Kristine Knudsen Susort fotografert like etter at hun kom til Sør-Afrika i 1885
(foto: Larsen Bros., Durban, NMS, Misjons- og diakoniarkivet, VID)
Kristine Knudsen ble født i Tysvær, og reiste til Sør-Afrika som misjonær i 1885. Hun skulle bli i sitt nye hjemland resten av livet, med unntak av ett par perioder tilbake i gamlelandet.
Det er tirsdag kveld den 8. desember 1896. Midt i adventstiden, men ute er det full sommer. Kristine Knudsen hadde tidligere på dagen vært og hentet posten. Det er langt fra hver uke at det kommer brev fra Norge, men nå håpet hun på brev til jul fra sine kjære i Norge. Det var ikke noe brev fra Tysvær denne gang heller, men derimot et brev fra Stavanger, fra Det Norske Misjonsselskaps (NMS) hovedkontor.
Når hun var vel heime i sin lille leilighet, åpnet hun spent brevet fra generalsekretær Lars Dahle. Etter å ha lest noen linjer, ble hun opprørt og fortvilet. Hun forsto at det var skjedd en alvorlig misforståelse. For Dahle skriver på vegne av hovedstyret i Stavanger, at Kristine har sagt opp sin stilling i misjonen. Men det har hun da aldri gjort!
Oppvekst i Tysvær
Berthe Christine Knudsdatter Susort ble født på husmannsplassen Buste på Susort, helt sør i Tysvær kommune. Foreldrene hennes var Knud Sjursen Susort og Susanne Pedersdatter Erland. Susanne og Knud ble gift i Tysvær kirke 27. juni 1855, med naboene, far og sønn Erik og Endre Sandvik som forlovere. De fikk sitt første barn året etter, det var ei jente som fikk navnet Thobia. Hun ble senere gift med Erik Isaksen Breivik fra Bokn, og bosatte seg der.
Buste, Susort markert med rød dråpe. Sandvik med rød ring
like bak Kårstø-anlegget (kart: googlemaps)
Susanne og Knud sitt barn nummer to, var Berthe Christine. Hun ble født 23. april 1858 og døpt i Tysvær kirke 23. mai samme år. En av fadderne hennes var onkelen John Eriksen Sandvik. Berthe Christine brukte senere bare navnet Kristine. Det skulle komme fem barn til i familien på Buste. Sivert (f.1861), som ble gift med Åse Marie Monsdatter Våge og bosatt på Bø i Torvastad. Knut (f.1869) ble gift med Ingeborg Marie Larsdatter Kvinnesland. Han bodde på garden Sunde på Susort fra 1894 og døde der i 1909. Ingeborg Marie og to døtre flyttet da heim til Kvinnesland.
Tre av søsknene fra Buste reiste til Amerika i 1887. Det var Peder (f.1866), Thelaus (f.1872) og Knut. Knut kom imidlertid tilbake til Norge nokså snart (se over). Den siste i søskenflokken het Rakel og var født i 1863. Hun bodde heime hos foreldrene i 1891 og etter det har jeg ikke funnet spor etter henne. Kanskje reiste også hun til Amerika?
Kristine Knudsen vokste opp i trange kår som husmannsdatter. Etter noen år på plassen Buste, flyttet familien til naboplassen Nordre Buste. Der hadde de tre kyr, to ungdyr og 21 sauer. De sådde litt bygg og havre, og hadde også et potetland. I 1894 fikk foreldrene kjøpe bruk 7 på Susort, som heter Flåten. Kristine ble konfirmert i Tysvær kirke 6. oktober 1872, med karakteren «god». I 1875 var hun tjenestepike på garden Eike (Røddeseike), hos Sissel og Ommund Eike.
Ommund og Sissel Eikje som Kristine Knudsen arbeidet hos i 1875.
(foto Dybdal-Holthe)
Kristenliv i Tysvær på 1800-tallet
Hans Nielsen Hauge var Guds redskap til den mest omfattende landsvekkelse i Norge. Han virket i perioden 1796-1804 da han ble fengslet for sin forkynnervirksomhet. I løpet av disse åtte årene ble mange frelst rundt om i hele Norge. Disse ble kalt haugianere. I Rogaland var det John Haugvaldstad som var den ubestridt leder for haugianerne. Hauge var også innom Skjold, noe som resulterte i en flokk haugianer i Tysvær. Både Susort og nabogarden Sandvik ble berørt.
Erik Endresen Sandvik var en av lederne i haugianer-flokken. Han var med å starte Tysværs første misjonsforening i 1840 og da NMS ble stiftet to år senere, var Erik en av utsendingene fra Tysvær på stiftelsesmøtet i Stavanger. I 1848 var privathusene blitt for små til å ha møter i, så kristenfolket i Tysvær bestemte seg for å bygge bedehus. Erik var også sentral i denne prosessen, og var blant annet på besøk hos Haugvaldstad for å få hjelp til å skrive lover for det nye bedehuset.
Byste av John Haugvaldstad (foto ukjent)
Erik hadde en sønn som het John, som altså var fadder til Kristine. Han var odelsgutt på Sandvik og ble gift med Tøri Sjursdatter Susort, søster til Knut Sjursen Susort. Knut og kona Susanna var også haugianere. Det ble etter hvert stiftet flere kvinneforeninger for NMS i Tysvær, og Susanna var en periode formann i foreningen på Lervik og Susort.
I 1871 kom det en vikarprest til Skjold prestegjeld. Tysvær hadde vært en del av Skjold prestegjeld fram til 1848, men ble da skilt ut som et eget prestegjeld som omfattet Tysvær, Bokn og Førdesfjorden. Det var likevel god kontakt mellom Skjold og Tysvær, så da Lars Oftedal ble vikarprest og vekkelsen brøt ut, var det mange også fra Tysvær som ble frelst. En av disse var Erik Johnsen Sandvik, Kristine Susort sitt søskenbarn. Han ble senere prest i Amerika.
Om Kristine ble berørt av denne vekkelsen, vites ikke, men det er ikke usannsynlig. Hun var 13 år gammel, da vikarprest Oftedal hadde sine møter i området. I 1875 var hun som nevnt tjenestepike hos Sissel og Ommund Eike, som hørte til kristenflokken i Tysvær. Misjonskallet var også markert i bedehusflokken på denne tiden. Høyst sannsynlig var Kristine med i en av kvinneforeningene som arbeidet for å støtte NMS sitt misjonsarbeid i Zululand (Sør-Afrika) og på Madagaskar.
Ansatt som misjonær
Etter en periode som tjenestepike på Eike, tok Kristine Knudsen en utdannelse. Hva denne gikk ut på, sier ikke kildene noe om. I senere omtale av henne, sies det bare at hun fikk en «god og praktisk utdannelse». Hun må ha kjent på et kall til å bli misjonær, og søkte derfor hovedstyret i NMS om å bli ansatt som deres utsending. Søknaden ble innvilget, og i 1885 kunne presten i Tysvær føre i kirkeboken at «husmannsdatter Berthe Kristine Knudsdtr. Susort» meldte utflytting til Zulu.
Kristine Knudsen fotografert i Stavanger like før avreise til Sør-Afrika.
(foto: Jacobsen, Stavanger, NMS, Misjons- og diakoniarkivet, VID)
To år etter at Kristine dro til Zulu, var det en annen ungdom fra Tysvær som søkte misjonsskolen i Stavanger. Han het Sivert Gjerde, og var ni år yngre enn Kristine. Dette året var det så mange søkere til misjonsskolen, at mange søknader måtte avvises. En av dem som ikke fikk plass, var Sivert fra Tysvær. Etter avslaget fikk han kontakt med China Innlands Misjon (CIM) og han reiste rundt på Sør-Vestlandet og talte Kinamisjonens sak. Ett sitat fra hans taler, lever videre. Det var nok hentet fra CIM sitt misjonsblad:
«Ta din bibel og tell omhyggelig, ikke kapitlene eller versa, men bokstavene fra begynnelsen av 1 Mosebok til amen i Åpenbaringen. Når du har fullendt dette arbeidet, så gå over det igjen og igjen og igjen ti, tyv, tredve, nei du må lese hver bokstav i din bibel åtti ganger før du har nådd den fornødne sum. Bokstavene i omkring åtti bibler vil behøves for å representere alle de menn, kvinner og barn som lever i det gamle og uhyre keiserdømme China. Fjorten hundre har sunket ned i hedenske graver nå den siste timen, tre og tredve tusen vil dø i dag før du når China. Send eders misjonærer i morgen, og en og en tredjedels million udødelige sjeler for hvem Kristus døde, vil ha gått til deres bestemte plass før de kan nå deres kyst. Om en sådan kjensgjerning berører oss eller ikke, så tror jeg den burde bevege våre hjerter. Det er nok til å bringe en engel til å gråte.»
Sivert Gjerde ivret for å få starte et luthersk Kinamisjonsselskap, men han reiste selv til Kina i 1890, før det ble stiftet. Han ønsket å bli utsending for det kommende selskapet, når det var på plass. Slik skulle det ikke gå. Kinamissionsforbundet (NLM) ble stiftet i pinsen 1891 og vedtok å ansette Sivert Gjerde som sin utsending. Samtidig med dette møtet, sovnet imidlertid Sivert Gjerde inn i Kina, etter et kort tids sykeleie. Da hadde han fullført sin tjeneste, kun 23 år gammel.
Sivert Gjerde (foto Dagen 30.12.1990)
Siden starten i 1842, hadde NMS sendt ut 74 misjonærer til det sørlige Afrika. I 1885 var en ny flokk klar for utreise, sammen med noen misjonærer som hadde vært i Norge på ferie og nå skulle ut igjen til en ny periode. En av disse nye misjonærene var Kristine Susort, som på dette tidspunkt var blitt 27 år. Hun var den første misjonær for NMS fra Tysvær. Ja, kanskje den første misjonær fra Tysvær uansett organisasjon og kirkesamfunn?
Med Paulus til Zululand
NMS hadde siden 1865 fraktet sine misjonærer med seilskuta Elieser. 1. april 1885 ble et nytt misjonsskip sjøsatt i Stavanger. Denne gang var ikke skipet av tre, men av jern. Det var visstnok det første jernskip som var bygget i Norge. Men også dette skipet var ei seilskute. Skuta het Paulus, og skulle på sin første tur frakte en flokk misjonærer til Sør-Afrika og Madagaskar.
Misjonærene skulle komme om bord i Kristiania (Oslo), for der hadde NMS sin generalforsamling 4.-6. juni. Paulus gikk fra Stavanger 13. mai og ankom Oslo 31. mai. Under generalforsamlingen ble det satt av tid til høytidelig innvielse av den nye misjonsbåten. Alle debuterte på generalforsamlingen fikk komme om bord, mens alle andre måtte stå på Festningsbryggen hvor båten var fortøyd. Tusenvis møtte fram for å få med seg innvielsen den 5. juni.
Misjonsskipet Paulus. (Tegning fra Missionstidende 13.07.1885)
Misjonsskipet Paulus fotografert ved kai i Stavanger. Ukjent årstall.
(foto: VID)
Fire dager senere var endelig Paulus klar for avreise, med sine dyrebare passasjerer. Det var ifølge en artikkel i Misjonstidende nr. 13, juli 1885, Martinius Borgen og Jens Christian Selmer med familier, Samuel Stockfleth, gasseren Hans Rabehoni, zuluen Josef, lærerinnene Ragna Dietrichs og Helene Svenningsen og diakonisse Edvarda Kristiansen. I tillegg var det med to «piker», som jeg antar må være Kristine Knudsen og Martine Engh. De to er de eneste av misjonærene som reiste ut i 1885, som ikke er nevnt med navn. Ingen av disse to hadde noen formell utdannelse, kanskje det var derfor de bare ble omtalt som «piker»?
Allerede kort tid etter avreise 9. juni, møtte Paulus på storm i Skagerak. Vel framme i England, ble det rapportert at båten «taklet stormen bra», men det var nok en sannhet med visse modifikasjoner. Båten ble i ettertid karakterisert som en «ordentlig slingrebøtte», noe siste del av denne ferden skulle vise med tydelighet. Reisefølge ankom Grimsby i England 17. juni, og her skulle de laste kull, som de skulle frakte til Durban i Sør-Afrika. Avreise fra Grimsby var 27. juni og underveis leste Kristine og de andre nye misjonærene språk.
Den første delen av turen gikk uten store forsinkelser, og ekvator ble krysset 31. juli. 23 august nærmet de seg Sør-Afrika, men da møtte de en kraftig storm som drev dem nordover igjen. Bølgene var da til tider så store, at misjonærene fryktet for at båten skulle gå under. Hele seks stormer måtte de gjennom før de en måned forsinket, kunne legge til kai i Durban den 29. september.
Skolen for misjonærbarn i Umpumulo
Da Kristine ble kalt til misjonær, fikk hun beskjed om at hennes oppgave skulle være ved skolen for misjonærbarna i Sør-Afrika. Tittelen hennes ble husholderske. Skolestyrer var tidligere Madagaskarmisjonær Martinius Borgen, som var med i reisefølget fra Norge. Borgen var gift med lærerinne Martha Nikoline Hirsch.
Kristine Knudsen fotografert i Sør-Afrika like etter ankomst i 1885.
(foto: Larsen Bros., Durban, NMS, Misjons- og diakoniarkivet, VID)
Umpumulo er NMS sin første permanente misjonsstasjon i Natal. Denne stasjonen ligger altså i kongerike Natal, på grensa til Zululand, men innbyggerne i området er zuluer. Umpumulo ble en sentral plass både for NMS og den nasjonale lutherske kirka. Stedet utviklet seg etter hvert til å bli et luthersk skolesentrum. Senere ble det også bispesete for Den lutherske kirke i Natal. Det var den kjente misjonæren H. P. Schreuder som i 1851 startet arbeidet på misjonsstasjonen Umpumulo, som betyr hvilested.
Skolen for misjonærbarna i Umpumulu, ble oppført i 1882 og rommet da klasserom og leiligheter for elevene og personalet. Nils Torbjørnsen Braatvedt fra Suldal var skolens første styrer. I 1885 gikk han over til å styre menighetsskolen samme sted, og da overtok altså Borgen som styrer for skolen. I tillegg til Borgen og Kristine Knudsen, var også Helene Svenningsen lærer ved skolen. Hun ble imidlertid gift med en sørafrikaner i 1887, og sluttet da i misjonen. De neste to årene var Jenny Marie Grung ved skolen, men også hun ble gift etter kun to år. Hun giftet seg med kjøpmann Sivert Olsen fra Stavanger, som drev forretning i Sør-Afrika.
Elevtallet ved skolen økte, og behovet for flere medarbeidere meldte seg. I 1891 sluttet Borgen som styrer, og Inga Fergstad tok over. Skoleåret 1892-93 var Anna Stenberg lærer. Den som overtok etter Anna Stenberg, ble heldigvis lengre. Hun het Else Salmine Samuelsen og ble ved skolen/skoleheimen helt til 1900. Da ble hun gift med fotograf Petro Bøe i Durban, og sluttet i NMS.
I hele denne perioden hadde Kristine sitt arbeid på internatet for misjonærenes barn. Hun var som en reservemor for barna, og hadde ansvar for stell av huset, matlaging, vask og oppdragelse av barna utenom skoletiden. Attester hun fikk, tyder på at hun også fikk gi barna en stor grad av omsorg og kjærlighet.
Heim til Norge på besøk
I 1890 hadde Kristine Knudsen vær fem år i Zululand, og det var tid for å ta et friår heime i Norge. I ett av tre brev fra Kristine som er i NMS sitt arkiv, kommer hun med et ønsker i denne forbindelse. Brevet er datert Umpumulo 8. juni 1890 og lyder slik: «Til Hovedbestyrelsen for det Norske Missionsselskab. Undertegnede anmoder herved den ærede Hovedbestyrelse om tilladelse til å gaa hjem med dampskib istedenfor med missionsskibet. Ærbødigst Kristine Knudsen.»
Brev fra Kristine Susort til hovedstyret i Stavanger datert 08.06.1890
(Brev: NMS, Misjons- og diakoniarkivet, VID,
MA-A-1045/D/Da/Daa/L0155/002)
Det var nok erfaringen med Paulus i 1885, som gjorde at hun nødig ville følge dette skipet tilbake til Norge. Hva Kristine fikk til svar på denne ærbødigste anmodning, vites ikke. Det ble imidlertid ikke noen heimreise i 1890. I 1892 skrev NMS sin tillitsmann i sin årsmelding, at Kristine Knudsen ville reise heim til Norge, noe som medførte behov for en ny medarbeider til skoleheimen. Om denne heimreise gikk med Paulus eller et dampskip, har jeg ikke funnet ut av.
Det ble kun ett år heime hos foreldrene på Susort. Hun returnerte til Sør-Afrika allerede i 1893, ifølge årsmeldingen for dette året. NMS sitt misjonæralbum forteller at Kristine var i Norge i 1896 og ikke i 1892/93. Dette kan ikke stemme, for årsmeldingene gjengitt i Missionstidende, viser at Kristine var i Sør-Afrika både i 1896 og 1897. Foreldrene var i 1892 blitt 69 (far) og 65 år, og broren Knut (24) var den eneste av søsknene som bodde på heime på Susort. Det var betryggende både for de gamle og for Kristine, at hennes søster Thobia bare bodde noen ro-tak unna, på Bokn.
Konfirmanter, misjonærbarn m.fl. Sør-Afrika, ca. 1904. Foran: Rico Titlestad,
Fredrik Rødseth, Karl og Gunvald Titlestad. Sittende f.v.: Arthur Leisegang,
Helga og Esther Rødseth, Inga Fergstad, Astrid Norgaard, Svanhild Titlestad,
Berthe Christine Knudsen. Stående f.v.: Marie Braatvedt og Katrine Hojem.
(foto: Ukjent, NMS, Misjons- og diakoniarkivet, VID)
Vel tilbake i Umpumulo fortsatte Kristine i samme oppgaver som hun hadde hatt før heimreisen. De neste årene sank elevtallet, og det ble i 1897 vedtatt å legge ned skolen, og at misjonærbarna skulle gå på en engelsk skole i Durban. Det ble i 1898 opprettet et hjem (internat) for misjonærbarna i Durban, og her fikk Kristine og kollega Salmine Samuelsen ansvaret. Dermed var Kristine sin tid i Umpumulo over, og Durban ble hennes nye hjem.
To tegninger fra Umpumulo misjonsstasjon.
(foto: Missionstidende 1883)
Oppsigelse?
I 1896 sendte Kristine et brev til misjonærkonferansen. Dette brevet er datert Umpumulo 27. april. Kristine hadde på dette tidspunkt vært husholderske for misjonærbarna i 11 år, med unntak av året hun var heime i Tysvær. Hun kjent nok på at det kunne være greit med litt forandring i arbeidsoppgavene. Brevet lyder slik:
«Da vi (jeg) naar Frk. Fergstad fratreder, ønsker at faa en anden gjerning i missionen end den jeg nu har, ansøker jeg herved den ærede conf. om at maatte komme i betragtning dersom der til den tid skulde være nogen post der passer for mig. Jeg har tenkt at vi bedst vil kunne udfylde en stilling hvor der helst kommer an paa at undervise i håndgjerning, f.ex. ved et pigeasyl om et saadant bliver oprettet. Eller paa en af vaare stationer, om der kunne være anledning at virke ved skolerne eller ude i menigheden som lærerinde i håndarbeide.
I sidste tilfellde må vi dog bemærke, at vi ikke vil kunne antage en post, hvor vi ved siden af min gjerning for de infødte, maa arbeide for mitt kosthold hos vedkommende missionær. Jeg fårudsetter ogsaa at min løn bliver samme som hidtil, om end min gjerning i missionen bliver en anden. Ærbødigst Kristine Knudsen.»
Brevet var stilt til misjonærkonferansen, men havnet av en eller annen grunn på bordet til hovedstyret i Stavanger. Styret oppfattet brevet som en oppsigelse fra Kristine Knudsen, noe Lars Dahle formidlet i brevet nevnt i innledningen. Men dette var langt fra det Kristine hadde ment. Hun satte seg derfor umiddelbart til skrivepulten, både for å forklare hva hun mente og for å beklage. Svarbrevet hennes er datert på Umpumulo 8. desember 1896.
Misjonærbarn med lærerinner på "hjemmet" i Durban. I midten med hatt:
frk. Marie Braatvedt, ved hennes side: Christine Knudsen.
(foto: Greyville studio Durban, NMS, Misjons- og diakoniarkivet, VID)
Hun skriver blant annet at hun ikke har sendt noen avskjedssøknad. Det hadde imidlertid vært tale om å opprette en pikeskole for innfødte. Det hadde alltid vært hennes største ønske å få arbeide for de innfødte, så derfor skrev hun brevet for å gi uttrykk for et ønske om å få en stilling ved pikeskolen hvis den ble startet. Videre skriver hun at konferansen hadde antydet at det skulle komme en ny bestyrer når Frk. Fergstad reiste på ferie. Dette var med på å forsterke hennes ønske om en annen stilling.
Så fortsetter hun (språklig revidert): «Noen avskjedssøknad sendte jeg dog ikke. Men jeg anså meg berettiget til å søke om et annet arbeide innen misjonen. For da vi underskrev kontrakten i Stavanger, trodde jeg at det var den (misjonen) jeg hadde bundet meg til for 10 år, og ikke utelukkende til den plass jeg nå har på Umpumulo.» Så avslutter hun med å fortelle at alt har ordnet seg, og hun fortsetter i sin opprinnelige stilling. Hun «beder saameget om tilgivelse for at vi søgte en anden post i missionen, og at vi indsendte ansøgningen til Conferansen». Ærbødigst K. Knudsen
Dermed var saken hennes oppgjort både med det lokale styret og med ledelsen i Stavanger. I ettertid er det nesten uforståelig at Kristines brev kunne oppfattes som en oppsigelse. Kanskje var problemet at hun ikke hadde gått rett tjenestevei?
Inga Fergstad (sittende) og Christine Knudsen (stående bak til h.) med
elever fra Hjemmet for misjonærenes barn i Durban.
(foto: Greyville studio Durban, NMS, Misjons- og diakoniarkivet, NMS)
Husholderske i Durban
Etter at skolen for misjonærbarna ble nedlagt, og elevene overflyttet til Durban, ble denne byen Kristines nye bosted. Det var opprettet et internat for misjonærbarna, som hun og kollega Salmine Samuelsen skulle drive. Dette skulle bli Kristines tjeneste de neste 17 årene. Jeg har ikke mange opplysninger om Kristine og hennes tjeneste, men har funnet noen omtaler i misjonsbladet Misjonstidende.
I 1903 var generalsekretær Lars Dahle på besøk i Sør-Afrika. Her rapporterer han også noen linjer fra Kristine sin arbeidsplass: «Jeg fikk også avlegge et besøk i «Hjemmet for misjonærbarna», som bestyres av to damer, frk. Fergstad og frk. Knudsen. Jeg fikk det inntrykk at det her ble stelt riktig godt med barna og at de hadde det meget hyggelig. Dessverre var huset som var kjøpt til dette hjemmet, noe knapt. Det lå nokså inneklemt og til en hovedgate i et meget travelt forretningsstrøk. Det var dessuten lang vei å gå for barna fra dette huset og opp til skolene på Berea. Det ville derfor være en stor fordel om man kunne få solgt huset og få bygget et nytt og mere bekvemt på Berea, hvor det antakelig var tomt å få.» Dette ble gjennomført kort tid etter generalens besøk.
Tre venninner og kollegaer. F.v. Inga Fergstad, Else Salmine Samuelsen
og Kristine Knudsen
(foto: E. Larsen, Durban, NMS, Misjons- og diakoniarkivet, VID)
I 1914 skrev journalist Ludvig Saxe ei bok der han fortalte om en reise han foretok i 1911-1913. I starten av denne turen var han innom heimen for misjonærbarna på Berea i Durban. Han skriver: «Adskillig lettere faller vist arbeidet i et vakkert lite hus oppe i Berea åsen. Her ligger et norsk hjem for misjonærbarna som går på engelske skoler. Frøknene Fergstad og Knudsen har her i mange år sørget for at de små blir norske innerst inne, selv om den engelske ånd legger seg nokså tykt utenpå.»
Den kollegaen som kom til å arbeide nærmest og lengst sammen med Kristine, var Inga Fergstad. Hun ble født i Meråker hvor far hennes var prest. Inga Fergstad ble født i 1855, og var dermed tre år eldre enn Kristine Knudsen. Inga var utdannet lærer, og var først lærer ved misjonærbarn-skolen fra 1888-1891. Deretter var hun bestyrer (rektor) ved skolen fra 1891-97. Hun var i Norge i 1897-1901. Vel tilbake i Durban, ble hun bestyrer på heimen for misjonærbarna. Her ble hun, til hun sammen med Kristine reiste tilbake til Norge i 1911. Da slo hun seg ned i Trondheim. Som pensjonist skrev hun tre bøker fra Zululand. Det kan også nevnes at Inga Fergstad var tante til biskop Andreas Fleischer. Hun døde i 1950 og ble 95 år gammel.
Misjonærer i Sør-Afrika 1920. Bak f.v. Henny Dons, bispinne Astrup,
3 ukjente, Kristine Knudsen, 2 ukjente og Inga Eriksen.
Foran: Frøknene Astrup.
(foto: Ukjent, NMS, Misjons- og diakoniarkivet, VID)
Seks siste år i Norge
Kristine Knudsen avsluttet sin misjonærtjeneste i 1911. Hun var da blitt 53 år gammel. Den første perioden hennes var som nevnt på 7 år, mens den andre ble på hele 18 år. Ved denne siste heimreise, hadde hun reisefølge med sin venninne og sjef Inga Fergstad.
Vel heime i Tysvær, var det store endringer for familien hennes. 30 april 1904 døde far hennes, Knud Sjursen Susort, 80 år gammel. Fem år senere hadde broren Knut lidd samme skjebne. Han fikk magebetennelse og døde 40 år gammel i 1909. Dermed var det bare to av Kristines søsken i Norge som levde, nemlig Thobia på Bokn og Sivert på Torvastad. Mor hennes, Susanna, bodde som føderådskone på Sunde gård i 1910. Dette var garden som sønnen Knut eide, men som ble solgt etter hans død. Susanna flytte til Kvinnesland kort tid etter, antakelig til svigerdatter Ingeborg Marie og hennes to døtre. Susanna døde på Kvinnesland 12. september 1914, 86 år gammel. Kristine fikk dermed følge opp mora si i hennes siste tre leveår.
Kristine Knudsen sitt søskenbarn, Johanne Sandvik
Kristine hadde nær slekt på nabogarden Sandvik, hvor hennes søskenbarn og mi oldemor Johanne Sandvik, var gardskone. I januar 1912 mistet imidlertid Johanne mannen sin av lungebetennelse, og hun satte umiddelbart i gang prosessen med å selge garden. Johanne flyttet, antakelig i 1914, til Jørpeland hvor hun hadde ei datter og en sønn.
Pensjonist i Sør-Afrika
Kanskje ble det vanskelig for Kristine å finne seg til rette i Norge når foreldrene var døde, og etter å ha bodd 25 år i Sør-Afrika. I 1917 tok hun i alle fall en viktig avgjørelse. Hun bestemte seg for å gjøre som noen av hennes kollegaer, nemlig å melde flytting til Sør-Afrika og leve der resten av sitt liv. Hennes første sjef, Martinius Borgen og kona Martha Nikoline, tilbragte sin pensjonisttilværelse i Durban. Det samme gjorde også Kristines kollegaer Martine Engh, Helene Svenningsen og Elses Salmine Samuelsen Bøe m.fl.
Elever og personalet på hjemmet for misjonærbarn i Durban.
Inga Fergstad i midten framme. Kristine Knudsen nr.2 f.h framme.
(foto: Ukjent, NMS, Misjons- og diakoniarkivet, VID)
Kristine var blitt 59 år da hun forlot Norge for siste gang. Denne gangen reiste hun ut i privat regi og på egen bekostning. Kanskje var hun blitt for gammel til at NMS ville sende henne? På turen til Sør-Afrika hadde hun reisefølge med en flokk misjonærer. Avreise var først planlagt til juli 1917, men ble utsatt til september. Første etappe gikk til New York. Der fikk de vite at båten de videre skulle følge til Durban, hadde gått på ei mine og sunket. Mange av passasjerene druknet. De fikk også høre at den båten som noen i reisefølget opprinnelig skulle ta, fra Durban til Madagaskar, hadde forlist underveis. Dette satte selvsagt en støkk i reisefølge, men også en stor takk til Gud.
Dette var under 1. verdenskrig, så det var med andre ord langt fra ufarlig å ferdes til havs. Det fikk reisefølge erfare på strekningen fra Amerika til Sør-Afrika. Før avreise fra New York fikk de beskjed om at en del miner var «drevet løs». De la likevel i veg, og opplevde at det var «på hengende håret» at de ikke gikk på ei mine. «Gud skje takk», skrev misjonær Fredrik Bjertnæs, som sendte et reisebrev til Missionstidende etter at de var vel framme. Han forteller videre at skipet gikk hele veien med slukte lanterner og tildekkede lys og glugger «for tyskernes skyld».
Reisefølget til Sør-Afrika i 1917. Kristine Knudsen til høyre med svart hatt.
(foto: Missionstidende nr.6 1918)
På grunn av krigssensuren, ville ikke Bjertnæs fortelle detaljer fra reisen, men konkluderer med at de har «hatt de mest åpenbare beviser på at Herren oppfyller sine løfter og hører bønner. Så legger han til en oppfordring til ikke å glemme å be for misjonærene i fortsettelsen. Selv om de var vel framme, er ikke faren over, skriver han. «Den store fare særlig misjonærene er utsatt for, nemlig at deres eget åndelige liv tørker ut, under bekymringen for alle andre.»
Søk i Missionstidene viser at Kristine Knudsen fram mot 1930 hadde ulike vikariat, blant annet på misjonsstasjonen Ungoye (1920-21). I 1922 fikk hun et nytt vikariat i NMS for ett år. Dette året var hun bestyrer på pikehjemmet på Eshowe misjonsstasjon sør i Zululand. Så skulle hun endelig få en periode på pikehjemmet, som hadde vært hennes store ønske siden 1896. Hun ble boende på Eshowe sammen med mange andre misjonærer og pensjonister store deler av sin pensjonisttilværelse.
Esowe markert med rød dråpe, like nord for Durban.
(kart googlemaps)
Pikehjemmet i Eshowe ble bygget i 1905. Tanken var å løfte kvinnenes kår. Den første bestyrer var lærer Sofie Kyvik fra Stord. Hun flyttet inn 1. april sammen med to piker. 8. april ble pikehjemmet innviet av misjonær Rødseth. Tallet på jenter var da øket til åtte, og i årene framover var det opp mot 20 jenter som bodde på pikehjemmet. Jentene gikk på barneskolen i Eshowe, men fikk praktisk opplæring på pikehjemmet blant annet i hagearbeid, vask og annet husarbeid. Jentene var i alderen 7-18 år.
I mars i 1922 ble det startet en egen industri- og husholdningsskole for unge jenter på Eshowe misjonsstasjon. Her ble Kristine Knudsen og Sofie Kyvik hentet inn som bestyrere. Kristine var pensjonist, men var «fremdeles så frisk og sterk at hun ville gjerne gjøre noe for misjonen». Hun ble på industriskolen kun et halvt år, for hun trengtes enda mere på pikehjemmet, som da var uten bestyrerinne. Her var hun bestyrerinne til ut 1923. I årsmeldingen for 1923 heter det: «Det har vært et godt hjem for fattige elever som til dels kommer langveisfra for å få gå på skole her. Det har vært opp til ca. 20 piker på dette hjemmet på samme tid.»
Da Kristine Knudsen fylte 80 år i 1938, sto det en omtale av henne, blant annet i avisen Dagen og i Misjonstidende. Denne omtale avslutter med følgende setning: «Frk. Knudsen vant i sjelden grad så vel barnas som foreldrenes hjerte og likeoverfor misjonen har hun vist stor kjærlighet og offervillighet».
Kristine Knudsen som eldre dame.
(foto: Ukjent, NMS, Misjons- og diakoniarkivet, VID - utsnitt)
Etter dette hører vi ikke mer fra Kristine Knudsen. Hun fikk imidlertid mange år til som pensjonist, og døde først den 30. april 1944, 86 år gammel. 52 av disse årene bodde hun i Sør-Afrika og hun ble begravet i Durban.
Kristine Knudsen 80 år. Omtale i Dagen 20.04.1938
Kilder
Erling Danbolt: Det norske misjonsselskaps misjonærer 1842-1948 (1948)
Fridtjof Birkeli: Norsk Misjonsleksikon (1967)
G. Andr. Meling: Guds høstfolk (1977)
Lars Dahle (red): Festskrift til Det Norske Misjonsselskaps jubilæum 1892 (1892)
Lars Dahle: Tilbakeblikk paa mitt liv (1923)
Ludv. Saxe: Nordmænd jorden rundt (1914)
Lærerinnenes misjonsforbund 25-årsberetning. (1927)
Nils Dybdal-Holthe: Tysvær gard og ætt (1990)
Missionstidende årganger 1884-1930
3 brev fra Kristine Knudsen: NMS, Misjons- og diakoniarkivet, VID, MA-A-1045/D/Da/Daa/L0155/0002 og
MA-A-1045/D/Da/Daa/L0157/0010
erlingjensen.net
digitalarkivet.no
dagen.no
Nasjonalbiblioteket (nb.no)
