Skitur til Grimsli i 1895

Grimsli (foto: Alsvik)

Vinteren 1895 var fire ungdommer på tur fra Stavanger til Årdal. To av dem fikk en spennende tur via Grimsli.

En i turfølget har skrevet om turen og sendt den til avisen Dagbladet. Den sto på trykk søndag 17. mars 1895.

-fortalte os i Samtalens løb, at der oppe paa Fjeldet var lange Bakker og saa dyb Sne, som vi kunde ønske os.

Det saa for os umuligt du at komme op over den stejle Fjeldside, Men Endre mente, at det nok kunde la sig gjøre at arbeijde seg opover med Skierne paa Nakken. Han viste os en Fjeldtop. Kunde vi bare naa op til den, havde vi et jevnt, omtrent en Fjerding langt Dalføre til Grimsli, den eneste Gaard deroppe. F. og jeg brændte af Iver efter at komme afsted, medens B. og Y., den mere besindige Del af selskabet, var mindre lystne paa Turen.

Omsider skiltes vi fra Endre. B. og jeg blev betænkeligere, jo længer vi kom opover, og da vi kom saa langt, at vi maatte spænde Skiene af, nægtede de andre bent frem at følge med længere. Efter en halv Times resultatløse Forhandlinger skiltes vi, de for at vandre den brede Vej til Aardal, vi for at traske den trange Sti op til vort Paradis, - de lange Bakker.

Klokken var 4 om eftermiddagen, da vi skiltes. Vi havde troet at kunne naa toppen Kl.5 ½. Men først Kl.6 ½ efter 2 ½ Times Kravlen i Sne, som naaede os til midt paa Livet, kom vi dødstrætte frem til Toppen. Tiden var knap, Mørket begyndte. Vi maatte derfor se til at komme os ned i Dalgryden.

Jeg lod det derfor staa til, og i susende Fart gik det nu mellem alle de store Stene, som laa strøede rundt omkring. Faren for at knække Nakken, hvis jeg tørnede imod en Sten, var ikke ringe; men det var der nu ikke Tid til at tænke paa.

Plutselig kjender jeg, at jeg svæver i Luften, kommer saa ned igjen, falder… og triller saa nedover som en Viskelærsbold. Jeg var kommet ud for et lidet Stup. Jeg kommer mig imidlertid paa benene igjen, og nu gikk det videre i lynende Fart, til jeg naade Bunden af Gryden.

Fra Tysdalsvannet 

Nu først fik jeg Tid til at se mig om efter min Kammerat. Jeg kunde ikke faa Øje paa ham og maatte derfor vente, trods min Angst for at fare vild. Endelig kom han, og vi ruslede nedover i en Retning, hvor et Dalføre syntes at aabne sig; men Mørket blev snart saa tæt, at Forhøyninger og Fordybninger og alt det øvrige gik i Sur for os; ret som det var, rullede vi udfor smaa Stup eller kilte os fast mellem Stenene.

Da vi havde holdt det gaaende en Times Tid paa denne Maade, gjorde vi os fortrolig med den Tanke at tilbringe Natten ude. Grimsli maatte vi ha naaet, hvis vi var på ret Vej. Vi hujede af alle Kræfter i det Haab at nogen kunde høre os og svare igjen…

Hyggelige Udsigter? Vi to alene paa Fjeldet, hvor ingen af os før havde været, og hvor vi ved hvert Skridt kunde komme ud for et Stup. Nu, vi fik se til at holde Varmen i os ved at gaa. En Elv, som vi hørte Duren af, besluttede vi at følge, for ikke at gaa rent paa maafaa. Men dette viste sig at være Hæstearbejde. At gaa langs Siderne viste sig at være umuligt. Vi maatte derfor holde os midt i den tilfrosne Elv, der dannede et eneste Stryg nedover. Store Stene stak frem i Elvelejet. Hvorledes vi kom helskindede fra denne Historie, det skjønner jeg ikke. En del mindre, tilfrossne Fossefald rutchede vi nedover, dels paa Ryggen, dels efter Siden. Paa flere Steder var Elven aaben, saa at vi med Nød og neppe undgik at falde igjennem. Og hele Tiden hørte vi det drønnende Bulder af Vandet, som fossede under vore Fødder.

Efter nogle Timers Anstrængelser fik vi endelig Øje paa et Lys! Hvilken Fryd vi hilste dette Syn med! Efter endnu at ha rullet ned for et Par mindre Fosse og i siste Øjeblikk at ha undgaat at fare du for en større, stod vi endelig, rent udmasede, men i godt Humør udenfor Huset.

Grimsli (foto Alsvik)

Vi traadte ind i en varm Stue, hvor 4 Mennesker med aaben Mund og maabende Ansigter betragtede os. De var ikke vante til Besøg og mindst paa den Tid af Døgnet. De tog imidlertid venlig imod os, skaffede os Mad og tørre Klæder, og snart sad vi ved Ovnen med Træsko paa Benene og trange Vadmels klæder paa Kroppen. Vi fik Piberne frem og sad saa til langt paa Nat og passiarede med disse hyggelige Mennesker. De var meget forbausede over, at vi havde taget over Fjeldet uden Fører, men da de hørte, at vi var komne med Elven, tabte de rent Mund og Mæle af Forskrækkelse. De vilde ikke engang ved Dagslys paatage sig det.

Hele Tiden, medens vi pratede, arbejdede Husets Folk meget ivrig. Manden skar Træsko, Konen spandt og Datteren Vævede, saa det vilde nok have frydet Garborg lige indtil Rygraden, om han havde seet det. De ved, han klager saa over, at Husfliden er saa ringe udover Landet.

Big.

Etterord

Endre Tysdal som er nevnt, var Endre Endresen Tysdal. Endre hadde overtatt garden i Tysdal etter sin far, Endre, i 1890. To år senere ble han gift i Frue Kirke i Stavanger med Kristine Johannesdatter Manger.

Familien som de kom til i Grimsli, tror jeg må ha vært Martin Larsen Grimsli (1839-1918) og Elisabeth Eline Byrkjedal (1842-1927). De var husmenn i Grimsli, og overtok bruket etter Martins far. Bruket var omtrent på samme størrelse som et gjennomsnittlig bruk i Strand. Grimsli lå under Nag. Elisabeth og Martin hadde fem barn. Eldste sønnen deres, Lars, flyttet til Tungland bruk 10, barn nummer to og tre utvandret til Amerika. Nummer fire, Berta Serine (f.1872) var syerske. Nummer fem, Martin, (f.1876) utvandret til Amerika i 1900, men kom tilbake etter få år.

Kilder:
Jan Alsvik: Folk i Strand
Nasjonalbiblioteket (nb.no)
Digitalarkivet.no

Jørpelands første bokhandler

Vågen 1923. Bokhandelen var i det lille huset nr.2 fra høyre

Frøken Vedø var et navn som noen ganger ble nevnt i min oppvekst. Hun var min mors første arbeidsgiver.

Hvem var denne ukjente frøken Vedø? Hun var bokhandler i Vågen på Jørpeland og hadde leilighet hos Bertinius Fløysvik på Tungland. Det var omtrent de eneste opplysningene jeg hadde. Noen søk på internett, kan gi noen flere fakta.

Oppvekst og familie

Sivert Olai Sjursen Vedø ble født på Salvøy, kalt Vedøy på den tid. Dette er ei øy rett vest av Vedavågen på Karmøy. I dag er det bro over til Salvøy. Sivert var i ungdommen sjømann og fisker. Ved årsskiftet i 1875 var han på fiske i Nordland.

Jeg har ikke funnet bilde av Magda Vedø, men dette er faren Sivert Vedø

I 1887 ble han gift med Karmøyjenta Johanne Kristine Elisabeth Eliasdatter Fiskå, fra Fiskå på Avaldsnes. Like etter forlot Sivert sjølivet, og fikk arbeid som kirkesanger i Skudeneshavn. Dette var i 1888, og familien fikk bo på Falnes prestegård i hus Ao-37, Klokkergården.

De ble boende i Klokkergården i fire år, fram til 1892. I denne perioden fikk de sine tre første barn, Elise Marie i 1888, Magda Sofie 1. september 1889 og Inga Amalie i 1892. Sener kom tre barn til, Emma i 1893, Sigurd i 1899 og Egil i 1905.

Sivert Vedø i midten bak - i hovedstyret for NMS i 1916.

Mannen med det store hvite skjegget er generalsekretær Lars Dahle

De tre siste barna ble født i Stavanger, hvor Sivert og Kristine flyttet til i 1892. I Stavanger fikk Sivert arbeid som lærer og senere skolestyrer ved Petri skole på Nytorvet. Familien bodde i Haugvaldstadgate 40 i 1900 og i Storhaugveien 11 i 1910. Familien var aktiv i Johannes menighet. Sivert var også med i kretsstyret for NMS i Rogaland i perioden 1896-1901 og i hovedstyret for Det Norske Misjonsselskap i 1916-1921, og sannsynligvis noen år før dette. Han døde 7. desember 1921.

Bokhandler

Magda Vedø ble som nevnt født i Skudeneshavn i 1889, men flyttet til Stavanger i 1892. Her vokste hun opp i en aktiv kristen familie. Hun bodde heime hos foreldrene, i alle fall til hun var 20 år. Av søskenflokken på seks, var det bare de to yngste brødrene som ble gift. Ingen av de fire søstrene stiftet egen familie.

17.mai toget i Vågen 1930 passerer bokhandelen til frk. Vedø

Magda hadde allerede som 20-åring funnet sin plass i livet. Da hadde hun fått arbeid i Floor bokhandel i Stavanger. Senere ble Torgersen bokhandel hennes arbeidsgiver. Hva Magda drev med utenom jobb, har jeg ingen opplysninger om. 15. mars 1924 melder Aftenbladet at St. Johannes ungdomsforening hadde arrangert bollefest. Her meldes det at «frk. Vedø sluttet den stemningsfulde fest med andagt», hun «mindet os om Frelserens sind overfor dem, som hadde det ondt og opmuntret de unge til at være med at gjøre Jesu gjerning ved at hindre nød og hjælpe»

Nå var det fire frøkner i familien Vedø, så om andaktholderen i St. Johannes ungdomsforening var Magda, kan vi ikke vite med sikkerhet. Det kan også ha vært ei av søstrene. Men mye tyder på at Magda på sin fritid, var aktivt med i St. Johannes menighet, som sine foreldre.

Fra Vågen. Bokhandelen er det lille huset midt på bildet

F.h. Svines sitt hus, deretter bokhandelen med Oftedal bak. 

Videre Kaada/telegrafen og Olaus Lea sine to hus.

Til Jørpeland

I 1937 hendte en spesiell begivenhet på Jørpeland. Folketallet i bygda var stadig økende. Kommunen hadde opprettet folkebibliotek, men det var ingen bokhandel hvor folk kunne få kjøpe egne bøker.

Dette året bestemte butikkmedarbeideren hos Torgersen bokhandel seg for å gjøre et stort sprang. Hun var nå blitt 48 år og hadde nok lyst til å starte for seg selv. Dermed flyttet Magda Vedø til Jørpeland og stiftet "Jørpeland bok- og papirhandel", med telefonnummer 37. Lokalet hun leide til sin butikk lå i sentrum av Vågen. Rett over gata for Hjertenes sin butikk, lå et lite hus eid av familien Svines. I dette huset hadde Hviding drevet slaktebutikk, men nå var lokalene ledig.

Magda fikk leie en leilighet hos Bertinius Tungland, hvor hun bodde fram til sin død. Etter krigen var økonomien hennes blitt såpass bra, at hun kunne ansette litt hjelp til renhold i huset. Min mor, Eli Fjelde, var ferdig med grunnskolen i 1946. Familien bodde da i Selemork. Elis storesøster, Ingrid, var ikke så beskjeden som lillesøster Eli. Hun kontaktet frk. Vedø og avtalte at Eli skulle få vaskejobb i leiligheten på Tungland. Dette var mor sin først jobb, og hun fikk senere kombinert butikkjobb og vaskehjelp hos Anna Lea.

Vågen Jørpeland

Vinteren 1942-43 holdt Gestapo på å rulle opp hjemmefrontens menn på Jørpeland. Torvald Alsvik var aktiv i hjemmefronten, men også i avholdslaget på Jørpeland. 11. februar 1943 var Torvald på plass i frk. Vedøs bokhandel. Som formann i avholdslaget «Unge Viljer» solgte han billetter til en konsert med fiolinisten Gunnar Knudsen, som avholdslaget skulle arrangere i Folkets hus. Mens han satt der, kom en ukjent person inn med beskjed til Torvald om at han måtte komme til Stålverket, for noen ville snakke med ham. Han avsluttet billettsalget og gikk til Stålverket. Her ventet to gestapister på ham og Torvald ble arresterte.

20. september 1948 offentliggjorde Aftenbladet oversikten over de skatteyterne i Strand som hadde betalt over kr.1.500,- i skatt. Øverst tronet Stålverket med kr.55.874,-. Den privatpersonen som betalte mest skatt, var G. M. Graham, med kr.3.296,-. Magda Vedø var eneste dame på lista, og så høyt oppe på lista som nummer fem. Hun hadde dette året betalt kr.1.664,- i skatt, kr.25,- mer enn nummer seks, Finn Gjedebo. Det siste hele skatteåret hennes, i 1953, betalte hun kr.4.094,- i skatt, av inntekten på kr.15.700,-. Hun hadde da en formue på kr.61.000,-. Fremdeles var hun eneste kvinne på lista over de største skatteyterne.

Aftenbladet 31.08.1954

I 1954 ble Magda Vedø syk og hun sovnet stille inn i Stavanger 30. april 1954. Hun etterlot seg tre ugifte søstre, to gifte brødre og fire tantebarn. Butikken på Jørpeland ble solgt til Finn Rasmussen. I minneordet etter henne i Aftenbladet 3. mai står blant annet: «Som den første og eneste bokhandel på stedet ble den lille forretningen straks et sentrum og møtested for alle som forsto å sette pris på bøker. Ved sine omfattende kunnskaper var frk. Vedø en ypperlig veileder. Hennes kulturinnsats på Jørpeland lar seg neppe måle. Den var stillferdig som henne selv.»

Aftenbladet 30.04.1954

Hun ble begravet fra Lagård kapell og residerende kapellan Olav Valen-Sendstad forrettet begravelsen. Han talte ut fra Joh 5,24-25, om «røsten som får morgenstjernen til å skinne i våre hjerter.» Magda Vedø hadde selv valgt sangene til begravelsen: «Si meg det gamle budskap», «Jeg løfter opp til Gud min sang», «Tenk når en gang» og «O Salig stund».

Kilder

Aftenbladet.no

Strandbuen

Det norske næringsliv, Rogaland

Nils Stabenfedt: Stavanger

Per Asbjørn Holst: Dø om så det gjelder

St. Johannes menighet 1885-1920

Johan Veka: Gløtt fra kristenliv i Rogaland

John Nome: Det Norske Misjonsselskaps historie i Norsk Kirkeliv

Jan Alsvik: Folk i Strand

Nb.no

Digitalarkivet.no

vagshaug.no
dagen.no

Strand historielag

Misjonslegen fra Tau

Magnus Tausjø (foto: Pro Vita)

Magnus Tausjø var en markert personlighet. Han vokste opp på Tau, var misjonær i Etiopia og Tanzania og lege ved flere sykehus i Norge.

I denne artikkelen vil jeg gi en oversikt over Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) sin andre misjonær fra Strand, misjonslegen Magnus Tausjø.

Tau fra omtrent 1910. 

Vokst opp på Tau

Magnus Tausjø ble født på Tau 27. oktober 1910, på den gamle husmannsplassen Tausjø. Tausjø lå like ved elva i Tauravågen, på eiendommen hvor Tau mølle er nå.

Faren, Johan Andersen, var født og oppvokst på Tausjø. Johans foreldre var Anders Gautesen fra Vatland og Johanne Jensdatter Vassbotn fra Østerhus. Johanne og Anders fikk ni barn. De fem eldste utvandret til Amerika, nummer seks var Johan, nummer sju var ei enslig jente som bodde heime til hun døde 38 år gammel. De to siste døde som små. Johanne og Anders var husmenn og i tillegg arbeidet Anders som kvernmann og møllearbeider.

Fra Strandbuen 22.03.2019

Mor til Magnus Tausjø het Johanna Johannesdatter Lye og vokste opp på husmannsplassen Bakken på Tau. Johannas far vokste opp på prestegarden på Lye, hvor foreldrene var forpaktere. Hans far var fra Lye, mens mora var fra Garborg. Johannes, som han het, hadde fem søsken. Så døde mora og faren giftet seg på ny. Med henne fikk Johannes ti halvsøsken. Han kom til Tau som møllearbeider, og var i tillegg en flink snekker og treskjærer. Johanna sin mor var vokst opp på husmannsplassen Steinane under Prestegarden på Tau. Hun het Tobia Olsdatter.

Magnus Tausjø sine foreldre ble boende på Tausjø fram til huset måtte rives. Da var far Johan død, og Magnus brukte ett friår fra legestudiene for å bygge nytt hus til mora. Johanna og Johan Andersen fikk fem barn. Eldste barnet var ei jente som døde av tuberkulose i 1907. Nummer to var også ei jente, Tora. Hun ble gift med Johan Aarhaug og bosatt på Tau. Deretter kom tre gutter, Arnt og Johannes, som begge bodde i Oslo og tilslutt Johan Thoralf Magnus. Magnus skiftet etternavn fra Andersen til Tausjø i 1941.

Tau ca. 1920

Far Johan begynte på Tou Brug i 1881, 13 år gammel. Han var korkbrenner, fram til han overtok ansvaret for de fem kvernhusene ved Taurafossen etter faren. I tillegg til tilsynet med kvernhusa, var han også smed og mekaniker på mølla. Begge foreldrene til Magnus var kristne og aktive på bedehuset på Tau. De var aktive i Kinamisjonen (NLM) og Sven Foldøen var en kjær forkynner på bedehuset.

Sjøen var en naturlig del av Magnus sin oppvekst, ellers kom også hans musikalske evner tidlig fram i lyset. Da han var ni år fikk de et orgel i heimen, og Magnus lærte seg å spille etter mye øvelse. Året etter at han ble konfirmert, ble han organist i Strand kirke og var det fram til han reiste fra Rogaland som 22-åring.

Skolegang

Magnus gikk på grunnskolen på Tau i 1917-1924. Deretter tok han ett år på framhaldsskolen på Tau, før han var elektrikerlærling hos broren i tre år. Han fortsatte med ett år på middelskole i Stavanger, før han tok gymnas på Kongsgård, også det i Stavanger. Fra tidlig ungdom kjente han på et kall til å bli misjonær, og etter hvert kom han til at han ville bli misjonslege.

Etter artium på Kongsgård, gikk ferden til hovedstaden. I Oslo begynte han på legestudiet ved Universitetet. Dette studiet var i to bolker, først 1932-1934 og så etter to års pause, fra 1937-1941. De to årene mellom studiebolkene hadde han først praksis på Fysiologisk institutt, så husbygging for mora som var blitt enke og til slutt en møteturne på Island høsten 1936.

Familiebilde. (foto Lunde)

I Oslo traff Magnus Aasta Mjaaland, som han ble gift med 16. mai 1942. Siden dette var under krigen, ble selve vielsen foretatt hos byfogden. Men etterpå var det kirkelig bryllup i Røa kirke med Christen Hallesby som prest. Aasta var sangerinne, og sang ofte solo i ungdommen. Senere sang Aasta og Magnus ofte duett på møter. Aasta og Magnus fikk ett barn, sønnen Johan Elling i 1944.

Til Etiopia

Planen var at Aasta og Magnus skulle til Kina, men på grunn av krigen og Maos revolusjon i Kina, ble disse planene endret. I stedet ble det Etiopia som ble målet, med avreise i 1949. I mellomtiden hadde Magnus ulike legestillinger i Norge. Først distriktslege på Finnøy høsten 1941, deretter to år som privatpraktiserende lege i Haugesund, før han fikk fire år som lege ved sykehuset i Stavanger. Hele tiden mens han var i Norge, deltok han på møter på fritiden.

Fra forsiden av Stavanger Aftenblad 3. mars 1949

2. mars 1949 var det stormøte i Betania i Stavanger. Da ble Magnus innviet som legemisjonær for NLM. Senere på året satte familien på tre seg på flyet som tok dem til Amsterdam. Deretter gikk turen via Roma, Kairo, Asmara og til Etiopias hovedstad Adis Abeba.

Første stopp i Etiopia for familien Tausjø var byen Nakamte. Her skulle Magnus være lege på et hospital drevet av en svensk misjon. Han måtte rett i arbeid på sykehuset og måtte arbeide med tolk. På fritiden leste han intenst på amharisk, det offisielle språket i Etiopia. Familien ble i Nakamte i to år.

I 1950 hadde NLMs misjonærer startet arbeidet med å få i gang et hospital på NLMs felt i sør, nærmere best i byen Yirga Alem (tidligere Irgalem). Italienerne hadde bygget sykehus der under okkupasjonstiden, men etter krigen hadde det stått tomt. Nå ba keiser Haile Selassie NLM om å starte opp igjen sykehuset.

Misjonslegen i aksjon (foto: Lunde)

Tausjø kom hit i 1951. Hospitalet ble drevet på svært primitivt vis, uten innlagt vann og strøm den første tiden. Hospitalet ble etter hvert utvidet med dresserskole (hjelpepleie), poliklinikk og kjøkken. Hele tiden drømte Tausjø og de andre misjonærene om et nytt og moderne sykehus. Dette ble ikke realitet før i 1967.

Tausjø måtte ofte improvisere når pasienter kom med skader og sykdommer han ikke var kjent med. En gang kom en gutt som hadde blitt bitt av en hyene i hodet. Hyenen hadde ikke knust hjerneskallen, men gutten var blitt skalpert. Tausjø behandlet gutten ved å borre tett i tett med små hull i hjerneskallen på gutten. Ut fra disse hullene vokste det et vev som han kunne transplantere hud utenpå. Dette var en helt ny behandlingsmåte, og resultatet ble bra. Gutten ble frisk igjen.

Familien ble i Yirga Alem fram til 1962, kun avbrutt av et heimeopphold i Norge i 1955-1956, hvor Magnus var lege i Stavanger og spesialiserte seg i radiologi. Tilbake i Etiopia hadde han også noen korte opphold på andre sykehus i landet. Fra 1962-1965 var familien på ny i Norge. Da var de bosatt i Oslo og Magnus var lege på Aker sykehus. Her fikk han spesialisert seg innen kirurgi. Under dette Norges-oppholdet arbeidet han også aktivt for å få midler til nytt sykehus i Yirga Alem. Søknad om støtte ble sendt Norsk Utviklingshjelp og denne ble innvilget i 1963. Kong Olav la ned grunnsteinen for sykehuset i 1966 og keiser Haile Selassie sto for den offisielle åpningen av sykehuset i 1967.

Magnus Tausjø var lege i Neghelli det første året etter returen til Etiopia i 1965. Deretter bar det tilbake til Yirga Alem hvor han virket fram til neste heimreise til Norge i 1970. Det ble noen gode år på nytt sykehus. Samtidig med legetjenesten, var han også misjonær på fulltid. Både han og Aasta var opptatt av at folket måtte blir frelst, og de fikk oppleve rike vekkelsestider.

Dåp er høytidsstund. (foto: Lunde)

Til Tanzania

I 1970 var familien tilbake i Norge, og var heime fram til 1973. I denne perioden var han først ett år som lege ved Porsgrunn Lutherske sykehus og deretter to år som overlege ved Lærdal sykehus. Da det på ny var tid for utreise, ville misjonen at Magnus og Aasta skulle reise til Haydom Lutheran Hospital i Tanzania. Magnus var da 62 år, men var likevel villig til å lære et nytt språk og virke i et nytt land. Det ble først språkstudier i Nairobi i Kenya, før de fikk to innholdsrike år på misjonens sykehus i Haydom.

I 1974 opplevde de en dramatisk brann ved sykehuset. Selve hospitalet ble berget, men flere bygg på tomta brant ned. Dermed måtte Tausjø og hans medarbeider i gang å bygge nytt. Penger ble samlet inn i Norge og et nytt moderne bygg ble reist, som erstatning for de mindre husene som gikk tapt i brannen.

Minneord i Stavanger Aftenblad 8. oktober 2002

Lege i Norge i 1975-1992

Etter to år ved Haydom, kom Aasta og Magnus Tausjø heim til Norge for godt. Vel heime var han først overlege ved Mandal sykehus i to år, deretter bedriftslege i Stavanger i fire år, før han avsluttet karrieren som privatpraktiserende lege i Stavanger.   

Før han reiste fra Tanzania i 1975, skjedde noe som fikk stor betydning for Tausjø for resten av hans liv. Han forteller til Sigurd Lunde: «Før eg forlet Afrika, må eg ta med eit innslag som gjeld 1975, det året då Stortinget vedtok ei nesten fri abortlov, med fleirtall fråd ei såkalla kristne sosialistane.

Tausjø viet mye av sitt liv fra 1975 til kampen mot fosterdrap 

og for de ufødte barn og deres mødres rettigheter.

Eg sat altså i Tanzania og var oppteken med å berga fattigmanns barn fra døden. Det var akkurat då ein kikehoste-epidemi. Dei små underernærte barna kunne lett døy av denne sykdomen. Men kom dei på sykehuset, fekk me som regel berga dei til livet. Så høyrde eg ein sein kveld i radio til nordmenn i utlandet kva Stortinget gjorde med barn i mors liv. Det hadde hendt noko i mitt fedreland som eg aldri trudde kunne henda.»

Dette førte til at han umiddelbart meldte seg inn i Pro Vita, en organisasjon som arbeidet for de ufødte barns rettigheter. Han ble formann i organisasjonen i 1976. Gjennom denne organisasjonen var han også med og fikk i gang organisasjonen Alternativ til Abort i Norge, AAN. Denne organisasjonen hadde som formål å hjelpe gravide kvinner med alternative tilbud både når det gjelder rådgivning og praktisk hjelp. Dette arbeidet fylte det meste av hans fritid resten av hans liv.

Fra Aftenbladet 8. oktober 2002

Siste år

Aasta og Magnus Tausjø flyttet tilbake til Tau mot slutten av livet. Her hadde de et hus som lå i samme område som Magnus sin barndomsheim. Aasta døde i 1998, 87 år gammel. Magnus fikk noen år som enkemann, før han fikk heimlov 27. september 2002.

Kilder:

Jan Alsvik: Folk i Strand

Birger Lindanger m.fl. Time gard og ætt

Sigurd Lunde: Legemisjonæren personlig

Haakonsen og Rognum: Visjoner og kall til tjeneste. Magnus Tausjø 80 år. 1990.

Johannes Sandved. I Herrens tjeneste 3. NLM 75 år
aftenbladet.no
digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Familie fra Strand gjennom 100 år

Strand, med kirken sentralt i bildet (foto widerøe)

Like under kirka og kirkegården på Strand, ligger bruk nummer 3, kalt «Kirkebakken». Her var Malene og Henrik Pedersen brukere fra 1808. Vi skal følge denne familien gjennom 1800-tallet.

Henrik hadde allerede i 1802, overtatt bruket etter sine foreldre. Før det hadde han og faren drevet hver sin halvdel av garden. Henrik hadde i tillegg vært sjømann. Henrik sine foreldre het Berta og Peder Pedersen og de hadde fått bygsle garden på Strand fra 1787. Peder hadde vokst opp sentralt på Jørpeland, mens Berta var fra det største brukte på Strand (br.nr.5).

Henrik ble gift 5. juni 1808 med Malene Johannesdatter Rodabakken. Malene ble født på Finnøy. Faren het Johannes Thorsen Brekke og var fra Sauda. Han ble gift på Finnøy med Anna Taraldsdatter Kobbevik fra Fogn. Hun døde antakelig av komplikasjoner ved fødselen til Malene i 1791. Johannes giftet seg på nytt i 1792, men ble enkemann på nytt samme år. Hans tredje ekteskap sto i 1794, med Kari Olsdatter Haga. Kari, Johannes, Malene og Malenes søster Karen (som vi ikke hører mere om) flyttet til Ugeli på Tau og videre til Rodabakken i 1801.

1810-1820: Krig, grunnlov og barnefødsler

Dette tiåret startet med Napoleonskrig i Europa, sult og nød i Norge og med unionsoppløsning med Danmark og ny union med Sverige. Vi fikk også vår grunnlov 17.mai 1814.

På Kirkebakken på Strand var det gleden som dominerte ved inngangen til det nye tiåret. Malene og Henrik sitt førstefødte barn ble døpt i Strand kirke 4. februar 1810. Det var ei jente, som fikk navnet Berta. To år senere kom det neste barnet. Det var en gutt, som fikk navnet Peder.

Fra Tau

Sommeren 1815 var preget av sorg på Kirkebakken. Gamlemor Berta på 68 år var begynt å bli preget av alder, og 14. august sovnet hun stille inn. Mannen hennes, Peder, fikk fortsette i folge hos sønnen Henrik og svigerdatter Malene. Men året var ikke bare preget av sorg, for 15. oktober var det på ny dåpsgudstjeneste i Strand kirke. Malene og Henrik sitt tredje barn, Anna, ble da båret til dåpen.

Malene skulle rekke å føde enda ett barn, før tiåret var til ende. I 1818 var det Johannes som meldte sin ankomst. Dermed var familien som gikk inn i tiåret som to, øket til seks ved inngangen til ett nytt tiår.

1821-1830: På det jevne

Dette tiåret startet som det forrige for familien Malene og Henrik Strand. I 1821 fødte Malene deres femte barn, som de gav navnet Peder (den yngre). Det kom tre barn til i løpet av denne tiårs perioden. I 1824 ble Kari født, mens barn nummer sju fikk navnet Malene, da hun ble døpt i 1827. Samtidig ble de eldste barna konfirmert i 1824, 1826 og 1829.

Malene Henriksdatter Strand ble gift til Ronnene på Nag

I Norge var denne perioden uten stor politiske hendelser, mens det på det religiøse området pågikk en vekkelse. Hans Nielsen Hauge hadde rundt århundreskiftet vært på reise i Norge med Guds ord. Dette fikk stor innvirkning på utviklingen i landet. Hauge var aldri i Strand, men mot slutten av 1820-tallet var det også en del haugianere i kommunen. Finnøypresten Gabriel Kielland vikarierte som prest i Strand på denne tiden. Han var påvirket av Herrnhuter-bevegelsen, som blant annet var opptatt av misjonsvirksomhet over landegrenser. Om familien på Kirkebakken var påvirket av disse åndelige strømmene, vites ikke.

Rundt 1821 bestemte morfar Johannes Rodabakken seg for å bryte opp fra heiegarden i Bjørheimsbygd, og flytte til litt mer sentrale strøk. Johannes var passert 60 år og kona hans, Kari, nærmet seg 70. Kari og Johannes flyttet til Ugeli i sentrum av Tau. Her fikk de antakelig leie et hus. Farfar Peder Pedersen Strand var enkemann i sju år. I 1822 sovnet han stille inn, 76 år gammel.

1831-1840: Mange familiebegivenheter

Morfar Johannes Ugeli ble enkemann for tredje gang i 1833. Kona døde dette året, 81 år gammel. Men allerede i 1835 giftet han seg for fjerde gang. Denne gang var bruden kona til han som overtok Rodabakken etter Johannes. Hun var blitt enke ti år tidligere. Kari Andersdatter Rodabakken var 26 år yngre enn Johannes, og hadde med seg de tre yngste av sine fem barn inn i det nye ekteskapet. Kari og Johannes fikk leie husmannsplassen Holen under Strand da de giftet seg.

På landsbasis var 1837 et merkeår. Da ble formannskapsloven vedtatt. Landet ble delt opp i 392 kommuner, noe som gav økt lokalt selvstyre. Dette var et resultat blant annet av en økende bevisstgjøring i bondestanden. Strand ble en del av Høle storkommune, som besto av Høle, Forsand og Strand. Lokalt ble også 1837 et merkeår. Da ble landets første bedehus bygget, like ved kirka på Strand.

På Kirkebakken startet også dette tiåret med fødsel. 21 år etter at de ble foreldre første gang, fødte Malene deres åttende og siste barn 20. mai 1831. Han fikk navnet Thor. Malene og Henrik var heldig, for alle deres åtte barn fikk vokse opp. Det var ikke vanlig på denne tiden.

Fra Helland (foto widerøe)

28. desember samme år som hun ble søster, giftet Berta Henriksdatter seg med Paul Henriksen Helland. De bosatte seg på Helland. Berta og Paul fikk kun fire og et halvt år sammen. På de årene fikk de tre barn. Siden begge besteforeldrene het Henrik, fikk Berta og Pauls to første barn også navnet Henrik. Den første ble født i 1832, og Henrik den andre i 1834. Den 3. april 1836 var gleden igjen stor på Helland, for da ble Kristi født. Men gleden skulle ikke vare lenge. I september 1836 var Paul i Botsfjorden sammen med Dagne Bjørnsdatter Jørpelandsdalen. Hvordan det skjedde vet vi ikke, men begge druknet denne høstdagen.

Dermed satt Berta igjen som 26 år gammel enke og mor til tre små. Heldigvis var det en ledig ungdom på 22 år på nabogarden Åsen. Han het Jens Jensen Åsen, og de ble gift i 1837. I 1838 fikk de sitt første barn, som de gav navnet Berta, etter mor og oldemor.

Det skulle bli bryllup til enda to av Malene og Henrik sine barn denne perioden. Peder ble gift i 1836 med den fire år eldre Bolette Olsdatter Alsvik. De bosatte seg på Kirkebakken som innerster og husmenn, mens de vente på å overta garden fra Malene og Henrik. Bolette og Peder fikk datteren Malene i 1836 og sønnen Henrik i 1839. Anna Henriksdatter ble gift i 1838 med Jens Jensen Åsen sin to år yngre bror, Anders. Anna og Anders slo seg ned på Anders sin heimegård på Åsen. Samme året som de giftet seg, fikk de datteren Marta.

Tre av Henrik og Malene sine barn ble konfirmert i denne periode, i henholdsvis 1832, 1835 og 1838.

1841-1850: Med kurs mot Amerika

Perioden fra 1840 og ut århundret, var preget av massiv utvandring til Amerika. Dette preget også storfamilien på Kirkebakken på Strand. I 1842 ble Strand utskilt fra Høle og Forsand, og ble en egen kommune.

Mange nordmenn reiste til Amerika med "Ebenezer" rundt 1850

Også denne perioden ble innholdsrik for familien til Malene og Henrik. Det var konfirmasjon for de to yngst i 1841 og 1845. I 1844 var det bryllup for sønnen Johannes på 26. Hans utkårede kom fra Barkved, og het Anna Thorsdatter. Anna og Johannes fikk utskilt halve garden på Strand. Denne delen fikk bruksnummer 4. Deres fire første barn ble født i denne perioden. Deres førstefødte fikk navnet Malene ved dåpen i 1844. I 1846 var Anna uheldig og falt, mens hun var høygravid. Fallet utløste fødselen, men barnet levde kun en halv time. I 1847 kom barn nummer tre, som fikk navnet Henrik, mens nummer fire ble født i 1850 og døpt Guro.

Det skulle bli bryllup også de to kommende årene. I 1845 var det Kari sin tur. Hun var 21 år og ble gift med Anna Thorsen sin bror, Knut Thorsen Barkved. Kari og Knut overtok deler av heimegarden til Knut og bosatte seg på Barkved bruk 5. Deres to første barn ble født denne perioden, Gudrun (f.1857) og Malene (f.1849).

I 1846 var det så Peder (d.y.) som ble gift. Hans utkårede het Gunnhild Olsdatter Høllesli. De bodde først noen år på Strand, men fra 1849 var de husmenn på Jøssangtoen. Deres førstefødte kom i 1846 og fikk navn etter farfar, Henrik. Nummer to kom i 1849, og ble døpt Peder.

På Helland hos Berta og Jens, vokste familien jevnt og trutt ut over 1840-tallet. Jens ble født i 1841, Lars i 1843, Peder i 1845, men han døde etter kun 8 måneder. Sistemann ble oppkalt etter sin avdøde bror, da han ble døpt Peder i 1848.

På heimegarden vokste også flokken med barnebarn. Peder og Bolette fikk sønnen Ole i 1841, men han ble syk og døde året etter. Anna ble født i 1843, Malene i 1845 og Ole i 1848. På Åsen hos Anna og Anders kom barna på rekke og rad: Henrik (f.1841), Jens (f.1843), Berta (f.1845), Malene (f.1848) og Kristoffer (f.1850).

Gamle Johannes Thorsen Brekke på Holen døde i 1844. Han ble 88 år. Han hadde hatt et langt og strevsomt liv. Født i Sauda, flyttet til Finnøy, videre til Ugelid og Rodabakken, tilbake til Ugelid og til slutt til Holen på Strand. Han hadde vært gift fire ganger, og kona Kari som overlevde han, fikk folge på Kirkebakken, sammen med yngste datteren hennes, Berta, som var sinnsyk.

Året 1850 skulle bli et tragediens år for storfamilien til Malene og Henrik. Det var trange kår å være husmann og småbruker i Norge på midten av 1800-tallet. Noen hadde derfor satt kursen mot Amerika i håp om å få et bedre liv der. Berta og Peder fra Kirkebakken var blant dem som vurderte et slikt dramatisk skritt, og i 1850 gjorde de alvor av saken. Berta, mannen Jens og deres fire felles barn reiste til Amerika våren 1850 sammen med Bertas bror Peder, hans kone Bolette og deres fem barn. Bertas tre barn fra første ekteskap, ble igjen i Norge.

Turen over Atlanterhavet gikk bra og vel framme i Amerika slo Berta og Jens seg ned i Milwaukee i Wisconsin, mens Peder og familien slo seg ned i La Salle County i Illinois. Kort tid etter ankomst i Amerika, ble begge familiene hardt rammet av en koleraepidemi. Både Berta og barna Berta, Jens og Peder døde av denne alvorlige sykdommen. Familien i Illinois ble også hardt rammet. Peder si kone Bolette og barna Malene og Anne overlevde ikke sykdommen. Dermed satt Jens igjen med sønnen Lars på sju år, mens Peder var alenefar til Henrik på 11, Malene på fem og Ole på to. Reisen til «det lovede land» endte i tragedie.

1851-1860: Sorger og gleder

Om det var meldingene fra Amerika som var årsaken, vites ikke, men året etter tragedien i USA, sovnet gamle Henrik Pedersen Strand inn. Han ble 74 år gammel. De to yngste av barna til Henrik og Malene, var enda ikke gift. Malene ble imidlertid gift tre år etter farens død. Hun hadde blitt kjærest med husmannssønnen Thore Thorsen Nag på husmannsplassen Ronnene. De fikk en sønn, Marselius, i 1853. Året etter ble det lyst til bryllup i juli måned. Ei uke før bryllupet, våknet Malene til at sønnen Marselius hadde dødd i løpet av natta. Etter bryllupet fikk de en ny Marselius i 1855, Thor i 1856, Henrik i 1858 og Eli i 1860 (mi oldemor). Malene og Thore drev husmannsplassen Ronnene, sammen med hans mor Eli og broren til Thore, Daniel.

Malene og Thore Nag

Yngstemann i søskenflokken på Kirkebakken, Thor, var sjømann. I 1855 ble han gift med Christiane Charlotte Petronelle Holm fra Stavanger. Han var skipper og styrmann blant annet på båtene «Ledaal», «Perlen», «Souverain» og «Johanne Margrethe».

Bertas mann og sønnen Lars fortsatte å bo i Milwaukee, Wisconsin. I 1854 kom Bertas tre barn fra første ekteskap, Henrik, Henrik og Kristi, over til Amerika. De var da fra 18-22 år. Det er mulig de slo seg ned sammen med Jens og Lars. Jens flyttet videre til Lake Mills i Iowa i 1871. Sønnen Lars, var soldat i borgerkrigen i 1860-64. Han ble senere advokat.

Peder derimot, mistet all lyst til å bli værende i Amerika etter at kona og de to barna døde. Han bestemte seg derfor for å reise tilbake til Strand allerede i juli 1851, sammen med de tre gjenlevende barna. Vel heime igjen, giftet han seg på nytt i 1855 med enka Oline Halvardsdatter Jørpelandsdalen. Oline var enke etter Johannes Bjørnsen Tungland på garden Vegane på Tungland. Hun og Peder overtok dette småbruket. De fikk barna Halvard i 1855 og Peder i 1858. Peder hadde nok ikke bare vonde minner fra året i Amerika. Han ble kjent for å avslutte bordbønna med å si «Å, du herlige Amerika, og så all den velsigna maden dei har derborte.»

Tungland øst. Vegane midt på bildet helt til høyre

På Åsen fikk Anna og Anders sine to siste barn i 1852, Birgitte, og 27. april 1855, Jensine. Den 4. mai 1855, ei uke etter at Jensine ble født, døde sønnen deres, Jens, kun 12 år gammel.

Barneflokken på Strand bruk 4 økte også i denne perioden. Berta ble født i 1853, Taletta i 1855 og Kristiana i 1858. Dermed hadde Anna og Johannes fem, jenter som levde, da dette tiåret ble avløst av et nytt. På Jøssang var Peder (d.y.) og Gunnhild husmenn hele denne periode. Barneflokken på to, økte til fem i løpet av disse ti årene. Lars (f.1853), Malene (f.1857) og Berta (f.1860).

Kari og Knut Barkved fikk barna Thore i 1851 og Henrik i 1854. Men så 5.april 1856 ble Kari enke. Knut ble syk og døde, kun 35 år gammel. Allerede året etter, giftet hun seg på nytt med Ivar Larsen Nag. Han var to år yngre enn Kari. De fortsatte å drive bruk 5 på Barkved og fikk datteren Elisabeth i 1858. Hun døde samme året, kun tre måneder gammel. I 1859 fikk de barn nummer to, som ble døpt Lars.

1861-1870: Familien øker

Malene Johannesdatter Strand var blitt ei gammel dame. Etter en oppvekst på stadig flyttefot, fikk hun et stabilt familieliv på Kirkebakken på Strand det meste av sitt voksne liv. Hun overlevde mannen Henrik med 15 år. Malene ble 76 år gammel. Da hun døde, levde enda sju av de åtte barna hennes og hun hadde 43 barnebarn som levde. Det siste barnebarnet ble født året etter at Malene døde. Malene sin stemor på Holen, Kari Andersdatter, døde i 1869.

Peder, den eldste, som nå bodde på Vegane på Tungland, fikk to barn i denne tiårsperioden. Det var Bolette Johanna i 1862 og Severin i 1865. Eldste sønnen fra første ekteskapet, Henrik, var allerede i 1856 flyttet til Stavanger. Han ble gift i 1865 og var stuert av yrke. Datteren Malene ble gift i 1864. Familien hennes bodde først noen år i Stavanger, men emigrerte senere til Amerika. Den yngste fra første kullet, Ole, var sjømann og døde i England rundt 1870.

Anna og familien dro fra Heia (her med gamle bedehuset i forgrunnen)

og til Amerika.

På Åsen var det trange tider for familien til Anna og Anders. I 1865 bestemte familien seg for å emigrere til Amerika. Eldste datteren Marta var da gift med Ansteen Sørensen Vassbotn fra Bjørheimsbygd, og de overtok foreldregarden. I siste liten ble det bestemt at far Anders ikke skulle bli med, så det ble Anna og de fire yngste barna som reiste. Anders reiste likevel etter til Amerika ei stund senere, og i 1870 flyttet også Marta og Ansteen til Amerika. I 1879 kjøpte de en stor farm i Hegne township i Norman County i Minnesota. Etter dette hører vi ikke mere fra denne familien.

Etter at foreldrene Malene og Henrik var døde og heimegarden Kirkebakken solgt da Peder reiste til Amerika i 1850, var det Johannes og hans familie på bruk 4 som var kontaktpunktet på Strand. Johannes og Anne fikk sine tre siste barn i denne perioden: Johanne (1861-1862), Johan (f.1863) og Thor (f.1866). På garden hadde de i 1865 en hest, åtte kyr, 30 sauer og en gris. De sådde havre, bygg og poteter. Bruket var på 21 mål dyrket jord, og 43 mål innmark. Anna og Johannes hadde åtte barn som vokste opp. I 1869 reiste den eldste, Malene, til Amerika. Hun var da nygift med Kornelius Taraldsen Veraland fra Høle. Hun reiste sammen med broren Henrik. Senere skulle hele barneflokken til Anne og Johannes emigrere til USA.

"Vestre Toen" på Jøssang (foto widerøe)

"Toen" på Jøssang (foto widerøe)

Hvordan gikk det så med Peder (d.y.) på Jøssang? For denne familien ble dette tiåret preget av sorg. De fikk sitt sjette og siste barn, Gabriel, i 1864, men han døde allerede i 1870, kun seks år gammel. I 1869 hadde Gunnhild og Peder også mistet et barn. Da døde den 20 år gamle sønnen deres, Peder. 1870 skulle også bli det siste året til Peder. Han fikk tæring og døde kun 58 år gammel. Deres eldste sønn Henrik ble gift med Laura Nag i 1883 og ble husmann på Klemmå på Nag. Nummer to, Lars, ble gift med Inger Tungland og overtok heimegarden på Jøssang. Den fikk navnet Vestre Toen. Nummer tre, Malene, ble gift med Ole Eriksen Jørpeland og de drev bruk 7, Toen, på Jøssang. Den yngste i søskenflokken, Berta, ble gift med Tønnes Eseus Hansen og de bosatte seg på Prestegarden på Tau. Peder si kone, Gunnhild, døde i 1895.

På Barkved fikk Kari og hennes nye mann, to barn på 1860-tallet. Laurits ble født i 1863 og Karen Elisabet i 1865. Kari og Ivar hadde en hest, fire kyr, 20 sauer og en gris på garden, som var på ni mål dyrket jord og 37 mål innmark.

Malene på Ronnene på Nag hadde et tungt tiår. Gleden var stor da Serine kom i 1862 og Berta i 1864. Men Berta fikk kikhoste kun sju måneder gammel og døde. I 1866 kom ei ny Berta, men også hun døde, kun 10 dager gammel. Sistemann kom i 1867 og fikk navnet Bertel. Den eldste sønnen til Malene og Thor Nag, Marselius, var sjømann og omkom på sjøen. Når dette skjedde vites ikke.

Thor seilte på de store hav hele denne perioden. Jeg har ikke funnet flere opplysninger om han og kona, men han døde i Yarmouth i februar 1871.

1871-1910: Nye generasjoner overtar

Da denne perioden ble innledet, var det kun tre fra søskenflokken fra Kirkebakken som levde. Dette var ei spennende tid i Norge med politisk oppvåkning, som endte med parlamentarisme og unionsoppløsning fra Sverige i 1905.

Den eldste av de gjenlevende søsknene var Johannes på Strand. For han ble det en tung avslutning på livet. Som tidligere nevnt reiste de to eldste barna, Malene og Henrik, til Amerika i 1869. Henrik var lærer, men tok senere teologi og ble prest i ulike norskamerikanske menigheter, sist i Freeborn County. Barn nummer tre, Guro, ble gift med Ole Jakobsen Bjørheim. De utvandret med sine to barn i 1886. Berta og Talette reiste til USA i 1871. Johan utvandret i 1881, antakelig hadde han da med seg søstrene Kristiane. Johan ble også prest i USA. Det gjorde også den yngste i søskenflokken, Thor. Han utvandret i 1887. Dermed var hele søskenflokken i Amerika.

Strand til høyre med Heia over. (foto widerøe)

Hvordan gikk det så med de gamle på Strand? Kona til Johannes, Anna, fikk magesår og døde i 1877. Johannes giftet seg på nytt i 1879 med konas yngre søster Siri Thorsdatter Barkved. Siri og Johannes drev garden på Strand fram til 1895. Da solgte de garden til nevøen Henrik Knutsen Barkved, mot folge. Johannes døde av alderdomssvakhet i 1901, 83 år gammel. Kona Siri døde i 1907.

Karis yngste sønn fra første ekteskap, overtok onkel Johannes sin gard på Strand. Sønnen Thore utvandret til Amerika i 1871 og datteren Malene ble gift til Førland, og utvandret til Amerika omtrent i 1880. Sønnen Lars fra andre ekteskapet med Ivar Barkved, overtok heimegarden på Barkved (bruk 5). Han ble gift med Marta Johannesdatter Barka. Lars drev også med fiske og var aktivt med i kommunalt styre og stell. Kari og Ivars sønn Laurits, fikk kjøpe bruk 3 på Barkved. Han ble gift med Anne Gurine Torgersdatter Barka. Laurits var en ivrig bedehusmann og sto i spissen for byggingen av Barkved bedehus. Den yngste i barneflokken til Kari, het Kari Elisabet og ble gift med Peder T. Fjelde. De bosatte seg på Nedre Fjelde.

Laurits Ivarsen Brkved i midten bak, med kona Anne Gurine i midten foran.

De andre fire er venner fra bedehuset

Kari var den i søskenflokken fra Kirkebakken som levde lengst. Hun ble enke for andre gang i 1887. Selv døde hun av alder i 1911 og ble 87 år gammel.

Husmannskona Malene på Ronnene på Nag ble 77 år gammel. Hun døde av astma i 1904. To av sønnene hennes emigrerte til Amerika og fikk store familier der. Det var Thor og Bertel. Tre av barna ble igjen i Norge. Henrik giftet seg med Tunglandsjenta Berta Knutsdtr. Familien slo seg ned i Stavanger, hvor han var bryggeriarbeider. To av sønnene til Henrik tok olympisk medalje i roing. Malenes datter Serine ble gift med Thomas Gunnarsen Seljeskog. De bodde først i Stavanger, men overtok senere Ronnene. De var barnløse. De bodde sine siste år på Barka.

Fire av barna til Malene Nag. F.v. Bertel, Serina, Eli og Thor

Den siste av Malene og Thore Nag sine døtre, Eli – min oldemor, ble gift med Tore Torbjørnsen Fjelde. De var bønder på Øvre Fjelde. Senere bodde de 11 år på bylandet, før de endte opp på Tungland. Malenes mann Thore, ble svært gammel. Han døde først i 1927 og ble 97 år gammel.

Kilder:

Jan Alsvik: Folk i Strand

Digitalarkivet.no

Nb.no

Strand Historielag

Lokalhistorie Rogaland (FB)