Tore Tungland - misjonsleder og forkynner

Tore Tungland

Tore Tungland begynte som forkynner som 19-åring. Han fortsatte som forkynner og leder i Misjonssambandet til helsa satte en stopper, i høy alder.

Tore Tungland vokste opp på et småbruk på Tungland på Jørpeland. Mesteparten av sitt voksne liv bodde han i Stavanger, men hadde også noen år på Østlandet. Hele sitt voksne liv var han tilknyttet Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM).

Tore Tungland

Røtter fra Tungland og Fjelde

Tungland er noen garder sør på Jørpeland. Mot vest grenser de til sjøen, i øst ruver Tunglandsfjellet 388 meter over havet, i nord går grensa mot Jørpeland ved Tunglandselva og i sør innløpet til Botsfjorden. Fra gammelt av var det to bruk på Tungland, men i 1840-årene ble det ene av disse bruka (br.6) delt opp i flere små.

Et av disse nye bruka fikk bruksnummer 10. Det ble utskilt og solgt fra hovedbruket i 1846. De første eierne drev bruket i tre år, før Berta og Bjørn Larsen fikk kjøpe garden i 1849. Bjørn vokste opp i Grimsli, en liten husmannsplass i Jørpelandsheia. Besteforeldrene hans kom sammen med tre andre par over heia helt fra Numedal og Sigdal i Buskerud. Berta vokste opp på en gard på Tungland, kalt Voll. Sønnen til Berta og Bjørn, Lars, overtok garden og giftet seg med søskenbarnet sitt fra Voll, som også het Berta.

Garden hvor Tore Tungland vokste opp, midt på bildet ut mot sjøen.

Det hvite huset helt ved sjøkanten er huset til Tores 

besteforeldre Eli og Tore Fjelde. Helt til venstre, midt på bildet

 sees huset som Marta og Tore bygde. (foto widerøe)

Berta og Lars overlot garden til sønnen Rasmus, som ble født i 1883. Rasmus ble gift i 1905 med Malene Toresdatter Fjelde. De ble foreldre til Tore Tungland. Rasmus overtok garden etter foreldrene i 1920. Før det arbeidet han på garden sammen med faren, drev fiske og hadde andre strøjobber. Da Stålverket startet på Jørpeland i 1912, fikk Rasmus jobb der. Da han overtok garden, fortsatte han med fiske som tilleggsnæring. Han drev også et eget lite verksted, hvor han laget stiger.

Malene og Rasmus Larsen Tungland

Kona, Malene, helst kalt Mallin, vokste opp på Øvre Fjelde på Jørpeland. Foreldrene var Eli og Tore «Flåden» Fjelde. (Disse er behørig omtalt på slektsbloggen min). Samme året som Malene og Rasmus overtok garden, fikk Malene sine foreldre kjøpe ei tomt av dem, ved sjøen. Her bygde de et hus med to leiligheter. Eli og Tore og deres yngste sønn Sigurd Teodor flyttet inn i 1. etasje, mens sønnen Tomas og kona Inga (mine besteforeldre) bodde i 2. etasje.

Eli og Tore var aktive kristne. Tore fikk i 1905 predikanten Andreas Kvinlaug til å komme til Jørpeland. Han reiste for Kinamisjonen (NLM), som ikke hadde egen forening på Jørpeland da. Det ble en stor vekkelse under møtene ved Kvinlaug, og i forlengelsen av dem ble det startet misjonsforening for NLM, med Tore som en av stifterne. Under denne vekkelsen ble Malene frelst, og Rasmus ble vakt. Han ble frelst like etter at vekkelsen var over.

Tore sin far, Rasmus Larsen Tungland

Oppvekst på Tungland

Det ble derfor en kristen heim som ble stiftet i 1905 av Malene og Rasmus Larsen Tungland. Rasmus ble snart en av lederne i Kinamisjonen og hadde ansvaret for de frie nattverdmøtene da de kom i gang. Rasmus var veldig radikal i sitt kirkesyn og hadde et anstrengt forhold til Den norske kirke (DnK). Rasmus var ellers engasjert i lokalpolitikken, og satt flere perioder i kommunestyret i Strand.

Tore Tungland som liten gutt

Ungdommer fra Tungland, alle med Tungland som etternavn.

F.v. Olaf O., Ingolf, Knut, Hilmar, Tore og Lars

Malene og Rasmus fikk sitt første barn i 1906. Han fikk navnet Lars etter farfar. I 1909 kom Bertha (gift Langeland), Tore ble født 16. februar 1912 og oppkalt etter morfar. Deretter kom Elly (gift Jøssang) i 1915, Gerda (gift Heggheim) i 1918, Signe (gift Jøssang) i 1920, Bertinius (kalt Bert) i 1923 og til slutt Josef i 1928.

Tore Tungland si mor, Malene bak til venstre. Misjonskvinner fra Jørpeland 

på tur på preikestolhutta på 1960-tallet. 

Mi mormor og Tores tante nummer tre fra høyre.

Tore ble døpt 4. april 1912, av presten. Faddere var besteforeldrene Eli og Tore Fjelde, Rasmus Voll Tungland (Rasmus sitt søskenbarn og Tore sin vordende svigerfar) og moster Talette Fjelde (senere gift Dalane). Skolen var på Fjelde, så det var 2-3 kilometer å gå hver vei.

I hjemmet på Tungland kom misjonsbladet «Kineseren» (nå Utsyn) fast i postkassen. I tillegg hadde foreldrene en misjonskalender, som satte varige inntrykk hos Tore. På denne kalenderen var det bilder av fattige kinesere og kinesiske røvere som var fanget og satt i lenker. Det var også bilder av kvinner med bundne føtter. Tore tenkte flere ganger at han måtte hjelpe disse stakkars folkene, så snart han kunne!

Da Tore var 17 år gammel, skjedde en omveltning i livet hans. Det året brøt det ut en vekkelse på bedehuset. Taler var Olaus Østebø fra Talgje fra NLM. Tore var en av dem som ble frelst i denne vekkelsen. Etter det var han fast på møtene, selv om det på den tid var få ungdommer som gikk på bedehuset. Han var den eneste gutten, men han trivdes godt sammen med de eldre. De gamle vennene hans kalte han etter omvendelsen for «Tunglandspresten». Da han ble frelst, begynte han å lese kristen oppbyggelseslitteratur. Rosenius sine samlede verker på svensk ble mye lest, men også bøker av blant andre Ludvig Hope og Martin Luther.

Tungland 1895. Tore Tungland sitt hjem bak til høyre (foto Greve)

Fra Tryggheim til forkynnervirksomhet

Skoleåret 1930-31 gikk Tore på Tryggheim ungdomsskole på Nærbø. Det ble et år med både menneskelig og åndelig oppvåkning. Her ble også kallet til misjon vakt i ungdommen. Han var usikker på om han skulle være i Norge eller reise ut som misjonær, og vurderte derfor å søke både på lærerskole og på Fjellhaug misjonsskole. Før han kom så langt at han fikk søkt, fikk han et brev med kall fra Stavanger krets NLM om å begynne som forkynner, mest med sikte på å nå ungdommen.

Tore fortalte senere at dette var et meget vanskelig brev å få. Et brev som han på samme tid satte pris på og som han ønsket ikke skulle ha kommet. Gjennom andre fikk han høre at en kjent leder skulle ha sagt at han syntes Tore var for ung til å reise som forkynner. Da ble det enda vanskeligere for han. Han var nemlig enig med ham. Og i tillegg kjente han seg uverdig, udugelig og nervøs for denne oppgaven. Det stemte heller ikke med hans egne planer. Men var dette Guds vilje? spurte Tore. Det ble en vanskelig og kampfull tid, for en ung gutt. En dag måtte han gi et svar. Han la seg på kne med en åpen bibel og leste Luk 19,29 ff, om Jesus som hadde bruk for eselfolen for å ri inn i Jerusalem palmesøndag. Det ble løsningen for han. Jesus kunne bruke en ung eselfole som ingen hadde sittet på! Noe så merkelig. Da kunne han bruke hvem han kaller, i sin tjeneste. Tore var da 19 år gammel.

Jørpeland gamle bedehus. (Langeland kapell)

Den første turen han hadde som nyansatt forkynner var til Ræge og Dysjaland bedehus på Sola. Han var da sammen med Olaus Østebø, som var Guds redskap da Tore ble frelst. Den første tiden skulle Tore for det meste delta med vitnesbyrd og sang. Det brøt ut vekkelse på Sola, og mange tok imot Jesus som sin frelser. Etter ei tid gikk Tore tom, og ønsket å reise heim. Han fikk en lang samtale med Østebø, som varte langt ut over natten. -Vekkelsen vil fortsette uten meg, sukket Tore. Østebø svarte ikke på det. Kort tid etter var Tore klar til å reise hjem, men da ble det liv i Olaus Østebø. Han slo neven i bordet og sa at om Tore reiste heim nå, ville det gå han evig galt! Tore skvatt til, men valgte å følge den gamles oppfordring om å fortsette. Dette var han glad for i ettertid.

Etter et par års reisevirksomhet, kjente Tore behov for å studere Bibelen litt grundigere. Han fikk derfor permisjon for å ta et vinterkurs på Fjellhaug bibelskole. Etter dette kurset gav en av lærerne på Fjellhaug, Øivind Andersen, Tore denne attesten: «Det er en gnist i ham som Gud har gitt ham. Tungland har en merkelig evne til å klarlegge skriftens tanke. Han kan også rive falske trøstegrunner fra folk og vise dem til Kristus. Hvis Gud får stelle med ham, tror jeg han vil bli en dyktig arbeider.»

Tore Tunglands barndomshjem i forgrunnen. 

Martas hjem skimtes bak til venstre. (widerøe)

Stiftet familie på Østlandet

Etter kurset på Fjellhaug, reiste Tore tilbake til Jørpeland og fortsatte som forkynner i Stavanger krets. Men allerede i 1935 fikk han et kall fra Oslo krets om å bli forkynner der, og Tore svarte ja. Dermed gikk turen tilbake til Østlandet og forkynnervirksomhet i Oslo, Akershus og Østfold. Her fikk han stå i flere store vekkelser, blant annet i Tune, Øyemark, Jaren og Hurdal. Han var ansatt i Oslo krets fram til 1940, og fortsatte i de neste to årene som forkynner for hovedstyret. Det betydde reiser rundt om i hele landet.

Før han reiste til Oslo, hadde Tore blitt kjæreste med ei nabojente fra Tungland. Den utkårede het Marta Gurina Voll Tungland og var ett år yngre enn Tore. Marta var datter til Kjersti og Rasmus Voll Tungland, og hun var Tore sin tremenning. Også hun vokste opp i en kristen heim. Marta og Tore ble gift i 1936 og fikk sitt første barn i 1938. Han fikk navnet Ragnar. Senere fikk de tre døtre, Astrid i 1941, Marit Ranveig i 1943 og Turid Kristine i 1949.

Tre misjonsmenn fra Jørpeland. F.v. Josef Tungland, Tore Tungland og Alf Sandvik

Første ungdomssekretær

Hjemme i Rogaland var det mange som ikke var glad for at Tore flyttet til Østlandet. De ville ha han som arbeider i Stavanger krets. I tiden fra 1930 og framover var det et stadig tema i NLM om det burde satses på et eget ungdomsarbeid, eller om ungdommen kun skulle være sammen med de eldre. Tanken om et eget ungdomsarbeid vant fram, og i 1942 bestemt kretsstyret i Stavanger krets seg for å kalle kretsens første ungdomssekretær. Valg av person var enkelt. Dette var en god anledning til å få Tore Tungland heim igjen.

Tore og familien svart ja på kallet og flyttet tilbake til Rogaland. Her fikk han ansvaret for å fremme barne- og ungdomsarbeidet i kretsen. Han reiste også som vanlig forkynner, og i 1943 fikk han oppleve en stor vekkelse på Mosterøy. Den ble i ettertid kalt for «Tunglandsvekkelsen». I 1944 var han to uker i Bergen sammen med Arne Aano. Aano ble bare ei uke, fordi faren hans ble alvorlig syk. Arne Aano og Tore Tungland skulle i årene framover ha mange møter i lag. Aano var en typisk vekkelsespredikant. Mange ganger tilkalte han Tore mot slutten av vekkelsesaksjonene, for at Tore skulle forkynne et frigjørende budskap til de nyfrelste. Det var ikke Aano si nådegave.

Med en stadig økende familie, så Martha og Tore behov for å få seg et eget hus. Det var da helt naturlig å tenke på Tungland. Tore var knyttet til heimplassen, og hadde stor tillit blant flokken på bedehuset. Da første 17.mai fest på Jørpeland etter krigen skulle planlegges (1945), var det naturlig å spørre Tore om å være taler. Tore fikk skille ut ei stor tomt fra hjemmegardens nordlige hjørne, og et romslig hus sto ferdig i 1948. Tomta fikk navnet «Fredtun» og ble bruksnummer 69.

Martha og Tores hjem på Jørpeland, til høyre. (widerøe)

Fire år i Skien krets

I 1950 brøt det ut vekkelse i Salem byforsamling i Stavanger. Talere var Olav Hovda og Tore Tungland. Ellers fortsatte han som ungdomssekretær fram til 1952. Da kom det et nytt kall til Tore. I Skien krets, som besto av Telemark og deler av Aust Agder, trengtes ny kretssekretær og Tore Tungland sto på ønskelista. Tore svarte ja, og dermed ble det nok en gang oppbrudd for familien. Denne gang bosatte de seg i Skien.

Perioden i Skien krets ble på fire år. En av de viktige sakene Tore var med på disse årene, var å få i gang en skole i Telemark. Tore var med i komiteen som arbeidet for å få i gang denne skolen. I Kviteseid var det en gammel folkehøyskole som var til salgs, og valget falt på denne. Skolen fikk navnet Kvitsund og ble overtatt av NLM i 1955. Tore var også aktivt med i prosessen for å skaffe de første lærerne til skolen.

Tore Tungland t.h. (Foto Dagen 04.07.1955)

Lang periode som kretssekretær i Stavanger

Våren 1956 døde kretssekretæren i Stavanger, Tore Botnen. Det var stor enighet i kretsstyret at Tore Tungland var rette mann for å overta som leder i NLMs største krets. Igjen svarte Tungland ja på kallet og familien brøt opp fra Skien, og slo seg etter hvert ned i misjonens bolig i Haukeligata 28 på Storhaug i Stavanger. Huset på Tungland overtok sønnen Ragnar noen år senere. Etter noen år på Storhaug, bygde Tore sitt eget hus i Eikebergveien 4 på Kristianlyst. Her ble han om Marta boende resten av livet.

Arbeidet som kretssekretær var arbeidskrevende, og Tore var stadig på farten. Som daglig leder av et omfattende arbeid, krevde kontoret mye tid. Reiseruter for forkynnere skulle legges. Ansatte skulle følges opp, og nye ansettes. Det var også mange styrer og komiteverv som skulle fylles. I tillegg var det forventet at kretssekretæren var mye ute blant fotfolket og forkynte Guds ord. Da Marta og Tore hadde vært gift i 40 år i 1976, regnet de ut at Tore hadde vært på reise minst halvparten av dagene.

Tore fikk mange år som kretssekretær i Stavanger. Han fortsatte i stillingen fram til 1973. Da var han passert 60 år. De siste årene før han ble pensjonist var han forkynner for hovedstyret, og reiste dermed som forkynner i hele landet.

Nestformann i hovedstyret. Tore Tungland nr. tre fra høyre

18 år i hovedstyret, seks som formann

Tore Tungland hadde ei utpreget hyrdenådegave som ble lagt merke til og satt pris på i organisasjonen. I 1961 ble han satt opp som kandidat til NLMs hovedstyre, og ble valgt inn som fast medlem. I 1967 ble han gjenvalgt og ble da nestformann i styret. Han ble gjenvalgt for en tredje periode i 1973, og da ble han også valgt til hovedstyrets formann. Han var formann fram til han gikk ut av styret i 1979. Da ble for øvrig broren hans, Josef, valgt inn i hovedstyret, og ble formann etter Tore.

Vervet som medlem i hovedstyret innebar at det ble noen utenlandsturer for å besøke misjonsarbeidet. I 1968 reiste Tore og kommende generalsekretær Birger Breivik til Etiopia og Tanzania. I Etiopia var de med på innvielse av et nytt hospital i Sidamo. Innvielsen ble foretatt av selveste keiser Haile Selassie. I 1973 reiste de samme to på besøksreise til Japan, Hong Kong, Taiwan og Indonesia.

Perioden 1960-1980 var en vekstperiode i NLM. Mange nye misjonærer og forkynnere ble ansatt. Leirsteder ble bygget over hele landet. I Stavanger kom Utsyn på Finnøy og Tonstadli i Sirdal i Tore sin periode som kretssekretær. Tore ledet arbeidet med stø hånd. Han var mild av natur, men kunne også være bestemt. Når saker ble drøftet, var han ofte stille den første delen av behandlingen, men kom gjerne med en forløsende konklusjon mot slutten. Han vår høyt respektert, også av dem som var uenig med han i sak.

Tidlig i ungdommen fikk Tore Tungland et råd av misjonshøvdingen Br. P. Mugaas. Tore var usikker på veien videre i misjonen og spurte om råd. Mugaas svarte da: «Du har gitt misjonen ditt liv, og så skal du la misjonen styre!» Dette råde ble retningsgivende for Tore Tungland resten av livet.

F.v. Egil Grandhagen, Tore Tungland, Birger Breivik og Gudmund Vinskei.

(Aftenbladet 30. juni 1979)

Profilert leder

Som hovedstyremedlem og kretssekretær måttet Tore ofte holde profilerende foredrag og skrive veiledning i ulike blader og aviser. Han var preget av farens radikale lekmannssyn, men gikk ikke så langt som faren i kirkesynet. Han var helt på linje med Ludvig Hope at NLM skulle være «i kirken, men ikke under kirken.»

Da han ble valgt til formann i hovedstyret, ble han intervjuet av Stavanger Aftenblad. Han ble da spurt om NLMs forhold til statskirken, og svarte godt i tråd med Hopes syn, sitert over. Intervjueren spurte så om hva Tore trodde ville skje hvis statskirken ble løst fra staten og ble ei fri folkekirke. Svaret han da gav er interessant: «Skulle det skje, lat oss seie om 20 år, at kyrkja blir skilt fra staten, trur eg Misjonssambandet, og fleire organisasjonar med, vil få si eiga kyrkje. Det er mitt personlege syn – utan at eg dermed seier at det er Misjonssambandet sitt.»

Martha og Tore Tungland (Foto Dagen)

Det var imidlertid ikke kirketenkning som opptok Tore Tungland mest, men det var forkynnelsen av Guds ord. Tore selv var også først og fremst forkynner. Odd Dubland siterte en gang fra en tale Tore hold i godt voksen alder: «Eg vågar ikkje slutta som forkynnar, for då kan eg kom bort frå Gud.» Johannes Kvalheim, rektor på Tryggheim og venn av Tore, karakteriserte Tore på denne måten: «Han fór så stille, men vart myndig på talarstolen. For meg var han den beste rådgjever.»

Josef avløser Tore som hovedstyreformann

Dagen 3. juli 1979

I et intervju ble han bedt om å svare på kva han fryktet mest med tanke på misjonens framtid. Han svarte blant annet: «Det jeg frykter aller mest er at vi ikke klarer å holde en klar og avgjort forkynnelse. Misjonen har ikke livsgrunnlag uten en klar forkynnelse av synd og nåde, så folk blir syndere ved Guds lov og utløst ved evangeliet.»

Fra en festkveld på Fjelltun bibelskole, skoleåret 1979-80

Tore Tungland assisterer Edvard Helland som barberer. de som får gjennomgå

er f.v. Reidar Eriksen, Erik Kjebekk, Roar Langerud og Johannes Eiken

Siste år

Tore Tungland fortsatte å forkynne Guds ord også etter at han ble pensjonist. Han hadde også noe undervisning på Fjelltun bibelskole. Da jeg var elev der i 1979-80, underviste Tore i Romerbrevet. Undervisningens beste stunder var nok når han gjorde som Ludvig Hope hadde gjort i Tore sin klasse på Fjellhaug. Han fortalte at det hendte Hope sa til elevene at nå legger vi vekk læreboka, for nå vil jeg forkynne for dere. Disse timene var best for Tore, og slik var det nok for oss elever på Fjelltun også.

Aftenbladet 21.04.1997

Tore ble også brukt noe i misjonens nærradio «Nytt Liv Media», som ble startet på begynnelsen av 1980 tallet. Det var både andakter og samtaleprogram. Etter hvert ble helsa svekket, og det ble mindre krefter til å reise med Guds ord. 19. april 1997 sovnet han stille inn, 85 år gammel.

Kilder

Halvor Langeland: Med Kvitsund i 10 år

Utsyn: De roper

Sigurd Lunde: Legemisjonæren personlig. Magnus Tausjø

Johannes Torvaldsen: Kristenliv i Østfold og Akershus

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland

Odd Dubland: Mellom palett og preikestol

Trygve Bjerkrheim: Fjellhaug 50 år

Jan Alsvik: Strand bygdebok

Jan Alsvik: Folk i Strand

Erik Kjebekk: Misjon i 100 år

I livsens vår. Tryggheim 75 år

Tore Tungland: Ved foten av korset

Tore Tungland: Trøyst mitt folk

Egil Sjaastad: Vi forkynner Kristus

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind

Dagen.no

Aftenbladet.no

Utsyn

NLMs årbøker
nb.no
digitalarkivet.no

Søsken på flyttefot

Maleri fra Vinje (Maleri av Lichtenberg på 1980-tallet)

Oldemor Karen Efteland hadde fem søsken. Tre av disse flyttet til Østlandet og fikk arbeid i tilknytning til jernbanen.

Vinje er en liten gard på heia mellom Helleland og Hauge i Dalane. De som stammer fra garden har brukt ulike former av gardsnavnet som etternavn, bl.a. Vinje, Winge og Vinge. I en tidligere artikkel har jeg skrevet om oldemors familie. I denne artikkelen vil jeg følge opp med nye opplysninger jeg har funnet om hennes søsken og deres etterkommere. I ei tid uten internett og telefon, betydde flytting ofte at kontakten med familien ble liten.

Vinje

Oppvekst

Oldemor sine foreldre var Ingeborg og Jakob Lorenz Vinje. Ingeborg og Jakob var naboer i oppveksten. Hun kom fra garden Gaudland, mens han vokste opp på Vinje. Jakob ble født i 1807, mens Ingeborg var fem år yngre. De giftet seg 4. juni 1835, og fikk seks barn i perioden 1836-1850. Ingeborg og Jakob var bønder på Vinje, sammen med Jakobs eldre bror Mikkel og hans familie. I tillegg drev Jakob som tømmermann.

I 1851 ble Jakob syk og døde 13. desember, kun 44 år gammel. Ingeborg satt da igjen som enke med seks barn i alderen 1-16 år. Tidligere samme år som Jakob døde, døde også Jakobs far. Han ble 73 år. Jakobs bror Mikkel (Michael) eide og drev garden sammen med Jakob. Etter at Jakob døde overtok Mikkel hele garden, mens Ingeborg og barna fortsatte å bo på Vinje fram til omtrent 1870. Ingeborg var da føderådskone, det vil si at hun hadde rett til å bo på garden så lenge hun levde. Omtrent år 1870 flyttet Ingeborg fra Vinje til sønnen Lars, som bodde på Sogndalstrand.

I 1875 bodde Ingeborg hos svigerdattera på Sogndalstrand. Sønnen Lars var da død. Tre av de gjenlevende barna flyttet til Østlandet like før 1880, og endte opp i Skien. Ingeborg var med på flyttelasset. Hun døde av koldbrann 12.juli 1884 på Follestad i Skien og ble begravet 16. juli 1884 i Skien. Hun ble 72 år gammel.

«Caroline», et av Norges første lokomotiver (foto snl.no)

Jernbanen i Norge bygges ut

Flere av søsknene Vinge og deres etterkommer ble knyttet til jernbanen, noe som førte til at de ble spredt rundt om i Sør-Norge. Her følger litt fra søsknenes historier, men først litt jernbanehstorie.

I 1854 fikk Norge sin første jernbane. Det var en strekning fra Kristiania til Eidsvoll. Denne banen ble forlenget til Hamar i 1861. Deretter kom nye strekninger på rekke og rad, blant andre: Randsfjordsbanen i 1868 (Drammen-Randsfjord), Rørosbanen i 1877 (Hamar-Trondheim), Jærbanen i 1878, Vestfoldbanen i 1881, med forlengelse til Skien i 1882 og Flekkefjordbanen i 1904. Norges Statsbaner (NSB) ble etablert i 1883. Da hadde det vært nesten stopp i utbyggingen av jernbanen i 2-3 år bl.a. på grunne av økonomiske og politiske problemer i Norge. Men fra 1883 fortsatte Norge for fullt med jernbaneutbygging i stor stil fram til langt ut på 1900-tallet.

Notis fra Bergens Adressecontoirs Efterretninger 25.01.1874

I0. januar 1874 var en stor jernbanedag for Sokndal og Vestlandet. Da ble et lokomotiv ferdig og satt inn på den nye jernbanen mellom Regefjord og Blåfjell gruver. Dette var den første jernbanestrekningen på Vestlandet.

Fra Vinje

Andreas Vinge

Eldstemann i søskenflokken på Vinje het Andreas. Han ble født 6. mars 1836 og bodde heime på Vinje fram til moren flyttet til Sogndalstrand rundt 1870. Når mora og søstera Karen flyttet fra Vinje, flyttet Andreas og søsteren Grete inn hos broren Johannes på «Sogndals Bjærgværk Blaafjeldet under Ørsland lille (gaard)». Andreas arbeidet i gruvene på Blåfjell.

Blåfjell ble endelig nedlagt i 1876, og Andreas sto da uten arbeid. Sammen med mora og søsknene Johannes og Grete, flyttet han til Vestfold, antakelig i 1879. Han var fadder da to av barna til søsteren Grete ble døpt i Nykirke i 1881 og 1882. Ikke lenge etter må han ha flyttet videre til Skien. For under folketellingen i Skien by i 1885, er det opplyst at han bodde sammen med søstera Grete og hennes to barn. De bodde i Østergate i bydelen Follestad. Hans yrke var oppgitt som «arbeider» og han var ungkar.

Andreas ble syk av kreft og døde heime på Follestad i Skien 3. desember 1892, 56 år gammel. Han var ugift da han døde. I dødsattesten er det oppgitt at han hadde arbeidet som «steinarbeider».

Blåfjell gruvene

Serine Pedersen og hennes barn

Serine (Sirene) var oldemors eldste søster. Serine ble født 12. juni 1838 og ble gift til Egersund i 1863. Brudgommen var Reinert Pedersen. Serine og Reinert bodde i Peder Clausensgt. 36 i Egersund og hadde fargeri i kjelleren. De fikk fire barn, Ida f.1864 d.1930 ugift, Jakobine Lovise f.1868, Ingeborg f.1872 og Randolf Sigvart f.1880. Serine døde 17.februar 1897, 59 år gammel. 

Serine sin mann Reinert Pedersen

(fra Rogalands Avis 05.01.1980)

Dødsannonse Serine Vinge Pedersen

(Egersundsposten 20.02.1897)

Jakobine Lovise ble gift med baker Hans Hansen Ege. Familien bodde i Elvegt 7 i Egersund og de fikk åtte barn: Henny født 1894, Reinhard født 1895, Sigrid født 1897, Gunvor født 1899, Lovise født 1901, Ingrid født 1903, Hans født 1905 og Karl født 1909. Karl ble gift med Magnhild Gurine Thoresen fra Ny Hellesund. De bodde i North Carolina og hadde ett barn.. Jakobine døde brått og uventet av hjerteslag 5. september 1928. Det ble da opplyst at to av barna bodde i Oslo, ett i Lødingen i Norland og ett i Amerika.

Fra avisen "1. mai" 6. september 1928

Ingeborg ble gift med baker Julius Bertelsen (f.1896) fra Sandnes i 1895. De fikk barna Kurt Selmer Stangeland i 1901, Ingar, Sverre, Anna (gift Jacobsen) og Kristian. Familien bodde i Aarstadsgt. 3, i Egersund.

Randolf Sigvart overtok farens hus i Egersund og var i ungdommen fargemester som sin far. I 1900 og 1910 bodde han sammen med far Reinert, som da var enkemann, og søster Ida som var husholder i heimen. Randolf ble gift med Ingeborg Cathrine Svedsbo og hadde barna Serine f.1906, Johannes Vasbø f.1908. Johannes ble konfirmert i 1924 i Egersund og senere gift med Hjørdis Olsen fra Flekkefjord, Reiner f.1911, Louise f.1914 og Ingvald Vasbø f.1916.

Fra "1.mai" 27.05.1949

Bildet fra Rogalands Avis 06.08.1960

Johannes Vasbø (RA 25.10.1963)

Randolf Sigvart begynte som brannkonstabel og nattkonstabel i Egersund i 1903. For å spe på lønna, var han også vakt utenfor kinoen i Egersund. På begynnelsen av 1920-tallet ble han ansatt som brannmester og var det fram til han ble pensjonist. Han døde i 1987, 79 år gammel.

Grete Eckmann

Grete var nummer tre i søskenflokken fra Vinje. Hun ble født 6. mars 1841. Første gang jeg finner hennes navn, er i folketellingen i 1865. Da var hun 24 år og var i tjeneste hos faster Gunhild i Bjerkreim. Tante Gunhild var gift med storbonde, ordfører og lensmann i Bjerkreim, Tønnes Tolleivsen Bjerkreim.

Ved neste folketelling, i 1875 bodde hun på anleggsområdet for Sokndals store gruveanlegg i Blåfjell. Hun bodde da sammen med brødrene Johannes og Andreas, som begge arbeidet i gruvene. Yrkestittelen hennes var tjenestepike.

I anleggsmiljøet traff hun en ung svensk/dansk gutt som hun ble glad i. Han het Edvard Johannes Ekman og var sju år yngre en Grete. Han ble født i Bov, Åbenrå i Danmark 15. juli 1848. Han var smed av yrke, senere jernbanearbeider. Edvard Johannes flyttet som barn sammen med familien til Norrköping noen mil sørvest for Stockholm. I 1873 flyttet han til Stockholm og videre til Sokndal. Her ble han til gruva ble lagt ned.

Nykirke kirke (foto Horten kommune)

I 1879 meldte Grete flytting til Horten fra Helleland. Hun hadde da antakelig tjeneste på en av gardene på Helleland. Hun og Edvard Johannes ble gift i Nykirke i Borre 16. november samme år. De bosatte seg i Borre, og allerede 24. desember kom deres førstefødte, Carl Johan.

Barnedåpen var i januar i 1880 i Borre, og da var Gretes brødre Johannes og Andreas, samt kona til Johannes, Martine, blant fadderne. Allerede året etter, 8. november 1881 kom barn nummer to, som fikk navnet Julie Lovise. Ved dåpen senere samme måned, var Andreas, Johannes og Martine nok en gang blant fadderne.

Fire år senere var det folketelling i Skien by. Da bodde Grete og de to barna sammen med hennes bror Andreas på samme adresse i denne byen. Edvard Johannes var da ikke nevnt. Jeg finner ikke noen flere opplysninger om Edvard Johannes. Han har sannsynligvis dødd mellom 1881 og 1885.

Ved folketellingen i 1910 bodde Grete og datteren Julie fremdeles sammen i Skien. Grete var da renholder ved jernbanen, mens Julie var «syerske for private». De brukte begge etternavnet Ekmann. Karl Johan var på det tidspunkt gift og bosatt i Oslo. Både Julie og Karl Johan skrev etternavnet sitt Eckmann.

Skien

Grete Eckmann sine barn

Carl Johan endret også fornavnet sitt, til Karl Johan. Han ble gift med Julie Augusta Johnsen Myr fra Valdersund på Fosenhalvøya i Trøndelag. Julie ble født 28. mars 1880. I år 1900 hadde hun flyttet til Hamar, hvor hun var syerske. De ble gift antakelig i 1902 og bosatte seg i Oslo hvor Karl Johan startet egen fabrikk. De fikk sju barn.

Deres førstefødte ble oppkalt etter farmor, Grethe Alfhild (uthevet navn ble brukt til daglig). Hun ble født 7. juli 1903. I 1931 ble hun gift med Henry Sehus Steen (Sten). Noe mer har jeg ikke funnet ut om dem. Barn nummer to ble en sønn som fikk navnet Reidar Johan og ble født 3. juli 1905.Han ble gift med Sigfrid Kristine Syvertsen i 1934 og var da tekniker. Reidar døde i 1969.

Arbeiderbladet 29.11.1955

Georg Karsten var nummer tre i rekken og ble født 7. februar 1907. Georg etablerte Eckmann Stanse- og metallvarefabrikk i 1937. Han giftet seg med Elsa Pettersen i 1941.  Deres yngste sønn Morten Eskmann (f.1954) (bildet til høyre) eier og driver bedriften i dag. Den har skiftet navn til Norsk Stanseindustri AS. Bedriften ligger på Skedsmokorset.

Barn nummer fire var også en gutt, John Torgeir, født 3. april 1909. Han ble gift i 1938 med Lillian Guldbrandsen. Han var da kelner og hun syerske. John og broren Karl drev uterestauranten Friluften på kulturhuset Soria Moria i Vogts gate 64 i Oslo i ca. 40 år. Han døde i 1970.

Soria Moria

Karl Eugen var neste i rekken. Han ble født 2. juli 1911 og døde i 2006.  Da Karl var to år, ble han sendt til sin tant Julie i Skien, og var dere som fostersønn i sju år. Da han var ni år, ønsket Julie og mannen hennes å adoptere Karl, men det nektet mor Augusta. Hun satte seg på toget og reiste til Skien og hentet ham hjem. Karl ble gift i 1944 med Mary Lillian Hansen. Som nevnt over, drev Karl restaurant i Oslo sammen med broren Karl. Nummer seks i rekken het Sverre og ble gift med ei dame som het Gerd. Sverre var fabrikant da han døde i 1965. Han ble begravet av Johannes Hertzberg i «Kristensamfunnet i Norge». Yngstemann fikk navnet Oddvar. Han døde som ungdom, 3. januar 1933.

Arbeiderbladet 29.07.1959

Arbeiderbladet 28.06.1952

Arbeiderbladet 05.01.1933

Grethe og Edvard Johannes sin datter Julie Lovise ble født 8. november 1881. I 1910 var hun blitt 29 år, og bodde heime hos mora. Hun arbeidet da som syerske for private. 22. mai 1913 ble hun gift med snekker Peder Ludvig Sørum (f.1880) fra Hole. Han døde 2. juli 1921. Julie levde da mora døde i 1929. Som nevnt hadde hun nevøen Karl i fosterheim i perioden 1913-19. Her hadde han det godt, med mye frihet ute i naturen, i følge datteren Anne Grethe. Julie og mannen var aktive i en menighet i Skien. Hun spilte zitter og sang, både heime og i menigheten. Mange av Grethe Eckmanns etterkommer var musikalske. 

Lars Vinge

Oldemors to siste brødre fikk livene sine knyttet sammen på helt spesielt vis. Lars døde som ung mann og etterlot seg kone og tre barn. Johannes var da enkemann. Han giftet seg med sin svigerinne ett par år etter brorens død.

Lars ble født som nummer fire i rekken av søsknene, 3. november 1843. Han var dreng på Helleland i sin tidlige ungdom. I 1868 var han baker i Egersund og samme år giftet han seg med Martine Pedersdatter Øvre Løvås fra Sokndal. De bosatte seg først i Rekevik, deretter Rekefjord før familien flyttet til Elvegata 11 i Sogndalstrand.

I Sogndalstrand fortsatte Lars som baker, og han var også handelsborger. Den 24. mars 1874 skjedde ei sprengningsulykke som kostet Lars livet. Han hadde startet arbeidet med å bygge nytt hus i Rekefjord, og skulle foreta en sprenging. Det gikk galt med et mineskudd. En stein fra salven tok feil retning og traff Lars i hode og ryggen, og livet hans sto ikke til å redde. Lars var da 31 år gammel og etterlot seg ei like gammel enke og tre barn i alderen 1-5 år. Barna omtales under broren Johannes.

Fra Christiania Intelligentssedler 07.04.1874

Johannes Winge

Johannes ble født 6. november 1846 og var nest yngst i søskenflokken. Han begynte tidlig som smed i gruvene på Blåfjell i Sokndal. Han bodde heime på Vinje i 1865. Omlag 1870 giftet han seg med Teodora Tollefsdatter Vindbirkeland fra Birkeland i Egersund. De var da husmenn på Nedre Løvås i Sokndal.

Martine og Johannes Winge

Den 7. mai 1871 fødte Teodora tvillinger. Den ene av tvillingen overlevde, mens den andre døde i fødselen. Tre dager etter tvillingfødselen døde også mor Teodora, og hun og det dødfødte barne ble begravet sammen 17. mai. Datteren som overlevde fikk navnet Teodora Ingeborg og bodde som fosterdatter hos besteforeldrene Ingeborg og Tollef Gundersen i Egersund og deres tre ugifte barn. I 1875 bodde Johannes i bolig tilknyttet Blåfjell gruver hvor han arbeidet, og søsknene Andreas og Grete bodde sammen med ham.

20. juni 1876 viet presten i Sokndal "enkemann Smed Johannes Jakobsen Vinge" og "Enke Martine Larsdatter Vinge". Presten førte inn følgende merknad: "Bruden var enke efter brudgommens broder". De bodde på Sogndalstrand de første årene de var gift, og fikk her ett barn 27. april 1877. Neste barn ble født i Borre i Vestfold. Familien flyttet dit en gang i 1879. Barnedåpen var i Nykirke kirke i desember 1879. Johannes sitt yrke oppgis som smed.

Aftenposten 10.03.1916

Da det tredje barnet ble født, 10. august 1882, skjedde fødselen i Porsgrunn og ved folketellingen i Skien i 1885, var Johannes og familien bosatt her. Johannes hadde da fått jobb som lokomotivfører i jernbanen, antakelig på den nyåpnede Vestfoldbanen.

Martine og Johannes flyttet etter hvert heim igjen til Rogaland. De bosatte seg først på Moi, antakelig da Flekkefjordbanen ble åpnet i 1904, og senere på Aarstad i Egersund. Martine døde i 1913, mens Johannes døde i 1916. Han var da nevnt som pensjonert lokomotivfører.

Aftenbladet 22.05.1916

Lars og Johannes Vinge sine barn

Julie og Jakob Larsen Winge

Jakob var eldste sønnen til Lars og Martine. Han ble født 27. juni 1869 i Sokndal og ble gift 11. mai 1902 med Julie Olsen f.26. mai 1867 fra Skoger i Drammen. Familien bodde i Drammen i 1910. Han var da smed på jernbanen. Julie og Jakob hadde da ei datter, Marta født 09. mai 1903.

           

Petter Johan er også nevnt som Peder Johan. Han var Lars sitt andre barn, født 29. desember 1870 i Sokndal. Petter Johan var lokomotivfører. I 1891 bodde han heime hos foreldrene og var lokomotivpusser, mens han i 1900 var ugift og bosatt i Vågå. Han ble senere gift med Johanne Baadshaug, født 24. april 1873 i Eidsvold (døde 1953) og familien bosatte seg i Welhavensgt. 7 på Hamar. I 1910 hadde de en sønn som het Thor Winge som ble født 27. august 1909 (døde i 2001). De fikk også sønnen Børge i 1912, men han døde allerede i 1923. Petter døde 9. februar 1951, og var da bosatt på Eidsvoll.

Ingeborg var Lars sitt tredje barn født 5. februar 1873. Hun ble gift med Oskar Olsen. De var bosatt i Oslo. Ingeborg døde "i troen på sin frelser" i slutten av mars 1955. Oskar Olsen var også lokomotivfører. Mulige barn: Ester død 18.10.1924 og Odd.

Teodora Ingeborg var Johannes sin datter fra første ekteskap. Hun ble født 7. mai 1871. Etter morens død var hun som tidligere nevnt fosterdatter hos besteforeldrene Ingeborg og Tollef Gundersen i Egersund og deres tre ugifte barn. Hun bodde hos fosterforeldrene da hun ble konfirmert i 1886, men mye tyder på at hun deretter har flyttet til faren på Østlandet. Hun ble gift med enkemann Engebret O. Opheim fra Torpo i Hallingdal. Han var overkonduktør ved jernbanen. Familien bodde den første tiden i Drammen, deretter på Jevnaker og i Kristiania, før de flyttet til Voss. I 1934 bodde Teodora Ingeborg som enke på Nordnes i Bergen.

De fikk ni barn, mens Engebret hadde to barn fra første ekteskap: Osvald født 1888 død 30. november 1970 på Nestun i Bergen. Han var gift med Johanne Johnsen f.1890. De bodde på Årstad i Bergen i 1914 og hadde da datteren Olivia, født 28. juni 1914. Ole Torbjørn født 5. mars 1889. Telegrafist ved Statsbanen. Trine Alvilde født 22. mars 1894. Jostein født 24. september 1895. Anna Teodora født 19. juli 1897. Solveig Kristine født 7. mai 1900. Helga født 7. oktober 1901. Einar født 23. desember 1903. Bodde på Nordnes Bergen i 1934. Ingrid født 11. oktober 1905. Torbjørg født 21. oktober 1907. Bodde på Nordnes Bergen i 1934. Sverre født 27. oktober 1910. Bodde på Nordnes Bergen i 1934. Tormod Opheim født 1913 og død 2009.

Skien kirke

Som nevnt fikk Teodora og Johannes tvillinger i 7. mai 1871. Den ene av diss var ei dødfødt datter og altså tvillingsøster til Teodora Ingeborg. Lars var Johannes og Martine sitt første barn. Han brukte etternavnet Winge. Lars ble født 27. april 1877. Han ble gift med Lagertha Stavem, født i 1877 i Skien. Familien bodde i Brevik i Telemark i 1910 og Lars var lokomotiv-fyrbøter. I 1910 hadde de følgende barn: Alfhild født i 1902, Johannes født i 1904, Mentz født i 1906,  Karsten født i 1909, Kristoffer født 1911 d.1937, Emmanuel født 1913, Ruth født 1915 og Elsa født 1917. Lagertha «gikk lykkelig hjem til Jesus 17. november 1938.

Martha og Kristoffer Marselius Johannessen Winge

Kirsten Mathilde var Martine og Johannes sitt andre barn, født i Vestfold 5. oktober 1879. Kirsten Mathilde ble ikke gammel, hun døde allerede 27.06.1881. Kristoffer Marselius var siste barnet til Martine og Johannes. Han ble født 10. august 1882 i Porsgrunn. Kristoffer ble gift med Skiensjenta Marta Halvorsen født 29. desember 1885. Familien bodde i Ål i Hallingdal i 1910 og hadde da to barn: Margreth (Margot) Serena f.23. januar 1906 i Flekkefjord og gift med Jøntvedt. Johannes Leonard f.24. februar 1909 i Egersund. Død 1956. Arnt Kristoffer født 13.09.1913. Styrmann på M/S Segova da det ble torpedert vest av Skottland 21.01.1940, på vei fra Portugal til Norge. Esther Marie (Lillemor) f.1919 d.1985 g.m. Svåren.

Karen Efteland sine tre døtre. F.v. Inga, Guri og Ingeborg.

Oldemor Karen Efteland

Oldemor Karen Gjertine var yngst i søskenflokken fra Vinje. Hun ble født 24. april 1850. Rundt 1870 kom hun til faster Gunhild Birkrems gård i Bjerkreim og ble tjenstepike der. Her traff hun Martin Birkrem, som hun ble gift med i 1882. Familien flyttet til Efteland i Helleland, hvor fire av fem barn vokste opp. Karen døde av lungebetennelse i 1898. Karen og Martins familie har jeg skrevet om i flere artikler på bloggen, og gjentar ikke det her.

Karen Efteland sin sønn Jakob.

En liten detalj nevnes likevel. Ett år etter at Karen døde, flyttet Martin og familien til Bjerkreim. En hovedårsak til det var at minstejenta Inga, mi mormor, var engstelig for den lange skoleveien fra Efteland til Helleland. Det året familien bodde i Bjerkreim, var Martin jernbanearbeider. Kanskje var det Karens bror Johannes som skaffet han jobb? Hva hans arbeid på jernbanen gikk ut på, har jeg ingen opplysninger om. Kanskje var han med på utbyggingen av jernbanestrekningen fra Egersund til Flekkefjord, som ble ferdig i 1904?

(Oppdatert fra 2016)

Kilder:

Digitalarkivet.no

nb.no

Trygve Ege Olsen: Fortid og folk på gnr.93-gnr.109 i Sokndal kommune

wisted.net

zinkadus.se

myheritage.no