Barbro og Dorte – dømt for trolldom

Heksebrenning. (maleri: Rygge museum og historielag)

På 1600-tallet var det ikke uvanlig at noen ble anklaget og dømt for trolldom. Dette gikk i hovedsak ut over kvinner, og er ikke noe lyst punkt i vår historie.

Også i mi slekt finner jeg spor av slektninger som var innblandet i slike historier på ulikt vis. To slike var fra Sokndal og het Barbro Bjelland og Dorte Ribland. Den første var datter til en «forfader», den andre ble dømt bl.a. etter vitneavsigelse fra noen av mine slektninger. Jeg vil her gi en kort oversikt over Barbro og Dortes historier.

Barbro Jørgensdatter Bjelland

Jørgen Øgreid var en rik odelsbonde som eide jord på Tekse, Sandsmark, Helleren, Hæstad, Høgemark, Fjermedal og Kalveskog. Han var lagrettemann flere ganger i perioden 1613-1624. Kona hans var fra Ege. Vi kjenner til fire av deres barn, Anbjørg, som bodde på Hestad og Tekse, Gunhild som ble gift med Njeld Tekse og bodde på Tekse, Lars, som også bodde på Tekse og Barbro, som ble gift til Bjelland.

Mi mormor, Inga Fjelde, stammer fra Jørgen Øgreid. Det er gjennom dattera Gunhild. Men i denne sammenheng er det Gunhilds søster Barbro vi skal se nærmere på. Barbro ble født i 1555 og ble gift til garden Bjelland i Sokndal. Hun ble tidlig enke. En av sønnene hennes hadde gjort en forbrytelse som først medførte fengsel, deretter ble han landsforvist og erklært fredløs.

I 1622 ble også Barbro arrestert, og ved tinget i Sokndal i 1623 ble hun anklaget for trolldom. Flere vitner sto fram med anklager mot henne. En mann som het Per Grøsfjell sa at han en gang hadde vært hos Barbro for å kreve to kyr som han hadde rett på. Da truet hun ham med at han skulle miste fem kyr, og det skjedde like etterpå.

Maleri av August Hermann Stilke

Neste vitne var lensmann Lars Ollestad. Han sa at han en gang ble bedt av futen å kreve inn tienden av Barbro. Da hadde han svart at han heller ville gå 10 mil, enn å kreve skatten av Barbro: «For hun ber så vondt over folk!» Da lensmannen kom, sammen med åtte andre, leste hun forbannelser over dem. Disse gjentok hun i retten og sa at hun kunne skade både folk og fe med å lese remser med forbannelser over dem. Hun hadde fem slike remser, som hun sa fram i retten. Men de var for lange til å protokollføres.

Barbro var kjent i store områder for sine heksekunster og ble tilkalt både til Utstein Kloster og mange andre steder for å mane sykdom ut av folk som led av ulike slags sykdommer. Da brukte hun djevelske eder. Hun innrømmet i retten at hun kunne se både drauger, døde folk og djevelen selv, «de satt rundt bordet hennes de siste nettene før jul.»

Drengen til lensmannen spurte Barbro etter dette tingmøtet om hvordan hun gikk fram for å få se djevelen og hans menn. Da forklarte hun at hun reiste til Helleland kirke og tok noen dråper vann som rant langs kledningen og tørket seg i øynene med. Da så hun dem med en gang. Når hun ikke lenger ville se dem, tok hun å gned øynene med nattverdsvin. Da forsvant djevelen og hans menn med en gang.

Knappe to uker senere falt dommen. Hun skulle brennes på bål, og kongen skulle overta eiendommen hennes. Fordi hun kunne trolldomskunster og hadde svoret seg til djevelen, ble hun brent samme året. Henrettelsen skjedde i Stavanger.

Selve henrettelsen foregikk på følgende måte. Barbro ble bundet til en stige. Et stort bål ble tent. Når det var god fyr i bålet, tok to mann i hver sin ende av stigen og hev både den og Barbro på bålet. Det ble ført nøye regnskap med henrettelsen, og utgiftene kom på 11 daler og 12 skilling. Bøddelen fikk ei lønn på 4 daler for å pine henne, føre henne til fengselet og for å kaste henne på bålet.

Dorte Ribland

Den andre heksesaken i Sokndal i 1623 gjaldt Dorte Ribland. Hun var gift med Kristen Ribland, som døde før 1613. De bodde på ødegarden Ribland, som ligger nordvest for Rekeland i Sokndal.

På tinget i Sokndal i 1623 var Dorte anklaget av Liv Urdal fordi Dorte hadde anklaget Liv for å være trollkjerring. Liv Urdal var ei tipp oldemor til mi mormor, ni generasjoner bak i tid. Liv beskyldte Dorte for «å ha lovet henne vondt, og vondt hadde hun fått».

Flere andre sto fram på tinget. Ommund Haneberg, en annen av mormors forfedre, vitnet for Ståle Hauge og sa at Dorte hadde skadet kona til Ståle. Folket som var samlet på tinget ropte i kor at Dorte alltid hadde hatt et vondt ord på seg og vært kjent for sine trolldomskunster. To lærere sto også fram og vitnet. De sa at Dorte vrengte på trosbekjennelsen og sa at «djevelen skulle komme igjen for å dømme levende og døde».

Tegning fra smp.no

Dorte ble dømt til å bli brent på bålet for trolldom, men først måtte saken opp hos lagmannen i Stavanger. På tinget 10. februar ble dommen stadfestet. Saken mot Dordi kom opp enda en gang i Sokndal, 27. februar. Ny vitner ble ført fram, blant annet Sivert Rekeland. Han fortalte at han hadde vært i utmarka for å hente heim noen dyr. Der traff han Dorte og de begynte å krangle. Da kastet Dorte forbannelser mot han og lovet at mye vondt skulle hende han. Da han kom heim hadde minste barnet hans mistet taleevnen og like etter døde det. I begravelsen til barnet møtte også Dorte opp. Kona til Sivert sa at hun mistenkte Dorte for å være skyld i dødsfallet og ba henne legge hånda på liket om hun ment seg uskyldig. Men Dorte våget ikke det.

Dorte sin sønn, Peder Kristensen, kjempet for morens liv. Han stevnet flere Sokndøler for retten for falske anklager, men dette var forgjeves. Dommen ble opprettholdt, og hun ble dømt til døden ved brenning og eiendommen skulle tilfalle kongen. Saken ble på ny anket og kom opp i flere rettsinstanser, blant annet i Nidaros og i Oslo. Siste gang saken mot henne var oppe, var i Sokndal i 1629. Dommen ble stående i alle instanser. Men siden hørte en ikke mere til Dorte, så det antas at saken mot henne «rant ut i sanden.»

Kilder:

Sven O. Barstad: Sokndal-bygden i tekst og billeder

Wisted.net

erlingjensen.net