Mine tippoldeforeldre, Stenvor og Torbjørn Fjelde, ble begge over 80 år gamle. Det var godt over gjennomsnittet i deres generasjon. Tea Fjelde Lekvam husket Torbjørn, og hennes fortellinger er grunnlaget for denne artikkelen.
I 1910 var forventet levealder for kvinner på 58 år, mens det for menn var 55. En viktig årsak til denne lave gjennomsnittlige levealder var høy barnedødelighet. En annen årsak var at det enda ikke var medisiner for vanlige dødelige sykdommer som for eksempel lungebetennelse.
På Øvre Fjelde var det i 1910 fem garder. Det var bruk 1 og 3-6. På bruk 1 bodde Karine og Tarald Fjelde, som var henholdsvis 42 og 43 år gamle. På bruk 3 bodde Serina (35) og Kristoffer (34) Fjelde, mens på bruk 4 (Flådå) var Stenvor (80) og Torbjørn (82) Fjelde de eldste. På bruk 5 hadde en yngre generasjon overtatt bruket, men mor Marta Fjelde på 65 år levde enda. På det siste bruket, bruk 6, bodde Elen og Thore Fjelde, som var 65 og 64 år gamle.
Tea Fjelde ble født på bruk 5, Loen, i år 1900. Foreldrene var Bertha og Ole Fjelde, og de hadde overtatt garden (bruk 5) etter hans foreldre da de ble gift i 1896. Bertha og Ole fikk ti barn, hvorav tre døde av sykdom som små. I tillegg døde ei jente på to år da hun fikk et kar med varmt vann over seg. Elstedatter Maria ble gift til Øvre Fjelde bruk 1. Oskar havnet på bruk 6 og ble gift med Marta Serina Helland (forelde til Berta, Karen og Olaug), mens Taletta ble gift med Einar Fjelde på bruk 9 (foreldre til Kristoffer og Gerhard). Torger overtok bruket og ble gift med Gurina Fjelde (foreldre til Odd, Kåre og Steinar). Ola havnet på bruk 12, sammen med kona Gerda Helland (foreldre til bl.a. Marit, Gunvor, Otto og Oddvar).
Tea var 13 år da Torbjørn døde. Som nabo på Fjelde husket hun enkelte hendelser fra Torbjørn sitt liv, og fikk også fortalt noe fra søsken og foreldre. Tea ble gift med Thorvald Lekvam og de var gårdbrukere på Lekvam. Sønnen deres Tor fanget opp mange av historiene mora hans fortalte fra Fjelde, og husker også den gamle dialekten. Historiene i denne artikkelen er fra Tor, men de blir nokså tamme i forhold til den muntlige innlevelsen og den flotte gamle dialekten. For meg var det veldig kjekt å få noen hverdagsglimt av min tippoldefar, som på gammel Jørpelandsdialekt ble kalt Tårbjydden.
Til byen i skodde
En dag hadde Torbjørn ett ærende til byen. Rutetrafikken med båt var så som så på den tiden, så Torbjørn valgte heller å ro fra Nedre Fjelde hvor han hadde robåten liggende. Tea sin far, Ole, var også ved sjøen denne dagen. Han hadde noe han skulle fikse på Nordlys. Men denne dagen kom det tykk skodde, som gjorde sikten veldig dårlig.
Ole så gamle Torbjørn komme roende og ropte til han hvor han hadde tenkt seg hen i denne skodda? Torbjørn svart at han hadde ærende i byen og skulle dit. Kort tid etter forsvant han i skodda. Men det gikk ikke lang tid før Ole så at Torbjørn dukket opp igjen. Han stilt samme spørsmål, og Torbjørn gav samme svar, han skulle til Stavanger. Om han kom fram, eller ble roende i ring, sier historien ikke noe om.
På magen i bekken
Bruka på Øver Fjelde gikk i teiger fra Heia og ned til nåværende bebyggelse. Torbjørn sin gard var den vestligste garden på Øvre Fjelde, og grenset til Barkved. Grensen mellom Fjelde og Barkved gikk langs Tuånå. Flådå sin utmark gikk til Åsvatnet, hvor Torbjørn pleide å skjære Torv.
Torbjørn hadde laget seg en lang smal ryggsekk, som han fraktet torven i. Sekken gikk høyt over hodet, for da var det lettere å holde balansen ned den bratte bakken fra Heia. En dag han hadde vært på en tur og hentet skåret torv, var han kommet nesten heim da han mistet balansen og falt på magen ned i ei grøft.
Tea og noen andre barn hørte hvordan Torbjørn kremtet og pustet, og gikk bort for å se. Da lå han med ansiktet ned i grøfta og sekken med torv over seg. Men barna var helst redde den gamle mannen, og stakk sin vei. Torbjørn klarte imidlertid selv etter en stund, å komme seg opp av grøfta og heim til Flådå.
Hodestups ned taket
Våningshuset på Flådå var gammelt og trengte jevnlig vedlikehold. Kanskje var det etter en høststorm, at en del taksteiner hadde løsnet og trengte å settes på plass. Selv om yngre generasjoner hadde overtatt garden for lenge siden, var gamle Torbjørn med i gardsarbeidet. Han så at taksteinen trengte justering, og fant fram stigen. Vel på plass på taket, fikk han fikset det meste.
Men plutselig mistet han balansen. Han sklei ned taket, fløy gjennom lufta og rett i bakken. Han må nok ha gitt kraftig lyd fra seg underveis, for Stenvor kom løpende og ropte: «Torbjørn, Torbjørn, har du slått deg?» Da kom det kontant tilbake: «Ja, to store kuler i håve, verre enn hål!»
Faste poteter
På Flådå ble det dyrket
en del poteter, og det hendte at Torbjørn rodde til Stavanger for å selge
poteter på torget. En dag han var på plass med sine gode poteter, kom en pen
byfrue bort til han og så på potetene hans. Så spurte byfruen: «Sprikke di?» Da
kom det kjapt fra Torbjørn: «Di sprikke ikkje om du koge di heile dagen.»
