
solgte Bibler og forkynte Guds ord.
Senere den vinteren reiste Ole og en kollega ved navn Endre Johannessen
en ny tur nordover. De tok
båten «Gyller» til Tromsø, og ble der godt mottatt av biskop Juell. I Tromsø
brøt det ut en stor vekkelse, som først og fremst Ole satte sitt preg på. Det
ble også vekkelser i flere andre bygder i Troms, og Ole opplevde stor tillit
blant både lekfolk og presteskapet. Han fikk låne flere kirker til sine møter,
og ofte ble lokalene for små.
Han ble så godt likt blant folket i Troms, at han
etter månedene med virksomhet fikk tilbud om å kjøpe en fin gard i Sørreisa for
en billig penge. Det var en mye større gard enn den han hadde i Vikedal, så han
slo til og solgte i Vikedal og kjøpte i Sørreisa. Dette var i 1855. Kona
Ragnhild ble selvsagt med på lasset. Ragnhild fant seg imidlertid ikke til
rette i Sørreisa, så handelen ble omgjort og familien flyttet til Tromsø hvor
de leide bolig.
Tromsø ca.1900
Ole fortsatte sin forkynnergjerning i Troms og
Finnmark og hadde noen rike år der. At han ble høyt ansett av kristenfolket,
viser blant annet at en smed i Tromsø kalte sin sønn som ble født i 1859 for
Ole Kallem Sand, oppkalt etter predikanten. Ole var også fadder til lille
Elieser Andreas Gjeldseth i Hammerfest. Han var sønn av bakermester Bernt
Hartvik Gjeldseth.
Savnet av egen bolig var stort, og i 1859 kjøpte de en
liten gard, Finnbakken i Målselv. Her var det en stor flokk med haugianere, og
både Ragnhild og Ole trivdes veldig godt. Men oppholdet i Målselv ble heller
ikke av lang varighet. Hans ansettelse i Stavanger bibelforening opphørte
senhøsten 1861, og allerede året etter ble han ansatt i Det Norske
Misjonsselskap (NMS) i Troms. Han reiste som forkynner for dem i ett år, men
ble så kalt sørover.
Til Trøndelag
I 1863 fikk han kall fra Trøndelag krets av NMS og
reiste som forkynner for dem fram til 1878. Ragnhild og Ole solgte garden i
Målselv i 1866 og de kjøpte en ny storgard i Levanger, sammen med en venn.
Etter to år solgte de imidlertid garden i Levanger med stort tap og flyttet til
Solheimsviken i Bergen hvor han virket som emissær for Indremisjonen. Også
dette oppholdet ble kort, for allerede i 1870 var de tilbake i Trøndelag. Da kjøpte
de en liten gard på Strinda i Trondheim.
Under folketellingen i 1865 hadde Ragnhild og Ole ei
adoptivdatter som het Olava Ragnhilde Kallem født i 1861. Olava var datter av
Oles yngre halvbror Hågen og kona Katrine Marie Juul. Hågen var skipper og bosatt
i Stavanger og de hadde seks barn. Hågen døde på begynnelsen av 1860-årene og
Katrine Marie satt igjen med den store barneflokken. Det var ikke uvanlig på
den tid under slike omstendigheter å sette bort ett eller flere barn for å
klare og overleve. Siden Ole og Ragnhild var barnløse, var det naturlig at ett
av barna havnet hos dem.
Ole Kallem (Foto: DNT)
Olava ble med til Trondheim og her ble hun gift med
sadelmaker Ludvig Julius Aune. De fikk minst åtte barn. Olavas familie bodde i
Munkegaten 42 i Trondheim. I 1909 var Olava enke og ble gift på ny med enkemann Hans Christian Christiansen
fra Vestre Toten, født i Drammen. De ble boende i Trondheim.
Kirkehistorikeren Heggtveit gir en skildring av
forkynnelsen til Ole Kallem. Jeg tar med et lite avsnitt, noe språklig
revidert: «Med sitt dype kjennskap til menneskehjertets fordervethet, nøyde han
seg ikke med at folk avla totalavholdsløftet. Nei, han påviste klart at
mennesket er uten kraft til å gjøre dette av seg selv. En vinner først
fullstendig seier når en får syn for sin åndelige avmakt og søker hen til
frelsens kilde i Kristus Jesus for å bli renset fra all synd og få ny kraft til
å leve et nytt liv i forsakelse og Kristi etterfølgelse.
Det er betegnende at Jesaja 35 og 53 hørte til hans
yndlingstekster. Han pleide som regel ikke forberede seg synderlig, uten ved å
lese Guds ord og med flittig og alvorlig bønn. Det meste var øyeblikkets
inspirasjon.»
Ole Kallem (Foto: Heggtveit)
Siste år i Gjerpen
I 1877 opplevde Ole en stor sorg. Hans kjære kone fra
Tungland fikk da heimlov, 73 år gammel. Omtrent samtidig fikk Ole fornyet
kontakt med avholdsbevegelsen og var med å starte forening for Det Norske
Totalavholdsselskap (DNT) i Trondheim. Han gikk inn som arbeider i DNT og
reiste landet rundt og startet lokale DNT foreninger. Det sies at han fikk
starte mer enn 100 avholdsforeninger med mer enn 10 000 medlemmer landet
rundt. Slike foreninger startet han bl.a. i Namsos, Steinkjer, Levanger,
Egersund og Sand.
På oppfordring fra venner i Skien, solgte han garden i
Trondheim og kjøpte ny gard på Gjerpen i Skien. Her ble han gift for annen gang
med ei enke fra Ulefoss. Han fortsatte å reise for DNT fram til helsa satte en
stopper for virksomheten hans.
Fra Stavanger Aftenblad 27.08.1923
I 30 år hadde han vært plaget av en nyresykdom. Denne
gikk over til kreft. Han reiste til Oslo for å få hjelp, men legene kunne ikke
gjøre noe. Han reiste derfor heim igjen til Skien. En venn som besøkte han
skrev følgende fra dødsleiet: «Gud er trofast, han har det godt og hviler på
forgjettelsene og gledes og stundes efter å vandre.»
Ole Kallem døde 29. mars 1885, 72 år gammel. I 1917
ble det reist ei minnestøtte på graven hans av noen av hans mange venner. På
denne står: «Ole Kallem 1813-1885. Avholdsfolket reiste han dette minde»
Kilder:
Heggtveit: Den Norske kirke i det nittende århundre
Arent Midtbø: Alles vel er vårt mål (nb.no)
Wikipedia.no
Digitalarkivet
Jan Alsvik: Folk i Strand
Johan Veka: Glytt frå kristenliv i Rogaland
Andreas Aarflot: Norsk Kirkehistorie
Lokalhistoriewiki.no
Rolf Inge Larsen: En salig røre
Aftenbladet.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar