Hitler var død. Den nye tyske ledelsen hadde bedt sine soldater om å legge ned våpnene. Likevel ble seks norske sivile drept av tyske kommandosoldater. Hvorfor?
Hopseidet er et smalt eid mellom Nordkinnhalvøya og Bekkarfjordfjellet. Grensen mellom kommunene Lebesby og Gamvik går på Hopseidet. Fjorden på Lebesby-siden heter Eidsfjorden (vest), mens fjorden i Gamvik heter Hopsfjorden. Under krigen bodde det ikke folk i Eidsfjorden, i Hopsfjorden derimot var det noen få bolighus og småbruk.
Jeg besøkte Finnmark første gang i 1990. På den turen traff jeg Thoralf Jensen jr. for første gang, og han ble en god venn fram til han døde i 2011. De tok ikke lang tid før Thoralf begynte å fortelle om hendelser under krigen. Opplevelser som gjorde at han hadde mareritt om nettene, resten av livet. Brenningen av Finnmark i 1944 var ett av de vonde minnene. Sterkest var gjerne følelsene når han fortalte om tragedien på Hopseidet dagen før krigens slutt.
Forspillet
Ute i verden hadde tyskerne stor framgang de første årene, men de kjørte seg etter hvert fast i Russland, og krigslykken snudde. Russerne drev tyskerne tilbake i øst, og i vest forberedte de frie nasjonene en stor invasjon i Normandie. Finland hadde kjempet mot russerne i allianse med tyskerne. Da de så at krigslykken snudde, brøt de med tyskerne og inngikk en fredsavtale med russerne. Dette skjedde 4. september 1944. Russerne forlangte at finnene skulle beordre tyskerne ut av landet innen 14 dager etter fredsavtalen ble undertegnet.
Tyskerne bestemte da å trekke sine styrker i Finland, nord til Lyngen i Norge. Det meste av forflytningen skjedde til fots, via sør-Varanger, Karasjok, Kautokeino og Skibotn. På Kolahalvøya i Russland, led også tyskerne nederlag, og klarte så vidt å trekke sine overlevende soldater over grensen til Kirkenes. Dermed fyltes Finnmark opp med tyske soldater på vei mot Lyngen. Det var på denne tilbaketrekningen at tyskerne i samråd med norske nazistiske myndigheter, bestemte seg for å bruke den brente jord taktikk. Begrunnelsen var at russerne og de frie norske myndigheter ikke skulle få et brohode i Finnmark i sin kamp mot tyskerne.
Det ble derfor en tøff vinter 1944-45, for befolkningen i Finnmark. Stor deler av fylkets innbyggere ble tvangsevakuert sørover av tyskerne, etter hvert som nesten hver bygning ble brent. Men mange klarte også å rømme til fjells, og gjemte seg i enkle gammer og senere i brannruiner. Mange kom seg til Båtsfjord som unngikk å bli brent. Etter at brenningen var ferdig, var tyskerne stadig på raid i Finnmark, for å spore opp folk som hadde flyktet fra tvangsevakueringen.
Ut over våren 1945, ble det klart for de fleste, også tyskerne, at krigen gikk mot slutten. Tyskerne ble drevet fra skanse til skanse, og landet ble bombet sønder og sammen av russerne og de allierte styrker. Hitler forskanset seg i en bunkers i Berlin, og 30. april tok han livet sitt. 4, mai gav den nye tyske naziledelsen ordre om at deres soldater skulle legge ned våpnene. Tyskland signerte så et dokument natt til 7. mai, som gjorde en endelig slutt på krigen i Europa den 8. mai kl.23.01.
Hopseidet 4. mai 1945
Selv om krigen gikk mot slutten, mente den tyske ledelsen at det var viktig å holde på okkupasjonen av Norge som et forhandlingskort overfor fienden. Fra England ble det sendt ut falske signaler om at det var opprettet en ny brigade som hadde som mål å invadere Nord Norge. Dette ble gjort for å binde opp styrker og avlede oppmerksomheten mot invasjonen i Normandie og den videre framrykking derfra.
Tyskerne opprettet en topp hemmelig kommandostyrke stasjonert i Troms, og som bar navnet Marine-Einsatz-Kommando 35. Denne gruppen med spesialsoldater skulle utføre spesielt vanskelige oppdrag. I april-mai 1945 tolket tysk etterretning situasjonen slik at Hopseidet var en viktig militær stasjon for norske og russiske tropper på vei vestover. Den hemmelige kommandoen fikk derfor i oppdrag å utslette både bygg og materiell på Hopseidet. De anslo at det var en styrke på ca. 200 fiendtlige soldater stasjonert der.
Sannheten var at det kun var en liten vaktpost på seks mann. To soldater som lå i telt i Eidsfjorden og fire som var installert i et sommerfjøs ved Hopsfjorden, den eneste bygningen som sto etter brenningen. De fleste beboerne langs nordsiden av Hopsfjorden, hadde kommet ned fra fjellet og installert seg midlertidig i enkle skur på branntomtene. De livnærte seg med fiske og proviant fra det tyske krigsskipet MRS 26. Dette skipet ble senket av russiske fly i Hopsfjorden 27. oktober 1944. 30 tyskere omkom i dette angrepet. Skipet var fullastet med blant annet proviant, som beboerne kunne nytte seg av, siden skipet ble liggende på grunt vann med deler av båten over vann. De brukte også materialer fra båten til å bygge sine midlertidige «hus». Ut over vinteren fikk de også forsyninger fra frigjorte områder av Norge.
30. april 1945 la to tyske ubåter med mannskap fra den hemmelige kommandoen ut fra Harstad med kurs for Hopseidet. Dagen etter var det 1. mai og stor fest på Skjånes, 2-3 mil øst for Hopseidet. Da feiret soldater og sivilbefolkningen, at krigen var så godt som var over.
4. mai våknet Ivar Øyen i den lille bygda Vårelv i Ivarsfjord, halvannen mil øst fra Hopseidet. Det var bråk utenfor krypinnet de bodde i. Han sto opp og så til sin forskrekkelse en stor tysk ubåt ligge i fjæra, like nedenfor. Mange soldater var allerede kommet i land og var på vei opp til huset, så det nyttet ikke å tenke på rømming. Da tyskerne kom, ble han spurt om hvor de russiske soldatene var, noe han selvsagt ikke visste noe om. Han ble derfor tatt med om bord i ubåten, mens resten av familien fikk være igjen i boligen.
Et fiskerlag så også ubåten som gikk inn Ivarsfjord, og de ca. 30 soldatene som gikk i land. De fikk anropt lensmannen på Skjånes og varslet om dette. Den andre ubåten hadde gått inn mot Hopseidet fra vest, og slapp sine soldater i land et stykke ute i Eidsfjorden. De tyske soldatene forventet å finne 200 fiendtlige soldater på Hopseidet, og var selv langt færre. Planen var å komme overraskende over fienden fra fjellet, fordelt på tre grupper.
Mens dette pågikk, kom Thoralf Jensen til Hopseidet. Thoralf var skipper på skøyta Olaf, og var i tjeneste for norske styrker som var stasjonert i Holmfjord, like nord for Børselv i Porsanger. Thoralf hadde bedt om uniformer for mannskapet i tilfelle møte med tyskere, noe som ble avslått. Nå skulle de lever last som skulle til Kirkenes. For å slippe å gå rundt Nordkinnhalvøya, ble ofte gods fraktet over det lille Hopseide til en ventende båt på andre siden.
Lørdag 5. mai
Da det ble kjent at tyskerne hadde satt i land soldater, fikk lederen av vaktstyrken på Hopseidet beskjed om å hyre inn frivillig sivile til vakttjeneste. Lørdag formiddag møtte 13 menn fra lokalbefolkningen på vaktbua på Hopseidet for å høre siste nytt om freden som var i sikte og ryktene om de tyske soldatene. Disse 13 ble da beordret til vakttjenesten, uten å få verken våpen eller uniform.
Det var også kommet noen flere båter. Dette var sjarken Heisan, sjarken Laksen og skøyta Nordlys , med Thoralf sin bror Harder som skipper og broren Aksel som mannskap. Lensmannen på Skjånes kom også med motorbåten Peik, for å hente et pengeskrin som til hørte lensmannen og som var funnet i brannruinene i Lebesby. Situasjonen med de tyske soldatene ble livlig diskutert, og de fleste mente at det ikke var noe fare siden krigen nå i praksis var over. De drøftet derfor i stedet hvordan de skulle feire freden.
Den norske militære ledelsen i Finnmark lå i Skoganvarre, knappe tre mil sør for Lakselv. Både de og ledelsen i Kirkenes ble varslet om de tyske soldatene som var landsatt. Det var Skoganvarre som gav ordre om å hyre inn sivile til vakthold. De ba også lederen på Hopseide om å lage ei fluktrute i tilfelle tyskerne skulle dukke opp. Det var norske soldater ulike steder i Laksefjorden, men disse ble ikke sendt for å hjelpe utposten på Hopseidet.
Lørdag morgen kom lederen for vaktposten på Hopseidet om bord i båten til Thoralf Jensen. Han fortalte at tyskere var gått i land ved Ørntind i Eidsfjorden og var på vei over fjellet til Hopseidet. Soldaten gav ordre til Thoralf at de måtte forlate Olaf og bli en del av vaktlaget som skulle opprettes. Thoralf mente at dette var selvmord, og nektet å bli med. Da fikk han beskjed om at dette var en militær ordre, og at den som nekter kunne bli skutt. Thoralf nektet like fullt. Kort tid etter ble han kalt inn til vaktbua. Det var telefon fra Skoganvarre der de gav ordre om at Thoralf måtte senke Olaf, slik at ikke tyskerne fikk tak i båten. Igjen nektet Thoralf å følge ordre.
Han sa til ledelsen i Skoganvarre at han var ferdige med oppdraget på Hopseidet, og ville returnere til Holmfjord. Skoganvarre svarte at russiske fly var på rekognosering for å lete etter tyskerne, så Olaf måtte vente på nærmere beskjed. Hvis flyene så tyskerne, skulle Olaf og Nordlys ta med folket på Hopseidet og evakuere dem østover. For å få bedre oversikt, tok Thoralf en tur opp på en fjellknaus. Da så han to prikke langt oppe på himmelen, som han forsto var de russiske flyene. Tyskerne hadde også sett dem, og gått i dekning. Thoralf var tydelig i sin tale, at så høyt som russerne fløy, var du umulig å se noen soldater på fjellet.
Da Thoralf kom tilbake til båten, fikk han beskjed fra Skoganvarre om at flyene ikke hadde sett noen tyskere, så Olaf fikk lov til å returner til Porsanger. I mellomtiden hadde norske soldater begynt å gå i snøsørpe, fra Kunes innerst i Laksefjorden mot Hopseidet. Det var galskap, mente Thoralf. Olaf kunne hentet dem i løpet av noen timer. I stedet begynte de på en umulig marsj hvor de holdt på å sette livet til.
Denne helga i mai hadde været vært veldig bra. Men da Olaf og Nordlys la i vei ut Eidsfjorden, kom ei tett snøbyge som skjulte båtene. Det redde helt sikkert våre liv, mente Thoralf. Hvis ikke ville de blitt oppdaget av ubåten og senket, antok han.
Om kvelden kl.23.00 treftes de to gruppene med tyske soldater, på avtalt sted på fjellet like overfor Hopseidet. Her ble soldatene delt inn i tre gruppe, som skulle gå mot Hopseidet fra tre retninger.
Hopseidet søndag 6. mai
Klokken tre om natten så vakten Leonard Eriksen at tyske soldater kom mot Hopseidet. Eriksen meldte dette til vaktsjefen, som telegraferte til Skoganvarre: «Hopseidet under angrep, send hjelp øyeblikkelig.» De innså imidlertid at de sto overfor en stor overmakt. Vaktsjefen oppløste derfor det sivile ubevæpnede vaktlaget, og ba dem skynde seg heim. Selv fulgte de tre militære den fluktruten som var lagt. En av dem ble imidlertid tatt av tyskerne, og ble med ubåten da den forlot Hopsfjorden søndag morgen. De to andre soldatene klarte å gjemme seg bak en stor stein.
Det som videre skjedde med de sivile, er noe uklart. Flere av dem klarte å gjemme seg unna, men seks ble tatt av tyskerne. Ifølge tyske forklaringer etter krigen, gjord disse seks motstand med foldekniver, og ble derfor skutt. Dette er imidlertid lite sannsynlig. Alt tyder på at de forsvarsløse fiskerne ble skutt ned rått og brutalt. De ble funnet drept og ille medfarne på en liten kolle ikke langt fra vaktbua. Her hadde tyskerne lagt igjen et flygeblad med advarsel til dem som ikke samarbeidet med tyskerne.
Da de seks sivile var drept, og tyskerne så at det ikke var soldater på plassen slik de var forespeilt, trakk de seg tilbake til ubåten etter å ha brent vaktbua og ødelagt småbåtene som lå i fjæra. Så slapp de i land Ivar Øyen, før de forsvant ut fjorden. De to soldatene kom da tilbake fra sitt skjulested, og fant de seks drepte fiskerne og fikk varslet myndighetene om det som var skjedd. Søndag morgen kl.09.00 forsvant ubåtene, natt til mandag ble kapitulasjonen underskrevet og tirsdag kveld kl.23.00 (8.mai) var krigen over.
Etter krigen ble saken
etterforsket, og noen av tyskerne som deltok ble avhørt. Men dårlig
saksbehandling fra norsk side, og det at det ikke var øyenvitner til
henrettelsen av de seks fiskerne, førte til at det ikke ble reist sak mot noen
av de som deltok i massakren på Hopseidet. Thoralf Jensen var sikker i sin sak.
Denne forferdelige tragedien måtte den norske ledelsen ta ansvaret for. De
samlet noen sivile uten våpen og uten uniformer i et åpent terreng, hevdet han.
I et notat fra 1998 skrev han: «Det er det mest ansvarsløs av norsk
krigshistorie jeg har hørt om. Enda i dag blir jeg oppbrakt over dette, når jeg
vet at bare et under forhindret at flere liv gikk tapt.»
Kilder
Alf R. Jacobsen: Til
siste slutt (2004)
Gulla Nyheim Gramstad:
Med hjertet i Finnmark (2015)
Laila Thorsen: For det
daglige brød
Thoralf Jensen: Vi minnes
